Ekspertsvar NHD/ Noe alvorlig galt med meg..? Terroren i Paris.

[Gjest Gargamel]

 

Du og dine venner skriver om dette daglig?

Anonymkode: 04ef2...81c

MM har faktisk jobbet for fattige barn i et u-land, som nonne. Kritikken om at hun ikke bryr seg om sultne barn er så malplassert som den bare kan bli.

Jeg har ikke sett noen anonyme brukere bry seg så fryktelig mye om sultne barn og flystyrten før nå. Det virker mest som et forsøk på å relativisere og bagatellisere terroraksjonen.

 

[ISW]

For å tenke litt høyt, om historie og terror:

Kilden til konflikten mellom radikale muslimer og Vesten, er vestlige lands (i hovedsak USA) støtte til Israel. Mange muslimer ser på jødenes tilstedeværelse i Israel som en okkupasjon (det kan man selvsagt diskutere frem og tilbake om er riktig, men det foreligger et FN-vedtak om det, og all den tid man skal se på FN som verdens styre så er det legitimt). Videre er det forargelse over at Israel okkuperer de områdene som i Oslo-avtalen ble definert som en egen palestinsk stat (bla. Vestbredden) - men denne okkupasjonen ansees legitim av Israel fordi de p.t ikke anerkjenner Palestina som en egen stat, de ser på hele landet som Israel.

Min personlige mening om akkurat dette er at det er en del "grums" i forholdet mellom USA og Israel. Jøder har generelt mye makt over beslutninger som tas i USA, og de har en del innflytelse over sentrale roller som media, økonomi og til en viss grad politikk (gjennom ganske intens lobbyvirksomhet, og deres evne/vilje til å finansiere politikere som taler deres sak sine kampanjer). Barack Obama er vel en av få presidenter i USA som har våget å tale jødene en del imot. Jeg synes for øvrig at Barack Obama er en utmerket president i USA. USA har liten økonomisk interesse (mht import, eksport, osv.) av Israel, det er neppe konspiratorisk å påstå at en del av relasjonen skyldes "grumsete" politisk innflytelse.

Jeg tror mange i Midtøsten anser Vesten (altså NATO + visse andre land) nærmest for å være én stat, med et relativt felles verdisyn. Selv om det forsåvidt er mot USA og Israel ekstremistene har sin kamp, så blir Vesten sett på som Vesten, og sånn sett en fiende. Det hjelper heller ikke på at det nærmest har gått sport i å "pisse off" muslimer i ytringsfrihetens navn (ref. Charlie Hebdo, karikaturer, osv.) - vi kan ikke, og vil ikke forstå at religiøse symboler er så hellige for mange muslimer, og at den "vanlige" muslim tar sin religion langt mer på alvor enn den "vanlige" kristne gjør. Mange land i Vesten er relativt sekulære samfunn. I muslimske land ligger religionen langt tettere opp til landets kultur. Hvis du spør 10000 muslimer og 10000 ikke-muslimer om "hvor mange av dere er villige til å dø for å forsvare deres religion" så tror jeg svaret blir dramatisk ulikt.

Terror og barbariske handlinger er ekstremistenes eneste våpen. I fravær av å kunne stille en militær styrke som er mektig nok til å kunne invadere Israel (det ville aldri være mulig) så er dette metoden for å skape frykt og innflytelse. Hvorfor gjør de det? Nettopp fordi så mange muslimer faktisk er villig til å dø for sin religion, og mange føler at deres "aller helligste" er truet og krenket av Vesten. Hevnlysten er sterk. Ære og ettermæle betyr mer for mange av disse menneskene enn selve livet gjør.

En (god) del muslimer aksepterer det at skal de bo i Vesten, så må de akseptere det vestlige levesett og verdisyn, blant annet at ytringsfriheten betyr mer enn deres forhold til sine hellige tradisjoner. Men de aller fleste _føler_ seg nok krenket av Vesten, selv om veien fra det til jihad er ganske lang. Faren med en militær intervensjon er selvfølgelig at flere vil gå fra følelse til handling, og terroren kan blomstre voldsomt.

