Ekspertsvar Er dette normalt? Usikkerhet og selvaksept

[Momo]

Jeg er alltid veldig usikker på om jeg er god nok, snill nok, pen nok osv.. Det blir stadig påpekt fra forskjellige hold at slik usikkerhet er helt vanlig. Det må bety at det er en følelse vi på en eller annen måte trenger. For meg betyr det to ting: 1 Usikkerheten min er delvis berettiget og 2 det er bare jeg som er superdårlig til å takle den. Jeg finner bevis over alt: Jeg er ikke god nok.

Hvor vanlig er det derimot å ha slik usikkerhet i alle situasjoner der man må omgås andre; når man skal betale i kassa på butikken, når man skal inn på bussen, rundt folk man har kjent lenge? Jeg er redd for å skuffe og prøver veldig hardt å leve opp til de forventningene jeg tror andre har til meg. Jeg går konstant med en følelse av at jeg gjør noe feil, at jeg er i veien. Når jeg må prate med folk holder jeg samtalen så overfladisk som mulig, jeg fabrikerer holdninger og interesser basert på hva jeg tror den andre forventer bare for å slippe å avsløre hvor udugelig jeg er, hvor dårlig jeg passer inn. Over tid klarer jeg ikke å opprettholde denne fasaden, jeg merker at jeg blir inkonsistent i måten jeg fremstår og jeg begynner å føle meg avslørt. Jeg tenker at folk synes jeg er til bry, at de bare omgås meg for å være høflige, men at de tenker sitt og snakker om det bak ryggen min. Hvis jeg kan, trekker jeg meg unna. Igjen er bevisene klare: Jeg er så overfladisk og selvopptatt som jeg er redd for at andre skal tro jeg er. Jeg fortjener ikke andre og andre fortjener ikke meg.

Jeg gjør/tenker ikke alt dette bevisst. Det er en slags refleks som slår inn av seg selv. Det er slitsomt og jeg lurer på om andre virkelig kan være så usikre og likevel fungere så bra sosialt. For meg er ikke alltid ubehaget verdt det.

Det er heller ikke uvanlig å ønske å fremstå som bedre enn man er. Her er jo Facebook er kroneksempel der folk lager glansbilder av seg selv med alle bekjente som tilskuere. Jeg orker ikke forventningen et slikt glansbilde skaper, så jeg poster svært sjelden noe der.

Dol er kanskje det litt motsatte siden man kan være anonym og avsløringer trenger ikke knyttes til sin identitet. Her deler folk sin frustrasjon og sine "feil". Derimot føler jeg at alle kan se rett gjennom meg, selv som "AnonymBruker", så jeg klarer ikke å være helt meg selv her heller. Hjernen jobber konstant både før og etter jeg har skrevet noe for å vurdere hvordan det vil bli oppfattet: "Var jeg ydmyk og omtenksom nok?", "Vil dette på noen måte kunne avsløre meg som det kjedelig, selvopptatte, udugelige og fæle mennesket jeg er?" Alt jeg skriver må leses og redigeres tre-fire ganger før jeg poster, og etterpå tenker jeg gjerne at "Nå! Nå har de gjennomskuet meg", men så er det for sent og jeg kan ikke ta det tilbake. Kanskje oppdager jeg at jeg har en skrivefeil, og da stikker det i brystet. "Var det verdt det?" tenker jeg om innlegget mitt. Usikkerheten bygger seg opp. Snart får jeg nok, snart føler jeg meg avslørt og rømmer herfra også, før noen arresterer meg, før noen gjenkjenner meg. 1,5 måned og 67 innlegg senere og jeg er her fortsatt. Kanskje er det dette innlegget som til slutt får meg til å rømme. Nå er beviset tilknyttet brukernavnet mitt for alltid: Jeg er falsk.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men det er en slags videreføring av tråden til Trine, bare min egen variant.

Endret 8. november 2015 av Momo

[Elionoe]

Jeg tror det du forsøker å sette ord på kan oppsummeres: Dårlig selvtilli og dårlig selvbilde.

