Når ingenting er godt nok

[AnonymBruker]

Jeg har slanket meg hele livet. Fikk sjokk når jeg så noen gamle bilder av meg selv. Jeg var tynn. Helst litt skral. Likevel kan jeg huske at jeg ikke var fornøyd. Skulle ned noen kilo til. Målet var 45 kg. Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig bare jeg ble tynn nok.

Jeg fikk barn. Ble en lykkelig mor. Men også her kom det inn alt jeg ikke gjorde godt nok. Alt jeg hørte hvordan en mor skulle og ikke skulle være/gjøre, fikk meg til å granske meg selv og gi meg dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjorde godt nok. I arbeidslivet er det likedan.

Endatil på dol har jeg mange ganger følt jeg ikke gjør ting godt nok. Når jeg trente og ikke ble bra så trente jeg ikke hardt nok. Og slik kan jeg fortsette.

Har vi et samfunn som forventer at vi hele tiden skal jage etter å bli bedre. Et samfunn som ikke godtar feil.

Livet går fort. Jeg orker ikke å bruke livet på å aldri føle meg bra nok. Jeg vil gå tur til fjells fremfor å trø på sykkel eller springe i gatene. Jeg vil finne det som er best for meg og mine.

Jeg må innse at jeg aldri blir frisk. Jeg vil alltid ha mine opp og nedturer. Jeg vil alltid være mer sårbar enn folk flest. Jeg klarer ikke å akseptere det, men jeg vet at slik er det.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[Gjest Gargamel]

Det nyttet ikke å ta inn over seg alle tips og råd om hvordan man skal leve.

[AnonymBruker]

Jeg har slanket meg hele livet. Fikk sjokk når jeg så noen gamle bilder av meg selv. Jeg var tynn. Helst litt skral. Likevel kan jeg huske at jeg ikke var fornøyd. Skulle ned noen kilo til. Målet var 45 kg. Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig bare jeg ble tynn nok.

Jeg fikk barn. Ble en lykkelig mor. Men også her kom det inn alt jeg ikke gjorde godt nok. Alt jeg hørte hvordan en mor skulle og ikke skulle være/gjøre, fikk meg til å granske meg selv og gi meg dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjorde godt nok. I arbeidslivet er det likedan.

Endatil på dol har jeg mange ganger følt jeg ikke gjør ting godt nok. Når jeg trente og ikke ble bra så trente jeg ikke hardt nok. Og slik kan jeg fortsette.

Har vi et samfunn som forventer at vi hele tiden skal jage etter å bli bedre. Et samfunn som ikke godtar feil.

Livet går fort. Jeg orker ikke å bruke livet på å aldri føle meg bra nok. Jeg vil gå tur til fjells fremfor å trø på sykkel eller springe i gatene. Jeg vil finne det som er best for meg og mine.

Jeg må innse at jeg aldri blir frisk. Jeg vil alltid ha mine opp og nedturer. Jeg vil alltid være mer sårbar enn folk flest. Jeg klarer ikke å akseptere det, men jeg vet at slik er det.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Det er du som setter kravene til deg selv, ingen andre og dol! 

Anonymkode: 9e4a9...303

[AnonymBruker]

En må bare finne seg sin egen vei i livet. 

Anonymkode: c34da...b4d

[Elionoe]

Samfunnet kan mene det ene og det andre ang. å bli bedre og feilfri, men det er opp til deg selv hvor mye du lar deg styre av det. Jeg følger ikke klesmoten og alle de merkelige frisyrene. Jeg går i skjørt, aldri skjørt som går over knærne, sommer som vinter og har langt hår. Det er bra nok for meg og selv om jeg møtte motstand på klesstilen min i familien i begynnelsen, som mente jeg også burde bruke bukser, har de nå akseptert at i mitt skap er det kun to bukser (treningsbukser). Venner og kollegaer synes det er modig gjort av meg at jeg har min egen stil som skiller seg litt ut. Mange sier til meg at det er jo så behagelig å gå i skjørt, men de går alltid i bukse...

Har du en kronisk lidelse? Om du ikke kan bli frisk, kan du bli bedre. Alle, frisk eller ikke, har sinne opp- og nedturer, men når man i tillegg sliter, blir de ofte mer synlige. Ja, når vi strever er vi mer sårbar, men sykdom kan ramme den beste. Ingen har noen garanti.

