Hvorfor er det tabu?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det tabu å ønske å dø? Når livet har vært et helvete i årevis og det er ingen grunn til å tro det blir bedre, hvorfor er det ikke akseptabelt å gi opp? Hvorfor skal man segpines på denne måten år ut og år inn?

Anonymkode: c39e9...d9b

[ISW]

Jeg tror absolutt ikke det er tabu å ønske og dø. Det er ufattelig trist, synes jeg, at noen har det så vanskelig at de ikke lengre ønsker å leve.

Det jeg tror er tabu, er å kommunisere planer for å ta sitt eget liv. Det er egnet til sterk bekymring for mange, og dessverre er det også mange som har fått denne bekymringen med seg og som av den grunn "slenger ut" slike utsagn i hensikt å manipulere og presse gjennom sine meninger (f.eks i parforhold (forlater du meg så tar jeg livet mitt), ovenfor behandler (får jeg ikke benzo så tar jeg livet mitt), m.m.)

Det hadde vært mye bedre om man sa "nå har jeg det helt jævlig og jeg trenger virkelig hjelp" fremfor å si "får jeg ikke hjelp nå så hopper jeg foran toget".

Endret 9. november 2015 av issomethingwrong

[Momo]

Jeg tror heller ikke at ønsket om å dø i seg selv er tabu, men det er vanskelig for mange å forstå at det ikke finnes noen annen utvei. Jeg mener det også er riktig at andre tenker at det må finnes en bedre løsning, for om man gir opp så vet man egentlig ikke om det kunne vært løst annerledes.

At noen dør vil så godt som alltid vekke negative følelser hos andre og da er det naturlig at snakk om et slikt ønske vil vekke lignende følelser. Selv om man ikke alltid ser det selv så har de fleste folk rundt seg som er glad i en, og selv for de som ikke har slike relasjoner så vil folk rundt (behandler e.l.) også få disse negative følelsene. Man føler seg skyldig når noen man har en relasjon til ønsker å ta livet sitt, og skyld er ikke en følelse vi mennesker liker å ha. Som ISW skriver er det derfor mer det å uttrykke dette ønsket som er tabu. Overfor en behandler burde det derimot ikke være tabu så sant det er et reelt ønske, så behandlere må strengt tatt bare lære seg å håndtere de negative følelsene det medfører.

[Trine]

Enig med isw og Momo. I tillegg tror jeg det kan ha noe med instinktene våre å gjøre. Dyr og mennesker er normalt født med overlevelsesinstinkt og jeg tror det kan være vanskelig for endel å forstå at dette instinktet ikke er like sterkt hos alle. De ser det kanskje som et ansvar alle mennesker har, å føre menneskeheten videre. Jeg vet ikke, bare en teori som falt ned i hodet mitt.

[ISW]

Jeg tror heller ikke at ønsket om å dø i seg selv er tabu, men det er vanskelig for mange å forstå at det ikke finnes noen annen utvei. Jeg mener det også er riktig at andre tenker at det må finnes en bedre løsning, for om man gir opp så vet man egentlig ikke om det kunne vært løst annerledes.

At noen dør vil så godt som alltid vekke negative følelser hos andre og da er det naturlig at snakk om et slikt ønske vil vekke lignende følelser. Selv om man ikke alltid ser det selv så har de fleste folk rundt seg som er glad i en, og selv for de som ikke har slike relasjoner så vil folk rundt (behandler e.l.) også få disse negative følelsene. Man føler seg skyldig når noen man har en relasjon til ønsker å ta livet sitt, og skyld er ikke en følelse vi mennesker liker å ha. Som ISW skriver er det derfor mer det å uttrykke dette ønsket som er tabu. Overfor en behandler burde det derimot ikke være tabu så sant det er et reelt ønske, så behandlere må strengt tatt bare lære seg å håndtere de negative følelsene det medfører.

Jeg har ved en anledning fått høre på jobben "Hvis jeg ikke får en lønnsøking så tar jeg livet mitt". 

