Ekspertsvar Er dette normalt? Usikkerhet og selvaksept

[Momo]

Det er interessant at man har så ulike følelser for dette med andres normalisering av tanker og følelser. Det er sikkert ulike grunner til at personer forsøker å normalisere på den måten. Noen mener det sikkert ikke som en positiv ting og mener at man da klarer vanlige ting dårlig, men jeg tror en del prøver å hjelpe, normalisere. Jeg kunne nok funnet på å si at jeg kjenner meg igjen i enkelte tanker og følelser som andre forteller ikke. Da prøver jeg imidlertid å vise at det de forteller om gir en gjenklang i meg, at jeg skjønner hvorfor det er vanskelig (selv om jeg ikke klarer å sette meg helt inn i andres situasjon). Jeg tror også at tanker som er normale, kan bli vanskelige å håndtere når de blir svært påtrengende eller sterke. 

Jeg synes du skriver interessant

 

Det er hyggelig at folk viser forståelse ved å si at de kjenner seg igjen og at de forstår at det kan være vanskelig. Det synes jeg er positivt. Andre forteller at de kjenner seg igjen og legger ut om hvor normalt det er, hvor greit de taklet det selv og nærmest kommanderer deg til å slutte og tenke på den måten. Da viser de ikke egentlig forståelse. Forsåvidt kan det godt være at jeg tidvis gjør det samme selv, men nå kan jeg jo bli mer bevisst på det.

Takk

[umakenverdt]

Det er hyggelig at folk viser forståelse ved å si at de kjenner seg igjen og at de forstår at det kan være vanskelig. Det synes jeg er positivt. Andre forteller at de kjenner seg igjen og legger ut om hvor normalt det er, hvor greit de taklet det selv og nærmest kommanderer deg til å slutte og tenke på den måten. Da viser de ikke egentlig forståelse. Forsåvidt kan det godt være at jeg tidvis gjør det samme selv, men nå kan jeg jo bli mer bevisst på det.

Takk

Ja, det er sant det, jeg er enig Men det kan også hende at de har lyst til å dele det som hjalp for dem, og at det er en litt uheldig måte å gi råd på... Men det kommer vel an på måten det uttrykkes på det også, det er jeg enig i. Men jeg kan nok også bli litt mer bevisst på det. Vil jo ikke at noen skal oppleve det negativt, dersom jeg sier jeg forstår.

[Momo]

Ja, det er sant det, jeg er enig Men det kan også hende at de har lyst til å dele det som hjalp for dem, og at det er en litt uheldig måte å gi råd på... Men det kommer vel an på måten det uttrykkes på det også, det er jeg enig i. Men jeg kan nok også bli litt mer bevisst på det. Vil jo ikke at noen skal oppleve det negativt, dersom jeg sier jeg forstår.

Ja, de mener det jo bare vel, det er sant. Egentlig er det bedre at andre prøver å hjelpe enn at de ikke gjør det fordi de er redd for å si noe feil. Det er bare så lett å ta ting på en negativ måte når man er så usikker på seg selv.

[umakenverdt]

Ja, de mener det jo bare vel, det er sant. Egentlig er det bedre at andre prøver å hjelpe enn at de ikke gjør det fordi de er redd for å si noe feil. Det er bare så lett å ta ting på en negativ måte når man er så usikker på seg selv.

Nei, skjønner at det ikke er lett! Jeg håper du finner en måte å bli litt mer sikker på deg selv

[Momo]

Nei, skjønner at det ikke er lett! Jeg håper du finner en måte å bli litt mer sikker på deg selv

Takk, det samme. 

[Madelenemie]

Jeg er alltid veldig usikker på om jeg er god nok, snill nok, pen nok osv.. Det blir stadig påpekt fra forskjellige hold at slik usikkerhet er helt vanlig. Det må bety at det er en følelse vi på en eller annen måte trenger. For meg betyr det to ting: 1 Usikkerheten min er delvis berettiget og 2 det er bare jeg som er superdårlig til å takle den. Jeg finner bevis over alt: Jeg er ikke god nok.