Slikt kommer sjelden av seg selv. Jeg kjenner deg ikke så godt, men vil antta at du har en "livets ryggsekkk" som er litt tyngre enn et menneske som har gått problemfritt gjennom oppveksten. Kanskje noe i barndommen, mobbing, vanskelig å få venner e.l.

Men det at du forsøker å lage et inntrykk av deg selv ut fra hva du tror andre vil like ved deg, er noe du gradvis bør forsøke å legge bort. Begynne med de nærmeste og fortell om din "livsløgn" og si at fra nå av skal jeg være meg selv. Jeg er sikker på at de vil like deg da også. Kanskje de vil like deg bedre, for falskhet er ofte ganske synlig hos mange.

Endret 8. november 2015 av Elionoe

[umakenverdt]

Jeg er alltid veldig usikker på om jeg er god nok, snill nok, pen nok osv.. Det blir stadig påpekt fra forskjellige hold at slik usikkerhet er helt vanlig. Det må bety at det er en følelse vi på en eller annen måte trenger. For meg betyr det to ting: 1 Usikkerheten min er delvis berettiget og 2 det er bare jeg som er superdårlig til å takle den. Jeg finner bevis over alt: Jeg er ikke god nok.

Hvor vanlig er det derimot å ha slik usikkerhet i alle situasjoner der man må omgås andre; når man skal betale i kassa på butikken, når man skal inn på bussen, rundt folk man har kjent lenge? Jeg er redd for å skuffe og prøver veldig hardt å leve opp til de forventningene jeg tror andre har til meg. Jeg går konstant med en følelse av at jeg gjør noe feil, at jeg er i veien. Når jeg må prate med folk holder jeg samtalen så overfladisk som mulig, jeg fabrikerer holdninger og interesser basert på hva jeg tror den andre forventer bare for å slippe å avsløre hvor udugelig jeg er, hvor dårlig jeg passer inn. Over tid klarer jeg ikke å opprettholde denne fasaden, jeg merker at jeg blir inkonsistent i måten jeg fremstår og jeg begynner å føle meg avslørt. Jeg tenker at folk synes jeg er til bry, at de bare omgås meg for å være høflige, men at de tenker sitt og snakker om det bak ryggen min. Hvis jeg kan, trekker jeg meg unna. Igjen er bevisene klare: Jeg er så overfladisk og selvopptatt som jeg er redd for at andre skal tro jeg er. Jeg fortjener ikke andre og andre fortjener ikke meg.

Jeg gjør/tenker ikke alt dette bevisst. Det er en slags refleks som slår inn av seg selv. Det er slitsomt og jeg lurer på om andre virkelig kan være så usikre og likevel fungere så bra sosialt. For meg er ikke alltid ubehaget verdt det.

Det er heller ikke uvanlig å ønske å fremstå som bedre enn man er. Her er jo Facebook er kroneksempel der folk lager glansbilder av seg selv med alle bekjente som tilskuere. Jeg orker ikke forventningen et slikt glansbilde skaper, så jeg poster svært sjelden noe der.

Dol er kanskje det litt motsatte siden man kan være anonym og avsløringer trenger ikke knyttes til sin identitet. Her deler folk sin frustrasjon og sine "feil". Derimot føler jeg at alle kan se rett gjennom meg, selv som "AnonymBruker", så jeg klarer ikke å være helt meg selv her heller. Hjernen jobber konstant både før og etter jeg har skrevet noe for å vurdere hvordan det vil bli oppfattet: "Var jeg ydmyk og omtenksom nok?", "Vil dette på noen måte kunne avsløre meg som det kjedelig, selvopptatte, udugelige og fæle mennesket jeg er?" Alt jeg skriver må leses og redigeres tre-fire ganger før jeg poster, og etterpå tenker jeg gjerne at "Nå! Nå har de gjennomskuet meg", men så er det for sent og jeg kan ikke ta det tilbake. Kanskje oppdager jeg at jeg har en skrivefeil, og da stikker det i brystet. "Var det verdt det?" tenker jeg om innlegget mitt. Usikkerheten bygger seg opp. Snart får jeg nok, snart føler jeg meg avslørt og rømmer herfra også, før noen arresterer meg, før noen gjenkjenner meg. 1,5 måned og 67 innlegg senere og jeg er her fortsatt. Kanskje er det dette innlegget som til slutt får meg til å rømme. Nå er beviset tilknyttet brukernavnet mitt for alltid: Jeg er falsk.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men det er en slags videreføring av tråden til Trine, bare min egen variant.