Det er klart at vedkommende muligens hadde en skakkjørt privatøkonomi og muligens ikke så noen løsning på hvordan vedkommende skulle få kommet seg ovenpå igjen. Men jeg mener likevel at et slikt utsagn sannsynligvis er et forsøk på manipulering, eller et forsøk på å presse gjennom noe ved å holde sitt eget liv som "gissel" for en situasjon.

Situasjonen førte til en skriftlig advarsel for vedkommende og ingen lønnsøking. Jeg ba også vedkommende oppsøke medisinsk hjelp hvis situasjonen var så alvorlig, det var ingenting jeg kunne gjøre.

Jeg tror slike ting er grunnen til at snakk om selvmordstanker er "tabu" og ikke selve dødsønsket i seg selv.

Endret 9. november 2015 av issomethingwrong

[Elionoe]

Når jeg har vært på min dypeste bunn, har jeg fortvilt spurt pleieren som har sittet fastvakt og passet på meg, "hvorfor i helvete kan dere ikke bare la meg dø!" og jeg har argumentert med mine depressive argumenter. "Jeg passer på deg nå, for selv om du ikke ser det her i dag, vet jeg at det kommer bedre dager og du vil få et bedre liv", sier fastvakten og jeg får lyst til å fike til ham/henne. istedenfor går jeg løs på møblementet, velter et stort skrivebord osv., men det blir det bare bråk av...

Og etter 4 mnd. blir tvangsparagrafen opphevet. Jeg strever, men er ikke lenger til fare for meg selv. Årene går. Det blir færre og færre innleggelser. Livet blir bedre. Jeg tenker tilbake på fastvaktens ord og innser at han hadde rett.

Det er nok ikke tabu, men alle mennesker har et automatisk overlevelsesinstinkt både ovenfor seg selv og andre. Ofte er det ikke et reelt ønske om å fysisk dø, ikke leve mer, men et dypt og inderlig ønske om å få det bedre. Man ser bare ikke hvordan man skal få til dette ønsket på andre måter enn å dø. Jeg har funnet løsningen for min del: Ta deg tid til å vente. Hold ut smerten og den vil redusere i intensitet.

[AnonymBruker]

Det er nok ikke tabu, men alle mennesker har et automatisk overlevelsesinstinkt både ovenfor seg selv og andre. Ofte er det ikke et reelt ønske om å fysisk dø, ikke leve mer, men et dypt og inderlig ønske om å få det bedre. Man ser bare ikke hvordan man skal få til dette ønsket på andre måter enn å dø. Jeg har funnet løsningen for min del: Ta deg tid til å vente. Hold ut smerten og den vil redusere i intensitet.

Etter så mange år har jeg sluttet å tro på julenissen. Det er ingen grunn til å tro det noen gang kommer til å bli bedre.

Anonymkode: 157d7...a4d

[Elionoe]

Etter så mange år har jeg sluttet å tro på julenissen. Det er ingen grunn til å tro det noen gang kommer til å bli bedre.

Anonymkode: 157d7...a4d

Akkurat det er det litt opp til deg selv. Dårlig metafor, men jeg prøver meg: Hvis man går inn i et parforhold med tanken om at "dette vil ikke vare", tror jeg forholdet er dømt til å mislykkes. Hvis du tenker at det å få det bedre er som å tro på julenissen, gir du deg heller ikke muligheten til å få det bedre.

Jeg har ventet i mange år selv. Jeg vet ikke hva du legger i mange, men selv var livet mitt et helvete i 16 år hvor 11 av de var i terapi. Nå har jeg det bedre, ikke helt bra, men jeg klarer å få hverdagen til å fungere fint. Noen ganger blir livet fremdeles for tøft og jeg havner med ansiktet ned på lukket psykiatrisk avdeling i noen måneder, men jeg reiser meg.

