Ekspertsvar NHD: Noen spm om DPS, innleggelse, lengde, ec.

[AnonymBruker]

Jeg velger å skrive som anonym akkurat nå, men noen av dere vil kanskje kjenne meg igjen likevel. 

Traumebehandlingen går så som så. Det har vært mye belastning nå, som i redsel for å bli gjengjent, velger å holde tilbake litt akkurat nå i alle fall. Men innleggelsen ble ikke som tenkt eller lovet og koordineringen gikk ikke så bra. Lei meg og skuffet og ikke minst redd, skrev jeg meg ut. 

Igjen sitter jeg, skrem, redd, enormt sliten og uten noen som helst løsning på veien videre. 

Men noen spørsmål har jeg for å prøve å sortere tankene mine litt og prøve å forstå: 

1. Er det slik at når en er innlagt på et DPS, så er det vanskelig for behandler på poliklinisk (i samme bygg) å følge like tett opp som når en er hjemme? Hvorfor? Finnes det regler for slikt? 

2. Hvorfor opererer så sjelden (aldri i mitt tilfelle, men har lest om enkelttilfelle andre steder) med lengre innleggelser, for å stabilisere skikkelig godt, nettopp for å unngå disse tilbakefallene, hvor en må ned på nivået "lære å spise og lære å sove", eller "lære å stole på at medisinene er trygge". 

3. Er det så vanskelig for et DPS å samarbeide med et sykehus, med spesialistavdeling, som et ledd i det store sykdomssbildet? 

4. Hvorfor ser ikke DPS på feks Modum, som opererer med lengre innleggelser, at det også kan være hensiktsmessig ved ENKELTE personer? Da tenker jeg på personer som ikke "limer seg fast i avdelingen", men som drar hjem på permer nokså ofte. Hvor det ikke er fare for å bli instutisjonlisert. (Føler en selv i alle fall). 

5. Er DPS kun et brannslukkingsapparat, uansett hva, under hvilke som helst omstendigheter? Hvorfor? Og igjen, hvorfor ikke se på modum? 

6. Jeg vil jo modum på et vis. Vært der før. Mange mange år siden. Men alt må jo være bedre, om en kan klare å lage en NOENLUNDE opplegg i nærmiljøet? 

PS: Jeg mener ikke at ALLE skal gå den veien, men finnes det ikke unntak? Og om det finnes unntak - hvilke unntak da? 

7. Hva gjør en når en kjenner at man har mistet håpet, fordi behandlere "feiler" (uten å ville det) og jeg ikke klarer å nyttiggjøre meg godt nok tiden jeg får utdelt på det trygge stedet? (DPS)

8. Er det lov og rett å føle seg litt "skuffet" (i mangel på bedre ord) at en blir skrevet ut tidligere enn avtalt, fordi en har klart å kjempe seg gjennom dagene der uten selvskading (foruten lite matinnak og kanskje derfor klart det). Fordi krisen som ble ventet ikke kom? (Selv om krisen fortsatt er inni hodet mitt, bare at jeg ikke har vist det med overdoser og kutt?)

9. Selvmedisinering. Tiden er tøff hjemme. Medisiner jeg er redd klarer jeg ikke ta og selvmedisinerer på imovane i stedet. Hvor fort går imovanen ut av kroppen, slik at jeg kan kjøre? 

 

Anonymkode: 289ad...a83

[AnonymBruker]

Jeg er blant dem som synes det er trist at psykiatriske sykehus har kuttet sånn ned på langtidsplasser. Selv om politikere mener at man må være ute i samfunnet "som andre folk" istedet for å være innlagt, så betyr ikke det at behovet for å være langtidsinnlagt er borte. Det vil alltid finnes mennesker som trenger langvarig, og noen også varig, ivaretakelse av omsorgspersoner rundt seg 24/7. 

Blir så oppgitt av at noen "kloke hoder" har sittet å bestemt hva som er best for ALLE psykiatriske pasienter. Denne generaliseringen om at ALLE helst skal behandles poliklinisk og at INGEN skal ha langtidsopphold/varig opphold er for meg en gåte. Hva vet vel disse "kloke hoder" om det å være alvorlig psyk? De skulle fått prøvd seg skikkelig selv med angst og depresjoner fra helvete hvor de i dyp fortvilelse ikke aner hvor de skal snu seg hen, hvem de skal kontakte, hvem de kan stole på, hvor de skal gjøre av seg og hvem som kan hjelpe. Det finnes faktisk mennesker som TRENGER omsorg og oppfølging 24/7. 

Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som kan ta seg av en. Og ikke synes jeg slikt bør være familie og venners oppgaver heller.

 

Anonymkode: 0dc98...830

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en person som trenger varig tilsyn eller varig opphold på en institusjon eller bolig med personale. Men nå ser jeg at det går utover mannen min og hans mulighet for konsentrasjon på jobben, pga redsel for hvordan dette skal gå. Jeg kan ikke lenger lene meg på han. Stakkars mann! Hvorfor skal helsevesenet tenke så ofte at så lenge hjemmemiljøet er bra, så er det bedre å skrive de ut? Tenker de på de som er rundt av og til? At det kan bli for mye? 

Jeg prøver å tenke på bedring for meg selv oppi dette, fordi jeg håper i det lengste at jeg en dag kan være til hjelp for andre med mine historie. Men for å hjelpe andre, må jeg hjelpe meg selv først. Og nå er jeg så sliten av å krasje og krasje hver gang jeg kommer hjem, og skuffelser på lovnader som ikke blir holdt, at jeg er på god vei mot å gi opp. 

Også prøver jeg tenke og handle konstruktivt. Men er redd for at behandlerne vil se på meg som en som bare maser og vil ha "mer og mer". 

Men er det ikke bedre, for de som TRENGER det, riktignok, som ikke står i fare for å bli instiusjonlisert, etc, å få bedre tid til å komme seg stødig på beina igjen, før en utskrivelse? Spesielt når sykdomssbildet er enormt kompleks? Eller er ikke DPS bygget for slikt? Slik at en inngår alle disse brannslokkingsinnleggelsene. Hvor en begynner på scratch? Eller? Hva er det jeg ikke forstår? 

Tenker også økonomisk for Helse Norge...

 

 

 

Anonymkode: 289ad...a83

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan svare generelt:

Det finnes steder der en kan være innlagt mens en får behandling på en traumepoliklinkk. Noen trenger å bli tatt vare på i trygge omgivelser etterpå for å tørre å åpne seg helt i de polikliniske timene.

DPS-er har også "langliggere", men da personer med alvorlige psykoselidelser All erfaring har vist at lange innleggelser av ikke-psykotiske for at en skal "komme seg" nesten aldri har noe positivt for seg selv om mange nevrotiske har en stor tro på dette. Oftest blir behovet for å bi tatt vare på og slippe ansvar økende med stadig krav om hyppigere og lengre innleggelser.

[AnonymBruker]

Takk for svar, selv om det var et "sårt" svar. 

 

Jeg lurer liksom på hvor veien går videre nå. Føler jeg faller mellom to stoler. 

 

Men takk for svar likevel

Anonymkode: 289ad...a83