Jeg synes ikke man skal være så redd for å si at mange muslimer bærer på det man i Vesten kan kalle for et rimelig farlig tankegods, selv om det selvfølgelig ikke betyr at alle er eller vil bli terrorister. Men man må heller ikke være så redd for å si at det til en viss grad er forståelig at slikt tankegods dukker opp, all den tid situasjonen er slik den er i Israel.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er fryktelig, men det synes jeg også når noen blir drept i en bilulykke. Her er det bare så mange som er involvert. 

Jeg er redd for å få disse folkene til norge. Jeg er redd for mine nærmeste. Ellers følger jeg med på nyhetene uten at det er det som opptar meg mest i hverdagen.

Anonymkode: c4fa1...a9e

[AnonymBruker]

 

MM har faktisk jobbet for fattige barn i et u-land, som nonne. Kritikken om at hun ikke bryr seg om sultne barn er så malplassert som den bare kan bli.

Jeg har ikke sett noen anonyme brukere bry seg så fryktelig mye om sultne barn og flystyrten før nå. Det virker mest som et forsøk på å relativisere og bagatellisere terroraksjonen.

 

Den kritikken var ikke rettet mot noen spesielt, men som en kommentar til dette føleriet.

Anonymkode: 04ef2...81c

[Madelenemie]

Jeg syntes det er litt bizzart å takke en gud som lar slikt skje.

Anonymkode: 04ef2...81c

Jeg tror ikke at en Gud lar sånt skje,

jeg tror VI lar sånt skje, både ved de valg vi tar, de ord vi bruker, de ord vi ikke tørr si, eller vår egen opptatthet av vår egen navle, det er det med mer, som får sånt til å skje. Det er vårt kollektive ansvar.

Å tenne et lys, enten man tror på Gud, tviler som meg med mange, eller ikke tror, det ligger en ymdykhet, en solidaritet, et ønske om noe bedre, en sorg for de ukjente, som likevel berører oss, i alt dette,  og sunt er at de berører oss.

dette handler om samfunnet vi ønsker skal være trygt for fremtiden og de vi elsker og beskytter, det samfunnet vi alle vil ha men som nå trues, langt mer en utøya, det handler om små og unge terrorister som er indoktrinert og hjernevasket, det vil komme til å angå oss i stor grad, Paris frykter jeg bare er en start.

og jeg håper jeg tar feil, men uavhengig av det, bør vi samle våre kreative hjerner, ideer, ikke se hverandre som fiender, men se uenighet som uenighet, og at vikytigere er vårt felles ønske om trygghet i vårt land m.fl.

[Gjest Gargamel]

 

Den kritikken var ikke rettet mot noen spesielt, men som en kommentar til dette føleriet.

Anonymkode: 04ef2...81c

Spørsmålet ditt var i alle fall rettet direkte mot MM, men det var vel en feilposting da.

Jeg er enig i at føleriet tar overhånd, og at det nesten bikker litt over i det usmakelige noen ganger. Det er nesten så man skulle tro noen likte å bade i følelsene sine.

[Madelenemie]

Det hjelper ingen verdens ting å tenne lys og bedrive andre typer føleri.

Skal du ta inn over deg all verdens ondskap og tragedier går du under selv.

ja man skal ikke og kan ikke ta inn under seg all verdens ondskap,.

det er noe helt annet enn å ikke kjenne, føle, vise solidaritet, gi støtte, stå opp imot, si imot, skrike opp mot, tørre si NEI

jeg var elendigheten selv på det da Norge ble rammet, på Utøya, tja jeg var opptatt av detaljer og konstruksjoner og tider og detaljer, men skal jeg forvente at menneskene rundt meg er så opptatt av tiden fra bygdøylokket og plan-a TIL Plan-C? 

nei mener jeg, de fleste er ikke autister, de fleste går ikke på medisiner som avflater hele ens følelsesregister, de fleste er ikke dyssosiale og personlighetsforstyrrede, de fleste er bare så gjennomsnittlige og normale, at de gripes, berøres av andres lidelser.

