Snakke om mat med andre - veldig overvektig

[umakenverdt]

Jeg synes det er vanskelig å snakke vanlig med andre om mat, siden jeg er så overvektig. Jeg er redd for å si noe som gjør andre forlegne, da det jo er helt åpenbart at jeg har spist og spiser altfor mye. Dette problemet oppstår i alle sammenhenger, for eksempel diskusjoner om middag, hvorvidt man liker bestemte matvarer, hvor mye man liker sjokolade, kake eller lignende. Dette er jo situasjoner man kommer opp i ganske ofte. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende for samtaler der man kommer inn på trening...

Jeg lurer litt på hvordan det er best å forholde seg til denne typen samtaler som gjerne oppstår i sosiale sammenhenger. Jeg blir helt stille og tørr ikke si noe, men vet ikke om andre synes det er best at man ikke sier noe når man åpenbart spiser altfor mye...

 

[stjernestøv]

Du må da være med i samtalen selv om du er overvektig?

Jeg er iallefall med i samtaler om mat, mat gir meg mye glede og jeg er overvektig. Samtidig som jeg vet at mat og snop har fått meg dit jeg er i dag, og det kan jo alle se. 

[umakenverdt]

Du må da være med i samtalen selv om du er overvektig?

Jeg er iallefall med i samtaler om mat, mat gir meg mye glede og jeg er overvektig. Samtidig som jeg vet at mat og snop har fått meg dit jeg er i dag, og det kan jo alle se. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle være med i samtaler om mat, og de samtalene er jo virkelig overalt. Jeg vet ikke om jeg kan si at mat gir meg mye glede. Det gir meg nok mer ro enn glede...

Jeg er redd jeg ikke burde si noe, jeg som åpenbart ikke klarer å spise vanlig. 

[stjernestøv]

Jeg synes det er vanskelig å skulle være med i samtaler om mat, og de samtalene er jo virkelig overalt. Jeg vet ikke om jeg kan si at mat gir meg mye glede. Det gir meg nok mer ro enn glede...

Jeg er redd jeg ikke burde si noe, jeg som åpenbart ikke klarer å spise vanlig. 

Da var det mange som burde holde kjeft, jeg har nå null kontroll på hva jeg putter i meg. Ja maten gir ro til meg også, trøst. 

[umakenverdt]

Da var det mange som burde holde kjeft, jeg har nå null kontroll på hva jeg putter i meg. Ja maten gir ro til meg også, trøst. 

Kan jeg spørre deg hvordan du snakker med mat med andre? Forteller du hva du liker og ikke liker, og forteller du hva du spiste til middag for eksempel... Sier du noen gang at du nok spiste litt for mye en dag. Jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne bidra vanlig i slike samtaler.

[stjernestøv]

Kan jeg spørre deg hvordan du snakker med mat med andre? Forteller du hva du liker og ikke liker, og forteller du hva du spiste til middag for eksempel... Sier du noen gang at du nok spiste litt for mye en dag. Jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne bidra vanlig i slike samtaler.

Jeg forteller hva slags mat jeg liker og hva jeg har planer om å ha til middag ja, av og til spør jo folk om det. Sier at jeg er veldig glad i mat og snop, de forstår nok at jeg spiser mye. Men so what?

[umakenverdt]

Jeg forteller hva slags mat jeg liker og hva jeg har planer om å ha til middag ja, av og til spør jo folk om det. Sier at jeg er veldig glad i mat og snop, de forstår nok at jeg spiser mye. Men so what?

Jeg tror jeg er så innprentet med at jeg ikke skal si noe om mat, at det kjennes veldig vanskelig å snakke om dette selv på vanlig måte med andre mennesker. Så du ville ikke reagert dersom jeg som er veldig overvektig hadde snakket med deg om mat i en normal samtale?  

[stjernestøv]

Jeg tror jeg er så innprentet med at jeg ikke skal si noe om mat, at det kjennes veldig vanskelig å snakke om dette selv på vanlig måte med andre mennesker. Så du ville ikke reagert dersom jeg som er veldig overvektig hadde snakket med deg om mat i en normal samtale?  

Nei det hadde jeg ikke reagert på, jeg kjenner da folk som er overvektige som snakker om mat. Helt naturlig det

[Gjest Gargamel]

Jeg tror jeg er så innprentet med at jeg ikke skal si noe om mat, at det kjennes veldig vanskelig å snakke om dette selv på vanlig måte med andre mennesker. Så du ville ikke reagert dersom jeg som er veldig overvektig hadde snakket med deg om mat i en normal samtale?  

Jeg reagerer overhodet ikke på at overvektige snakker om mat. Jeg har noen ganske overvektige kolleger, og stusser ikke et sekund på at de snakker om mat som alle andre. De er selvsikre og fleiper gjerne litt med egen overvekt.

Dere to må rett og slett få opp selvtilliten.

