Snakke om mat med andre - veldig overvektig

[Madelenemie]

æsj, jeg skulle redigere innlegget mitt lenger oppe for jeg glemte dette:    (nå gikk det ikke)

Du bør ikke fleipe med egen overvekt!

dette mener jeg fordi, vær overvektig, om du er det, med stolthet. Det liker jeg best.

Jeg fleiper ikke med min egen autisme, jeg er ingen klovn og ønsker ikke bli oppfattet som en,

om andre fleiper med meg, ler jeg nok, det er jo noen morsomme ting der, men jeg tar meg selv alvorlig og seriøst og har ikke behov av å spille morsom/klovn, og jeg tror ikke du skal fleipe med deg selv i omgang med andre, for på den måten at andre skal like deg. det kan lett bli litt rart, krampeaktig, merkelig, syns jeg.

Det er lov å være kjukk som deg og "syk" som meg, bare vær den du er, senk skuldrene og tenk at de fleste liker best de som bare oppleves ekte og kan lytte og kan ha fokus på andres anniliggender. 

Dette skulle inn i innlegget men så var det å være glemsk som ikke fikk det til.:-)

 

[umakenverdt]

For det første siden jeg har sett deg, så ikke jeg den ekstreme overvekten din, men du har jo tallene og vet best.

I mine øyne så du søt og sympatisk ut, mer tenkte jeg ikke.

Jeg tror at om tykke mennesker snakker om mat mye, så vil en del tenke noe om at man kanskje forstår hvorfor personen er overvektig, men det avhenger sikkert litt om hva type mat man snakker om, feks sunn middag eller fastfood og snop.

Atter andre, som gargamel og meg, vil feks kanskje ikke tenke over det, for min del fordi jeg ser lite på andre eller ikke nok til å få tanker om vekt, jeg konsentrerer meg om andre ting. (et eksempel var da jeg kjøpte en vakker kjole til en venn i utlandet, i mitt hodet passet den, men da hun fikk den, bare lo hun, så mye at hun måtte sette seg,  og sa "og denne tror du jeg skal komme inn i?", jeg ble litt usikker, jeg trodde jo det)

Men jeg har hørt kommentarer andre har sagt, feks var vi ute et sted en gang, der stod Erna Solberg og kjøpte burger og en stor brus, da hørte jeg det ble sagt noe om at man forstod overvekten hennes. Da tenkte jeg siden jeg ble gjort oppmerksom på dette at ja, det der var vel en uheldig mat for henne.(men samtidig tenkte jeg at akkurat der vi var, var det bare sånn mat og det kan jo hende hun spiser vanlig sunn mat ellers)

Med årene har jeg imidlertid lært mer om forbrenning og også overvekt, det er ikke så enkelt at alle som er tykke spiser mye, det er heller ikke så enkelt at alle som er tynne har superforbrenning eller spiser lite, mange tynne sulter seg, og dette blir mer og mer vanlig. De mest ekstreme spiser bomull dyppet i sterk sennup eller vann for å føle seg mette, så spiser de noe for syns skyld når de er sammen andre, (jeg har en venn som er modell så hun fortalte meg om bomullsdottene)

Det er også feil at man har utstillingdukker i butikker for barn og unge som feks butikken  wow m.fl. der dukkene har thai-gap, og kragebein og hoftebein som stikker ut. Dette fører til at spiseforstyrrelser øker i omfang og varianter, når vi lærer barna våre at sånn skal klær sitte og sånn bør vi egentlig se ut.

I dag med så mye fokus på også økningen i spiseforstyrrelser, tror jeg vi er langt mer der at vi vet mer om ulempene ved sultetendensen blant unge, og de fleste vet nok om at forbrenning også er ulikt fordelt, 

jeg tror nok flertallet bare blir glad for å kunne snakke om god mat, dele erfaringer, tips og oppskrifter, de få som gjør seg tanker og deg og andre med evt overvekt er så få, at du bør ikke bry deg med det. 

Min fastlege er overvektig, jeg tenkte ikke på det før vi begynte snakke om vekt og mat og problemer knyttet til dette en dag, han er sterkt overvektig, jeg tror ikke han er så tykk fordi han propper i seg mat mer enn andre, han lever et aktivt nokså stressende liv, fedme og overvekt har mange forklaringer, det tror jeg de aller fleste av oss vet.

