Lett risping

[AnonymBruker]

Jeg klarte meg nesten et år.  Prøver å si til meg selv at litt risping ikke er så farlig.  Kan ikke kalles selvskading engang. Ingen som merker noe.  Det er ikke som før.  Bare lett risping en sjelden gang. Men det var i det småe det begynte.

Jeg vet det er galt. Likevel vil det alltid være en del av meg.  Det vil alltid være en skam.  Noe jeg må skjule.  Tar jeg blodprøver håper jeg de ikke forstår hva det er.  Vanskelig å finne langermet festkjole.  For ikke å snakke om sommervarmen.  Jeg har vært mange runder på kjøpsenteret og handlet.  Fokuset når jeg har gått i butikkene har ofte vært klær som egner seg til å skjule arr ved alle anledninger. Jeg blir aldri kvitt det. Prøver bare å akseptere at slik er det.

Ikke vær så dum og begynn med det.  Finn andre mestringsmåter. Når arrene er der så må du leve med det resten av livet. 

Anonymkode: c48c2...6f7

[Elionoe]

Risping er selvskading. Det å påføre kroppen sin smerte med vilje er selvskading, enten det er lett risping eller sår som trenger operasjon. Jeg klarte meg i litt mer enn 2 år, og jeg sprakk, jeg måtte opereres, og jeg tenkte: Ikke faen! Jeg begynner tellingen på nytt. Dager ble til uker. Uker ble til måneder og om 4 måneder har det gått ett år. Denne gangen skal jeg minst klare 4 år og helst aldri mer.

Forhåpentlig var dette et engangstilfelle for deg. Se på alle de negative konsekvensene selvskading fører til. Jeg synes ikke du har noe å skamme deg over. Selv forsøker jeg å tenke på det slik: Jeg har mestret motgang på ukonstruktive måter. Jeg har kuttet meg selv. Jeg har fått mange arr, men de er et bevis på at jeg på at jeg har kjempet. Jeg har hatt det vondt. Selvskading ble min mestringsmåte. Andre løser det med alkohol, rusmidler, vold osv.

Håper du klarer å la denne episoden være den siste. Jeg var i sin tid fysisk avhengig av endorfinrusjet i kroppen og hver dag handlet om selvskade og smerte. Det er noe jeg ikke er stolt av, men jeg er stolt over at jeg kom meg ut av endorfinavhengingen. Min løsning ble å utsette selvskadingen, først 5 min., deretter 10 min., deretter 15 min. osv. og til slutt var trangen over.

[FjellOgDalar]

Jeg kan bare signere på det der. Selvskadong er selvskading enten man trenger legehjelp eller ikke. Poenget er at man gjør noe destruktivt og påfører kroppen sin smerte, fysisk smerte som er hundre ganger mer forståeig enn psykisk sådann. Sistnevnte er abtrakt. Alle skjønner at det gjør vondt når man risper eller kutter seg. Det er alltid en handling som bunner i sterk fortvilelse, og derfor skal man se seriøst på det. Jeg var også der at jeg ble fysisk hektet. Kroppen min er  dekket av arr fra topp til tå, og mange av de er skikkelig stygge. Det har tatt meg lang tid å akseptere at de er der og føyer seg inn i rekken av "deler" som utgjør meg. Samtidig vil jeg ikke gjøre selvskadingen til en del av meg som identitet. Det er noe jeg har klart å legge bak meg, så jeg velger å tenke på arrene mine som "krigsskaer."

 

TS, om du har en psykolog eller noen som følger deg opp, synes jeg du skal fortelle åpent im det du opplever selv om deet kan føles bagatellmessig. Men det er ikke bagatellmessig. Du gør deg selv vondt; det er det som teller.

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to.  Dere er god som klarer å slutte.  Jeg klarer det nok aldri helt.  Men det er likevel bedre enn slik det var før når det nesten var daglig og alvorligere. 

Jeg har vært åpen om det hos behandler, men føler at det er et område vi ikke skal gå dypere inn på.  I dag skal det snakkes mer om mestring og ikke problemer. Før skulle det bare graves i problemer. Hver stein måtte vendes til de selv ble nedgravd.  Jeg savner en mellomting. 