Hvor vanlig er det derimot å ha slik usikkerhet i alle situasjoner der man må omgås andre; når man skal betale i kassa på butikken, når man skal inn på bussen, rundt folk man har kjent lenge? Jeg er redd for å skuffe og prøver veldig hardt å leve opp til de forventningene jeg tror andre har til meg. Jeg går konstant med en følelse av at jeg gjør noe feil, at jeg er i veien. Når jeg må prate med folk holder jeg samtalen så overfladisk som mulig, jeg fabrikerer holdninger og interesser basert på hva jeg tror den andre forventer bare for å slippe å avsløre hvor udugelig jeg er, hvor dårlig jeg passer inn. Over tid klarer jeg ikke å opprettholde denne fasaden, jeg merker at jeg blir inkonsistent i måten jeg fremstår og jeg begynner å føle meg avslørt. Jeg tenker at folk synes jeg er til bry, at de bare omgås meg for å være høflige, men at de tenker sitt og snakker om det bak ryggen min. Hvis jeg kan, trekker jeg meg unna. Igjen er bevisene klare: Jeg er så overfladisk og selvopptatt som jeg er redd for at andre skal tro jeg er. Jeg fortjener ikke andre og andre fortjener ikke meg.

Jeg gjør/tenker ikke alt dette bevisst. Det er en slags refleks som slår inn av seg selv. Det er slitsomt og jeg lurer på om andre virkelig kan være så usikre og likevel fungere så bra sosialt. For meg er ikke alltid ubehaget verdt det.

Det er heller ikke uvanlig å ønske å fremstå som bedre enn man er. Her er jo Facebook er kroneksempel der folk lager glansbilder av seg selv med alle bekjente som tilskuere. Jeg orker ikke forventningen et slikt glansbilde skaper, så jeg poster svært sjelden noe der.

Dol er kanskje det litt motsatte siden man kan være anonym og avsløringer trenger ikke knyttes til sin identitet. Her deler folk sin frustrasjon og sine "feil". Derimot føler jeg at alle kan se rett gjennom meg, selv som "AnonymBruker", så jeg klarer ikke å være helt meg selv her heller. Hjernen jobber konstant både før og etter jeg har skrevet noe for å vurdere hvordan det vil bli oppfattet: "Var jeg ydmyk og omtenksom nok?", "Vil dette på noen måte kunne avsløre meg som det kjedelig, selvopptatte, udugelige og fæle mennesket jeg er?" Alt jeg skriver må leses og redigeres tre-fire ganger før jeg poster, og etterpå tenker jeg gjerne at "Nå! Nå har de gjennomskuet meg", men så er det for sent og jeg kan ikke ta det tilbake. Kanskje oppdager jeg at jeg har en skrivefeil, og da stikker det i brystet. "Var det verdt det?" tenker jeg om innlegget mitt. Usikkerheten bygger seg opp. Snart får jeg nok, snart føler jeg meg avslørt og rømmer herfra også, før noen arresterer meg, før noen gjenkjenner meg. 1,5 måned og 67 innlegg senere og jeg er her fortsatt. Kanskje er det dette innlegget som til slutt får meg til å rømme. Nå er beviset tilknyttet brukernavnet mitt for alltid: Jeg er falsk.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men det er en slags videreføring av tråden til Trine, bare min egen variant.

Hei!

Jeg kjenner det ikke sånn,dvs jeg tenker på å være hyggelig, gjøre noe korrekt, gjøre ting jeg ikke vil veldig også, fordi det har en funksjon, enten det er å være bedre til å samarbeide eller det på en eller anen måte er best sånn for noen andre.

Jeg tror det må være slitsomt å ha det sånn som du beskriver, og jeg syns det er snodig at vi mennesker er så forskjellige.

Jeg skulle ønske jeg forstod det bedre, men det gjør jeg ikke.

