Min bukplastikk 30. oktober 2015

[Elionoe]

Dagene går... Jeg ble så overrasket over hvor godt jeg klarte meg i helgen. Jeg orket å sitte i sengen med PC-en i fanget, høre på lydbok mens jeg strikket osv. store deler av dagen, men siden søndag kveld har formen dalt en del. Jeg har blitt mer og mer sliten og slapp. Orker ikke stort annet enn å ligge i sengen. I perioder strikker jeg mens jeg hører på lydbok,, men enkelte ganger kan det føles som om "lyder gjør vondt". Da ligger jeg bare helt stille og lytter taust til ingenting og kanskje jeg til sluttt sovner. Jeg har ikke vært plaget med de altfor store smertene og i går kveld tok jeg kun 10 mg OxyContin og jeg trodde det ville gå fint, men nå i formiddag fikk jeg temmelig sterke smerter igjen. Jeg har nå tatt 20 mg OxyContin + Paracet. OxyContin virker godt og lenge, men det kan ta 2–3 timer før den virker. Jeg burde nok fortsette med anbefalt medisinering fremover og ikke tro at jeg er bedre enn jeg er. Det kan innvirke negativt ved at jeg f.eks. spenner meg mer eller mindre ubevisst når jeg har vondt.

Jeg var litt bekymret for om denne tiltagende trøtteten og slappheten var et tegn på infeksjon eller noe annet, men kirurgen kunne berolige meg. Det var normalt at kroppen reagerte med slapphet når den skulle jobbe for å ordne opp i kroppen. dessuten hadde han "strammet" livmidjen min inn med 5–7 cm og det er derfor jeg raskere har blitt mett og litt tyngre å trekke pusten dypt.

Samboeren min er en alle tiders sykepleier. Flink og tålmodig og jeg har frem til nå ikke hørt et sukk når jeg har bedt om hjelp, men han har innrømmet at han foretrekke å arbeide med PC-ER fremfor mennesker.

Jeg har ikke sovet godt de siste nettene, men i natt tok jeg 5 mg Zyprexa og jeg våknet som vanlig kl. 4.15, men klarte å sove i 2 timer til og døste litt frem til samboeren min våknet. Etter hvert fikk jeg i meg et par knekkebrød med skinke og italiensk salat - det er visst favoritten for tiden...

[Elionoe]

Mandag 2. november hadde jeg konsultasjon med kirurgen der han skulle fjerne drenene. Han ba meg trekke pusten dypt in og når jeg pustet rolig ut dro han forsiktig ut først det ene drenet og i neste omgang det andre drenet. Det føltes litt som å få magen i vakum før vakumet brått opphører. Det var sant; drenene var 20 cm lange og buktet seg i buken. Han forklarte og viste meg hva han hadde gjort under operasjonen. Det var ikke noe fett å hente på magen, men han hadde til sammen strammet livmidjen med 5-7 cm og fjernet hele 19 cm med hud vertikalt! Det gjorde meg bare mer sikker på at denne operasjonen var et riktig valg for meg.

«Og jeg må ta en ting opp med deg...» begynte kirurgen. Jeg fikk en vond følelse i meg og ble kald. Han fortalte at når de ryddet operasjonssalen fredags kveld, hadde de holdt på til langt på natt, for det manglet en liten bit av en saks han brukte under min operasjon, som de ikke kunne finne. De hadde gjennomgått alt av avfall, men biten var ikke å finne. Han sa at i løpet av 20 år som plastikkirurg hadde han ikke opplevd noe liknende, men det kunne være en svært liten sjanse for at biten lå igjen i min buk og han ville jeg skulle ta et røntgenbilde så fort som mulig for å få det bekreftet eller avkreftet.