[umakenverdt]

Nei det hadde jeg ikke reagert på, jeg kjenner da folk som er overvektige som snakker om mat. Helt naturlig det

Du er snill du da  Jeg får vel prøve å øve meg på å si noe om hva jeg skal ha til middag for eksempel hvis det er samtaleemne på jobb da..

[stjernestøv]

Du er snill du da  Jeg får vel prøve å øve meg på å si noe om hva jeg skal ha til middag for eksempel hvis det er samtaleemne på jobb da..

Takk  Det får du gjøre

[umakenverdt]

Jeg reagerer overhodet ikke på at overvektige snakker om mat. Jeg har noen ganske overvektige kolleger, og stusser ikke et sekund på at de snakker om mat som alle andre. De er selvsikre og fleiper gjerne litt med egen overvekt.

Dere to må rett og slett få opp selvtilliten.

Det er vel virkelig noe som kan få andre til å bli forlegne, dersom man fleiper litt med det..? Jeg tror virkelig ikke jeg hadde klart å slippe unna med noe slik, jeg er redd for at det ville blitt klein stemning... 

Men hvis en som er veldig overvektig snakker om middag, hva hun liker å spise osv. uten fleiping eller lignende, reagerer du ikke da heller?

[Momo]

Dette er en kobling jeg ikke har tenkt over i det hele tatt.

Litt sånn ubevisst så tenker jeg nok at en som er overvektig er glad i mat, men jeg ser ikke på det som noe negativt. Jeg tror jeg tenker mer over det når folk som er veldig tynne snakker om mat, da kan jeg bli forlegen, eller så forventer jeg mer fordommer og sterke meninger dersom jeg skulle nevne hvor glad jeg er i kake eller biff.

[Gjest Gargamel]

Det er vel virkelig noe som kan få andre til å bli forlegne, dersom man fleiper litt med det..? Jeg tror virkelig ikke jeg hadde klart å slippe unna med noe slik, jeg er redd for at det ville blitt klein stemning... 

Men hvis en som er veldig overvektig snakker om middag, hva hun liker å spise osv. uten fleiping eller lignende, reagerer du ikke da heller?

Nei, jeg blir ikke forlegen av små doser med selvironi. Hvis noen hele tiden fleipet med egen overvekt kunne det blitt krampaktig.

Du må nesten gjøre det på din måte.

[Lillemus]

Nei, jeg blir ikke forlegen av små doser med selvironi. Hvis noen hele tiden fleipet med egen overvekt kunne det blitt krampaktig.

Du må nesten gjøre det på din måte.

Enig. Var på et kurs en gang der kurslederen var veldig liten, han var normalt proporsjonert så han var ikke kortvokst i den forstand, bare litt unormalt kort til mann å være. Han fleipet om dette, men dessverre ikke bare en gang eller to, men gjentatte ganger - så mye at det til slutt rett og slett ble for dumt og tok en del av oppmerksomheten bort fra det han egentig snakket om.

[umakenverdt]

Dette er en kobling jeg ikke har tenkt over i det hele tatt.

Litt sånn ubevisst så tenker jeg nok at en som er overvektig er glad i mat, men jeg ser ikke på det som noe negativt. Jeg tror jeg tenker mer over det når folk som er veldig tynne snakker om mat, da kan jeg bli forlegen, eller så forventer jeg mer fordommer og sterke meninger dersom jeg skulle nevne hvor glad jeg er i kake eller biff.

Interessant at du skriver det. Men vil det ha noe å si om den overvektige sier noe om mat, eller ikke? 

[umakenverdt]

Nei, jeg blir ikke forlegen av små doser med selvironi. Hvis noen hele tiden fleipet med egen overvekt kunne det blitt krampaktig.

Du må nesten gjøre det på din måte.

Jeg tror kanskje at hvis jeg hadde prøvd med bare små doser så hadde det blitt oppfattet krampaktig..

Må prøve å finne en måte å gjøre dette på, det merkes sikker at jeg blir stiv og ikke klarer si noe når temaet kommer inn på mat. Det er ikke sikkert det er bedre det heller... Takk uansett for at du delte ditt syn med meg

[Momo]

Interessant at du skriver det. Men vil det ha noe å si om den overvektige sier noe om mat, eller ikke? 

Nei, det vil ikke ha noe å si. Det er vel derfor jeg ikke har tenkt over det.

[Madelenemie]

Jeg synes det er vanskelig å snakke vanlig med andre om mat, siden jeg er så overvektig. Jeg er redd for å si noe som gjør andre forlegne, da det jo er helt åpenbart at jeg har spist og spiser altfor mye. Dette problemet oppstår i alle sammenhenger, for eksempel diskusjoner om middag, hvorvidt man liker bestemte matvarer, hvor mye man liker sjokolade, kake eller lignende. Dette er jo situasjoner man kommer opp i ganske ofte. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende for samtaler der man kommer inn på trening...

Jeg lurer litt på hvordan det er best å forholde seg til denne typen samtaler som gjerne oppstår i sosiale sammenhenger. Jeg blir helt stille og tørr ikke si noe, men vet ikke om andre synes det er best at man ikke sier noe når man åpenbart spiser altfor mye...