Håper du greier snakke om mat med andre, mat er godt og det er fint å dele ideer, erfaringer og oppskrifter:-)

Du er nå snill som sier det du! Jeg er nok ekstremt overvektig, så det er nok veldig tydelig for andre at jeg spiser altfor mye. Men jeg vil gjerne prøve å lære å få meg et mer normalt forhold til mat.

Jeg får vel prøve å jobbe mer med det med å snakke om mat og middager med andre. Jeg setter pris på dine og andres godhet  

[umakenverdt]

æsj, jeg skulle redigere innlegget mitt lenger oppe for jeg glemte dette:    (nå gikk det ikke)

Du bør ikke fleipe med egen overvekt!

dette mener jeg fordi, vær overvektig, om du er det, med stolthet. Det liker jeg best.

Jeg fleiper ikke med min egen autisme, jeg er ingen klovn og ønsker ikke bli oppfattet som en,

om andre fleiper med meg, ler jeg nok, det er jo noen morsomme ting der, men jeg tar meg selv alvorlig og seriøst og har ikke behov av å spille morsom/klovn, og jeg tror ikke du skal fleipe med deg selv i omgang med andre, for på den måten at andre skal like deg. det kan lett bli litt rart, krampeaktig, merkelig, syns jeg.

Det er lov å være kjukk som deg og "syk" som meg, bare vær den du er, senk skuldrene og tenk at de fleste liker best de som bare oppleves ekte og kan lytte og kan ha fokus på andres anniliggender. 

Dette skulle inn i innlegget men så var det å være glemsk som ikke fikk det til.:-)

 

Jeg tror ikke jeg hadde klart å fleipe med det, det tror jeg ville blitt veldig kleint for alle og krampeaktig som du skriver.

Jeg tror heller ikke jeg jeg klarer å være det med stolthet. Jeg er nok for skamfull til det, får så dårlig samvittighet. Det er jo i stor grad min skyld at jeg ikke har klart å gjøre noe med det til nå.

 Jeg ønsker imidlertid å gjøre noe med det, lage skikkelige måltider og få et mer normalt forhold til mat 

 

[umakenverdt]

Har aldri tenkt på det den veien. Runde folk er jo ofte glad i mat, og folk som er glad i mat er ofte interessert i mat? Og mat er small talk i lunsjen, som været.

(Men husker en gang jeg hadde en samtale med en (ekstremt) overvektig kollega, der vi snakket om dette med at sukker har blitt så "farlig" og usunt nå for våre barn, sammenlignet med på 70-tallet da vi vokste opp, og det kun var tennene som måtte pusses. Det viste seg at vi hadde vokst opp i hjem med totalt forskjellig syn, forbruk av og tilgang til brus, godterier, kaker, kakao, boller, vafler, Honnikorn, sjokoladepålegg... alt det som hjemme hos meg i 1978 var DYRT og forbeholdt bursdager og jul og der jeg kunne lengte til et kaffeselskap med tante, for da fikk jeg en eneste konfektbit; og hos henne der de hadde hatt fri tilgang, det sto en bruskasse til å forsyne seg av på kjøkkenet og ferske kanelboller var vanlig kveldsmat. Jeg er undervektig. Akkurat DEN samtalen endte med at vi plutselig så på hverandre og tidde helt stille.)

Men syns du dette gjelder undervektige da? Jeg tenker av og til at jeg må ti stille når temaet er mat, og andre tykkere enn meg snakker. Det er fordi jeg særlig før fikk en del frekke kommentarer om at jeg umulig kunne spise noe særlig, sikkert ikke spiste eller likte mat, "liker DU kake?!?"

Anonymkode: 421c9...f78

Jeg er nok ikke interessert i mat, og kan nok veldig mye mindre enn de andre jeg sitter med i lunsjen om dette. 

Det er jo det du skriver om jeg er redd for å ende opp med da. Jeg er ganske så ekstremt overvektig. Jeg kunne ikke sagt noe slik som du viser her, men hvis jeg sier hva jeg skal ha til middag for eksempel er jeg redd for at samtalen skal ende slik som i ditt eksempel.

