Anorexia rammer en hel familie

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er sliten, jeg har de siste ukene etter at vi oppdaget at barnet vårt igjen har fått spisevegring kontaktet privat senter for spiseforstyrrelser, Villa Sult, vi har time til ernæringsfysiolog denne uken og en form for prateoppfølging der ukentlig.

Så inni mellom alt dette her, greide jeg selv å bli syk, eller det kom delvis snikende over flere uker, men kun om natten, og kuliminerte tidlig en morgen, så derfor tok det sine dager, da endret ting seg til det positive her hjemme, barnet virket friskt, tok tak, ansvar, spiste, så jeg slapp den "terroren" der. Jeg tenkte så at kanskje har alvorlig sykdom en slik god effekt på andres "små" problemer. (men bare få dager etterpå, brøt katastrofen ut, barnet mente at veide 1 kg mer :-( pga av tvangsveiing:-( så var på på`n igjen)

Da jeg ble satt opp til en samtale for å snakke om den alvorlige sykdommen, min, som IKKE er alvorlig sammelignet med anorexia(den er faktisk ikke alvorlig i det hele tatt, jeg sover godt og har ingen smerter noe sted!), så ønsket jeg ikke denne samtalen, men det mente overlegen jeg trengte,  heldigvis skjønte psykologen at jeg hadde mer behov av å vite hvordan man skal forholde seg til mennesker der fornuft ikke når inn. Så jeg lærte:

1) at jeg ikke skal si, "når du velger en slik retning på livet ditt, så er det ditt valg, og far og jeg ønsker ikke å gå til innkjøp av.....noe dyrt pga av talent, " fordi man velger ikke å få en spiseforstyrrelse forklarte psykologen, og veldig bra grunner kom psykologen med, jeg forstod det bedre, det hørtes fornuftig ut. Dette skal jeg derfor ikke si igjen.

2) det er hjernefysiologiske forandringer som skjer ved sulting, dette er godt dokumentert, de sulter altså bort sin normale logiske sans og fornuft :-( 

3) det er veldig mye mer alvorlig når dette skjer i kombinasjon med autisme, (det siste forklarte ikke psykologen hvorfor)men det visste psykologen at det er.

4) psykologen mente dette er for mye for meg å takle, leve i, ha ansvar for, og mente barnet bør innlegges noen uker for å få i gang et stabilt spisemønster. (jeg sa så, "men er det ikke vanskelig å få barnet innlagt?", jeg spurte flere ganger, kanskje fordi psykologen skjønte at dette var vanskelig, fikk jeg ikke noe svar)

5) Barnet krangler, det er en sånn frekk tone mellom far og barnet kanskje 150 av dagene i året eller 250 (i situasjoner som sammenlagt blir til flere min pr dag, det er også en frekkhet om at far skal stå klar for barnet til enhver tid, kjør meg dit nå, hent meg nå, jeg har derfor flere ganger gått til kjøkkenet og sagt, "snakk med respekt til din far", da tar barnet seg sammen. osv), dvs far maser på mat og det er ikke populært, jeg maser lite fordi jeg ser ikke hensikten med det. Dessuten har jeg tenkt far også overdriver en del. Jeg har tenkt, maser noen så spiser man i vertfall ikke, men dette barnet spiser ikke om man lar det i fred heller.(dessverre) I helgen hadde flere mnd og kanskje års frustrasjon over frekkhet, storforlangethet, utakknemlighet, ikke-samarbeidsvilje, stahet, særhet, "fantasihistorier", m.m. bygd seg opp, og dette skjedde:

Jeg eksploderte!

Og dette skjedde:

(forhistorien er at barnet påstod at  pga av surhet fra far måtte avbryte sitt tenkte kveldsmåltid)

Alle som hadde lagt seg, leste, oppholdt seg på sine rom, kom ut. Ingen sa noe, men den eldste tok noen kasser for meg og sa han kunne sette de opp på hyllen, jeg sa takk, , den yngste satte seg i trappen, så jeg så henne, de i mellom, de var der, jeg vet ikke hva de drev med, men tydeligvis lurte de på hva som skjedde. (antar jeg) 

Far kom og jeg sa til barnet, "Nå er det nok tull, du sier til far at du hadde tenkt å spise, men ikke kan spise fordi han er så sur på deg. Hva er sånt tullprat, legge skylden på din far for din vranghet, stahet, frekkhet, nå har du nådd grensen min! så ramset jeg opp en god del ting som irriterte meg, og far bistod med nikk og ord som underbygde det jeg sa. 