Jeg tror jeg i mindre grad rett og slett kommer på det der å tenke på hva andre tenker, jeg forstår ikke hvordan man skal starte tenke på ting det ikke fins svar på hvis man ikke spør. Derfor har jeg noen ganger spurt andre, feks om noen ler høyt av noe jeg sier, så kan jeg av og til spørre, "hvorfor ler du?", så får jeg svar på det, og uavhengig av svar, så er saken derfor ferdig.

Det er et enkelt system,

men jeg tror enten er man mer sånn, eller så er man det ikke, jeg vet ikke, (eller noe i mellom selvsagt)

men selv er jeg ikke helt anonym, jeg er feks blitt kjent med andre på dol, navn, mobilnr, jeg har fått hjelp, saftflasker og mye omtanke, og enda bedre er at selv om jeg ikke har intuisjon, så syns jeg vel intuisjonen min ang dol har vært bra nok, de jeg kjenner mer personlig er snille mennesker, det er en gjensidig forståelse og respekt av at man ikke avslører hverandres identitet, majoriteten av oss  mennesker vil jo hverandre det beste.

Selv kommer jeg ikke til å bruke FB veldig aktivt,  men om jeg legger ut noe, så vil jeg anta det er om noe hyggelig, feks filmer og bilder av dyr og natur, eller frydefull Halloweenpynting, m.m. :-) derfor tror jeg nok for mange det ikke handler om skryt, når man legger ut noe fint på FB, men mer et ønske om å dele en god dag, en god hendelse og en glede med andre. 

Ser du har fått mange svar, har lest dem, fordi jeg prøvde å forstå, det er bra du kjenner støtte i at andre kan kjenne det som deg, det er gjenkjendbart for meg, at å kjenne noen som kjenner det litt som en selv, det er det en form for ny start og energi i. 

(men det er en ting som av og til gjør meg lei meg også:-) så vi har alle vårt, men det er forskjell på enkelt-ting og når det gjennomsyrer livet mer)

 

Endret 10. november 2015 av Madelenemie

[Momo]

Hei!

Jeg kjenner det ikke sånn,dvs jeg tenker på å være hyggelig, gjøre noe korrekt, gjøre ting jeg ikke vil veldig også, fordi det har en funksjon, enten det er å være bedre til å samarbeide eller det på en eller anen måte er best sånn for noen andre.

Jeg tror det må være slitsomt å ha det sånn som du beskriver, og jeg syns det er snodig at vi mennesker er så forskjellige.

Jeg skulle ønske jeg forstod det bedre, men det gjør jeg ikke.

Jeg tror jeg i mindre grad rett og slett kommer på det der å tenke på hva andre tenker, jeg forstår ikke hvordan man skal starte tenke på ting det ikke fins svar på hvis man ikke spør. Derfor har jeg noen ganger spurt andre, feks om noen ler høyt av noe jeg sier, så kan jeg av og til spørre, "hvorfor ler du?", så får jeg svar på det, og uavhengig av svar, så er saken derfor ferdig.

Det er et enkelt system,

men jeg tror enten er man mer sånn, eller så er man det ikke, jeg vet ikke, (eller noe i mellom selvsagt)

men selv er jeg ikke helt anonym, jeg er feks blitt kjent med andre på dol, navn, mobilnr, jeg har fått hjelp, saftflasker og mye omtanke, og enda bedre er at selv om jeg ikke har intuisjon, så syns jeg vel intuisjonen min ang dol har vært bra nok, de jeg kjenner mer personlig er snille mennesker, det er en gjensidig forståelse og respekt av at man ikke avslører hverandres identitet, majoriteten av oss  mennesker vil jo hverandre det beste.

Selv kommer jeg ikke til å bruke FB veldig aktivt,  men om jeg legger ut noe, så vil jeg anta det er om noe hyggelig, feks filmer og bilder av dyr og natur, eller frydefull Halloweenpynting, m.m. :-) derfor tror jeg nok for mange det ikke handler om skryt, når man legger ut noe fint på FB, men mer et ønske om å dele en god dag, en god hendelse og en glede med andre. 

Ser du har fått mange svar, har lest dem, fordi jeg prøvde å forstå, det er bra du kjenner støtte i at andre kan kjenne det som deg, det er gjenkjendbart for meg, at å kjenne noen som kjenner det litt som en selv, det er det en form for ny start og energi i. 