Jeg tror ikke det er så nyttig å spørre seg selv om hvor vanlig eller normalt dette er. Dette går ut over din hverdag, det er på ingen måte en hensiktsmessig måte å tenke på. Jeg sier ikke det er lett å endre på, men jeg må tro at det er mulig å endre på det på en eller annen måte. 

Hvis jeg skal ta et eksempel fra mitt eget liv som går på noe av det samme, så skrev jeg en mail til en kollega av meg om noe jobbrelatert før helga. Jeg er også slik som leser gjennom flere ganger, men denne gangen hadde det sneket seg inn en skrivefeil. Jeg ble helt fortvilet, visste ikke hvordan jeg skulle klare å håndtere det, fikk tanker om at andre måtte tenke jeg var helt dum. Spurte meg selv gang på gang hvordan jeg kan løse det, eventuelt rømme på en eller annen måte... Men dette er jo ikke hensiktsmessig, dette var en feil uten reell betydning annet enn at jeg følte at jeg hadde fremstått som dum.. 

Jeg blir alltid filosofisk jeg når jeg leser slike innlegg, for alle har vel en fasade, man er satt sammen av de erfaringene man har. Jeg har personlig veldig vanskelig for å si hva jeg mener bestemt, fordi mitt svar bare er sammenfatningen av masse forskjellige hensyn. Og det kan vel kanskje også være tilfelle for deg? Og jeg tror alle på en eller annen måte er inkonsistente...

Her ble det mye rart, men det er vel kanskje litt fint med et rotete og dårlig svar i denne sammenhengen. Jeg øver meg på å takle at ikke alt kan leses gjennom mange ganger  Jeg ønsker deg masse lykke til, og på meg i de dialogene vi har hatt har du virket som en interessant og spennende person som absolutt ikke er i veien

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Normalt kan mist brukes på to måter: 

Normalt i betydningen vanlig, og normalt i betydningen frisk.

I betydningen vanlig, er det normalt å ha hodepine en gang i uka, eller være forkjølet flere ganger i året. Men det er ikke friskt.

Slik er det også med dine tanker og følelser. Det er normalt i betydningen vanlig (ganske mange har det slik), men det er ikke friskt.

[Trine]

Normalt kan mist brukes på to måter: 

Normalt i betydningen vanlig, og normalt i betydningen frisk.

I betydningen vanlig, er det normalt å ha hodepine en gang i uka, eller være forkjølet flere ganger i året. Men det er ikke friskt.

Slik er det også med dine tanker og følelser. Det er normalt i betydningen vanlig (ganske mange har det slik), men det er ikke friskt.

Men er det sånn ufriskt som man bare må lære seg å leve med eller er det sånn ufrisk at man bør få behandling?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Generelt: Om man skal søke behandling er avhengig av disse to faktorer.

Hvor belastende det er å ha det slik (subjektivt ubehag).

Hvor mye påvirker det ens funksjon i arbeid/utdanning, familie og sosialt.

[gråstein]

Men er det sånn ufriskt som man bare må lære seg å leve med eller er det sånn ufrisk at man bør få behandling?

Hjelper lite å søke "behandling" når det ikke er noe "hjelp" å få.