Det skjedde mye mer, og jeg skal ikke skrive om alt, men oppsummert etter at jeg hadde gått noen runder rundt i huset kom jeg til denne konklusjonen:

far satt på rommet til barnet da jeg vendte tilbake, jeg sa så omtrent dette:

Fra imorgen skjer det store endringer og fra mandag enda større endringer: du kjøres fra mandag  imorgen til skolen hver dag kl 07.45, jeg henter deg kl 16.00, du skal gå i alle timer, fritimer og mellomtimer skal du sitte på bibloteket å lese. Du skal spise frokost uten protest hver morgen, du skal ha med matpakke og denne skal spises, kl 17.00 er det middag hver dag her hjemme, med påfølgende kveldsmat ved 19 eller 20 tiden. Du har fri etter at jeg henter deg på skolen, på dager der jeg skal undervise deg i geogebra, henter jeg deg om ønsket kl 15.00. mandag er det undervisning i geogebra etter middag, og før kveldsmat. Gå nå og skriv ut timer for A og B uker, jeg forlanger få den oversikten nå! (jeg hørtes nok sint ut, for jeg var sint eller streng, en kombinasjon)

På morgenen i dag tenkte jeg gå å vekke, men barnet stod opp selv før jeg rakk gå runden, stelte seg, så trist ut, spiste uten protest og krangel, sa ikke et ord da jeg kjørte gjennom Oslo sentrum i rushen som jeg misliker, utenfor skolen sa jeg, "vil du hentes kl 15.00 pga av geogebra undervisning i kveld?" barnet svarte så vidt jeg kunne høre det, "nei", jeg spurte så, vil du jeg skal følge deg inn på bibloteket og finne en egnet plass, der du kan få fast plass til dine studier?", Nei svarte barnet knapt hørbart. 

Etter dette ringte jeg far, som var på jobb allerede, sa noe om at jeg syns det er ubehagelig å være en sånn diktator, men at jeg ikke aner noen råd...at jeg er redd, for at dette også er feil og galt, i følge ekspertene som prater, men han sa at nei, han var helt enig i at nå må det settes tydeligere grenser. Jeg sa så jeg er redd, at jeg var oppe to ganger i natt og sjekket barnet, som om jeg var redd for sykdommen jeg ikke forstår, kan føre til andre ting jeg ikke forstår, men hver gang jeg tittet inn på rommet sov barnet.

Jeg sov lite, jeg lå og tenkte, på at jeg ikke lenger var sint, men redd og usikker og sorgfull, og på at jeg ikke måtte gå flere ganger inn på rommet til barnet, da jo det kunne forstyrre søvnen.

Stillheten mellom oss mens vi kjørte, at ordene nesten ikke kunne høres, de få som kom ut, ønske mitt om å få bli med inn og sørge for plass på bibloteket som ble avslått, jeg vet ikke om barnet mitt var lei seg, eller sint, kanskje en kombinasjon, så at ikke ville bli med på favorittfilm Hunger games som går denne uken....det satte bare en ekkel følelse i meg. Men sånne ekle følelser er lettere enn å ta tak man føler er farlige, tak man tar fordi prat og atter prat, ja jeg ser ingen endring......

så må jeg ta belastningen det er å være diktator, lærer, tilrettelegger, sjåfør, like mye som mamma, for jeg vet barnets grunnsykdom, jeg vet nå mer om spisevegring og endring i psyke, under alt det forferdelige og krevende jeg sikkert er for barnet mitt, så ligger mye kjærlighet. Hadde jeg ikke brydd meg, hadde jeg ikke tatt tak, jeg hadde bare ikke maktet dette for noen annen enn barnet mitt som jeg elsker.

jeg håper barnet mitt forstår det, en gang, eller litt inni mellom, glimtvis, jeg håper krav og hardhet og bestemthet, jeg er det, så at barnet føler det, er helt riktig,  endrer det som all prating ikke evner så langt jeg har erfart, Jeg følger opp prateopplegget likevel, men spiser barnet mit nå, er det ikke pga av prat og overbevisninger ved ord, men militærdisiplin som ble innført da jeg ikke ser andre muligheter for å snu dette nå og la barnet slippe ødelegge for mange år og evt tiår av sin fremtid.