Jeg ville ALDRI sagt noe slik, og jeg synes det er ganske ufint å komme med slike kommentarer. Jeg tenker overhodet ikke slik om undervektige. Jeg er fullstendig klar over at det finnes mange grunner til at noen er undervektige. Ja, jeg tenker det må være like ubehagelig som dersom jeg skulle fått kommentarer om at det er åpenbart at jeg liker kake...Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal respondere på slik.

[Madelenemie]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å fleipe med det, det tror jeg ville blitt veldig kleint for alle og krampeaktig som du skriver.

Jeg tror heller ikke jeg jeg klarer å være det med stolthet. Jeg er nok for skamfull til det, får så dårlig samvittighet. Det er jo i stor grad min skyld at jeg ikke har klart å gjøre noe med det til nå.

 Jeg ønsker imidlertid å gjøre noe med det, lage skikkelige måltider og få et mer normalt forhold til mat 

 

mm,

 enig,

men du kan imidlertid minne deg selv om at vekt ikke sier noe sant om sunt forhold til mat,

Jeg tror veien bort fra spiseforstyrrelser er ganske like for spisevegrere og overspisere,

enten det gjelder for tynne, normale eller overvektige mennesker,

jeg skjønner absolutt at å være overvektig i dag er en stor belastning, jeg liker feks selv å være tynn, jeg har vært veldig tynn, av flere grunner,(da jeg var som tynnest var jeg for tynn for idealet, nå er det vel idealet, pga av at thai-gap er blitt in,  og synlige  krage og hoftebein) både at jeg ikke fikk nok mat, er ganske aktiv, men også at jeg har sanseforstyrrelser for mye mat, samt at jeg feks ved stress, og slitenhet, ikke spiser.

Det er bare den motsatte reaksjonen av deg og stjernestøv som opplever mat som trøst,

jeg prøver få deg til å plukke fakta fra hverandre, avkle spisevegreren og overspiseren og alle de som bruker avføringsmidler eller spiser for syns skyld, eller jojoslanker seg i tråd med medias oppslag, alt er et uttrykk for et ekstremt kroppspress, som for tiden er å være kjempetynn, det er faktisk alles problem.

kanskje det du sliter med mer skyldes et ekstremt press ingen greier motså, vi lar oss alle lede, forme av det vi i smug blir utsatt for av påvirkning, enten det er direkte reklame, eller holdninger vi alle i en eller annen grad har i oss pga av ytre påvirkning om hvordan idealet skal være.

 

 

[umakenverdt]

mm,

 enig,

men du kan imidlertid minne deg selv om at vekt ikke sier noe sant om sunt forhold til mat,

Jeg tror veien bort fra spiseforstyrrelser er ganske like for spisevegrere og overspisere,

enten det gjelder for tynne, normale eller overvektige mennesker,

jeg skjønner absolutt at å være overvektig i dag er en stor belastning, jeg liker feks selv å være tynn, jeg har vært veldig tynn, av flere grunner,(da jeg var som tynnest var jeg for tynn for idealet, nå er det vel idealet, pga av at thai-gap er blitt in,  og synlige  krage og hoftebein) både at jeg ikke fikk nok mat, er ganske aktiv, men også at jeg har sanseforstyrrelser for mye mat, samt at jeg feks ved stress, og slitenhet, ikke spiser.

Det er bare den motsatte reaksjonen av deg og stjernestøv som opplever mat som trøst,

jeg prøver få deg til å plukke fakta fra hverandre, avkle spisevegreren og overspiseren og alle de som bruker avføringsmidler eller spiser for syns skyld, eller jojoslanker seg i tråd med medias oppslag, alt er et uttrykk for et ekstremt kroppspress, som for tiden er å være kjempetynn, det er faktisk alles problem.

kanskje det du sliter med mer skyldes et ekstremt press ingen greier motså, vi lar oss alle lede, forme av det vi i smug blir utsatt for av påvirkning, enten det er direkte reklame, eller holdninger vi alle i en eller annen grad har i oss pga av ytre påvirkning om hvordan idealet skal være.