Dagen etterpå tok jeg et røntgenbilde som kunne bekrefte at det kunne ligge et fremmedlegeme som kunne minne om den savnede gjenstanden i buken min. Han beklaget voldsomt at dette kunne skje, men jeg takket ham for å være så seriøs og ansvarlig kirurg som ville sende meg på røntgen, selv om det var en liten sannsynlighet for at det ville finnes noe der. I morgen skal jeg på operasjonsbordet igjen. Ved å se på røntgenbildene han fikk på en CD, vet han nøyaktig hvor fremmedlegemet ligger og det blir et lite snitt, men han måtte bedøve hele bukområdet, jeg skulle få likegladsprøyte og en del smertestillende og beroligende intravenøst. Jeg gruer meg mer til dette inngrepet enn selve operasjonen sidenr jeg må være våken. Jeg har opplevd å ha blitt sydd innvendig og i hudlaget uten bedøvelse og jeg vet at beroligende medisiner biter lite på meg (pga. En epilepsimedisin), men jeg får gjøre det beste ut av det. Jeg vet at om jeg kjenner noe, må jeg si ifra med en eneste gang. Jeg vet at hos tannlegen blir jeg trygget om h*n sier hva h*n skal gjøre hele veien, men om dette er så lurt under en operasjon vet jeg ikke. Tannlegen er litt mer vanlig enn en bukoperasjon.

[AnonymBruker]

Å nei! Stakkars deg! Så uflaks da :-(:-(:-(

Håper det går greit i morgen.

Anonymkode: b609b...357

[AnonymBruker]

Hvordan gikk operasjonen i dag? Har tenkt masse på deg!!!!

Anonymkode: b609b...357

[Elionoe]

Hvordan gikk operasjonen i dag? Har tenkt masse på deg!!!!

Anonymkode: b609b...357

Takk for at du tok deg bryet med å tenke på meg, en annen person du ikke kjenner. Mtn, takk, nå er den overstått:

 

Jeg hadde fått beskjed om å møte kl. 8.00. Jeg måtte veie meg... Obs... Litt for lite, egentlig. Kirurgen hadde lovet at jeg kom til å være helt avslappet under operasjonen - og igjen lot jeg meg lure. Jeg responderer dårlig på benzodiazepiner siden jeg allerede går fast på Rivotril (epilepsi). Jeg fikk lagt meg på operasjonsbordet. Stesolid ble gitt IV 0,5 ml., ingen virkning, litt mer opp til 0,8 ml., ingen virkning. De turte ikke å gi meg høyere dose fordi jeg har så lav vekt. Jeg sukket innvendig og stålsatte meg. Sa til meg selv at det ikke var noe farlig osv. Jeg fikk heldigvis rikelig med bedøvelse. Han fylte hele buken min med 0,5 eller 1 l. (husker ikke helt...) med bedøvelse som måtte virke i i ca. 30 min.

Etter hva han kunne se fra røntgenbildene, lå de lille, men det potensielle livsfarlige, fremmedlegemet i nærheten av navelen og han løsnet derfor navelen fra bukveggen og begynte på leting etter en liten metallgjenstand på på 3 x 10 mm. Han fant den ikke,. Måtte begynne å ta opp snittet fra hofte til hofte. Jeg var anspent og og skjøv alle følelser til sides, inntil en av sykepleierne spurte hvordan jeg hadde det og jeg brast i gråt.. Jeg fikk straks mer Stesolid, denne gangen 1 ml. og ble faktisk litt avslappet.. Lettelsen var å ta og føle på når kirurgen kunne vise at biten var funnet etter halvannen time. Saksen og den lille biten ble fotografert for å bevise at det var funnet og ute av min kropp. Deretter var det å sy meg sammen n igjen. Jeg er ganske nysgjerrig av meg (jeg har nok fått det av min far...) og jeg spurte hvor mye såret spriket og han sa ca. 10 cm, men han sa at han sydde det sammen igjen med tre lag. Jeg ffikk også se på biten som hadde ligget i bukhulen.

På torsdags kveld var jeg ganske utslått og hadde svært sterke smerter på tross av mye smertestillende, bl.a. 30 mg OxyContin og 10 mg Ketorax. Det ble middag på sengekanten. Kroppen min var herjet nok med denne dagen. Jeg har nesten ikke orket å sitte med PC-en og nå må jeg legge den fra meg før jeg sovne....