Jeg aner ikke jeg, hva som er riktig, jeg tar en råsjans, jeg er lei av prat, nå kan far snakke videre, så får jeg være sersjant, og det er noe jeg er med tungt hjerte, for jeg er ikke sint, jeg er bare fast og streng, de kan oppleves som sint eller ukjærlig, 

Utover dette har jeg fått barnet mitt henvist til et sted der kan få mer personlig hjelp og samtaler, så jeg er ikke blind for at man kan trenge bearbede tanker og følelser, men i vårt hjem nå, dreier ting seg om:

tider, avtaler, faste måltider, plikter, fritid, ansvar, lydighet, respekt og rutiner.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 9f54e...861

[påskelilje]

Jeg forstår at du er fortvilet. Jeg tror (uten å kjenne mer til spiseforstyrrelser enn det jeg har lært her på DOL) at det kan være en riktig metode å sette klare regler, krav og tidspunkt, slik du gjorde. H*n trenger kanskje den tydeligheten, at du eller far bare tar grep og overtar styringen på hverdagen en periode. Jeg tror ikke du er noen slem sersjant eller diktator, jeg tror du gjør det i kjærlighet, og det tror jeg barnet også vil forstå - om enn ikke akkurat når dere er oppe i det alle sammen.

Det at en kinotur ikke virket forlokkende, er ingen katastrofe. Det kan dere gjøre sammen en annen uke.

Jeg reagerte bittelitt på at du gav henne/ham valget om å bli hentet klokka 15. Her synes jeg du skulle bare sagt i fra om at du kommer klokka 15, og at dere tar økten med geogebra når dere kommer hjem.

[Trine]

Jeg er enig med påskelilje. Jeg tror du gjør rett i å være diktator. At ditt barn var så stille nå er nok fordi det hele kom som et lite sjokk på. Hn har nok mye hn tenker på nå. På en måte blir jo livet til barnet snudd på hodet. Men det er jo tydelig at hn trenger det. Noen ganger må man være streng og bestemt. Når barnet ditt blir voksen vil hn trolig takke deg for det.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du er fortvilet. Jeg tror (uten å kjenne mer til spiseforstyrrelser enn det jeg har lært her på DOL) at det kan være en riktig metode å sette klare regler, krav og tidspunkt, slik du gjorde. H*n trenger kanskje den tydeligheten, at du eller far bare tar grep og overtar styringen på hverdagen en periode. Jeg tror ikke du er noen slem sersjant eller diktator, jeg tror du gjør det i kjærlighet, og det tror jeg barnet også vil forstå - om enn ikke akkurat når dere er oppe i det alle sammen.

Det at en kinotur ikke virket forlokkende, er ingen katastrofe. Det kan dere gjøre sammen en annen uke.

Jeg reagerte bittelitt på at du gav henne/ham valget om å bli hentet klokka 15. Her synes jeg du skulle bare sagt i fra om at du kommer klokka 15, og at dere tar økten med geogebra når dere kommer hjem.

ok:-)

så fint det bare var det du reagerte på:-)

Grunnen var at jeg må avbalansere, har i bakhodet ekspertenes ord om alvorlig sykdom, og ja det er det jo, så vil jeg ikke lage for lange dager.

jeg forstår ikke dette såå bra som jeg bør, men jeg har lyttet og forstått ganske mye,

så slår utålmodighet og irritasjon inn :-(   (uff)

i beste mening, men jeg er altså veldig den der typen menneske som skal se løsninger.

Men siden valgte kl 16, blir det geogebra fra ca kl 19 pga av middag m.m.

:.)

