Ekspertsvar NHD: psyk og utmattet

[Pallida]

Jeg er 44 år gammel, og har vært sykemeldt i snart tre år. Ulike alvorlige, stressende livshendelser oppå hverandre i kombinasjon med manglende evne til å sette grenser gjorde til slutt at kroppen min sa stopp. Jeg har gått til behandling hos privatpraktiserende psykologspesialist (psykodynamisk tilnærming) ukentlig siste to år, uten bedring. Dvs. jeg har fått økt innsikt i egen historie og mine reaksjons- og tankemønstre, men funksjons- og energinivå er og blir lavt, og selvbildet tilsvarende. Har en dyptliggende redsel/uro som jeg lurer på om kan være det som i BET omtales som eksistensiell katastrofeangst. At jeg unnviker noe jeg ikke vet hva er, men som samtidig holder meg fanget. Føles sånn. Og jeg lurer på om det er dette "noe" som har medført at nervesystemet har kollapset. Jeg tåler svært dårlig stress, får sterkt kroppslig og kognitivt ubehag av den minste ting (føles som om både blodet og hodet koker). Blir også svært sliten av både mental og fysisk anstrengelse, og emosjonelt stress. Var ikke "sånn" før. 

Jeg har fungert forholdsvis bra i livet tidligere med tanke på utdanning, jobb, familie, venner osv. Har (hatt...) mange ressurser og god evne til struktur og gjennomføring av oppgaver og prosjekter, både privat og jobbmessig. Samtidig har jeg alltid strevd en del grunnet lavt selvbilde og generell uro/usikkerhet, noe som har tappet meg for energi og livsglede, og "strikken" har stadig blitt tøyd. Har hatt en tøff oppvekst, med overgrep, emosjonell omsorgssvikt ++. 

Har ingen formell diagnose, utover depressive trekk. Psykologen mener likevel ikke jeg har depresjon. At jeg er for livfull til dét, paradoksalt nok. Jeg har tatt MR av hodet og hatt oppfølging hos fastlege i forhold til blodprøver etc., men ingen unormale funn her. Kjenner meg igjen i enkelte trekk i engstelig/unnvikende PF, EUPF, ADD og BP2, men psykologen mener jeg ikke oppfyller kriteriene for noen av disse diagnosene. Han mener jeg i hovedsak sliter med lavt selvbilde og relasjonelle vansker (tillit/nærhet) og at mitt psykologiske forsvar holder meg "fast". Jeg VIL så gjerne, både åpne meg mer i terapien og å mestre livet, men "noe" gjør at jeg ikke klarer det. 

Orker stadig mindre, og har blitt mer og mer passiv siste året. Har tidligere presset meg til å være fysisk aktiv, sosial osv., selv om jeg ikke egentlig har orket, men har kun blitt dårlig(ere) av dette. Føler nå jeg bare eksisterer, nærmest i et vakuum. Fortvilelsen og redselen over å "her" har på en måte stivnet, og blitt "meg" og mitt liv, og det skremmer meg. Jeg - som alltid har funnet løsninger, alltid har reist meg igjen - holdes fast, av krefter jeg ikke skjønner helt hva er.  

Hva tenker du? Forslag til hva jeg kan gjøre? Videre utredning? Medisiner? Savner meg - og å være i livet, ikke ved siden av. 

[Trine]

Jeg har ingen gode råd til deg. Du burde kanskje få en skikkelig utredning. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men jeg er født sånn, det har ikke kommet i senere tid. Også har jeg hatt en normal oppvekst, ingen overgrep o.l. Håper nhd ser innlegget ditt og gir deg et godt svar. jeg svarer bare fordi jeg vil du skal vite at noen har lest det du har skrevet. Så håper ikke du blir skuffet av å få et så her dårlig svar. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når noe ikke verker etter 3 år, virker det heler ikke etter 5 år.

Jeg ville droppet psykodynamikeren umiddelbart. Så ville jeg skaffet meg en kompetent psykiater som kan diagnostisere. Alt etter diagnose ville jeg vurdert medisinering, sannsynligvis antidepressiva.

Så ville jeg brukt de pengene som spares på psykologen på å gjøre kun de tingene jeg trivdes best med ispedd lett fysisk aktivitet og sunn og god mat. Trivsel med barn og partner ville også stått høyt på prioriteringslisten.