[Elionoe]

Blæren var ikke snill mot meg i går ettermiddag. Hva som gjorde vondest av at urinblæren hadde kramper eller det at de nylig sammensydd magemusklene mine ble spent, vet jeg ikke. Jeg vet bare at tårene rant stille ned, en etter en mens jeg jentok for meg selv: "Pust rolig, forsøk å slapp av i magen, pust rolig...".

Men fra søndag ettemiddag har jeg hatt mer energi. Jeg har orket å sitte (dvs. ligge) med PC-en i flere timer og jeg merker at jeg blir gradvis litt og litt mer selvstendig. Jeg klarer å få lagt meg selv ned i sengen, men trenger hjelp for å komme meg opp. Jeg kan både sette meg og reise meg f.eks. fra kjøkkenstol og toalettet uten hjelp, men jeg har ikke turt å reise meg uten hjelp fra sofa eller seng. Der er underlaget for mykt og jeg er redd for at jeg vil bruke magemusklene. Ikke nødvendig å utfordre skjebnen for tidlig. Jeg kan gå litt mer oppreist, men går litt fremover likevel. Har forsøkt å redusere dosen med OxyContin, men det er for tidlig.

Noe som bekymrer meg mer, er at såret hvor drenet lå har i følge hjemmesykepleien fått noe puss i seg. Jeg skal få tatt bilde av det i dag og kontakte kirurgen. Jeg tror ikke han er den som vil ta noen sjanser. Han er egentlig på ferie denne uken, men kan jo først sende han en SMS og høre om han har mulighet til å skjekke e-post og vurdere om noe bør gjøres.

Samboeren min har jo hatt velferdspermisjon i nesten halvannen uke. I ettermiddag kommer min snille far på besøk ene og alene for å hjelpe meg praktisk slik at min kjæære kan gå på jobb igjen. Jeg har køjpt en liten overraskelse til ham. Et halvstort ølkrus med bjelle på, slik at han kan plinge på den når han måtte trenge påfyll, oppi koppen er det to marsipanbrød og en eske med belgiske trøfler. Han fortjener såpass!

[Elionoe]

Jeg blir mer og mer mobil og selvstendig for hver dag som går. Det begynte på tirsdag da jeg klarte å sette meg ned og reise meg igjen selv. I dag kommer jeg meg ut av og i sengen på egenhånd, selv om jeg nok ser ut som en smygende og uelegant orm som gjør alt i en bevegelse. Jeg tar fremdeles OxyContin på dagtid, men tar kun 1 g Paracet når jeg legger meg. Ville gjerne forsøke å redusere ned til 10 mg, men samtidig medisineres jeg også på OxyContin pga. andre smerter og jeg merrker at de er harde mot både meg og magemusklene mine når dosen reduseres. Trolig bør jeg stå på 20 mg. Har også de siste to ukene måttet bruke 2,5-7,5 mg Zyprexa for å bevare søvnen, trolig fordi jeg føler meg ubeskyttet og utrygg liggende på rygg og uten kuledynen. Jeg vet ikke når jeg klarer å ligge på siden, men gjør det nok fra det tidspunktet det ikke er noe ubehag! Det som plager meg mest, er at jeg ikke klarer å sitte med hoftene i 90 gr. vinkel mer enn noen minutter. Da begynner det å svi og dunke ved operasjonssnittet. Det er fremdeles ganske håvent. Jeg ble bekymret da jeg oppdaget at hevelsen ble større når jeg var mer aktiv, men en SMS fra kirurgen kunne berolige meg med at det var helt normalt og ufarlig så sant jeg ikke fikk smerter. Bra.

Jeg kjenner at jeg har vært i for liten aktivitet for lenge nå. Jeg vil gjøre ting og ikke bare være passiv. Det er ikke meg. Jeg vil være aktiv og effektiv, men jeg ser jo at operasjonen og kroppen setter begrensninger for meg. Jeg hadde egentlig planlagt å ta en shoppingrunde med assistenten min i dag (i lånt rullestol på kjøpesenteret) siden det var en del tilbud. Jeg trenger bl.a. litt flere vinterskjørt, men i morges sa kroppen nei og jeg måtte avlyse. Takknemlig for at jeg har en så fleksibel og velvillig assistent. Hun sa det, hun også, at hun synes det hørtes litt tidlig ut. Jeg tenker hele tiden at det nå er 2 uker siden jeg ble operert, men det er jo faktisk kun 8 dager siden jeg siste gang ble kuttet opp og sydd sammen for 2. gang.