Jeg synes du bør jobbe med deg selv og se om du kan akseptere deg og det livet du har. Det nytter ikke å dvele med hvordan ting var eller kunne ha vært. Da kaster du bort mye energi på noe som ikke gir deg noen resultater. Jeg har en fysisk funksjonshemning og skulle jeg ha brukt energien min på å tenke hvordan jeg mestret livet før situasjonen forverret seg eller hvordan livet hadde vært uten funksjonshemningen, hadde jeg fått et dårligere liv enn det jeg har i dag. I dag tenker jeg ikke over at jeg er funksjonshemmet. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å se mulighetene i livet fremfor begrensningene. Jeg fokuserer på det jeg får til. Hvilken holdning jeg har til meg selv, andre, samfunnet og ikke minst livet beror ene og alene kun på meg selv. Jeg kan gjøre livet mitt dritt og jeg kan gjøre det trivelig.

Dette gjelder også for ditt liv.

[AnonymBruker]

Det er du som setter kravene til deg selv, ingen andre og dol! 

Anonymkode: 9e4a9...303

Det er ikke jeg som først og fremst stiller kravene til meg selv. Det handler mer om at jeg tar alle kravene innover meg i et samfunn der alle kommer med sine meninger om hvordan vi skal være. 

Lover og regler i samfunnet stiller krav om å være perfekt i mange situasjoner. Hvor mange i norge er blitt dømt for uaksomt drap ved bilkjøring? Hvor mange av de har i virkelighet vært svært uaksom, og hvor mange har vært uheldig. Gjort en menneskelig feil slik som alle kan gjøre. Dette var bare et eksempel om at vi skal være perfekt. 

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[Kayia]

• Jeg har slanket meg hele livet. (...) Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig bare jeg ble tynn nok.
• Jeg fikk barn. (...)  granske meg selv og gi meg dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjorde godt nok.
• I arbeidslivet er det likedan.
• Endatil på dol har jeg mange ganger følt jeg ikke gjør ting godt nok.

Har vi et samfunn som forventer at vi hele tiden skal jage etter å bli bedre. Et samfunn som ikke godtar feil.

---

Jeg må innse at jeg aldri blir frisk. Jeg vil alltid ha mine opp og nedturer. Jeg vil alltid være mer sårbar enn folk flest. Jeg klarer ikke å akseptere det, men jeg vet at slik er det.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Etter min oppfatning ligger svaret i det siste avsnittet ditt. Det er ikke samfunnet som ikke godtar feil, men mennesker, og i ditt tilfelle handler det om hvordan du selv vurderer egne og evt andres forventninger til all din gjøren og laden. Du bør øve deg på å stole på egne mål ift hvordan du ønsker å leve, hva du mener du skal prestere, og hva som er viktig for deg. Å komme med en falitterklæring der du slår fast at du "må innse at du aldri blir frisk (...) og være mer sårbar enn andre" gir deg en mulighet til å kunne "skylde" på samfunnet. Jeg tror du hadde hatt bedre av å innse at dine reaksjoner er et umodenhetstegn, og heller jobbe for å styrke eget selvbilde. Å evne å gi f... er slettes ingen dårlig egenskap skjønner du

[AnonymBruker]

Etter min oppfatning ligger svaret i det siste avsnittet ditt. Det er ikke samfunnet som ikke godtar feil, men mennesker, og i ditt tilfelle handler det om hvordan du selv vurderer egne og evt andres forventninger til all din gjøren og laden. Du bør øve deg på å stole på egne mål ift hvordan du ønsker å leve, hva du mener du skal prestere, og hva som er viktig for deg. Å komme med en falitterklæring der du slår fast at du "må innse at du aldri blir frisk (...) og være mer sårbar enn andre" gir deg en mulighet til å kunne "skylde" på samfunnet. Jeg tror du hadde hatt bedre av å innse at dine reaksjoner er et umodenhetstegn, og heller jobbe for å styrke eget selvbilde. Å evne å gi f... er slettes ingen dårlig egenskap skjønner du

Både samfunn og mennesker setter krav og forventninger. Jeg er langt fra noe perfeksjonist, men har slitt med mye dårlig samvittighet for jeg ikke har gjort ting godt nok. Og jeg har vært mye frustrert av alle krav og forventninger. Spesielt i perioden  med skolebarn, kombinert med jobb.

Jeg reagerer når du kaller det umodenhet. Skal sårbarhet og alle reaksjoner som er mindre vanlig kalles umodenhet? Følelsen av å ikke strekke til? 