og alle disse "lett.berørte mennesker, har lært meg mest, ikke om rett, men om normalitet og ikke minst følelser"

 

[Trine]

Jeg følte ikke så mye, jeg fant ikke ut av det før morgenen etter. Jeg følger ikke med på nyheter for det gir meg altfor mye tankekjør. Jeg sjekket at familien jeg har der fortsatt var i god behold også tenkte jeg ikke så mye mer på det. Det jeg tenker mest på når slike ting skjer er denne hytta jeg vil bo i langt langt unna folk. At jeg må ordne meg et sted som ingen vet om før resten av verden raser sammen. Med det sagt, jeg er ikke et typisk eksempel på det normale. Jeg er lei av alle fb-bilder og oppdateringer og tenker skjønner dere ikke at med alt dette så skapes det splittelser i familier, det skapes klikker, uro, uenigheter. Jeg tror vi gjør oss svake, mens vi i stede kanskje burde gjøre oss klare til kamp. Det strømmer over av hat slle veier nå. Noe ser ikke ut som hat, innlegg som "tenk på de sultne barna i afrika". Men det også er et hat som forteller mennesker at om man ikke syns synd p Syrere så er man kalde og hjerteløse, mens kanskje man faktisk bare er redde. Redde med grunn.

[tonie]

Jeg er ikke glad i overdrevent mye føleri omkring slike saker, men samtidig synes jeg det er ok å se at folk bryr seg om annet enn seg selv også. Den dagen det smeller skikkelig i et land de fleste av oss har et forhold til og ingen gidder å vise(eller engang late som) at de bryr seg er vi blitt noen kalde jævler. 

[Momo]

Lurer på om det er noe alvorlig galt med meg. Jeg føler ingenting over terroren i Paris.. Fornuftsmessig synes jeg det er ille, men ellers har jeg ingen følelser.. Leser overalt om voldsomme reaksjoner over hele verden. Men jeg føler meg helt distansert og litt likegyldig..

I min ungdom reagerte jeg mye på slike hendelser og følte mye.. Jeg går på Lamictal og ganske stor AP dose. Kanskje det er grunnen til mine flate, likegyldige følelser..??

Jeg føler egentlig at jeg har nok med mine egne problem.

Huff, dette høres ille ut.. Hva synes du NHD?

Anonymkode: 93410...40e

Jeg forstå at når alle andre tilsynelatende bryr seg så veldig så kan man føle seg unormal når man ikke gjør det selv. Men som du sier, noen har nok med seg selv og man skal ikke ha dårlig samvittighet for det alltid. Det er ikke alle som får følelser for noe som ikke berører en selv, til tross for at dette er Europa, så er det likevel ganske fjernt.

For meg var det også for fjernt da det ekspolderte i byen jeg bor i. Det var ingen jeg kjente personlig som ble borte, og selv da tror jeg ikke jeg hadde følt så veldig på det. Jeg kan få tårer i øynene når jeg ser programmer på TV om ungdom som er borte for alltid, eller om jeg er i begravelse til folk jeg ikke en gang kjenner, så jeg er nok veldig sånn som må ha det rett foran meg for at jeg skal føle så mye.

[Nicklusheletida]

Jeg tror det er normalt. Jeg gråter mer av enkeltskjebner enn av massedrap.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er normalt. Jeg gråter mer av enkeltskjebner enn av massedrap.

Takk til deg og alle andre for svar. Jeg er ikke en kald person. Da kollegaen mistet sin datter i selvmord gråt jeg jevnlig i et halvt år. Men dette blir for voldsomt for meg å ta innover meg. Stenger det ute. Det er mange ulike faktorer i mitt eget liv som gjør at jeg "har nok". Føler ikke voldsomme greier overfor det som har skjedd, men synes det er ille fornuftsmessig.

Anonymkode: 93410...40e

[AnonymBruker]

Jeg tror det er normalt. Jeg gråter mer av enkeltskjebner enn av massedrap.

Jeg tenker nok også mye på enkeltskjebner når det skal markeres over hele verden etter masse drap og masse ulykker. Det er like vondt for alle berørte, enten det er enkeltvis eller mange. 