[Trine]

Jeg er alltid veldig usikker på om jeg er god nok, snill nok, pen nok osv.. Det blir stadig påpekt fra forskjellige hold at slik usikkerhet er helt vanlig. Det må bety at det er en følelse vi på en eller annen måte trenger. For meg betyr det to ting: 1 Usikkerheten min er delvis berettiget og 2 det er bare jeg som er superdårlig til å takle den. Jeg finner bevis over alt: Jeg er ikke god nok.

Hvor vanlig er det derimot å ha slik usikkerhet i alle situasjoner der man må omgås andre; når man skal betale i kassa på butikken, når man skal inn på bussen, rundt folk man har kjent lenge? Jeg er redd for å skuffe og prøver veldig hardt å leve opp til de forventningene jeg tror andre har til meg. Jeg går konstant med en følelse av at jeg gjør noe feil, at jeg er i veien. Når jeg må prate med folk holder jeg samtalen så overfladisk som mulig, jeg fabrikerer holdninger og interesser basert på hva jeg tror den andre forventer bare for å slippe å avsløre hvor udugelig jeg er, hvor dårlig jeg passer inn. Over tid klarer jeg ikke å opprettholde denne fasaden, jeg merker at jeg blir inkonsistent i måten jeg fremstår og jeg begynner å føle meg avslørt. Jeg tenker at folk synes jeg er til bry, at de bare omgås meg for å være høflige, men at de tenker sitt og snakker om det bak ryggen min. Hvis jeg kan, trekker jeg meg unna. Igjen er bevisene klare: Jeg er så overfladisk og selvopptatt som jeg er redd for at andre skal tro jeg er. Jeg fortjener ikke andre og andre fortjener ikke meg.

Jeg gjør/tenker ikke alt dette bevisst. Det er en slags refleks som slår inn av seg selv. Det er slitsomt og jeg lurer på om andre virkelig kan være så usikre og likevel fungere så bra sosialt. For meg er ikke alltid ubehaget verdt det.

Det er heller ikke uvanlig å ønske å fremstå som bedre enn man er. Her er jo Facebook er kroneksempel der folk lager glansbilder av seg selv med alle bekjente som tilskuere. Jeg orker ikke forventningen et slikt glansbilde skaper, så jeg poster svært sjelden noe der.

Dol er kanskje det litt motsatte siden man kan være anonym og avsløringer trenger ikke knyttes til sin identitet. Her deler folk sin frustrasjon og sine "feil". Derimot føler jeg at alle kan se rett gjennom meg, selv som "AnonymBruker", så jeg klarer ikke å være helt meg selv her heller. Hjernen jobber konstant både før og etter jeg har skrevet noe for å vurdere hvordan det vil bli oppfattet: "Var jeg ydmyk og omtenksom nok?", "Vil dette på noen måte kunne avsløre meg som det kjedelig, selvopptatte, udugelige og fæle mennesket jeg er?" Alt jeg skriver må leses og redigeres tre-fire ganger før jeg poster, og etterpå tenker jeg gjerne at "Nå! Nå har de gjennomskuet meg", men så er det for sent og jeg kan ikke ta det tilbake. Kanskje oppdager jeg at jeg har en skrivefeil, og da stikker det i brystet. "Var det verdt det?" tenker jeg om innlegget mitt. Usikkerheten bygger seg opp. Snart får jeg nok, snart føler jeg meg avslørt og rømmer herfra også, før noen arresterer meg, før noen gjenkjenner meg. 1,5 måned og 67 innlegg senere og jeg er her fortsatt. Kanskje er det dette innlegget som til slutt får meg til å rømme. Nå er beviset tilknyttet brukernavnet mitt for alltid: Jeg er falsk.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men det er en slags videreføring av tråden til Trine, bare min egen variant.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg prøver så godt jeg kan å bare være meg, men jeg syns jeg har fått såpass mange bekreftelser på at det ikke er en ok måte å være på, så da later jeg som en hel del. F.eks kan jeg late som at jeg er enig med noen for å slippe en diskusjon eller risikere at den andre blir sint. Jeg tror den følelsen av å gjøre noe feil og å være i veien er mest til stede. Jeg er redd for å være i veien. Tenker ofte på om jeg har "trengt" meg på og at andre bare tar meg med for å være hyggelig. Det å lese mange ganger før jeg poster kjenner jeg også igjen. Ser jeg at jeg har en skrivefeil så blir jeg stressa. Jeg liker ikke at andre har skrivefeil for da sliter jeg veldig med å lese det som står, men så har jeg selv skrivefeil, særlig slurvefeil og da tenker jeg at det irriterer andre.

