Eksponering.

[stjernestøv]

I dag var jeg på besøk hos en venninne og det gikk ganske greit når jeg var der, men etterpå fikk jeg angst og begynte å skjelve. Det var godt å komme seg ut litt, bør jeg forvente angst når jeg gjør sånne ting? Sitter jo stort sett for meg selv. Vil det gå over etterhvert? Det er jo eksponering. 

[Elionoe]

Jeg synes du skal fokusere på at du klarte å gjennomføre besøket fint. Fokusere på at det gikk fint, også denne gangen, og det vil mest sannsynlig gå bra neste gang også. Jo flere ganger du hiver deg ut i det som skaper angst, jo mer mestringsfølelse får du og jeg tror du etter hvert vil føle at du har kontroll over angsten - og ikke motsatt.

Det høres enkelt ut, men jeg vet det er vanskelig. Jeg strever selv ofte med å skulle være sosial uten noen formell setting, men jeg vet, innerst inne, at det alltid går bra å snakke med andre. Om jeg skulle dumme meg ut en gang, får det nå være, det var bare den ene gangen

[Momo]

Om du kan forvente angst i slike situasjoner vet jeg ikke, men du skal ikke frykte angsten hvert fall. Det man lærer er vel at hvis man klarer ikke å frykte og kjempe mot angstreaksjonene så vil de kunne gå over av seg selv. Hodet/kroppen lærer etterhvert at det ikke er noe å frykte. Jeg har ingen erfaring med dette derimot, fordi min "angst" ikke funker helt på den måten.

[Elionoe]

Jeg strevde voldsomt med telefonangst. Jeg kunne sitte med telefonen i hånden i flere minutter før jeg ringte. Jeg skalv og hadde et ekstremt tankekaos av katastrofetanker. I ettertid har jeg forsøkt å tenke over hva jeg egentlig var redd for, og jeg tror jeg var redd for både å dume meg ut, virke usikker, miste tråden i samtalen, "svikte sosialt" m.m. Dette plaget meg privat og det plaget meg mye i organisasjonsarbeidet mitt.

Løsningen min ble å planlegge. Jeg planla hvordan jeg skulle starte samtalen. Det gjorde at jeg tok kontrollen over samtalen, og etter hvert som jeg gjorde flere samtaler, så jeg at bare jeg fikk samtalen i gang, gikk resten av seg selv.

Vel,vet ikke om dette hjalp deg stort, men ønsket å dele det for din og andres del som et tips til løsning. Det fungerte for meg, men alle må jo finne sin fremgangsmåte.

[Momo]

Jeg strevde voldsomt med telefonangst. Jeg kunne sitte med telefonen i hånden i flere minutter før jeg ringte. Jeg skalv og hadde et ekstremt tankekaos av katastrofetanker. I ettertid har jeg forsøkt å tenke over hva jeg egentlig var redd for, og jeg tror jeg var redd for både å dume meg ut, virke usikker, miste tråden i samtalen, "svikte sosialt" m.m. Dette plaget meg privat og det plaget meg mye i organisasjonsarbeidet mitt.

Løsningen min ble å planlegge. Jeg planla hvordan jeg skulle starte samtalen. Det gjorde at jeg tok kontrollen over samtalen, og etter hvert som jeg gjorde flere samtaler, så jeg at bare jeg fikk samtalen i gang, gikk resten av seg selv.

Vel,vet ikke om dette hjalp deg stort, men ønsket å dele det for din og andres del som et tips til løsning. Det fungerte for meg, men alle må jo finne sin fremgangsmåte.

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Hva gjorde du med innkommende samtaler? Det er de jeg synes er vanskeligst derfor dropper jeg ofte å ta telefonen når noen ringer, spesielt om jeg ikke kjenner nummeret.

[Elionoe]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Hva gjorde du med innkommende samtaler? Det er de jeg synes er vanskeligst derfor dropper jeg ofte å ta telefonen når noen ringer, spesielt om jeg ikke kjenner nummeret.

Hvis jeg kjenner igjen nummeret og ikke vet hva samtalen kommer til å handle om, velger jeg å la den ringe og ringer tilbake når jeg har tenkt meg om. Om nummeret er ukjent tar jeg enten sats og tar telefonen og lar det stå til (og det går som regel fint, for jeg kan jo kommunisere med mennesker...) eller jeg slår opp nummeret og om jeg kjenner vedkommende kan det være jeg ringer opp igjen og starter: "Hei, jeg så nettopp at du har forsøkt å ringe meg..." - og samtalen er i gang.