Jeg selv er ikke så opptatt av å være med på alle typer markeringer. Tragedier minner oss om at det er viktig å ta vare på hverandre og bry seg om andre mens de er i live. Vi kjenner ikke morgendagen.

Anonymkode: c4fa1...a9e

[Madelenemie]

Lurer på om det er noe alvorlig galt med meg. Jeg føler ingenting over terroren i Paris.. Fornuftsmessig synes jeg det er ille, men ellers har jeg ingen følelser.. Leser overalt om voldsomme reaksjoner over hele verden. Men jeg føler meg helt distansert og litt likegyldig..

I min ungdom reagerte jeg mye på slike hendelser og følte mye.. Jeg går på Lamictal og ganske stor AP dose. Kanskje det er grunnen til mine flate, likegyldige følelser..??

Jeg føler egentlig at jeg har nok med mine egne problem.

Huff, dette høres ille ut.. Hva synes du NHD?

Anonymkode: 93410...40e

ok,

fint spørsmål, jeg lurer på følgende, reagerte dere mer når anders behring breivik begikk massakren på Utøya?

jeg ble på den tiden og en god stund, opptatt av planlegging, hvordan han fikk våpnene over, videre A, B C plan, samt rettsaken som fulgte, jeg gråt ikke en tåre for noen av offrene hans.

pga av min opptatthet av dette og lille synlige sympati med offrene, ble jeg tatt for å være sympatisør på dol med anders behring breivik.

men noe av grunnen var at nasjonen Norge gråt som det var deres egne barn, da ble jeg forsynt med følelser, 

så kom jeg på de virkelige offrene, de som ikke nasjonen stod opp for, alle barna, Christoffer gjerstad kiile som ble mishandlet til døde av uhyret Kim Morten larsen, han er snart en fri mann og klar for å mishandle flere barn,

jeg tror det er normalt å ha medfølelsen, ikke alltid på gruppenivå, men med den enkelte som lider, selv om vi ikke kjenner dem

[Trine]

ok,

fint spørsmål, jeg lurer på følgende, reagerte dere mer når anders behring breivik begikk massakren på Utøya?

jeg ble på den tiden og en god stund, opptatt av planlegging, hvordan han fikk våpnene over, videre A, B C plan, samt rettsaken som fulgte, jeg gråt ikke en tåre for noen av offrene hans.

pga av min opptatthet av dette og lille synlige sympati med offrene, ble jeg tatt for å være sympatisør på dol med anders behring breivik.

men noe av grunnen var at nasjonen Norge gråt som det var deres egne barn, da ble jeg forsynt med følelser, 

så kom jeg på de virkelige offrene, de som ikke nasjonen stod opp for, alle barna, Christoffer gjerstad kiile som ble mishandlet til døde av uhyret Kim Morten larsen, han er snart en fri mann og klar for å mishandle flere barn,

jeg tror det er normalt å ha medfølelsen, ikke alltid på gruppenivå, men med den enkelte som lider, selv om vi ikke kjenner dem

Jeg reagerte ikke så veldig på ABB heller. Jeg prøvde, for alle gjorde det jo og det var det man skulle gjøre. Men hele greia med ABB førte til et komplett kaos på jobben så egentlig var jeg mer stressa enn trist. Jeg syns jo synd på de som hadde mistet noen. Jeg kjenner jo noen som kjente noen. Sånn sett er det som skjedde i Paris lenger unna. Det blir ikke hverdagen min i over 1 år etterpå slik som bomben i Oslo ble. Ikke bomben i seg selv, men arbeidene det medførte. Men jeg hadde ingen bilde på fb-profilen, gikk ikke i rosetog o.s.v. Jeg ble mer preget av de to jentene i India som ble voldtatt og hengt mens de var på do på åkeren. Det gikk inn på meg og bidro til at jeg sluttet å følge med på nyheter.

Nå prøver jeg å få med meg minst mulig for all ondskapen får meg til å tvile enda mer på meningen med livet.

[Gjest Gargamel]

Utøya gikk mer inn på meg. Kanskje fordi det var nærmere og fordi ofrene var yngre.