[AnonymBruker]

Shoppingrunde høres grusomt ut!!! Godt du trakk deg. Det hadde ikke jeg orket - eller kanskje med rullestol, men det tenktse jeg ikke på. Husker at jeg var på konsert eller teater et par uker etter operasjonen, og det var helt grusomt å gå fra parkeringshuset og til salen, selv om det ikke er langt! Trodde aldri jeg skulle nå frem! Jeg gikk som en 90-åring, med museskritt og med krumbøyd rygg!

Dagne blir lettere og lettere, men det er bare å være tålmodig :-)

Anonymkode: b609b...357

[Elionoe]

Shoppingrunde høres grusomt ut!!! Godt du trakk deg. Det hadde ikke jeg orket - eller kanskje med rullestol, men det tenktse jeg ikke på. Husker at jeg var på konsert eller teater et par uker etter operasjonen, og det var helt grusomt å gå fra parkeringshuset og til salen, selv om det ikke er langt! Trodde aldri jeg skulle nå frem! Jeg gikk som en 90-åring, med museskritt og med krumbøyd rygg!

Dagne blir lettere og lettere, men det er bare å være tålmodig :-)

Anonymkode: b609b...357

Ja, du har rett, dagene blir lettere og lettere. Nå kjenner jeg nesten ikke mer til at magemusklene er sydd sammen, men er bevisst å ikke bruke de og må ta meg i at nei, jeg kan ikke løfte tunge ting. Støtter meg på albuene når jeg f.eks. skal ut av sengen. I dag reiste min far. Nå er jeg 100% selvhjulpen, men er utrolig takknemlig for at min far har vært her i en ukes tid. I morgen har jeg konsultasjon hos kirurgen igjen. Han skal fjerne noen sting der drenet har ligget og der den nye navlen er laget. Jeg beveger meg helt fritt nå. Er helt oppreist når jeg går, tar vanlige skritt og kan endelig ligge på siden i kortere perioder :) Jeg vet, etter tidligere sårtilhelinger, at jeg har et godt grokjøtt. Kanskje det også gjelder muskler...

Jeg leste litt om bukplastikk på Aleris i dag, kom over en lenke på Facebook, og der står det at man ikke kan trene på 12 uker. Jeg håper at min kirurg er av en annen oppfatning. Ut fra nettsidene til hans klinikk skal det være OK å jogge og trene etter 6 uker. Jeg må spørre ham i morgen.

[Elionoe]

Nytt mål er nådd!

I dag satte jeg den 21. og siste sprøyten med blodfortynnende i låret. Lårene mine ser ikke pene ut, men nå er det tre uker siden operasjon! og jeg føler meg i fin form. Blir fort sliten, men fungerer som normalt. Lager middag, husstell (men samboeren min tar fortsatt de tyngste oppgavene fordi jeg ikke vil risikere noe), PC, studier osv. Ganske rolige aktiviteter, men på mandag tenker jeg for første gang på tre uker å ut av huset, ut på kjøpesenter med assistenten min og nyte en yoghurtis, gjøre litt julegaveærender osv. Det er jeg klar for nå og om det blir for tøft får jeg avbryte.

Jeg tar ikke lenger smertestillende for operasjonen, men kjente det "sved" litt i venstre magemuskel da jeg hostet litt for kraftig i dag. For én uke siden (dvs. 6 dager siden siste operasjon) kunne jeg knapt nok hoste, bare kremte. Dette har gått bra og ser ut til å ha blitt vellykket.