Jeg håper ikke du angrer på dette innlegget, jeg syns det var et godt innlegg. Jeg tenker ikke at du er falsk, du prøver bare å passe inn.

[Trine]

Generelt: Om man skal søke behandling er avhengig av disse to faktorer.

Hvor belastende det er å ha det slik (subjektivt ubehag).

Hvor mye påvirker det ens funksjon i arbeid/utdanning, familie og sosialt.

Ok, jeg syns det er vanskelig. Ofte, om jeg forteller noen noe som er vanskelig for meg, så får jeg som svar at det er helt vanlig og at det ikke er noe galt med meg. Alle har det sånn. Men det spiller jo liten rolle hva alle har eller hvordan alle er om de takler det og jeg ikke takler det. Men da er jeg jo et dårligere menneske enn alle andre.

[umakenverdt]

Generelt: Om man skal søke behandling er avhengig av disse to faktorer.

Hvor belastende det er å ha det slik (subjektivt ubehag).

Hvor mye påvirker det ens funksjon i arbeid/utdanning, familie og sosialt.

Jeg er nysgjerrig når det gjelder dette siste punktet, når det gjelder å fortsette å ta i mot hjelp. Er det betydning hva man selv setter høyt av disse stedene funksjon bedømmes, eller bør dette vurderes litt mer objektivt...?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt er din egen vurdering viktig. Om en ikke har venner og synes det er helt ok, så skal en jo ikke ha behandling.

[Trine]

Hjelper lite å søke "behandling" når det ikke er noe "hjelp" å få.

Nei, det er sant. Men hadde jeg hatt vondt i hodet en gang i uka så hadde jeg dratt til legen, bør man da også dra til legen når man har tanker som ts har.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hjelper lite å søke "behandling" når det ikke er noe "hjelp" å få.

Hvorvidt det finnes effektiv behandling, er en ting som skal vurderes når det prioriteres. En skal ikke bruke unødige ressurser om det ikke finnes noen kjent, virksom behandling, jfr ME.

[umakenverdt]

Selvsagt er din egen vurdering viktig. Om en ikke har venner og synes det er helt ok, så skal en jo ikke ha behandling.

Vil ikke støte noen ved å like hele ditt svar, men liker at ens egen vurdering anses som viktig  

[Elionoe]

Ok, jeg syns det er vanskelig. Ofte, om jeg forteller noen noe som er vanskelig for meg, så får jeg som svar at det er helt vanlig og at det ikke er noe galt med meg. Alle har det sånn. Men det spiller jo liten rolle hva alle har eller hvordan alle er om de takler det og jeg ikke takler det. Men da er jeg jo et dårligere menneske enn alle andre.

 

 

Ingen kan kalle deg for et dårligere menneske fordi du ikke takler noe som andre takler fint. Det vil jeg heller kalle for variasjon. Vi er unike individer med alle våre positive og negative kvaliteter og sider.

[Trine]

 

 

 

Ingen kan kalle deg for et dårligere menneske fordi du ikke takler noe som andre takler fint. Det vil jeg heller kalle for variasjon. Vi er unike individer med alle våre positive og negative kvaliteter og sider.

Jeg tror det er ment som en slags "neida, du fungerer helt fint, det er helt normalt å være sånn", men det oppfattes ikke positivt, det viser bare at folk ikke forstår. Når man f.eks sier at man blir veldig sliten av folk, da svarer folk "det blir jeg også, det er helt vanlig det". Joda, mange timer med folk ja, men blir du sliten fordi det står to stk forran deg i køen i butikken eller egentlig bare sliten av tanken på å dra i butikken. Er du utslitt i to uker etter en normal julefeiring med familien? Du skjønner sikkert hva jeg mener De kaller meg ikke et dårlig menneske, ikke direkte ihvertfall, de prøver bare å normalisere de svake sidene mine, de sidene som gjør at jeg ikke er i jobb nå. Joda, det er sikkert normalt, men ikke i samme grad.