 

Anonymkode: 9f54e...861

[AnonymBruker]

Jeg er enig med påskelilje. Jeg tror du gjør rett i å være diktator. At ditt barn var så stille nå er nok fordi det hele kom som et lite sjokk på. Hn har nok mye hn tenker på nå. På en måte blir jo livet til barnet snudd på hodet. Men det er jo tydelig at hn trenger det. Noen ganger må man være streng og bestemt. Når barnet ditt blir voksen vil hn trolig takke deg for det.

kanskje du burde vær far.

takk for at du ofgså bekrefter at strenge grenser er viktige,

og at du forstår at faktisk bak å sette slike grenser er det stor kjærlighet og omsorg

Anonymkode: 9f54e...861

[Trine]

kanskje du burde vær far.

takk for at du ofgså bekrefter at strenge grenser er viktige,

og at du forstår at faktisk bak å sette slike grenser er det stor kjærlighet og omsorg

Anonymkode: 9f54e...861

Haha...ja, jeg har ihvertfall et sunt forhold til mat og har tvunget folk til å spise før. Men de har ikke hatt anorexia da, så det kan ikke sammenlignes. De har bare ikke forstått viktigheten av frokost. Da jeg jobbet spiste jeg 5-6 ganger daglig.

[AnonymBruker]

Haha...ja, jeg har ihvertfall et sunt forhold til mat og har tvunget folk til å spise før. Men de har ikke hatt anorexia da, så det kan ikke sammenlignes. De har bare ikke forstått viktigheten av frokost. Da jeg jobbet spiste jeg 5-6 ganger daglig.

:-)

Jeg er så sliten at jeg ikke orker flere spydigheter,  og,  nytt,  beskjeder om at jeg er spydig,

faktisk var jeg spydig i kveld, jeg brukte bare min manns måte på han selv, det gikk skikkelig dårlig. (jeg trodde han skulle slå meg:-( hadde han gjort det, hadde dette vært enklere)

men er det det han tåler, så tåler jeg også veldig lite for tiden,  jeg tror vi får det bra om vi hver for oss greier å sy/snekre sammen en modul/ eller et system, som fungerer for barna,

på net er det sånn at man bare fyller ut ett skjema, og velger om det skal gå til fylkesmann eller ektefelle,

jeg har ikke ønsker om krig, så jeg tar heller kontakt med et familivern kontor, jeg tror de bedre kan formidle dette på en mer følsom måte enn via et brev basert på et net.skjema, det er tross alt et langt ekteskap, en kjærlighet som fortsatt eksisterer, men som jeg ikke orker mer utfallet og konsekvensene av. (jeg har lite krefter på det der for tiden)

Noen ganger skiller man seg fordi man hater hverandre, andre ganger fordi det ikke er kjærlighet til å gi, der mer, for min del, har slitenhet og sorg, begynt å ta så stor del,

at når anklagene hagler verre enn kulde og byger ute, og om jeg tenker meg om, ord om kjærlighet var store, men huset så nøyaktig ut som den morgenen jeg ble syk og endte på sykehus, 4 dager senere, entret jeg et hus med stank, rot og kaos, men forklaringen var de ikke trodde jeg kom hjem, og det var jo en forklaring.

Det er slett ikke enkelt, og man føler seg ussel,  men det er sjeldent en enkelt hendelse om noen føler at man tross kjærlighet må ta skrittene mot separasjon.

jeg greier meg, med sorg ja, jeg vet jeg vil sørge tungt, jeg må bare få dette til på en sånn måte sånn at min mann ikke får sjokk, sånn at vi begge kan tenke hvordan gjøre dette minst belastende for barna.

