Ekspertsvar Å miste troen på kjærlighet, menneskehet og livet.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om dette temaet hører til her, men jeg finner egentlig ingen andre steder det passer bedre inn enn her. 

Jeg er en mann på noenogførti som har fått et kanskje altfor stort "dilemma" i fanget. 

Jeg har en psykisk ballast som har gjort at jeg har hatt et til og fra arbeidsliv, og at jeg nå er under utredning for uføretrygd. Jeg har store ressurser når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, er et empatisk medmenneske som(dessverre) er mer lojal overfor andre enn overfor meg selv. Har en lei tendels til å ville redde verden", jeg tror virkelig det er et håp for så godt som alle, uansett hvilke problemer de måtte stri med. 

Jeg har ei bakhistorie der jeg kun har virkelig elsket et menneske utenom barna vi har i lag, men for flere år siden gikk vi gjennom et vanskelig og følelsesmessig brudd. Vi har ennå et veldig bra forhold, mye på grunn av at jeg valgte å svelge tonnevis med kameler for å kunne bevare forholdet mellom oss. 

Etter mange år i til dels selvalgt ensomhet har jeg funnet et flott medmenneske jeg etterhvert har blitt veldig godt kjent med, vi er like på veldig mange områder og nærer et forhold der vi stoler veldig på hverandre. Hun åpner seg opp for meg, men på grunn av hennes problemer har jeg ikke kunnet slippe meg selv helt til ennå. Jeg har aldri åpnet meg helt opp, hverken til henne jeg elsket tidligere, psykologer, venner eller familie, men jeg er såpass sterk at jeg bærer det uten at det skaper veldig store utfordringer.

Bakgrunnen hennes er mildt sagt annerledes enn min egen, men på grunn av min egen psykiske bakhistorie forstår jeg følelsen av håpløshet, og tanken på at jeg ikke hører til her på jorden. Hennes er turbulent, mens min er trygg, god og forholdsvis beskyttet. Hun har en historie med psykologisk, ikke fysisk seksuelt misbruk i barne/ungdomstiden, ikke fra familie men fra en annen viktig voksen i livet hennes. Jenta var i barne- og fosterhjem i flere år, da moren og søsteren havnet på kjøret. Forholdet til far forsvant til hun ble voksen. Hun fant ham igjen men han døde for noen år siden, og nå er hun helt alene i verden. Båndene til mor og søsken er ugjenkallelig brutt, og dette vil aldri kunne repareres. De eneste personene hun oppriktig har elsket  er faren, samt en "ikke i det hele tatt bra" kjæreste tidlig i tyveårene. Etter det har det vært flere ganske grunne forhold der ikke annet enn vennskapsfølelser har vært tilstede. 

Hun havnet i rusmiljøet i tenårene, der hun brukte sterkere stoffer. Etter det har hun røkt hasj i 18 år, før hun sluttet tidligere i år. Hun gjør i hvertfall et godt forsøk selv om hun snubler innimellom. Hun har periodevis drevet med selvskading, måten hennes til å holde det på avstand er å røyke. Angst, panikkangst og depresjoner er hennes følgesvenner. 
Hun er tilflytter her, og har så vidt startet å bygge opp noe som ligner på trygghet og et eget liv, samt at hun klarte å sluttet og røyke en ganske lang periode. Jeg ble kjent med henne i den gode perioden, og har sett for et fantastisk medmenneske hun er når hun er "rein". Hun har et hjerte for de som har falt utenfor som ingen andre jeg noensinne har kjent har hatt. Hun er adoptert som "mamma" av en godt voksen psykisk utviklingshemmet mann som ingen andre vil slippe til. Ute på gata er hun den som virkelig ser andre som er "annerledes", og hun tar mer enn gjerne en prat med dem.

En periode før vi ble kjent var det en mann inne i livet hennes, ikke som kjæreste eller noe sånnt, men en som skulle holde henne på veien. Han har styrt henne fullstendig, rett og slett drevet psykisk terror. Grunnen til at hun måtte finne seg i ham var at han var den eneste hun hadde, noe han spilte veldig på for å "beholde" henne for seg selv. Etter at jeg kom inn i livet hennes har hun endelig klart å slippe unna ham, men nå er jeg den eneste hun har. I løpet av den siste tiden har hun på grunn av ytre påvirkninger mistet "alt", og en ufyselig fyr har lovet å gjøre slutt på henne. Hun har vært på krisesenter, og har fått beskjed av politiet at hun bør flytte fra bygda for å komme unna ham. Etter dette har angsten, trang til selvskading og å avslutte livet kommet sterkt tilbake. Hun har dessverre tatt opp røykingen igjen for å klare og takle dette uten å gå fulstendig til grunne. Hun har null selvfølelse, men selvtillitt(høres det ikke kjent ut), ser ikke egen verdi i verden, til tross for at hun er en sånn person som er umistelig, egentlig for alle, ikke bare for hunden hennes og meg .

Jeg har med tiden fått veldig dype følelser for henne, jeg ser endelig et menneske igjen jeg vil kunne leve et godt liv sammen med hvis hun kom seg opp på den veien hun egentlig aldri har vært på. Jeg har fortalt henne at hun har festet seg i hjertet mitt, og jeg har gitt en lovnad om at jeg ALDRI kommer til å bruke dette til min egen fordel, eller tvinge meg på henne med masing om det. Jeg har et overskudd til henne, på en helt annen måte enn for familie og andre venner(til tider også for barna, selv om de uansett hva det skulle være blir satt først i køen). Hun har sagt flere ganger at det er ikke håp for at hun noensinne kan elske  igjen, at selv om hun slipper noen til vil hun ikke kunne gi noe tilbake. Hun har blitt glad i meg på sin egen måte, men på grunn av forholdet vi har fått, og på grunn av at jeg er meg vil hun ikke ta meg inn fordi hun vet at elsker jeg noen gjør jeg det med hele meg. Hvis jeg mot formodning noensinne skulle slippe inn ville jeg aldri kunne la meg selv ut igjen, det ville ødelegge henne fullstendig, hun har allerede mistet troen på mennesket for mange ganger.  

Alle fornuftige tanker sier røm så fort og så langt unna du bare kan, men jeg kan ikke på grunn av at hun rett og slett er henne, og at jeg må være der om ikke annet enn som "hjelper". 
Jeg ber egentlig ikke om hjelp til å bestemme jeg, jeg vet hva jeg selv innerst inne ønsker. Det jeg undres på er om det egentlig er håp oppi alt dette, selv om ingen kan svare på det uten at den stien allerede er tråkket. Jeg har troen, men det er mulig jeg er naiv.

Anonymkode: d65c6...6bd

[Sarypen]

Emnet endte opp som anonymt, var ikke helt meningen det, men jeg får ikke forandret. 

[Gjest Gargamel]

Det virker som om du er en ganske selvutslettende person, og jeg tror hun er en ganske krevende person. Du sier du ikke vil kreve noe av henne, og hun sier hun ikke vil gi noe. Sannsynligvis holder hun løftet sitt.

Jeg tror hun trenger en som stiller krav og du trenger noen som gir deg noe tilbake.

Disclaimer: Jeg er en anonym hobbypsykolog. Ta det for hva det er verd.

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du er naiv :-)

[Trine]

Det er alltids en mulighet, men jeg ville ikke satse på det. Hun har sagt at hun ikke vil kunne elske noen igjen, det syns jeg du skal respektere. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sørget for å være en god og støttende venn, hverken mer eller mindre, og sånn ville jeg fortsatt det.