[Momo]

Takk, for god respons (og videreføring av ting jeg lurte på selv).

Som Trine sier er det litt slitsomt å hele tiden få høre at visse vanskeligheter er ”normalt” eller ”vanlig”. Det bekrefter bare at man takler normale ting dårlig. Så takk til NHD for bekreftelse på at ting kan være normalt, men at det ikke betyr at det er friskt, og at man dermed har lov til å ønske at det var annerleders. Jeg skulle ønske flere kunne uttrykke det slik. Sånn sett er det nok riktig at man ikke burde fokusere så veldig på hva som er normalt og ikke, når man selv opplever at det er belastende. På den annen side har jeg noen mestringsstrategier som er vanlige, men disse opplever jeg ikke direkte som belastende, til tross for at det ikke er tvil om at det ikke er friskt.

Omtrent hver ute blir jeg av psykologen minnet på hvor normalt alt jeg tenker er, at h*n også har hatt det sånn osv. Jeg lurer litt på hvordan h*n tror at det skal hjelpe meg. (Det er vel kanskje derfor jeg skriver dette...) Hva som egentlig skal ”hjelpe” meg klarer jeg ikke helt å se for meg heller. Jeg trodde det var der de profesjonelle kunne ha noe å bidra med. Noe må vel psykologen se for seg ettersom jeg fortsetter å få komme dit, men det er isåfall tanker som ikke har blitt delt med meg.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har fått direkte bekreftelse på at å være meg ikke har vært greit. Det var kanskje heller en generell følelse av at jeg ikke passet helt inn noen steder. Dvs. jeg var for mange en slags ”guilty pleasure”: Folk likte å være sammen med meg i det skjulte, mens i grupper ble jeg fryst ut. Jeg har forsåvidt aldri hatt problemer med å være alene, men det er sårt ikke å ha et alternativ eller at man alltid må være sammen med andre på deres premisser.

Når jeg nevner for psykologen at jeg blir sliten av folk, begynner h*n å snakke om introvert/ekstrovert, som om å definere meg selv som introvert på magisk vis skal gjøre en forskjell. Jeg klarer ikke å ha andre rundt meg uten at en stor del av hjernekapasiteten går bort bare fordi jeg er så bevisst på disse menneskene. Det jeg blir mest sliten av er vel frykten for at folk skal være bevisst på meg og snakke til meg, derfor er det lettere når jeg kan være steder der jeg vet at ingen kjenner meg og heller ikke er interessert i å bli kjent med meg. Nå om dagen klarer jeg å komme meg ut om morgenen fordi jeg har eget kontor med lås på døren som jeg kan dra til.

Egentlig skulle jeg nok tatt tak i dette for en stund siden da jeg fortsatt var så fortvilet og desperat at jeg f.eks. klarte å gråte over det. Dessverre har jeg nok mistet driven til å gjøre noe med det sammen med at jeg har skjøvet bort mye følelser. Jeg har med tiden lært litt mer å leve med den jeg er. Jeg godtar i større grad at jeg ikke klarer å ha nære venner. Jeg takler at jeg noen ganger må lage mat uten den melka jeg trengte, men ikke fikk skaffet fordi jeg ikke klarte å komme meg på butikken Det betyr ikke at jeg ikke skulle ønske det var annerledes. Jeg er jo i ferd med å mislykkes med studiene fordi jeg trekker meg unna og jeg er spent på om jeg i det hele tatt vil takle en jobb sånn som jeg er nå. Jeg kan virke helt fungerende veldig lenge, men over tid sliter jeg meg selv ut med skuespillet mitt.