Anonymkode: 9f54e...861

[Momo]

:-)

Jeg er så sliten at jeg ikke orker flere spydigheter,  og,  nytt,  beskjeder om at jeg er spydig,

faktisk var jeg spydig i kveld, jeg brukte bare min manns måte på han selv, det gikk skikkelig dårlig. (jeg trodde han skulle slå meg:-( hadde han gjort det, hadde dette vært enklere)

men er det det han tåler, så tåler jeg også veldig lite for tiden,  jeg tror vi får det bra om vi hver for oss greier å sy/snekre sammen en modul/ eller et system, som fungerer for barna,

på net er det sånn at man bare fyller ut ett skjema, og velger om det skal gå til fylkesmann eller ektefelle,

jeg har ikke ønsker om krig, så jeg tar heller kontakt med et familivern kontor, jeg tror de bedre kan formidle dette på en mer følsom måte enn via et brev basert på et net.skjema, det er tross alt et langt ekteskap, en kjærlighet som fortsatt eksisterer, men som jeg ikke orker mer utfallet og konsekvensene av. (jeg har lite krefter på det der for tiden)

Noen ganger skiller man seg fordi man hater hverandre, andre ganger fordi det ikke er kjærlighet til å gi, der mer, for min del, har slitenhet og sorg, begynt å ta så stor del,

at når anklagene hagler verre enn kulde og byger ute, og om jeg tenker meg om, ord om kjærlighet var store, men huset så nøyaktig ut som den morgenen jeg ble syk og endte på sykehus, 4 dager senere, entret jeg et hus med stank, rot og kaos, men forklaringen var de ikke trodde jeg kom hjem, og det var jo en forklaring.

Det er slett ikke enkelt, og man føler seg ussel,  men det er sjeldent en enkelt hendelse om noen føler at man tross kjærlighet må ta skrittene mot separasjon.

jeg greier meg, med sorg ja, jeg vet jeg vil sørge tungt, jeg må bare få dette til på en sånn måte sånn at min mann ikke får sjokk, sånn at vi begge kan tenke hvordan gjøre dette minst belastende for barna.

Anonymkode: 9f54e...861

Dette er trist å lese. For meg er det ikke mulig å forstå hvordan dette er for deg og din familie, men det høres veldig tungt ut. Jeg håper det etterhvert ender med en løsning som gir dere alle mer ro og som dere kan leve med videre. 

[laban]

Det er slett ikke enkelt, og man føler seg ussel,  men det er sjeldent en enkelt hendelse om noen føler at man tross kjærlighet må ta skrittene mot separasjon.

jeg greier meg, med sorg ja, jeg vet jeg vil sørge tungt, jeg må bare få dette til på en sånn måte sånn at min mann ikke får sjokk, sånn at vi begge kan tenke hvordan gjøre dette minst belastende for barna.

Anonymkode: 9f54e...861

Ikke gjør noe drastisk akkurat nå mens belastningen på dere begge er så stor pga. sykt barn.  Nå er det uttakstilstand, og da skal man ikke ta dramatiske avgjørelser.  Du har tenkt i liknende baner og skrevet om det her når det har toppet seg tidligere, men det har pleid å roe seg.  Vent i hvert fall til situasjonen er mer normal.

[AnonymBruker]

Ikke gjør noe drastisk akkurat nå mens belastningen på dere begge er så stor pga. sykt barn.  Nå er det uttakstilstand, og da skal man ikke ta dramatiske avgjørelser.  Du har tenkt i liknende baner og skrevet om det her når det har toppet seg tidligere, men det har pleid å roe seg.  Vent i hvert fall til situasjonen er mer normal.

ja det gjør jeg,

det er ikke noe enkelt, det er mange hensyn å ta,

mest til barna, min sorg, er noe jeg takler, men ansvaret for barna og deres følelser veier tyngre,

takk for omtanken og påminnelsen, spesielt det siste skal man sette pris på, når man er som mest fortvilt kan man trenge andres perspektiv.

Jeg er svært glad i min mann, men det er faktisk ikke alltid bare kjærlighet kan holde en i sammen, selv om det er det man ønsker, 

Men har man barn tar følelsene retningen som de må, følelsene til foreldre styres mye etter barnas behov, det er nok derfor så mange skiller seg når de blir godt voksne eller eldre, de har holdt ut, så holder de ikke ut mer.

Anonymkode: 9f54e...861

[AnonymBruker]

Dette er trist å lese. For meg er det ikke mulig å forstå hvordan dette er for deg og din familie, men det høres veldig tungt ut. Jeg håper det etterhvert ender med en løsning som gir dere alle mer ro og som dere kan leve med videre. 

takk,

det håper jeg også:-)

Anonymkode: 9f54e...861