Anonymkode: c48c2...6f7

[AnonymBruker]

Risping er selvskading. Det å påføre kroppen sin smerte med vilje er selvskading, enten det er lett risping eller sår som trenger operasjon. Jeg klarte meg i litt mer enn 2 år, og jeg sprakk, jeg måtte opereres, og jeg tenkte: Ikke faen! Jeg begynner tellingen på nytt. Dager ble til uker. Uker ble til måneder og om 4 måneder har det gått ett år. Denne gangen skal jeg minst klare 4 år og helst aldri mer.

Forhåpentlig var dette et engangstilfelle for deg. Se på alle de negative konsekvensene selvskading fører til. Jeg synes ikke du har noe å skamme deg over. Selv forsøker jeg å tenke på det slik: Jeg har mestret motgang på ukonstruktive måter. Jeg har kuttet meg selv. Jeg har fått mange arr, men de er et bevis på at jeg på at jeg har kjempet. Jeg har hatt det vondt. Selvskading ble min mestringsmåte. Andre løser det med alkohol, rusmidler, vold osv.

Håper du klarer å la denne episoden være den siste. Jeg var i sin tid fysisk avhengig av endorfinrusjet i kroppen og hver dag handlet om selvskade og smerte. Det er noe jeg ikke er stolt av, men jeg er stolt over at jeg kom meg ut av endorfinavhengingen. Min løsning ble å utsette selvskadingen, først 5 min., deretter 10 min., deretter 15 min. osv. og til slutt var trangen over.

Jeg har utsett det i flere timer i dag.  Men det nytter ikke. Det varierer hele tiden i intensitet.

Anonymkode: c48c2...6f7

[frosken]

Jeg har utsett det i flere timer i dag.  Men det nytter ikke. Det varierer hele tiden i intensitet.

Anonymkode: c48c2...6f7

Hva mener du med at det ikke nytter?

[frosken]

Takk for svar begge to.  Dere er god som klarer å slutte.  Jeg klarer det nok aldri helt.  Men det er likevel bedre enn slik det var før når det nesten var daglig og alvorligere.

Jeg har vært åpen om det hos behandler, men føler at det er et område vi ikke skal gå dypere inn på.  I dag skal det snakkes mer om mestring og ikke problemer. Før skulle det bare graves i problemer. Hver stein måtte vendes til de selv ble nedgravd.  Jeg savner en mellomting.

Anonymkode: c48c2...6f7

Hvilke tanker gjør du deg om at du føler behov for å skrive om dette temaet her?

[AnonymBruker]

Hvilke tanker gjør du deg om at du føler behov for å skrive om dette temaet her?

Jeg skal ikke skrive mer.

Anonymkode: c48c2...6f7

[frosken]

Jeg skal ikke skrive mer.

Anonymkode: c48c2...6f7

Det er ikke det jeg ønsker å oppnå med å spørre deg, jeg lurer genuint på hvilke tanker du har om behovet for å formidle selvskadingen til oss? Jeg opplever det som et slags paradoks at du i privatlivet ditt holder ting veldig for deg selv - og aldri synes det er noen god ide om vi foreslår at du skal snakke mer med dine nærmeste - samtidig som det virker som du har behov for å kommunisere om selvskadingen med oss når du skader deg.

[AnonymBruker]

Det er ikke det jeg ønsker å oppnå med å spørre deg, jeg lurer genuint på hvilke tanker du har om behovet for å formidle selvskadingen til oss? Jeg opplever det som et slags paradoks at du i privatlivet ditt holder ting veldig for deg selv - og aldri synes det er noen god ide om vi foreslår at du skal snakke mer med dine nærmeste - samtidig som det virker som du har behov for å kommunisere om selvskadingen med oss når du skader deg.

Det er vel derfor jeg har hatt behov for å få dette ut her hvor jeg er anonym.  For dette er noe jeg ikke ønsker å belaste mine nærmeste med. Jeg har sagt det til behandler.  Men det blir veldig overfladisk. Det er noen som kjenner til det. Men vi snakker aldri om det.  De tror nok dette var noe som skjedde for mange år siden og som jeg er helt ferdig med.

Anonymkode: c48c2...6f7

[Elionoe]

Jeg har vært åpen om det hos behandler, men føler at det er et område vi ikke skal gå dypere inn på.  I dag skal det snakkes mer om mestring og ikke problemer. Før skulle det bare graves i problemer. Hver stein måtte vendes til de selv ble nedgravd.  Jeg savner en mellomting. 