Dette ble veldig bare en selvsentrert oppsummering av tanker, men noen ganger er det godt å få strukturert det litt.

Og jo Trine, jeg angrer på noe av det jeg har skrevet over, og jeg kommer til å angre på dette, men det skal jeg tåle

[Trine]

Takk, for god respons (og videreføring av ting jeg lurte på selv).

 

Som Trine sier er det litt slitsomt å hele tiden få høre at visse vanskeligheter er ”normalt” eller ”vanlig”. Det bekrefter bare at man takler normale ting dårlig. Så takk til NHD for bekreftelse på at ting kan være normalt, men at det ikke betyr at det er friskt, og at man dermed har lov til å ønske at det var annerleders. Jeg skulle ønske flere kunne uttrykke det slik. Sånn sett er det nok riktig at man ikke burde fokusere så veldig på hva som er normalt og ikke, når man selv opplever at det er belastende. På den annen side har jeg noen mestringsstrategier som er vanlige, men disse opplever jeg ikke direkte som belastende, til tross for at det ikke er tvil om at det ikke er friskt.

 

Omtrent hver ute blir jeg av psykologen minnet på hvor normalt alt jeg tenker er, at h*n også har hatt det sånn osv. Jeg lurer litt på hvordan h*n tror at det skal hjelpe meg. (Det er vel kanskje derfor jeg skriver dette...) Hva som egentlig skal ”hjelpe” meg klarer jeg ikke helt å se for meg heller. Jeg trodde det var der de profesjonelle kunne ha noe å bidra med. Noe må vel psykologen se for seg ettersom jeg fortsetter å få komme dit, men det er isåfall tanker som ikke har blitt delt med meg.

 

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har fått direkte bekreftelse på at å være meg ikke har vært greit. Det var kanskje heller en generell følelse av at jeg ikke passet helt inn noen steder. Dvs. jeg var for mange en slags ”guilty pleasure”: Folk likte å være sammen med meg i det skjulte, mens i grupper ble jeg fryst ut. Jeg har forsåvidt aldri hatt problemer med å være alene, men det er sårt ikke å ha et alternativ eller at man alltid må være sammen med andre på deres premisser.

 

Når jeg nevner for psykologen at jeg blir sliten av folk, begynner h*n å snakke om introvert/ekstrovert, som om å definere meg selv som introvert på magisk vis skal gjøre en forskjell. Jeg klarer ikke å ha andre rundt meg uten at en stor del av hjernekapasiteten går bort bare fordi jeg er så bevisst på disse menneskene. Det jeg blir mest sliten av er vel frykten for at folk skal være bevisst på meg og snakke til meg, derfor er det lettere når jeg kan være steder der jeg vet at ingen kjenner meg og heller ikke er interessert i å bli kjent med meg. Nå om dagen klarer jeg å komme meg ut om morgenen fordi jeg har eget kontor med lås på døren som jeg kan dra til.

 

Egentlig skulle jeg nok tatt tak i dette for en stund siden da jeg fortsatt var så fortvilet og desperat at jeg f.eks. klarte å gråte over det. Dessverre har jeg nok mistet driven til å gjøre noe med det sammen med at jeg har skjøvet bort mye følelser. Jeg har med tiden lært litt mer å leve med den jeg er. Jeg godtar i større grad at jeg ikke klarer å ha nære venner. Jeg takler at jeg noen ganger må lage mat uten den melka jeg trengte, men ikke fikk skaffet fordi jeg ikke klarte å komme meg på butikken Det betyr ikke at jeg ikke skulle ønske det var annerledes. Jeg er jo i ferd med å mislykkes med studiene fordi jeg trekker meg unna og jeg er spent på om jeg i det hele tatt vil takle en jobb sånn som jeg er nå. Jeg kan virke helt fungerende veldig lenge, men over tid sliter jeg meg selv ut med skuespillet mitt.

 

Dette ble veldig bare en selvsentrert oppsummering av tanker, men noen ganger er det godt å få strukturert det litt.