Lykke til :-)

[Pallida]

@NHD: Takk for svar. Jeg ser fornuften i det du sier, men samtidig er det jo svært mange eksempler her på DOL, hvor diagnose og medisiner har blitt gitt, uten at det ser ut til å gi tilfredsstillende effekt og livskvalitet for den enkelte. Derfor er jeg redd for at dét bare blir en dreining i en retning som heller ikke fører fram. Hadde i grunnen håpet du kunne sagt noe om dette med katastrofeangst, som BET tilnærmingen mener er roten til lidelse hos en god del pasienter. Hadde ikke du nylig et studieopphold ved en avdeling hvor BET tilbys? Har du ikke hatt noen "sånne" pasienter hos deg, hvor det er en form for ubevisst, følelsesmessig låsning, hvor hverken medisin eller terapi har effekt? 

Psykologen jeg går til, har driftsavtale, så den økonomiske gevinsten er ikke tilstede. Jeg har likevel vurdert å slutte mange ganger, grunnet manglende bedring. Har all grunn til å tro at behandler er dyktig. Han er en direkte, "cut the crap" type, ingen tåkefyrste-terapeut, men han mener altså at det tar den tiden det tar for at jeg skal klare senke guarden tilstrekkelig til at vi får arbeidet med det innerste grumset, som jeg er så redd for å nærme meg. Har gått i to år (ikke tre), og har vel beveget meg innover, om enn sakte, denne tiden. Kjenner mye skam på at jeg har brukt så lang tid, men viljen og evnen jeg har hatt til å pushe meg selv i livet, er kun i veien her, har jeg forstått. ALT for å unngå dette "noe", som er så skremmende og smertefullt. 

 

 

[Gjest]

@NHD: Takk for svar. Jeg ser fornuften i det du sier, men samtidig er det jo svært mange eksempler her på DOL, hvor diagnose og medisiner har blitt gitt, uten at det ser ut til å gi tilfredsstillende effekt og livskvalitet for den enkelte. Derfor er jeg redd for at dét bare blir en dreining i en retning som heller ikke fører fram. Hadde i grunnen håpet du kunne sagt noe om dette med katastrofeangst, som BET tilnærmingen mener er roten til lidelse hos en god del pasienter. Hadde ikke du nylig et studieopphold ved en avdeling hvor BET tilbys? Har du ikke hatt noen "sånne" pasienter hos deg, hvor det er en form for ubevisst, følelsesmessig låsning, hvor hverken medisin eller terapi har effekt? 

Psykologen jeg går til, har driftsavtale, så den økonomiske gevinsten er ikke tilstede. Jeg har likevel vurdert å slutte mange ganger, grunnet manglende bedring. Har all grunn til å tro at behandler er dyktig. Han er en direkte, "cut the crap" type, ingen tåkefyrste-terapeut, men han mener altså at det tar den tiden det tar for at jeg skal klare senke guarden tilstrekkelig til at vi får arbeidet med det innerste grumset, som jeg er så redd for å nærme meg. Har gått i to år (ikke tre), og har vel beveget meg innover, om enn sakte, denne tiden. Kjenner mye skam på at jeg har brukt så lang tid, men viljen og evnen jeg har hatt til å pushe meg selv i livet, er kun i veien her, har jeg forstått. ALT for å unngå dette "noe", som er så skremmende og smertefullt. 

 

 

Vi er noen som ikke blir helt bra tross medisiner og annen behandling. Flere av oss blir værende på dol. Jeg for min del ble likevel betraktelig bedre når jeg ble rett medisinert.

Flesteparten av de som blir helt bra, tror jeg forsvinner fra dol og vi hører ikke mer til dem. De blir opptatt av andre ting. Jeg vil tro det er flertallet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For all del - du må gjerne forsøke BET. Det tar fire dager, så det er ikke mye å tape på et slikt forsøk.

Jeg blir alltid litt skeptisk når det blir snakk om å arbeide "innover". Innover som i en kule eller som i en sylinder? Hvordan vet en at det er noe "innenfor"? Hvordan vet en at en ikke har passert midten og er på vei ut på den andre siden?

