Deprimert? Det er jo bare å ta seg sammen!

[AnonymBruker]

http://mayforsberg.blogg.no/1424701419_deprimert_det_er_jo_b.html

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.  

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på feks pasienter med diabetes skutt i været.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen?

Anonymkode: 1ea27...ecc

[AnonymBruker]

http://mayforsberg.blogg.no/1424701419_deprimert_det_er_jo_b.html

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.  

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på feks pasienter med diabetes skutt i været.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen?

Anonymkode: 1ea27...ecc

Nei man skal ikke be noen ta seg sammen,

man skal bare ta seg sammen selv,

jeg har et barn med anorexia, psykologen sa jeg ikke skal be barnet ta seg sammen, da det kan styrke følelsen av utilstrekkelighet og faktisk øke sykdommen.

jeg syns som deg det er merkelig at det fins så dårlig psykologisk tilbud når mennesker strever! jeg har en snill nabo, som nå er der i livet at har det ikke bra, knapt vært til fastlegen med egen helse, bare barna, nå da det fins en ekstrem livssituasjon har naboen gått fra å ha full kontroll og mye energi, til å bli tristere og stristere, og alle søknader om hjelp til DPS og andre instanser, ALLE, blir avslått:-(

Nå har jeg tatt på meg å gjør noen småting, rett og slett fordi naboen har ikke mer krefter.

Men skal det være sånn? At man er prisgitt å ha noen som ser strevet, som tar på seg oppgaver? skal den syke greie dette selv?

Det er galskap?

Anonymkode: 0f7f5...8c3

[XbellaX]

http://mayforsberg.blogg.no/1424701419_deprimert_det_er_jo_b.html

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.  

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på feks pasienter med diabetes skutt i været.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen?

Anonymkode: 1ea27...ecc

Jeg tror det er sunt å ha den innstillingen selv, og noe mindre ok å å utbasunere den ovenfor andre (men også der finnes det unntak). Et menneske med f.eks angst eller depresjon kan ikke gjøre så mye med den angsten/initiativløsheten/tristheten. Men personen kan velge å stå opp, velge å få i seg frokost, velge å gå på butikken selv om angsten river. Du kan med andre ord velge ganske mye, du kan velge hvilke handlinger som skal være din taktikk i kampen mot depresjon/ angst.

[Elionoe]

Jeg støtter XbellaX. Hun har et viktig poeng. Selv om man er deprimert eller har angst, har man fortsatt selv et ansvar for egen helse og eget liv. Det er vondt og hardt å stå opp, men man må tvinge i seg frokost for å kunne fungere. Hjernen trenger næring. Kroppen trenger næring. Det å høre fra andre at man skal ta seg sammen føles fortvilende, for de forventer da at man skal fungere som normalt selv om man er deprimert. Det går sjelden bra i det lange løp.

Når hverdagen er tung skal man ikke forvente for mye av seg selv, men det å mestre en liten ting kan være med på å gi håp. Det å gjøre noe man trives med. Jeg trives godt med å lage mat og bake og selv om det føles som om jeg ikke har krefter, føles det som en seier når jeg tar ut siste brett av ovnen med skoleboller eller kan servere ekte hjemmelaget spaghetti bolognese til samboeren min når han kommer hjem fra jobb. Jeg har mestret og orket på tross av få krefter og det gleder andre. Om man ikke har en samboer, kan man kanskje invitere noen på middag eller gjærbakst?

Om livet blir for tøft, samtaler med behandler ikke føles nok og planer om å avslutte livet blir konkrete er det tid for å besøke legevakten og få hjelp gjennom en innleggelse. Det er også å vise at man tar ansvar for eget liv.