Er jeg for sta nå?

[future life]

Har vært uten medisiner siden juni 2014. Har hatt det ganske ille innimellom, og ganske bra i perioder. 

Syklusen går sånn omtrent to uker ganske bra og en uke kjempesliten og nervevrak.

Nå har jeg en nedtur igjen, føler folk skuler på meg, tenker at det gjør ingenting om det kommer et tog...Dette er også smertefullt,

nervene ligger på utsiden.

Jeg har jo brukt medisiner før, men det viste seg også å være veldig vanskelig. Kunne trengt en pause fra livet,

ville vært det beste. Har vel ptsd, eller noe sånt, er vel derfor livet går sånn i bølger?

Er jeg sta som vil greie meg uten medisiner? Bare det at jeg tåler ikke AD, blir veldig ustabil.

Har sobril, men er for sta til å ta de også, føler jeg fortjener denne smerten.

Vet ikke hva jeg vil med dette, bare skrive kanskje...

 

[stjernestøv]

Hvis medisiner hjelper så syns jeg du burde ta det, ikke vits i å pine seg unødig. 

[*skal*]

Det kan finnes mange gode grunner for å ikke bruke sobril, som f.eks. avhengihetsfaren. At du fortjener å ha det vondt er derimot en veldig dårlig grunn til å ikke ta de. Jeg sjønner det godt, for jeg har ofte hatt det sånn i lange perioder, ikke "fått lov" av meg selv til å bruke noe som helst som kan lindre. 

Lidelse for lidelsens skyld er bortkastet. 

[AnonymBruker]

Bare skriv og les det om og om igjen. Kanskje du finner noe som til slutt gjør at du innser at livet er kort, ingen fortjener smerte, medisiner som fungerer dårlig kan man ligge unna. Sobril kan brukes med fornuft for å pause ut litt og det er mulig at du kan gjøre aktive valg som endrer noe av dette. Et aktivt valg kan feks være å gi seg selv lov til å ha disse jævlige ukene av og til, akseptere at livet is a rollercoaster uten at man behøver å gå foran et tog av den grunn. Man behøver enkelt sagt, holde ut/vente ut....

Anonymkode: 78d02...445

[future life]

Hvis medisiner hjelper så syns jeg du burde ta det, ikke vits i å pine seg unødig. 

Du har sikkert rett i det, kjennes ut som jeg er på vakt hele tiden. Snart skjer det noe fryktelig farlig liksom. Det er jo snart jul...kanskje derfor. Har hatt dårlig erfaring med jul tidligere. Nå burde jeg egentlig være trygg.

[future life]

Det kan finnes mange gode grunner for å ikke bruke sobril, som f.eks. avhengihetsfaren. At du fortjener å ha det vondt er derimot en veldig dårlig grunn til å ikke ta de. Jeg sjønner det godt, for jeg har ofte hatt det sånn i lange perioder, ikke "fått lov" av meg selv til å bruke noe som helst som kan lindre. 

Lidelse for lidelsens skyld er bortkastet. 

Ja, det er jo egentlig det. Er også redd for å miste kontroll. Må være "ready to fight", selv om jeg ikke vet helt hva det er jeg skal kjempe for. Du sier du har hatt det sånn også, hva gjør du da?

[future life]

Bare skriv og les det om og om igjen. Kanskje du finner noe som til slutt gjør at du innser at livet er kort, ingen fortjener smerte, medisiner som fungerer dårlig kan man ligge unna. Sobril kan brukes med fornuft for å pause ut litt og det er mulig at du kan gjøre aktive valg som endrer noe av dette. Et aktivt valg kan feks være å gi seg selv lov til å ha disse jævlige ukene av og til, akseptere at livet is a rollercoaster uten at man behøver å gå foran et tog av den grunn. Man behøver enkelt sagt, holde ut/vente ut....

Anonymkode: 78d02...445

skjønner hva du mener. Det er akkurat dette jeg gjør hele tiden, prøver å tenke at det går snart over, holde ut. Bare det at man blir fryktelig sliten av å holde på sånn i det lange løp. Lett å bli deprimert. Har vel også noe med årstiden å gjøre.  Når jeg er sammen med andre, spiller jeg et slags skuespill hele tiden, blir veldig morsom. Dette for at de ikke skal forstå hvordan jeg egentlig har det. Må sette i gang og gjøre noe, bedre når jeg er i aktivitet, selv om jeg nærmer meg 100 år ( føles sånn ihvertfall).

[*skal*]

Ja, det er jo egentlig det. Er også redd for å miste kontroll. Må være "ready to fight", selv om jeg ikke vet helt hva det er jeg skal kjempe for. Du sier du har hatt det sånn også, hva gjør du da?

Ikke alltid jeg klarer det heller. Men jeg har jobbet mye med å "snakke til meg selv". Om at ja, det kjennes sånn, og jeg har de tankene, men det betyr ikke at jeg må handle etter de. Og for en del plager/smerter som jeg vet kommer, så har jeg rett og slett en plan,  som jeg har snakket med legen om. Så konkret som mulig - hva jeg skal ta når det kjennes sånn og sånn. Og prøve å ligge i forkant. 

F.eks søvn - så kunne jeg før vurdere i ukesvis før jeg tok sovepiller, og bli veldig dårlig før det var aktuellt å gjøre noe. Og det har jo vist seg å være bortkastet tid, for det har stort sett ikke gtt bort av seg selv, men blitt dårligere og dårligere sirkler. 

Nå tar jeg etter én dårlig natt, og jeg gir ikke meg selv lov til å vurdere om det er nødvendig eller om jeg klarer meg uten. Heldigvis kan jeg være ganske sta den eien og, når jeg først har bestemt meg. Det var veldig vanskelig de første gangene, men etterhvert ble det lettere. Men når jeg skriver nå, så ser jeg at det har sklidd ut litt, så var igrunnen bra du spurte... 

Poenget for meg har vært å akseptere at kompasst mitt på dette området er feilinnstilt, så da trenger jeg litt regler, så satser jeg på at de nye erfaringene kan justere det kompasset. Om det var forståelig.