Anonymkode: c48c2...6f7

 

Akkurat dét er jeg helt enig med deg i! Jeg kan gå med på at å grave og grave i fortiden kan gjøre mange dårligere, men jeg tror også at å unngå problemet helt vil gjøre pasienter dårligere. Det blir nesten som å bagatellisere at du har noe traumatisk med deg i bagasjen, men vi vil ikke gjøre noe med det ordentlige og bakenforliggende problemet ditt. Uten at jeg har faglig belegg for mine påstander, men jeg mistenker at det handler litt om økonomi; traumebearbeiding er en krevende og en behandling som kan ta lang tid. Da er det bedre å se på handlinger og selv mestre bølger på havet og store fossefall. Behandle symptomer istedenfor årsaker. Det ser bra ut på papiret og skysse folk inn i DBT-grupper og behandle flere pasienter.

Jeg anbefaler deg å bli medlem og få forumet www.traumeverden.net og kanskje du finner noe nyttig på deres åpne forum Post-Traumatisk Stresslidelse (PTSD)

Jeg vet også at det finnes en litt informasjon på Senter for Krisepsykologi. Når hjelpeapparatet ikke vil hjelpe oss, må vi hjelpe oss selv. I vår spiste jeg ikke annet enn å drikke vann i flere uker pga. et traume hvor jeg ønsket spesifikk traumebehandling for dét traumet, men "kom tilbake når du har løst problemet ditt" var svaret jeg fikk.

Modum Bad tilbyr traumebearbeiding innlagt på avdeling i ca. 11-12 uker, men de tar ikke imot pasienter med selvskadingsproblematikk og suicidalitet. Ikke fordi denne gruppen ikke fortjener behandling, men pga. lav bemanning på kveldstid og i helger.

Endret 30. oktober 2015 av Elionoe

[AnonymBruker]

 

Akkurat dét er jeg helt enig med deg i! Jeg kan gå med på at å grave og grave i fortiden kan gjøre mange dårligere, men jeg tror også at å unngå problemet helt vil gjøre pasienter dårligere. Det blir nesten som å bagatellisere at du har noe traumatisk med deg i bagasjen, men vi vil ikke gjøre noe med det ordentlige og bakenforliggende problemet ditt. Uten at jeg har faglig belegg for mine påstander, men jeg mistenker at det handler litt om økonomi; traumebearbeiding er en krevende og en behandling som kan ta lang tid. Da er det bedre å se på handlinger og selv mestre bølger på havet og store fossefall. Behandle symptomer istedenfor årsaker. Det ser bra ut på papiret og skysse folk inn i DBT-grupper og behandle flere pasienter.

Jeg anbefaler deg å bli medlem og få forumet www.traumeverden.net og kanskje du finner noe nyttig på deres åpne forum Post-Traumatisk Stresslidelse (PTSD)

Jeg vet også at det finnes en litt informasjon på Senter for Krisepsykologi. Når hjelpeapparatet ikke vil hjelpe oss, må vi hjelpe oss selv. I vår spiste jeg ikke annet enn å drikke vann i flere uker pga. et traume hvor jeg ønsket spesifikk traumebehandling for dét traumet, men "kom tilbake når du har løst problemet ditt" var svaret jeg fikk.

Modum Bad tilbyr traumebearbeiding innlagt på avdeling i ca. 11-12 uker, men de tar ikke imot pasienter med selvskadingsproblematikk og suicidalitet. Ikke fordi denne gruppen ikke fortjener behandling, men pga. lav bemanning på kveldstid og i helger.

Jeg har ingen spesielle traumer.  Selvskadingen begynte under en depresjon der jeg opplevde mye vanskelig og var på veg til å gi opp alt.  Hadde jeg opplevd traumer ville det kanskje vært mer forståelse for det. Modum bad ville nok aldri merket noe til problemet.

Anonymkode: c48c2...6f7

[Elionoe]

Det er ikke det jeg ønsker å oppnå med å spørre deg, jeg lurer genuint på hvilke tanker du har om behovet for å formidle selvskadingen til oss? Jeg opplever det som et slags paradoks at du i privatlivet ditt holder ting veldig for deg selv - og aldri synes det er noen god ide om vi foreslår at du skal snakke mer med dine nærmeste - samtidig som det virker som du har behov for å kommunisere om selvskadingen med oss når du skader deg.

Selvskading er et veldig personlig og ømtålig emne for mange. Det er ikke lett å snakke med sine nærmeste om dette. Det er tabubelagt og følelsen av skam, ydmykelse, anger, følelsen av å være liten, mestre livet dårlig osv. er sterkt til stede. Mange holder det skjult for behandler lenge. Man tør ikke si det til sin bestvenninne. Hvorfor? I fare for å bli dømt.