(men det er en ting som av og til gjør meg lei meg også:-) så vi har alle vårt, men det er forskjell på enkelt-ting og når det gjennomsyrer livet mer)

 

Hei.

Ja, det er ganske snodig hvor forskjellige vi mennesker er. Jeg tror jeg kan forstå måten du tenker på når jeg sitter for meg selv og bare tenker over det, men i praksis forstår jeg det ikke. I praksis blir de tankene jeg har om hva andre tenker så dominerende at jeg mister helt evnen til å se hva som egentlig er mest korrekt å gjøre. I en situasjon der det korrekte hadde vært å gi et kompliment eller vise takknemlighet, kan tankene mine finne på uttallige grunner til at dette likevel er feil. Det er litt trist når de rundt meg kunne trengt å høre noe positivt.

Hvis man setter oss to i hver sin ende av en skala, ser jeg for meg at det optimale er et sted i midten, men mer mot din side enn mot min. Derimot er det nok mange som er på min side av skalaen. Din måte å tenke på gjør deg fantastisk ærlig, og jeg tror mangel på ærlighet fra andre er med på å gjøre meg usikker. (Jeg sier dette delvis av erfaring fordi kjæresten min kan være veldig ærlig, på godt og vondt, og det gjør meg mer trygg.)

En stor forskjell på oss er vel at med tiden vil jeg kunne bevege meg mer på denne skalaen enn det du kan. Du har derimot (etter det inntrykket jeg har hvert fall) lært deg veldig godt å leve med ditt utgangspunkt.  

Det er hyggelig at du har funnet vennskap gjennom dol.  Jeg ville nok aldri klart å knytte meg til folk jeg hadde blitt kjent med på den måten fordi jeg er litt paranoid. Til tross for at, som du sier, majoriteten vil hverandre det beste, så har jeg alltid en gnagende følelse av at folk er ute etter meg og til slutt vil misbruke tilliten jeg gir dem. Derfor er anonymiteten viktig for meg.

Jeg tviler ikke på at FB for deg aldri vil handle om skryt selv om du bare legger ut hyggelige ting, og det gjelder nok en del andre også. Det er bra å fokusere på det positive i livet. En god dag kan for mange også være et rotete hus eller at man droppet joggeturen til fordel for film og sjokolade, men det virker ikke som det i like stor grad "godtatt" som noe hyggelig.

Det er hyggelig at du prøver å forstå. Jeg føler at å innrømme at man ikke helt klarer å forstå også er en måte å vise støtte på. Igjen er det dette med ærlighet. Så hvorfor jeg ikke klarer å bruke det jeg setter pris på hos andre som utgangspunkt for hvordan jeg er mot andre, det vet jeg ikke.

Vi har alle våre bekymringer, og om det er enkelt-ting eller mer gjenomsyrende så har man all rett til å uttrykke sin sorg og frustrasjon. Støtte fortjener man uansett. Jeg vil også det beste for andre, selv om jeg ikke alltid klarer å uttrykke det.

[Madelenemie]

Hei.

Ja, det er ganske snodig hvor forskjellige vi mennesker er. Jeg tror jeg kan forstå måten du tenker på når jeg sitter for meg selv og bare tenker over det, men i praksis forstår jeg det ikke. I praksis blir de tankene jeg har om hva andre tenker så dominerende at jeg mister helt evnen til å se hva som egentlig er mest korrekt å gjøre. I en situasjon der det korrekte hadde vært å gi et kompliment eller vise takknemlighet, kan tankene mine finne på uttallige grunner til at dette likevel er feil. Det er litt trist når de rundt meg kunne trengt å høre noe positivt.

Hvis man setter oss to i hver sin ende av en skala, ser jeg for meg at det optimale er et sted i midten, men mer mot din side enn mot min. Derimot er det nok mange som er på min side av skalaen. Din måte å tenke på gjør deg fantastisk ærlig, og jeg tror mangel på ærlighet fra andre er med på å gjøre meg usikker. (Jeg sier dette delvis av erfaring fordi kjæresten min kan være veldig ærlig, på godt og vondt, og det gjør meg mer trygg.)