Det er håp for alle. Også deg. Du må bare tørre å se den og tørre å benytte den av den. Dette høres kanskje ut som en klisjé, men i så fall er det en klisjé med sannhet i seg

[AnonymBruker]

 

Akkurat det er det litt opp til deg selv. Dårlig metafor, men jeg prøver meg: Hvis man går inn i et parforhold med tanken om at "dette vil ikke vare", tror jeg forholdet er dømt til å mislykkes. Hvis du tenker at det å få det bedre er som å tro på julenissen, gir du deg heller ikke muligheten til å få det bedre.

Jeg har ventet i mange år selv. Jeg vet ikke hva du legger i mange, men selv var livet mitt et helvete i 16 år hvor 11 av de var i terapi. Nå har jeg det bedre, ikke helt bra, men jeg klarer å få hverdagen til å fungere fint. Noen ganger blir livet fremdeles for tøft og jeg havner med ansiktet ned på lukket psykiatrisk avdeling i noen måneder, men jeg reiser meg.

Det er håp for alle. Også deg. Du må bare tørre å se den og tørre å benytte den av den. Dette høres kanskje ut som en klisjé, men i så fall er det en klisjé med sannhet i seg

Dette er bare svada. Hvis det var så enkelt ville nhd vært arbeidsløs.

Anonymkode: 157d7...a4d

[Momo]

Dette er bare svada. Hvis det var så enkelt ville nhd vært arbeidsløs.

Anonymkode: 157d7...a4d

Det var tydeligvis håp for Elionoe, men fortsatt er ikke psykiatrien helt overflødig. Det er forskjell på å bli helt frisk og å få det såpass mye bedre at man klarer å se at livet er verdt det. Jeg tror Elionoe snakker om håpet om at ting kan bli bedre, ikke at alle problemer skal løse seg opp og bli borte.

[ISW]

Dette er bare svada. Hvis det var så enkelt ville nhd vært arbeidsløs.

Anonymkode: 157d7...a4d

Jesus Christ......

Hva med å gi en tommel opp for at noen har klart å komme seg fra å være tvangsinnlagt pga fare for eget liv til å fungere godt og hjelpe andre her på DOL med å formidle håp?

Tenk hvis det er en tenåring med selvmordstanker som kommer hit, og leser sånne pessimistiske spådommer? Elionoe er jo et bevis på at det går an på bli bedre..

[Gjest Gargamel]

Dette er bare svada. Hvis det var så enkelt ville nhd vært arbeidsløs.

Anonymkode: 157d7...a4d

Det er vel stikk motsatt. Hadde det vært umulig å bli bedre ville nhd vært arbeidsløs.

[Elionoe]

Det var tydeligvis håp for Elionoe, men fortsatt er ikke psykiatrien helt overflødig. Det er forskjell på å bli helt frisk og å få det såpass mye bedre at man klarer å se at livet er verdt det. Jeg tror Elionoe snakker om håpet om at ting kan bli bedre, ikke at alle problemer skal løse seg opp og bli borte.

(OOOBS: Ble litt langt...)

 

Helt riktig, Momo. Mitt poeng var å vise at det kan bli bedre. Jeg har det bedre, men livet er fremdeles tøft, og jeg vet det vil være tøft i et 2-sifret antall år fremdeles, så nei, jeg gjør absolutt ikke NHDs kollegaer arbeidsløse. Selv om jeg har det bra i dag tirsdag 10. november, har jeg ingen garanti for at jeg igjen vil være tvangsinnlagt med fastvakt om noen måneder. Jeg kan påvirke mye selv i livet, men ikke alt. Livet går opp og ned, for alle, men jeg tror at med enkelte psykiske problemer kan dalene være dypere enn de såkalte "friske" opplever.