Det er også detaljer som at han brukte småviltammunisjon som gav enorme skader. Noen foreldre som besøkte åstedet i ettertid fant kjevebenet til den unge datteren sin i fjæra.

Jeg kjente en av de som ble drept, forresten, men det fant jeg ut en god stund senere.

Jeg mener at ABB hadde en kombinasjon av intelligens og gjennomføringskraft som få terrorister har, og man kan bli litt fascinert over hvor utspekulert det var. Jeg synes ikke det gjør saken mindre trist.

Jeg kan lese om panserslaget i Kursk f.eks uten å føle annet enn et lite grøss og morbid interesse. Avstanden i tid blir såpass stor og dødstallene rett og slett så høye at jeg ikke klarer å ta der inn over meg.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke grått tidligere, men da jeg klikket meg inn på siden med bildene av ofrene, alder, litt info om dem osv i dag - ja da gråt jeg faktisk. 

 

 

Anonymkode: 5fb25...267

[Madelenemie]

Utøya gikk mer inn på meg. Kanskje fordi det var nærmere og fordi ofrene var yngre.

Det er også detaljer som at han brukte småviltammunisjon som gav enorme skader. Noen foreldre som besøkte åstedet i ettertid fant kjevebenet til den unge datteren sin i fjæra.

Jeg kjente en av de som ble drept, forresten, men det fant jeg ut en god stund senere.

Jeg mener at ABB hadde en kombinasjon av intelligens og gjennomføringskraft som få terrorister har, og man kan bli litt fascinert over hvor utspekulert det var. Jeg synes ikke det gjør saken mindre trist.

Jeg kan lese om panserslaget i Kursk f.eks uten å føle annet enn et lite grøss og morbid interesse. Avstanden i tid blir såpass stor og dødstallene rett og slett så høye at jeg ikke klarer å ta der inn over meg.

ok

jeg tror det var sånn for mange, jeg var bare fokusert på hvordan han fikk det til, strategi og metode, planlegging og tidspersktiv. Jeg skjulte det ikke heller, så det ble noen ubehagelig reaksjoner.

Jeg gråter ikke over Paris heller, men jeg kjenner det grep meg fort.

Kanskje fordi det fantes ingenting å fascinere seg over, slik som med ABB, da ble grusomhetene mer synlig. Dessuten ble det ikke noe følelses og masse hysteri her hjemme, som Utøya førte til, jeg greier aldri gråte eller sørge i kor.

Men ca ett år etterpå tror jeg det var, så leste jeg for første gang, tror det var en far som beskrev sin sorg og datterens siste minutter, da ble jeg kjeempelei meg, som om grusomhetene da først nådde meg. Da gråt jeg, men heldigvis alene.

 

 

[Madelenemie]

Jeg reagerte ikke så veldig på ABB heller. Jeg prøvde, for alle gjorde det jo og det var det man skulle gjøre. Men hele greia med ABB førte til et komplett kaos på jobben så egentlig var jeg mer stressa enn trist. Jeg syns jo synd på de som hadde mistet noen. Jeg kjenner jo noen som kjente noen. Sånn sett er det som skjedde i Paris lenger unna. Det blir ikke hverdagen min i over 1 år etterpå slik som bomben i Oslo ble. Ikke bomben i seg selv, men arbeidene det medførte. Men jeg hadde ingen bilde på fb-profilen, gikk ikke i rosetog o.s.v. Jeg ble mer preget av de to jentene i India som ble voldtatt og hengt mens de var på do på åkeren. Det gikk inn på meg og bidro til at jeg sluttet å følge med på nyheter.

Nå prøver jeg å få med meg minst mulig for all ondskapen får meg til å tvile enda mer på meningen med livet.

Hei!

Ja det er lurt å prøve vise medfølelse, samt ikke lese alle grusomheter som skjer rundt omkring i verden.

Jeg var bare opptatt av ABB jeg, plan A, plan B, plan C, når han gikk fra plan A til plan B, da kjørte han faktisk i rundkjøringen ved Bygdøy, bygdøylokket :-) Dvs at han lynkjapt, alene, fokusert og målrettet måtte pga av kø, gå til plan B. Det interesserte meg, at han hadde fått til alt dette alene. Samt få så mange våpen ut til Utøya.

