Er ikke dette noe "alle" har??? (Spm ang flere stemmer i hodet)

[AnonymBruker]

Etter to år på medisiner har jeg endelig(?), hvertfall i følge lege og psykiatrisk sykepleier klart å være ærlig om hvor ille det faktisk er med meg... Psykiatrisk sykepleier ringte til fastlegen min som henviste meg videre til dps,..

har skjønt at det kan ta tid, så venter tålmodig, men tankene kverner likevel...

 

Det jeg da lurer på.... 

den ene tingen den psykiatriske sykepleieren reagerte på da jeg fortalte alt, var stemmene i hodet mitt... Altså... Det er mine stemmer.. Som prater, krangler og overkjører meg selv dersom jeg vil eller bør eller må gjøre noe.... 

Er ikke dette normalt altså? Er ikke dette noe alle har? Det er litt som på film liksom der de har djevelen på ene skulderen og engelen på den andre.... Mye av tida krangler de, men heldigvis klarer jeg å bryte i mellom når det er alle viktigst... 

Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, dog er det først de siste 5-10årene de stort sett har krangla og overkjørt meg. 

Anonymkode: 705a0...163

[AnonymBruker]

Er det hørselshallusinasjoner?

Anonymkode: c0f1d...7ff

[Gjest]

Etter to år på medisiner har jeg endelig(?), hvertfall i følge lege og psykiatrisk sykepleier klart å være ærlig om hvor ille det faktisk er med meg... Psykiatrisk sykepleier ringte til fastlegen min som henviste meg videre til dps,..

har skjønt at det kan ta tid, så venter tålmodig, men tankene kverner likevel...

 

Det jeg da lurer på.... 

den ene tingen den psykiatriske sykepleieren reagerte på da jeg fortalte alt, var stemmene i hodet mitt... Altså... Det er mine stemmer.. Som prater, krangler og overkjører meg selv dersom jeg vil eller bør eller må gjøre noe.... 

Er ikke dette normalt altså? Er ikke dette noe alle har? Det er litt som på film liksom der de har djevelen på ene skulderen og engelen på den andre.... Mye av tida krangler de, men heldigvis klarer jeg å bryte i mellom når det er alle viktigst... 

Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, dog er det først de siste 5-10årene de stort sett har krangla og overkjørt meg. 

Anonymkode: 705a0...163

Jeg har det sånn hele tida, så trodde det var normalt. Det er jo dine egne tanker/det kognitive som veier for eller imot ting og hjelper deg til å ta avgjørelser. Alle må jo tenke gjennom ting og ta en beslutning helt ned til den minste detalj. Noe går selvsagt også på autopilot så en slipper å tenke gjennom det. Vi er tenkende vesener og resonerer.

Det jeg reagerte på var at du skrev at disse stemmene (eller tankene som jeg valgte å kalle dem), overkjører deg iblant. Hva skjer da? Er du for eks ute av stand til å ta avgjørelser, eller blir du tvunget til å handle/ikke handle som en som ikke er deg, men på kommando av stemmer i hodet? Det synes jeg virker sykt i så fall. 

[AnonymBruker]

Etter to år på medisiner har jeg endelig(?), hvertfall i følge lege og psykiatrisk sykepleier klart å være ærlig om hvor ille det faktisk er med meg... Psykiatrisk sykepleier ringte til fastlegen min som henviste meg videre til dps,..

har skjønt at det kan ta tid, så venter tålmodig, men tankene kverner likevel...

 

Det jeg da lurer på.... 

den ene tingen den psykiatriske sykepleieren reagerte på da jeg fortalte alt, var stemmene i hodet mitt... Altså... Det er mine stemmer.. Som prater, krangler og overkjører meg selv dersom jeg vil eller bør eller må gjøre noe.... 

Er ikke dette normalt altså? Er ikke dette noe alle har? Det er litt som på film liksom der de har djevelen på ene skulderen og engelen på den andre.... Mye av tida krangler de, men heldigvis klarer jeg å bryte i mellom når det er alle viktigst... 

Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, dog er det først de siste 5-10årene de stort sett har krangla og overkjørt meg. 

Anonymkode: 705a0...163al

Altså, hører du faktisk stemmer, eller er det mer tanker?

Anonymkode: 32fe4...db4

[AnonymBruker]

Etter to år på medisiner har jeg endelig(?), hvertfall i følge lege og psykiatrisk sykepleier klart å være ærlig om hvor ille det faktisk er med meg... Psykiatrisk sykepleier ringte til fastlegen min som henviste meg videre til dps,..

har skjønt at det kan ta tid, så venter tålmodig, men tankene kverner likevel...

 

Det jeg da lurer på.... 

den ene tingen den psykiatriske sykepleieren reagerte på da jeg fortalte alt, var stemmene i hodet mitt... Altså... Det er mine stemmer.. Som prater, krangler og overkjører meg selv dersom jeg vil eller bør eller må gjøre noe.... 

Er ikke dette normalt altså? Er ikke dette noe alle har? Det er litt som på film liksom der de har djevelen på ene skulderen og engelen på den andre.... Mye av tida krangler de, men heldigvis klarer jeg å bryte i mellom når det er alle viktigst... 

Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, dog er det først de siste 5-10årene de stort sett har krangla og overkjørt meg. 

Anonymkode: 705a0...163

Jeg kan ha mange tanker som er i konflikt, men har aldri hørt stemmer.

Anonymkode: 5722e...499

[AnonymBruker]

Hmm.. tja. 

Det er som om jeg hører på en samtale liksom. Men når jeg nå tenker på det så ble jeg jammen meg usikker. 

Når det står på så er det som om jeg står utenfor og hører på en samtale, selvom det ikke høres på samme måten som to som står foran meg liksom. Haha. Jeg er dårlig til å forklare altså! 

Men ja. De overkjører meg på hva jeg vil eller bør eller må. 

Altså JEG gjør alt som må gjøres med og for barna. Men alt som gjelder meg selv føler jeg ikke at det er JEG som bestemmer, men (de inni?) hodet mitt. 

Som f.eks forrige dagen da jeg sto i dusjen. Det er mange mange år siden jeg skar eller skadet meg med vilje. Men da jeg sto der måtte jeg virkelig jobbe for å ikke la meg styre av de eller det som foregikk i hodet mitt. Det eneste hodet mitt klarte å si var at jeg skulle ta barberbladet fra høvelen og skjære meg. Skikkelig. Sånn at jeg kunne kjenne det varme blodet og smerten som følger med. Det tok alle krefter ut av meg å ikke røre det. Hadde jeg tatt opp høvelen for å barbere meg vet jeg ikke om jeg hadde klart å overstyre det så det turte jeg ikke gjøre. 

 

Anonymkode: 705a0...163

[Momo]

Jeg har veldig mange tanker i hodet på en gang. For meg selv så kaller jeg de "stemmer" fordi de dukker opp av seg selv og snakker til meg og hverandre i tredjeperson, men det er bare mine egne automatiske tanker. Noen ganger kan jeg kontrollere intensiteten av de, men de blir aldri helt borte og blir som en hvisking bakerst i hodet. Andre ganger klarer jeg ikke å styre intensiteten og da blir de veldig overveldende. Da overkjører de fornuften og jeg må virkelig kjempe for å ikke gjøre som tankene mine foreslår. Av og til mislykkes jeg og ender f.eks. opp med å skade meg selv. Det er ikke uvanlig å ha slike samtaler med seg selv, men det foruroligende er vel hva tankene handler om og i hvor stor grad man styres av dem eller fornuften. Du kan jo avgjøre om dette er noe tilsvarende sånn du har det.