Angst er en nødvendighet alle mennesker har, men når angsten dukker opp der det ikke er behov for den og den blir irrasjonell, må vi forsøke å la fornuften seire. Hvor stor sjanse er det for at jeg dummer meg ut? Hvorfor skulle jeg dumme meg ut? Og om jeg dummer meg ut er det som regel kun jeg som blir gående og gruble over dumskapen jeg sa i løpet av 3 sek. av den samtalen som varte i 9 min. Er det ikke? ... Det er i hvert fall slik for meg...

[Momo]

 

Hvis jeg kjenner igjen nummeret og ikke vet hva samtalen kommer til å handle om, velger jeg å la den ringe og ringer tilbake når jeg har tenkt meg om. Om nummeret er ukjent tar jeg enten sats og tar telefonen og lar det stå til (og det går som regel fint, for jeg kan jo kommunisere med mennesker...) eller jeg slår opp nummeret og om jeg kjenner vedkommende kan det være jeg ringer opp igjen og starter: "Hei, jeg så nettopp at du har forsøkt å ringe meg..." - og samtalen er i gang.

Angst er en nødvendighet alle mennesker har, men når angsten dukker opp der det ikke er behov for den og den blir irrasjonell, må vi forsøke å la fornuften seire. Hvor stor sjanse er det for at jeg dummer meg ut? Hvorfor skulle jeg dumme meg ut? Og om jeg dummer meg ut er det som regel kun jeg som blir gående og gruble over dumskapen jeg sa i løpet av 3 sek. av den samtalen som varte i 9 min. Er det ikke? ... Det er i hvert fall slik for meg...

Å skulle ringe tilbake synes jeg er enda verre. Når andre ringer meg er det i det minste den andre sitt ansvar å starte samtalen. Men hele ideen om å "låse" meg til en samtale jeg ikke vet hva kommer til å handle om er veldig truende for meg.

Jeg dummer meg ut hele tiden fordi frykten får hodet mitt til å slutte å virke ordentlig, så jeg kan f.eks. finne på å si ja til ting jeg ikke egentlig ønsker. Jeg får ikke til å tenke ordentlig over det som blir sagt og jeg misforstår stadig. Selv om jeg vet det er irrasjonelt, så blir forsøkene mine enten bekreftelser på at det er noe jeg ikke håndterer, eller så klarer jeg ikke å ta det til meg når det for en gangs skyld faktisk gikk greit. Om jeg ikke kommer på noe feil jeg gjorde så var det sikkert noe jeg gjorde feil likevel. Håpløst, jeg vet.

Takk for at du delte din erfaring med meg. 

(Og unnskyld for at jeg sporet av tråden din litt Stjernestøv.)

[Blomsterfluen]

Jeg strevde voldsomt med telefonangst. Jeg kunne sitte med telefonen i hånden i flere minutter før jeg ringte. Jeg skalv og hadde et ekstremt tankekaos av katastrofetanker. I ettertid har jeg forsøkt å tenke over hva jeg egentlig var redd for, og jeg tror jeg var redd for både å dume meg ut, virke usikker, miste tråden i samtalen, "svikte sosialt" m.m. Dette plaget meg privat og det plaget meg mye i organisasjonsarbeidet mitt.

Løsningen min ble å planlegge. Jeg planla hvordan jeg skulle starte samtalen. Det gjorde at jeg tok kontrollen over samtalen, og etter hvert som jeg gjorde flere samtaler, så jeg at bare jeg fikk samtalen i gang, gikk resten av seg selv.

Vel,vet ikke om dette hjalp deg stort, men ønsket å dele det for din og andres del som et tips til løsning. Det fungerte for meg, men alle må jo finne sin fremgangsmåte.

jeg har begynt å få telefonangst for fremmede menn på telefonen, snart. For sist gang jeg pratet med kundeservice i nabokommunen, ba han meg se til å høre etter hva han sa, da jeg trodde at dawn under var en klubb for mennekser med downs syndrom, og jeg fikk aldri ordet. Så nå prøver jeg å bare finne kvinner om jeg kan og bare snille mennesker som jeg kjenner. Jeg ringte et amerikansk firma for å avbestille en møkka-hjemmeside jeg prøvde for noen år siden. Han stillte meg avhørsspørsmål om hvorfor jeg ikke ville abbonere på hjemmesiden mer og jeg prøvde nesten forgjeves å forklare på alle "why do you not" spørsmålene. Herregud så ekkelt.