Det er jo sant at man blir påvirket av det rundt en. Jeg er veldig skamfull over måten jeg ser ut, og måten jeg spiser på. Men jeg jobber med det. Du er nå så snill mot meg du  

[Momo]

Jeg ønsker imidlertid å gjøre noe med det, lage skikkelige måltider og få et mer normalt forhold til mat 

 

Da tror jeg et greit første steg kan være å lære seg å snakke normalt om mat med andre. Kanskje andre har gode råd å komme med også.  Samt at det kan gjøre det lettere for deg å ikke være så skamfull. Jeg vet ikke, men det er jo verdt å forsøke det.

Jeg er nok ikke interessert i mat, og kan nok veldig mye mindre enn de andre jeg sitter med i lunsjen om dette. 

Jeg ville ALDRI sagt noe slik, og jeg synes det er ganske ufint å komme med slike kommentarer. Jeg tenker overhodet ikke slik om undervektige. Jeg er fullstendig klar over at det finnes mange grunner til at noen er undervektige. Ja, jeg tenker det må være like ubehagelig som dersom jeg skulle fått kommentarer om at det er åpenbart at jeg liker kake...Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal respondere på slik.

Man trenger ikke å være interessert i mat for å være glad i mat. Spiser du i hovedsak pga roen det gir deg? Eller fordi det smaker godt? Jeg tror de fleste spiser pga smak. Om noe smaker veldig godt kan det være vanskelig å moderere seg, men da sier kroppen ifra at det er nok ved at det etterhvert slutter å smake godt. Når dette inntreffer riktig og man klarer å høre på slike signaler så er man ganske nært et sundt forhold til mat. Tror jeg, da.

Hvis du tenker slik om undervektige, så kan du jo overføre det til hvordan andre tenker om overvektige. Jeg tenker at det finnes mange grunner til at noen er overvektige.  Om man overspiser pga roen det gir, så vil jeg si at det er noe annet enn maten som er den egentlige grunnen til at man er overvektig.

(Som jeg skrev over er jeg av de som kan bli forlegen når folk som er veldig tynne snakker om mat. Men det kommer nok mest av min fryktelig dårlige selvtillit som gjør at jeg ikke ser hvor tynn jeg er selv; ifølge vekta er jeg undervektig.)

[umakenverdt]

Da tror jeg et greit første steg kan være å lære seg å snakke normalt om mat med andre. Kanskje andre har gode råd å komme med også.  Samt at det kan gjøre det lettere for deg å ikke være så skamfull. Jeg vet ikke, men det er jo verdt å forsøke det.

Man trenger ikke å være interessert i mat for å være glad i mat. Spiser du i hovedsak pga roen det gir deg? Eller fordi det smaker godt? Jeg tror de fleste spiser pga smak. Om noe smaker veldig godt kan det være vanskelig å moderere seg, men da sier kroppen ifra at det er nok ved at det etterhvert slutter å smake godt. Når dette inntreffer riktig og man klarer å høre på slike signaler så er man ganske nært et sundt forhold til mat. Tror jeg, da.

Hvis du tenker slik om undervektige, så kan du jo overføre det til hvordan andre tenker om overvektige. Jeg tenker at det finnes mange grunner til at noen er overvektige.  Om man overspiser pga roen det gir, så vil jeg si at det er noe annet enn maten som er den egentlige grunnen til at man er overvektig.

(Som jeg skrev over er jeg av de som kan bli forlegen når folk som er veldig tynne snakker om mat. Men det kommer nok mest av min fryktelig dårlige selvtillit som gjør at jeg ikke ser hvor tynn jeg er selv; ifølge vekta er jeg undervektig.)

Det er så kort tid siden jeg i det hele tatt klarte å skrive med noen om dette med mat. Det kjennes fryktelig tabubelagt å si noe om mat.. Men du har vel kanskje rett. Det kan vel ha noe med lav selvtillit å gjøre også som du skriver.

Jeg spiser ikke så variert, det er derfor jeg kan så lite og ikke kan si at jeg er interessert. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg er glad i mat, når jeg spiser så lite variert... Jeg spiser uansett om det slutter å smake godt, jeg legger egentlig ikke helt merke til når det gjør det, men siden jeg spiser mye søtt og salt så har det sikkert mye med smaken å gjøre også. Jeg roer meg ned med mat, slipper å tenke og det kjennes som jeg gjør noe, hvor merkelig det enn høres ut. 

Men må finne en annen måte å roe meg ned på.. Takk for gode råd og interessante innspill.