 

Og jo Trine, jeg angrer på noe av det jeg har skrevet over, og jeg kommer til å angre på dette, men det skal jeg tåle

Jeg syns det er frustrerende når behandleren prøver å "normalisere" mine tanker og følelser. Joda, kanskje er de normale, men hva hjelper det meg? Det er fortsatt vanskelig. Jeg klarer ikke helt forklare følelsen jeg får når noen sier det er helt normalt. Betyr det at jeg bare må lære meg å leve med det, betyr det at jeg er en pingle som ikke takler helt normale følelser?

Dette med ekstrovert og introvert syns jeg nesten er litt irriterende. Å bli sliten av andre er liksom helt normalt, da er man bare introvert. NHD fortalte meg en gang at å bli så sliten av andre ikke er å være introvert, men alle andre tenker automatisk at jeg er introvert. Så forklarer de at det jo er dumt for sånne som meg at samfunnet har blitt så ekstrovert, men at det er plass til introverte i tillegg. Jeg føler ikke at det er plass til meg uten at det går veldig på bekostning av min egen helse. jeg spiller et skuespill og det er veldig slitsomt.

Vet ikke om det er verdt noe Momo, men jeg er ihvertfall glad for og takknemlig for innleggene du har skrevet i denne tråden

[Momo]

Jeg syns det er frustrerende når behandleren prøver å "normalisere" mine tanker og følelser. Joda, kanskje er de normale, men hva hjelper det meg? Det er fortsatt vanskelig. Jeg klarer ikke helt forklare følelsen jeg får når noen sier det er helt normalt. Betyr det at jeg bare må lære meg å leve med det, betyr det at jeg er en pingle som ikke takler helt normale følelser?

Dette med ekstrovert og introvert syns jeg nesten er litt irriterende. Å bli sliten av andre er liksom helt normalt, da er man bare introvert. NHD fortalte meg en gang at å bli så sliten av andre ikke er å være introvert, men alle andre tenker automatisk at jeg er introvert. Så forklarer de at det jo er dumt for sånne som meg at samfunnet har blitt så ekstrovert, men at det er plass til introverte i tillegg. Jeg føler ikke at det er plass til meg uten at det går veldig på bekostning av min egen helse. jeg spiller et skuespill og det er veldig slitsomt.

Jeg er veldig enig. Jeg synes det i utgangspunktet er vanskelig å fremstille noe som et problem, for jeg ønsker ikke å være vanskelig og så blir det bare avfeid med at det er vanlig, som om jeg bare må komme meg over det. Det kan godt hende at det for noen hjelper at tanker og følelser blir normalisert, der vet jeg ikke hva lærebøkene i klinisk psykologi sier. Hos behandler ønsker jeg derimot heller tillatelse til å kjenne på og uttrykke frustrasjonen, for så å få hjelp til å lære meg å takle den på annen måte enn å rette den innover mot meg selv. En annen behandler jeg var innom tidligere hadde litt mer denne fremgangsmåten.

 

Vet ikke om det er verdt noe Momo, men jeg er ihvertfall glad for og takknemlig for innleggene du har skrevet i denne tråden

Takk, det betyr mye for meg at du påpeker 

[umakenverdt]

Det er interessant at man har så ulike følelser for dette med andres normalisering av tanker og følelser. Det er sikkert ulike grunner til at personer forsøker å normalisere på den måten. Noen mener det sikkert ikke som en positiv ting og mener at man da klarer vanlige ting dårlig, men jeg tror en del prøver å hjelpe, normalisere. Jeg kunne nok funnet på å si at jeg kjenner meg igjen i enkelte tanker og følelser som andre forteller ikke. Da prøver jeg imidlertid å vise at det de forteller om gir en gjenklang i meg, at jeg skjønner hvorfor det er vanskelig (selv om jeg ikke klarer å sette meg helt inn i andres situasjon). Jeg tror også at tanker som er normale, kan bli vanskelige å håndtere når de blir svært påtrengende eller sterke. 

Jeg synes du skriver interessant