 

For det første siden jeg har sett deg, så ikke jeg den ekstreme overvekten din, men du har jo tallene og vet best.

I mine øyne så du søt og sympatisk ut, mer tenkte jeg ikke.

Jeg tror at om tykke mennesker snakker om mat mye, så vil en del tenke noe om at man kanskje forstår hvorfor personen er overvektig, men det avhenger sikkert litt om hva type mat man snakker om, feks sunn middag eller fastfood og snop.

Atter andre, som gargamel og meg, vil feks kanskje ikke tenke over det, for min del fordi jeg ser lite på andre eller ikke nok til å få tanker om vekt, jeg konsentrerer meg om andre ting. (et eksempel var da jeg kjøpte en vakker kjole til en venn i utlandet, i mitt hodet passet den, men da hun fikk den, bare lo hun, så mye at hun måtte sette seg,  og sa "og denne tror du jeg skal komme inn i?", jeg ble litt usikker, jeg trodde jo det)

Men jeg har hørt kommentarer andre har sagt, feks var vi ute et sted en gang, der stod Erna Solberg og kjøpte burger og en stor brus, da hørte jeg det ble sagt noe om at man forstod overvekten hennes. Da tenkte jeg siden jeg ble gjort oppmerksom på dette at ja, det der var vel en uheldig mat for henne.(men samtidig tenkte jeg at akkurat der vi var, var det bare sånn mat og det kan jo hende hun spiser vanlig sunn mat ellers)

Med årene har jeg imidlertid lært mer om forbrenning og også overvekt, det er ikke så enkelt at alle som er tykke spiser mye, det er heller ikke så enkelt at alle som er tynne har superforbrenning eller spiser lite, mange tynne sulter seg, og dette blir mer og mer vanlig. De mest ekstreme spiser bomull dyppet i sterk sennup eller vann for å føle seg mette, så spiser de noe for syns skyld når de er sammen andre, (jeg har en venn som er modell så hun fortalte meg om bomullsdottene)

Det er også feil at man har utstillingdukker i butikker for barn og unge som feks butikken  wow m.fl. der dukkene har thai-gap, og kragebein og hoftebein som stikker ut. Dette fører til at spiseforstyrrelser øker i omfang og varianter, når vi lærer barna våre at sånn skal klær sitte og sånn bør vi egentlig se ut.

I dag med så mye fokus på også økningen i spiseforstyrrelser, tror jeg vi er langt mer der at vi vet mer om ulempene ved sultetendensen blant unge, og de fleste vet nok om at forbrenning også er ulikt fordelt, 

jeg tror nok flertallet bare blir glad for å kunne snakke om god mat, dele erfaringer, tips og oppskrifter, de få som gjør seg tanker og deg og andre med evt overvekt er så få, at du bør ikke bry deg med det. 

Min fastlege er overvektig, jeg tenkte ikke på det før vi begynte snakke om vekt og mat og problemer knyttet til dette en dag, han er sterkt overvektig, jeg tror ikke han er så tykk fordi han propper i seg mat mer enn andre, han lever et aktivt nokså stressende liv, fedme og overvekt har mange forklaringer, det tror jeg de aller fleste av oss vet.

Håper du greier snakke om mat med andre, mat er godt og det er fint å dele ideer, erfaringer og oppskrifter:-)

 

 

[AnonymBruker]

Har aldri tenkt på det den veien. Runde folk er jo ofte glad i mat, og folk som er glad i mat er ofte interessert i mat? Og mat er small talk i lunsjen, som været.

(Men husker en gang jeg hadde en samtale med en (ekstremt) overvektig kollega, der vi snakket om dette med at sukker har blitt så "farlig" og usunt nå for våre barn, sammenlignet med på 70-tallet da vi vokste opp, og det kun var tennene som måtte pusses. Det viste seg at vi hadde vokst opp i hjem med totalt forskjellig syn, forbruk av og tilgang til brus, godterier, kaker, kakao, boller, vafler, Honnikorn, sjokoladepålegg... alt det som hjemme hos meg i 1978 var DYRT og forbeholdt bursdager og jul og der jeg kunne lengte til et kaffeselskap med tante, for da fikk jeg en eneste konfektbit; og hos henne der de hadde hatt fri tilgang, det sto en bruskasse til å forsyne seg av på kjøkkenet og ferske kanelboller var vanlig kveldsmat. Jeg er undervektig. Akkurat DEN samtalen endte med at vi plutselig så på hverandre og tidde helt stille.)

Men syns du dette gjelder undervektige da? Jeg tenker av og til at jeg må ti stille når temaet er mat, og andre tykkere enn meg snakker. Det er fordi jeg særlig før fikk en del frekke kommentarer om at jeg umulig kunne spise noe særlig, sikkert ikke spiste eller likte mat, "liker DU kake?!?"

Anonymkode: 421c9...f78