Jeg vil antakelig være preget for resten av livet både psykisk og fysisk av mine dumme valg opp igjennom mine psykeste perioder, som arr pga. flere års selvskading som ble eskallerende (begynte med kutt, endte med blodforgiftninger, hudtransplantasjon og operasjoner). Jeg har påført meg selv epilepsi. Jeg har bekymret mine nærmeste i flere dager når jeg har ligget i koma og respirator etter selvmordsforsøk når legene ikke kunne garantere noe ovenfor mine nærmeste. De har blitt bekymret når jeg har gått ukesvis på kun vann som "næring" fordi flashbacks har gjort det umulig å spise/drikke alt som smaker noe. Og som nevnt, tvangsinnlagt flere ganger, og det er der litt av mitt poeng kommer inn:

I Norge har vi en lov som sier at mennesker som står i fare for sitt eget liv kan tvangsinnlegges. Denne loven er ikke uten grunn. Den loven er opprettet fordi mennesker rundt personen som strever, vet at livet vil forandre seg, vil bli bedre. Det er håp for alle uansett hvor dystert livet er og hvor langt nede man er. Når man selv ikke klarer å holde håpet oppe, trenger man hjelp, og derfor finnes det psykiatriske avdelinger. Der er man i skjermede omgivelser og blir passet på i den graden det er nødvendig, alt fra fastvakt som skal se deg (også når du dusjer) til å ha tilfeldig tilsyn.

Livet kan ha vært et helvete fra du var barn, og fordi det var et helvete som barn har det blitt et helvete å skulle leve livet som voksen, men med tålmodighet og riktig hjelp samtaleterapi, gruppeterapi, uttrykksterapi, Dialektisk Atferdsterapi, Mindfullness osv.) vil det en gang snu. Det tar ofte mange år. Mange strever med å opprette en trygg relasjon til et annet menneske, nettopp fordi barndommen har vist at relasjoner til andre mennesker bare fører til noe vondt, men når en god og trygg relasjon først opprettet kan man se fremover.

Hadde alle psykiatriske pasienter vært håpløse å behandle, ja da hadde NHD blitt arbeidsløs, men han jobber fordi han ser det samme som jeg har fått lære på den harde måten: Det er et håp, uansett, for alle. For 200 år siden var det kanskje ikke håp for alle psykiatriske pasienter, men i dag har man mye mer kunnskap og det forskes bredt over hele verden med det mål for øye å kunne hjelpe flest mulig. Selv om man har en kronisk lidelse, er man ikke en person det er umulig å hjelpe, for man kan lære å leve - og leve et godt liv - med sin diagnose. Men man må ville og man må gjøre en egeninnsats. Terapeuten kan veilede på den kronglete stien, men du må gå stien selv og ta fightene, men terapeuten støtter og heier på deg.

Jeg kunne fortsatt, men tror jeg stopper her i denne omgangen...

Men jeg vil anbefale deg å lese boken "I morgen var jeg alltid en løve" og "Unyttig som en rose" skrevet av Arnhild Lauveng som i dag er psykolog, men som var i mange år psykiatrisk pasient med en schizofrenidiagnose.

Jeg siterer litt av bokomtalen til "I morgen var jeg alltid en løve": I ti år var Arnhild Lauveng innlagt som schizofren på psykiatriske avdelinger. Hun var psykotisk og selvdestruktiv, og knuste glass for skjære seg til blods med skårene. I dag arbeider hun som psykolog, utdannet ved Universitetet i Oslo.

[AnonymBruker]

Jesus Christ......

Hva med å gi en tommel opp for at noen har klart å komme seg fra å være tvangsinnlagt pga fare for eget liv til å fungere godt og hjelpe andre her på DOL med å formidle håp

Er det galt å være ærlig og nå?

Det er vel stikk motsatt. Hadde det vært umulig å bli bedre ville nhd vært arbeidsløs.

Det forutsetter at det faktisk er hjelp å få, gjør det ikke?

Anonymkode: 157d7...a4d

[Elionoe]

Er det galt å være ærlig og nå?

Det forutsetter at det faktisk er hjelp å få, gjør det ikke?

Anonymkode: 157d7...a4d

Klart det er lov å være ærlig. Du om dine negative tanker og erfaringer og jeg om mine erfaringer.