Skal det ikke være lov til å snakke om dette innenfor psykiatri-forumet på DOL? Hvor skal TS ellers få det ut? På enkelte andre forum stenges tråder straks så fort ordet "selvskading" nevnes. Om den samme holdningen finnes på DOL:

Det finnes et konstruktivt og støttende forum for mennesker som strever eller har strevet med selvskading. Her har jeg fått god støtte og forståelse av andre som har kjent selvskading på kroppen. Forumet har klare regler for å unngå negativ påvirkning: forum.selvskading.net. Bare et tips og ev. tilbud

[frosken]

Det er vel derfor jeg har hatt behov for å få dette ut her hvor jeg er anonym.  For dette er noe jeg ikke ønsker å belaste mine nærmeste med. Jeg har sagt det til behandler.  Men det blir veldig overfladisk. Det er noen som kjenner til det. Men vi snakker aldri om det.  De tror nok dette var noe som skjedde for mange år siden og som jeg er helt ferdig med.

Anonymkode: c48c2...6f7

Når jeg leser det du skriver på dol, så får jeg ofte tanker om at du sliter med en form for ensomhet midt blant dine egne nærmeste. Jeg har ingen motforestillinger mot at du skriver om ting du sliter med her, men jeg undrer meg stadig over om du ikke kunne hatt glede av å dele mer med de du har rundt deg. Ikke fordi du ikke skal skrive her, men fordi jeg tror at dine behov kanskje kan dekkes på en mer tilfredsstillende måte om du begynner å snakke mer med de som er rundt deg.

[frosken]

 

Selvskading er et veldig personlig og ømtålig emne for mange. Det er ikke lett å snakke med sine nærmeste om dette. Det er tabubelagt og følelsen av skam, ydmykelse, anger, følelsen av å være liten, mestre livet dårlig osv. er sterkt til stede. Mange holder det skjult for behandler lenge. Man tør ikke si det til sin bestvenninne. Hvorfor? I fare for å bli dømt.

Skal det ikke være lov til å snakke om dette innenfor psykiatri-forumet på DOL? Hvor skal TS ellers få det ut? På enkelte andre forum stenges tråder straks så fort ordet "selvskading" nevnes. Om den samme holdningen finnes på DOL:

Det finnes et konstruktivt og støttende forum for mennesker som strever eller har strevet med selvskading. Her har jeg fått god støtte og forståelse av andre som har kjent selvskading på kroppen. Forumet har klare regler for å unngå negativ påvirkning: forum.selvskading.net. Bare et tips og ev. tilbud

Jeg har ikke hevdet at man ikke skal kunne skrive om selvskading her.

Selvskading kan ha mange ulike funksjoner for ulike mennesker. Min kommentar var rettet til akkurat den personen som skriver i denne tråden.

[AnonymBruker]

Når jeg leser det du skriver på dol, så får jeg ofte tanker om at du sliter med en form for ensomhet midt blant dine egne nærmeste. Jeg har ingen motforestillinger mot at du skriver om ting du sliter med her, men jeg undrer meg stadig over om du ikke kunne hatt glede av å dele mer med de du har rundt deg. Ikke fordi du ikke skal skrive her, men fordi jeg tror at dine behov kanskje kan dekkes på en mer tilfredsstillende måte om du begynner å snakke mer med de som er rundt deg.

Jeg har et åpent og godt forhold til flere personer.  Jeg kan snakke om normale utfordringer og problemer.  Men dette problemet og mye av det som skjer inni meg og som jeg ikke forstår ønsker jeg ikke å snakke om.  Jeg tror heller ikke det har noen hensikt.  Jeg tror flesteparten har noen områder i livet de holder for seg selv.  Jeg vet jeg har brukt dol som en ventil når det blir for ille.  Det har vel ikke noe hensikt i lengden.  Men det hjelper der og da. Og når det er for smertefullt så gjør jeg vel det jeg kan for å komme meg igjennom det. Jeg kunne skrevet i en dagbok.  Men det har dessverre ikke samme effekt. Da hadde jeg ihvertfall ikke plaget andre.  Før dagdrømmet jeg for å komme igjennom det som var vanskelig, men evnen til det forsvant med medisinene.