Neste konsultasjon hos kirurgen blir førstkommende torsdag. Han ville ikke fjerne alle stingene rundt navlen, men skal forhåpentlig gjøre det til torsdag. Magen er fortsatt hoven, men jeg synes den har vært mer hoven, selv om det er vanskelig å bedømme når jeg ser den daglig. Jeg tar bilde av magen hver torsdag for å selv se fremgang. Nå har jeg kun plastertape over arret, noe jeg skal ha en god stund.

Jeg har fått en mage jeg kan trives med!

[Elionoe]

Ferdig for 2015

 

I dag hadde jeg siste konsultasjon hos plastikkirurgen i 2015. Han foreslo først 21. desember for neste konsultasjon, men jeg så sikkert litt nølende ut siden jeg ikke helt sikkert vet om jeg er her den datoen. Kanskje jeg er dratt på juleferie eller kanskje ikke... "Nei, vet du hva, fire eller seks uker har ingenting å si" smilte han og han satte opp en ny time 2. uken i januar. Vi har en god kommunikasjon og han er alltid i godt humør, men seriøs og alvorlig når han forklarer. I dag synes han både arret og navlen så fine ut. Han fjernet de to siste stingene på navlen. Deretter tok han bilde fra forsiden og begge sider. Det har han gjort gjennom hele prosessen, fra før operasjonen og i dag. Jeg er ganske hoven, og som jeg sa til ham, følte jeg meg halvveis gravid, og han sa at hevelsen var en naturlig reaksjon. Jeg har en "medisinsk infeksjon", tror jeg han kalte det, hvor kroppen jobber med såret og der det er en inflamasjon, men en inflamasjon uten bakterier. Det er kun væske. Det ville det trolig være i 4-6 mnd. før jeg kunne se det endelige resultatet uten hevelse. Hevelsen ville gå så sakte tilbake at jeg trolig ikke ville merke noe, men han vil merke noe når det går flere uker i mellom hver gang. Jeg vil få samboeren min til å ta bilde av meg fra siden f.eks. hver søndag, slik at jeg/vi kan se forskjell fra uke til uke.

Han forklarte at når han hadde dratt huden min nedover, hadde fettet også blitt dratt ned ca. midt på magen og om jeg synes dette var sjenerende var det mulig å ta en fettsuging av dette området. Jeg skjekket nettopp pris og det kostet 18.000 kr. Det skal være dyrt å bli fornøyd med kroppen sin...

Men det skal sies; i dag ga jeg en kort evaluering av vårt samarbeid og det har vært utelukkende positivt. Ett unntak, og det var at jeg ble undermedisinert under 2. operasjon hvor jeg fikk for lite beroligende og følte det hele svært ubehagelig og skremmende. Han sa at 2. operasjon var hans skyld og ansvar og de hadde innarbeidet nye rutiner for at noe liknende (at noe skal ligge igjen i buken) ikke skal skje på nytt. Han svarte ikke på spørsmålet, og jeg hadde ikke forventet svar i dag, men jeg spurte om en mulig rabatt ved et nytt inngrep. Jeg sa også at jeg hadde sendt inn en evaluering av vårt samarbeid som kun hadde rosende ord å si. Jeg laster ham ikke for å ha mistet en liten bit av en saks i buken min uten å se det. Den var kun 3x10 mm stor, og blant blod og sårvæske osv. skal det noe til å oppdage. Jeg er glad de i det hele tatt oppdaget det og at det ble ordnet raskt, selv om det ble ubehagelig.

[AnonymBruker]

Fant frem denne tråden fra i høst. hvordan har det gått med deg etter jul?

Nå er det 1,5 år siden jeg ble operert, og jeg er veldig glad jeg gjorde det. Arret nede er fremdeles litt tykt og rosa på midten, men det blir vel litt svakere og jevnere etter som tiden går. Ut mot sidene er det veldig tynt og pent og blekt. Veldig deilig å være kvitt magen med det fæle vertikale snittet jeg hadde. Navlen ble litt rar, den er liksom ikke helt min, men det er nå en bagatell :-) En liten ting jeg angrer litt på, er at de kanskje kunne tatt litt mer av "flankene" mine enn de gjorde, når de først herjet på der, men pytt pytt!

 

 

 

Anonymkode: b609b...357