En stor forskjell på oss er vel at med tiden vil jeg kunne bevege meg mer på denne skalaen enn det du kan. Du har derimot (etter det inntrykket jeg har hvert fall) lært deg veldig godt å leve med ditt utgangspunkt.  

Det er hyggelig at du har funnet vennskap gjennom dol.  Jeg ville nok aldri klart å knytte meg til folk jeg hadde blitt kjent med på den måten fordi jeg er litt paranoid. Til tross for at, som du sier, majoriteten vil hverandre det beste, så har jeg alltid en gnagende følelse av at folk er ute etter meg og til slutt vil misbruke tilliten jeg gir dem. Derfor er anonymiteten viktig for meg.

Jeg tviler ikke på at FB for deg aldri vil handle om skryt selv om du bare legger ut hyggelige ting, og det gjelder nok en del andre også. Det er bra å fokusere på det positive i livet. En god dag kan for mange også være et rotete hus eller at man droppet joggeturen til fordel for film og sjokolade, men det virker ikke som det i like stor grad "godtatt" som noe hyggelig.

Det er hyggelig at du prøver å forstå. Jeg føler at å innrømme at man ikke helt klarer å forstå også er en måte å vise støtte på. Igjen er det dette med ærlighet. Så hvorfor jeg ikke klarer å bruke det jeg setter pris på hos andre som utgangspunkt for hvordan jeg er mot andre, det vet jeg ikke.

Vi har alle våre bekymringer, og om det er enkelt-ting eller mer gjenomsyrende så har man all rett til å uttrykke sin sorg og frustrasjon. Støtte fortjener man uansett. Jeg vil også det beste for andre, selv om jeg ikke alltid klarer å uttrykke det.

Dette syns jeg var utrolig flott skrevet, forklart, ærlig og tydelig, men også modig.

Og jeg tror du har rett i det du skriver både om deg og meg:-) og alt det andre.

Jeg vil gjerne kommentere, men syns svaret ditt er så bra at det fortjener å få stå bare sånn, 

[Momo]

Dette syns jeg var utrolig flott skrevet, forklart, ærlig og tydelig, men også modig.

Og jeg tror du har rett i det du skriver både om deg og meg:-) og alt det andre.

Jeg vil gjerne kommentere, men syns svaret ditt er så bra at det fortjener å få stå bare sånn, 

Takk, det er hyggelig at du synes 

[Momo]

I går kom tankene som alltid dukker opp etter litt tid; jeg slutter å tro på alt positivt andre sier/skriver til meg og føler at det snakkes bak ryggen min. Det er da jeg tenker at jeg kanskje har skrevet for mye og at jeg må komme meg bort, at andre bare svarer av høflighet eller fordi de synes synd på meg, men at de egentlig mener at det jeg tenker om meg selv er riktig. Jeg vet jo egentlig at dette ikke stemmer, "majoriteten av oss mennesker vil jo hverandre det beste". Men hva om andre tror at "det beste" er å opprettholde en løgn, da kan jeg jo ikke risikere å tro på denne løgnen selv. Dette gnager bakerst i hodet mitt.

(Dette gjelder ikke det Madelenemie har skrevet fordi det fortsatt ligger ganske ferskt i den positive delen av tankene mine, men disse tankene kommer nok om det også etterhvert. Jeg håper derimot at det ikke gjør det, for det så mye mer behagelig å klare å ta til seg positive kommentarer.)

Jeg håper ikke noen tar seg nær av at jeg skriver dette. Det er ikke noe personlig mot noen, men kun en generell følelse som alltid dukker opp i meg. 

Jeg skriver heller ikke dette for å fiske etter bekreftelse på at det ikke stemmer, det er mer en observasjon som et bidrag til tråden min. Det er interessant at man kan ha er hode som skal vri alt til det negative i så stor grad.