Hjelp å få er det for alle, enten det er samtale med en helsesøster, fastlege, psykiatrisk sykepleier i kommunen, terapeut på DPS osv. DPS-et har sengeavdeling for frivillige og stort sett planlagte innleggelser og om innleggelsen skjer akutt, må du til fylkets akuttavdeling.

Hvor du bor i Norge skal det være et tilbud om psykiatrisk helsehjelp, enten det skjer hjemme hos deg, på et kontor eller på en psykiatrisk avdeling. Noen ganger kan det nærmeste DPS-et ligge 2 timer unna hjemstedet ditt, men om du oppfyller rett til behandling skal du kunne komme deg dit. Jeg vet f.eks. at noen som har alvorlige vansker med å ta offentlig transport får dekket drosje til/fra DPS.

Jeg undrer meg.

Hvorfor denne pesimismen?

Hvorfor ingen tro på at noe kan endres selv om livet har vært et helvete?

Hvorfor skal det ikke være hjelp å få for akkurat deg?

Det er lov å ha det vanskelig og ha et ønske om å dø. Det har jeg selv hatt mange ganger, men heldigvis har jeg enten måttet gråte mine fortvilte og rasende tårer når hjelpeapparatet nekter å se på at et ungt/voksent menneske vil dø eller legene har kjempet en kamp mot tiden på sykehus og intensivavdelinger for å få meg til å overleve. Nå vil jeg leve, selv om oppvekst og mange år har vært tøffe og direkte jævlige å streve seg igjennom.

Hvorfor tror ikke du at du har samme mulighet for utvikling?

[AnonymBruker]

 

Klart det er lov å være ærlig. Du om dine negative tanker og erfaringer og jeg om mine erfaringer.

Hjelp å få er det for alle, enten det er samtale med en helsesøster, fastlege, psykiatrisk sykepleier i kommunen, terapeut på DPS osv. DPS-et har sengeavdeling for frivillige og stort sett planlagte innleggelser og om innleggelsen skjer akutt, må du til fylkets akuttavdeling.

Hvor du bor i Norge skal det være et tilbud om psykiatrisk helsehjelp, enten det skjer hjemme hos deg, på et kontor eller på en psykiatrisk avdeling. Noen ganger kan det nærmeste DPS-et ligge 2 timer unna hjemstedet ditt, men om du oppfyller rett til behandling skal du kunne komme deg dit. Jeg vet f.eks. at noen som har alvorlige vansker med å ta offentlig transport får dekket drosje til/fra DPS.

Jeg undrer meg.

Hvorfor denne pesimismen?

Hvorfor ingen tro på at noe kan endres selv om livet har vært et helvete?

Hvorfor skal det ikke være hjelp å få for akkurat deg?

Fordi dette er resultatet etter 10 år + og mellom 20 og 30 besøk hos fastlegen, og utredninger andre steder, med resultat at det ikke finnes noe tilbud bortsett fra piller. Mulig du ikke tror det, men sånn er det faktisk, og det har jeg "svart på hvitt".

Anonymkode: 157d7...a4d

[Elionoe]

Fordi dette er resultatet etter 10 år + og mellom 20 og 30 besøk hos fastlegen, og utredninger andre steder, med resultat at det ikke finnes noe tilbud bortsett fra piller. Mulig du ikke tror det, men sånn er det faktisk, og det har jeg "svart på hvitt".

Anonymkode: 157d7...a4d

Ja, jeg har litt vanskelig for å forstå det, beklagelig nok, for jeg tror på att det er hjelp og håp om bedring for alle. Har du forsøkt medisiner? Hvis de mener at det kan hjelpe deg, ville jeg la det få en sjanse.

[AnonymBruker]

 

Ja, jeg har litt vanskelig for å forstå det, beklagelig nok, for jeg tror på att det er hjelp og håp om bedring for alle.

Da kan du bare lese hva NHD skrev om det for et par dager siden.

 

Har du forsøkt medisiner? Hvis de mener at det kan hjelpe deg, ville jeg la det få en sjanse.

Herregud, jeg har brukt AD i 12 år. 

Anonymkode: 157d7...a4d