[future life]

@NHD: Takk for svar. Jeg ser fornuften i det du sier, men samtidig er det jo svært mange eksempler her på DOL, hvor diagnose og medisiner har blitt gitt, uten at det ser ut til å gi tilfredsstillende effekt og livskvalitet for den enkelte. Derfor er jeg redd for at dét bare blir en dreining i en retning som heller ikke fører fram. Hadde i grunnen håpet du kunne sagt noe om dette med katastrofeangst, som BET tilnærmingen mener er roten til lidelse hos en god del pasienter. Hadde ikke du nylig et studieopphold ved en avdeling hvor BET tilbys? Har du ikke hatt noen "sånne" pasienter hos deg, hvor det er en form for ubevisst, følelsesmessig låsning, hvor hverken medisin eller terapi har effekt? 

Psykologen jeg går til, har driftsavtale, så den økonomiske gevinsten er ikke tilstede. Jeg har likevel vurdert å slutte mange ganger, grunnet manglende bedring. Har all grunn til å tro at behandler er dyktig. Han er en direkte, "cut the crap" type, ingen tåkefyrste-terapeut, men han mener altså at det tar den tiden det tar for at jeg skal klare senke guarden tilstrekkelig til at vi får arbeidet med det innerste grumset, som jeg er så redd for å nærme meg. Har gått i to år (ikke tre), og har vel beveget meg innover, om enn sakte, denne tiden. Kjenner mye skam på at jeg har brukt så lang tid, men viljen og evnen jeg har hatt til å pushe meg selv i livet, er kun i veien her, har jeg forstått. ALT for å unngå dette "noe", som er så skremmende og smertefullt. 

 

 

kanskje en ide å prøve kognitiv terapi? Blir du frisk av å tenke på alt negativt som har vært i livet ditt? Eller kan hende du blir bedre av å tenke sluk: Ting har skjedd, det var egentlig for jævlig alt sammen, men hva kan jeg gjøre med dette idag? Kan jeg endre fortiden? Eller er det kanskje bedre å se på hvile skader/tankemønstre du har idag som følge av dette? Finne de negative tankene du har om deg selv i forskjellige situasjoner, i forhold til andre mennesker osv. 

Det går ikke an å leve i fortiden, livet skjer her og nå, det skjer heller ikke i framtiden. Prøv å fokusere på her og nå, se rundt deg, tenk på pusten din (puste kan du kun gjøre nå, ikke igår eller imorgen). Tenk: Er jeg trygg her jeg sitter, skjer det noe her? Eller kan jeg slippe ned skuldrene? Pust, kanskje lese litt om mindfullness? I tillegg som NHD sier, den psykologen din bør du gi bort til noen du ikke liker.

[future life]

For all del - du må gjerne forsøke BET. Det tar fire dager, så det er ikke mye å tape på et slikt forsøk.

Jeg blir alltid litt skeptisk når det blir snakk om å arbeide "innover". Innover som i en kule eller som i en sylinder? Hvordan vet en at det er noe "innenfor"? Hvordan vet en at en ikke har passert midten og er på vei ut på den andre siden?

Kan jeg spørre om hva BET er? ( Bedre etter timen?

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre om hva BET er? ( Bedre etter timen?

Jeg antar det er basal eksponeringsterapi. Jeg trodde det var primært rettet mot pasienter som sliter veldig, veldig tungt, som kanskje er innlagt i lange perioder og der annen terapi ikke har ført frem. Men mulig jeg har misforstått.

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2

Anonymkode: 66269...e61

[AnonymBruker]

For all del - du må gjerne forsøke BET. Det tar fire dager, så det er ikke mye å tape på et slikt forsøk.

Jeg blir alltid litt skeptisk når det blir snakk om å arbeide "innover". Innover som i en kule eller som i en sylinder? Hvordan vet en at det er noe "innenfor"? Hvordan vet en at en ikke har passert midten og er på vei ut på den andre siden?

Innover mot indre, ubevisste konflikter som kan skape symptomer på bl.a depresjon? Du er kanskje ingen fan av Freud og Jung og co? Jeg har litt sansen for den type terapi, der man søker innover og forsøker å styrke grunnmuren, i stedet for å kun å dempe de ytre symptomene. 

Anonymkode: 66269...e61

[Pallida]

Jeg antar det er basal eksponeringsterapi. Jeg trodde det var primært rettet mot pasienter som sliter veldig, veldig tungt, som kanskje er innlagt i lange perioder og der annen terapi ikke har ført frem. Men mulig jeg har misforstått.

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2

Anonymkode: 66269...e61

Du har nok rett i det. NHDs referering til 4 dagers behandling tror jeg kan gjelde en form for intensiv eksponeringsterapi, som han delte en artikkel om her på forumet tidligere.