[Madelenemie]

I går kom tankene som alltid dukker opp etter litt tid; jeg slutter å tro på alt positivt andre sier/skriver til meg og føler at det snakkes bak ryggen min. Det er da jeg tenker at jeg kanskje har skrevet for mye og at jeg må komme meg bort, at andre bare svarer av høflighet eller fordi de synes synd på meg, men at de egentlig mener at det jeg tenker om meg selv er riktig. Jeg vet jo egentlig at dette ikke stemmer, "majoriteten av oss mennesker vil jo hverandre det beste". Men hva om andre tror at "det beste" er å opprettholde en løgn, da kan jeg jo ikke risikere å tro på denne løgnen selv. Dette gnager bakerst i hodet mitt.

(Dette gjelder ikke det Madelenemie har skrevet fordi det fortsatt ligger ganske ferskt i den positive delen av tankene mine, men disse tankene kommer nok om det også etterhvert. Jeg håper derimot at det ikke gjør det, for det så mye mer behagelig å klare å ta til seg positive kommentarer.)

Jeg håper ikke noen tar seg nær av at jeg skriver dette. Det er ikke noe personlig mot noen, men kun en generell følelse som alltid dukker opp i meg. 

Jeg skriver heller ikke dette for å fiske etter bekreftelse på at det ikke stemmer, det er mer en observasjon som et bidrag til tråden min. Det er interessant at man kan ha er hode som skal vri alt til det negative i så stor grad.

den siste setningen din er trist for din del, håper du kan snu den.

Jeg tar meg ikke nær av det du skriver, tror ingen andre gjør det heller.

Prøv å hold fast ved noen fakta da:

1) jeg greier ikke lyve/pynte på ting, jeg er oftest for direkte, en dag sa min datter noe om at hun husket jeg sa dette da hun var liten, "det er fint når du tegner noe som man kan se hva er". Hun ler av alt dette selv, men jeg blir noen ganger litt tenksom.

2) jeg tror det er liten grunn at mennesker på et net forum svarer av høflighet bare, jeg tror det ofte er motsatt at flere er mer ærlige på nettet, på godt og vondt.

[Trine]

I går kom tankene som alltid dukker opp etter litt tid; jeg slutter å tro på alt positivt andre sier/skriver til meg og føler at det snakkes bak ryggen min. Det er da jeg tenker at jeg kanskje har skrevet for mye og at jeg må komme meg bort, at andre bare svarer av høflighet eller fordi de synes synd på meg, men at de egentlig mener at det jeg tenker om meg selv er riktig. Jeg vet jo egentlig at dette ikke stemmer, "majoriteten av oss mennesker vil jo hverandre det beste". Men hva om andre tror at "det beste" er å opprettholde en løgn, da kan jeg jo ikke risikere å tro på denne løgnen selv. Dette gnager bakerst i hodet mitt.

(Dette gjelder ikke det Madelenemie har skrevet fordi det fortsatt ligger ganske ferskt i den positive delen av tankene mine, men disse tankene kommer nok om det også etterhvert. Jeg håper derimot at det ikke gjør det, for det så mye mer behagelig å klare å ta til seg positive kommentarer.)

Jeg håper ikke noen tar seg nær av at jeg skriver dette. Det er ikke noe personlig mot noen, men kun en generell følelse som alltid dukker opp i meg. 

Jeg skriver heller ikke dette for å fiske etter bekreftelse på at det ikke stemmer, det er mer en observasjon som et bidrag til tråden min. Det er interessant at man kan ha er hode som skal vri alt til det negative i så stor grad.

Jeg svarer aldri av høflighet Om jeg svarer fordi jeg "syns synd på" noen, så er det ingen tvil i innlegget det det er akkurat det jeg gjør. Og egentlig er det ikke fordi jeg syns synd på noen, men fordi jeg bryr meg. I denne tråden har jeg ikke skrevet noe av høflighet eller fordi jeg syns synd på deg. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver og jeg syns du har klart å sette ord på mye som jeg ikke har klart å sette ord på selv. Derfor er jeg glad for at du har skrevet alt det du har skrevet.