Anonymkode: c48c2...6f7

[Elionoe]

Jeg tenker at det er bedre å skrive det fra deg her på DOL enn at du går og skader deg. Om det er noen som ikke ønsker, orker å lese, blir lei om emnet, får de la være. Du kan jo f.eks. starte hvert innlegg med "SS:" som er den "innterne" koden for selvskading på det forumet jeg nevnte... Da lærer medlemmene her på forumet at det handler om selvskading. Da er det opp til hvert medlem, og de som er ukompetente på området bør lese og lære og du kan få tilbakemeldinger fra de som kjenner til det selv eller har kompetanse på området. Å få tilbakemelding om at man bør heller snakke med sine nærmeste fremfor her på DOL mener jeg vitner om liten innsikt (jeg kritiserer ikke deg som person, Frosken, men synes kommentaren din var unødvendi og noe krenkende...).

For meg har det hjulpet å skrive dagbok, nesten hver dag siden 1997. det hjelper meg til at dager og uker henger sammen, men jeg får også skrevet ned tanker og følelser. Men som min første terapeut sa: "Men dagboken gir deg ingen svar...". Det er synd.

Om du vil, tilbyr jeg meg å være din "ventilator" på p.m., om du ikke føler for å skrive om det her på forumet. Jeg har drevet med selvskading i 11 år og har hatt én sprekk på 3 år. Jeg blir ikke trigget av å høre andre. Jeg kjenner godt igjen følelser og tanker, men klarer å holde de på avstand fordi jeg ikke lenger har behov for det. Bare et lite tilbud, kjære du, og ditt nick og det du deler blir hos meg

PS: Jeg synes ikke du klager her på forumet... Ut i fra det lille jeg har fått lest - jeg er ganske fersk og "leser meg opp" litt her og litt der.

[frosken]

Jeg har et åpent og godt forhold til flere personer.  Jeg kan snakke om normale utfordringer og problemer.  Men dette problemet og mye av det som skjer inni meg og som jeg ikke forstår ønsker jeg ikke å snakke om.  Jeg tror heller ikke det har noen hensikt.  Jeg tror flesteparten har noen områder i livet de holder for seg selv.  Jeg vet jeg har brukt dol som en ventil når det blir for ille.  Det har vel ikke noe hensikt i lengden.  Men det hjelper der og da. Og når det er for smertefullt så gjør jeg vel det jeg kan for å komme meg igjennom det. Jeg kunne skrevet i en dagbok.  Men det har dessverre ikke samme effekt. Da hadde jeg ihvertfall ikke plaget andre.  Før dagdrømmet jeg for å komme igjennom det som var vanskelig, men evnen til det forsvant med medisinene.

Anonymkode: c48c2...6f7

Ut i fra det du skriver her på dol, så oppfatter jeg det som om du er ganske sårbar i relasjoner. Det skal ikke mye til før du føler deg avvist eller at noen har reagert negativt på noe du har sagt eller gjort. Jeg tenker at du kanskje kan øve på å ta litt mer plass i relasjoner - ikke slik at jeg mener du skal snakke om rispingen til alle du kjenner - men slik at du kanskje kan prøve å ta kontakt med noen, være litt sammen med noen,  snakke litt, når du merker at følelsene bygger seg opp. Slik jeg forstår en del av det du skriver, så tør du kun være "ditt positive jeg" i relasjon til dine nærmeste, du tør ikke søke noe særlig støtte eller trøst.

Følelser er jo noe som vil svinge i styrke, og selvskadingstrangen vil på et eller annet tidspunkt roe seg litt igjen. Dersom du ønsker å slutte helt med rispingen, så er jeg overbevist om det er mulig for deg gjennom noe mer kontakt med andre når du strever. Du kan gjerne skrive her inne også når du strever, men det beste vil jo i så fall være at du skriver før du har rispet deg og ikke etter. Hvorvidt du ønsker å slutte helt eller ikke, mener jeg må være opp til deg. Du driver med en selvskading som er ganske "uskyldig" - så du _må_ jo ikke slutte. Jeg tror ikke du kroppslig lider som følge av selvskadingen, men det virker som om du har mye skamfølelse knyttet til det å ha rispet deg, så slik sett så lider du vel psykisk som følge av den.