Men jeg var ganske alene om den interressen, og jo mer gråt det ble, og endte med rosemarsj, og et ekstremt hat som ga seg utslag i at vi skulle vike fra grunnleggende menneskerettigheter, demokrati og rettsvern, for å hevne oss som nasjon på ABB, da ble det som om det ble meg mot "alle". Men heldigvis bare hva angikk dette temaet. Likevel var det jus professorer m.fl som begynte reagere på behandlingen ABB fikk/får.

Selvsagt skal de nære, de som har mistet sine barn få sørge og hate, men at vi som nasjon skal synke ned på Iran tilstander, blir tåpelig. Eller synke ned til det hevn-hat-menneske system ABB står for og fortsatt er overbevist om, vi bør holde oss for gode for det.

[påskelilje]

ok

jeg tror det var sånn for mange, jeg var bare fokusert på hvordan han fikk det til, strategi og metode, planlegging og tidspersktiv. Jeg skjulte det ikke heller, så det ble noen ubehagelig reaksjoner.

Jeg gråter ikke over Paris heller, men jeg kjenner det grep meg fort.

Kanskje fordi det fantes ingenting å fascinere seg over, slik som med ABB, da ble grusomhetene mer synlig. Dessuten ble det ikke noe følelses og masse hysteri her hjemme, som Utøya førte til, jeg greier aldri gråte eller sørge i kor.

Men ca ett år etterpå tror jeg det var, så leste jeg for første gang, tror det var en far som beskrev sin sorg og datterens siste minutter, da ble jeg kjeempelei meg, som om grusomhetene da først nådde meg. Da gråt jeg, men heldigvis alene.

 

 

Kan du fransk?

Jeg fant denne teksten nå i stad, skrevet av en mann som mistet sin kjære på fredag. Han skriver om at terroristene ikke skal få oppnå at han blir fylt av hat, og han skal gjøre alt han kan for å gi sønnen en god oppvekst slik at heller ikke han blir fylt av hat - "Dere får ikke hatet mitt". Denne teksten berørte meg veldig...:

“Vous n’aurez pas ma haine”

Vendredi soir vous avez volé la vie d’un être d’exception, l’amour de ma vie, la mère de mon fils mais vous n’aurez pas ma haine. Je ne sais pas qui vous êtes et je ne veux pas le savoir, vous êtes des âmes mortes. Si ce Dieu pour lequel vous tuez aveuglément nous a fait à son image, chaque balle dans le corps de ma femme aura été une blessure dans son coeur.

Alors non je ne vous ferai pas ce cadeau de vous haïr. Vous l’avez bien cherché pourtant mais répondre à la haine par la colère ce serait céder à la même ignorance qui a fait de vous ce que vous êtes. Vous voulez que j’ai peur, que je regarde mes concitoyens avec un oeil méfiant, que je sacrifie ma liberté pour la sécurité. Perdu. Même joueur joue encore.

Je l’ai vue ce matin. Enfin, après des nuits et des jours d’attente. Elle était aussi belle que lorsqu’elle est partie ce vendredi soir, aussi belle que lorsque j’en suis tombé éperdument amoureux il y a plus de 12 ans. Bien sûr je suis dévasté par le chagrin, je vous concède cette petite victoire, mais elle sera de courte durée. Je sais qu’elle nous accompagnera chaque jour et que nous nous retrouverons dans ce paradis des âmes libres auquel vous n’aurez jamais accès.

Nous sommes deux, mon fils et moi, mais nous sommes plus fort que toutes les armées du monde. Je n’ai d’ailleurs pas plus de temps à vous consacrer, je dois rejoindre Melvil qui se réveille de sa sieste. Il a 17 mois à peine, il va manger son goûter comme tous les jours, puis nous allons jouer comme tous les jours et toute sa vie ce petit garçon vous fera l’affront d’être heureux et libre. Car non, vous n’aurez pas sa haine non plus.