Jeg så nylig en bok omtalt som du kanskje ville hatt glede av å lese: http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2015/ut-av-selvskading.html

 

Endret 31. oktober 2015 av frosken

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er bedre å skrive det fra deg her på DOL enn at du går og skader deg. Om det er noen som ikke ønsker, orker å lese, blir lei om emnet, får de la være. Du kan jo f.eks. starte hvert innlegg med "SS:" som er den "innterne" koden for selvskading på det forumet jeg nevnte... Da lærer medlemmene her på forumet at det handler om selvskading. Da er det opp til hvert medlem, og de som er ukompetente på området bør lese og lære og du kan få tilbakemeldinger fra de som kjenner til det selv eller har kompetanse på området. Å få tilbakemelding om at man bør heller snakke med sine nærmeste fremfor her på DOL mener jeg vitner om liten innsikt (jeg kritiserer ikke deg som person, Frosken, men synes kommentaren din var unødvendi og noe krenkende...).

For meg har det hjulpet å skrive dagbok, nesten hver dag siden 1997. det hjelper meg til at dager og uker henger sammen, men jeg får også skrevet ned tanker og følelser. Men som min første terapeut sa: "Men dagboken gir deg ingen svar...". Det er synd.

Om du vil, tilbyr jeg meg å være din "ventilator" på p.m., om du ikke føler for å skrive om det her på forumet. Jeg har drevet med selvskading i 11 år og har hatt én sprekk på 3 år. Jeg blir ikke trigget av å høre andre. Jeg kjenner godt igjen følelser og tanker, men klarer å holde de på avstand fordi jeg ikke lenger har behov for det. Bare et lite tilbud, kjære du, og ditt nick og det du deler blir hos meg

PS: Jeg synes ikke du klager her på forumet... Ut i fra det lille jeg har fått lest - jeg er ganske fersk og "leser meg opp" litt her og litt der.

Jeg ønsker ikke å belaste enkeltmennesker med problemene mine.  Men linken om forum for selvskading du la ut vurderer jeg å registrere meg.  Eneste er at det er nok mest ungdom der.  Jeg er i en litt ensom kategori som er voksen og burde være mer fornuftig. 

Anonymkode: c48c2...6f7

[AnonymBruker]

Ut i fra det du skriver her på dol, så oppfatter jeg det som om du er ganske sårbar i relasjoner. Det skal ikke mye til før du føler deg avvist eller at noen har reagert negativt på noe du har sagt eller gjort. Jeg tenker at du kanskje kan øve på å ta litt mer plass i relasjoner - ikke slik at jeg mener du skal snakke om rispingen til alle du kjenner - men slik at du kanskje kan prøve å ta kontakt med noen, være litt sammen med noen,  snakke litt, når du merker at følelsene bygger seg opp. Slik jeg forstår en del av det du skriver, så tør du kun være "ditt positive jeg" i relasjon til dine nærmeste, du tør ikke søke noe særlig støtte eller trøst.

Følelser er jo noe som vil svinge i styrke, og selvskadingstrangen vil på et eller annet tidspunkt roe seg litt igjen. Dersom du ønsker å slutte helt med rispingen, så er jeg overbevist om det er mulig for deg gjennom noe mer kontakt med andre når du strever. Du kan gjerne skrive her inne også når du strever, men det beste vil jo i så fall være at du skriver før du har rispet deg og ikke etter. Hvorvidt du ønsker å slutte helt eller ikke, mener jeg må være opp til deg. Du driver med en selvskading som er ganske "uskyldig" - så du _må_ jo ikke slutte. Jeg tror ikke du kroppslig lider som følge av selvskadingen, men det virker som om du har mye skamfølelse knyttet til det å ha rispet deg, så slik sett så lider du vel psykisk som følge av den.

Jeg så nylig en bok omtalt som du kanskje ville hatt glede av å lese: http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2015/ut-av-selvskading.html

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg er i relasjon til andre.  Jeg har venner jeg er trygg på, og føler jeg har god relasjon til.  Føler også jeg har bra relasjon til mange på jobb.  Men der er jeg veldig sårbar.  Jeg antar de oppfatter meg som veldig varierende. Fra å være mer innesluttet, usikker og sier lite, til utadvendt, trygg på meg selv, og kanskje snakke litt for mye.

Jeg prøver å holde meg til uskyldig risping nå, men erfaringsvis så utvikler det seg lett.  Det er noe jeg ikke ønsker.  Derfor prøver jeg å holde igjen.  Det vil alltid føles som skam når jeg er voksen og burde holde meg borte fra slikt.  Men på samme tid så er det snakk om å komme igjennom disse vanskelige periodene. Jeg skal se nærmere på den boken.

Anonymkode: c48c2...6f7