Jeg vet at det er best å ikke bry seg om alle forventninger. Likevel har det gjort og gjør fremdeles noe med meg.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[Kayia]

Både samfunn og mennesker setter krav og forventninger. Jeg er langt fra noe perfeksjonist, men har slitt med mye dårlig samvittighet for jeg ikke har gjort ting godt nok. Og jeg har vært mye frustrert av alle krav og forventninger. Spesielt i perioden  med skolebarn, kombinert med jobb.

Jeg reagerer når du kaller det umodenhet. Skal sårbarhet og alle reaksjoner som er mindre vanlig kalles umodenhet? Følelsen av å ikke strekke til? 

Jeg vet at det er best å ikke bry seg om alle forventninger. Likevel har det gjort og gjør fremdeles noe med meg.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Alle føler vel at man ikke strekker til innimellom, men siden du poster et innlegg på psykiatri der du sier at dette er noe du systematisk har følt på alle arenaer (privat, i forhold til eget utseende, på og på jobb) i livet ditt gjennom år, tenker jeg at det du opplever er noe mer enn en "mindre vanlig" opplevelse av å "burde ha levert litt mer". Dersom du tenker at jeg har misforstått kan du bare se bort fra innlegget mitt (jeg kjenner deg jo ikke sant), men dersom du tenker at du ville få det bedre om du ikke følte så mye på dette kunne du kanskje vurdere å gjøre en innsats for å utvikle deg på dette området

 

Endret 19. november 2015 av Kayia

[AnonymBruker]

Alle føler vel at man ikke strekker til innimellom, men siden du poster et innlegg på psykiatri der du sier at dette er noe du systematisk har følt på alle arenaer (privat, i forhold til eget utseende, på og på jobb) i livet ditt gjennom år, tenker jeg at det du opplever er noe mer enn en "mindre vanlig" opplevelse av å "burde ha levert litt mer". Dersom du tenker at jeg har misforstått kan du bare se bort fra innlegget mitt (jeg kjenner deg jo ikke sant), men dersom du tenker at du ville få det bedre om du ikke følte så mye på dette kunne du kanskje vurdere å gjøre en innsats for å utvikle deg på dette området

 

Du har ikke misforstått. Dette er områder jeg nok sliter mer enn flesteparten. Men det ble helt feil å kalle det umodenhet. Når jeg hører det ordet får det meg til å krympe enda mer. Jeg vet at det ikke har noe med det å gjøre.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[Kayia]

Du har ikke misforstått. Dette er områder jeg nok sliter mer enn flesteparten. Men det ble helt feil å kalle det umodenhet. Når jeg hører det ordet får det meg til å krympe enda mer. Jeg vet at det ikke har noe med det å gjøre.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Jeg skjønner at du ikke ønsker at jeg kaller det umodenhet, men det forhindrer ikke at jeg syns det er dekkende. Jeg sier det ikke for å såre deg eller få deg til å føle deg liten, men for å rette fokus mot at du selv kan jobbe med å øke "egostyrken" din, og således utvikle deg til å møte egne og andres (det du kaller samfunnets) forventninger med større modenhet.

Endret 19. november 2015 av Kayia

[Nicklusheletida]

Jeg har slanket meg hele livet. Fikk sjokk når jeg så noen gamle bilder av meg selv. Jeg var tynn. Helst litt skral. Likevel kan jeg huske at jeg ikke var fornøyd. Skulle ned noen kilo til. Målet var 45 kg. Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig bare jeg ble tynn nok.

Jeg fikk barn. Ble en lykkelig mor. Men også her kom det inn alt jeg ikke gjorde godt nok. Alt jeg hørte hvordan en mor skulle og ikke skulle være/gjøre, fikk meg til å granske meg selv og gi meg dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjorde godt nok. I arbeidslivet er det likedan.

Endatil på dol har jeg mange ganger følt jeg ikke gjør ting godt nok. Når jeg trente og ikke ble bra så trente jeg ikke hardt nok. Og slik kan jeg fortsette.

Har vi et samfunn som forventer at vi hele tiden skal jage etter å bli bedre. Et samfunn som ikke godtar feil.

Livet går fort. Jeg orker ikke å bruke livet på å aldri føle meg bra nok. Jeg vil gå tur til fjells fremfor å trø på sykkel eller springe i gatene. Jeg vil finne det som er best for meg og mine.

Jeg må innse at jeg aldri blir frisk. Jeg vil alltid ha mine opp og nedturer. Jeg vil alltid være mer sårbar enn folk flest. Jeg klarer ikke å akseptere det, men jeg vet at slik er det.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Samfunnet har ikke satt de kravene til meg i hvert fall. Har samfunnet krevd at du ikke kan gå tur til fjells, men springe i gatene  i steden?

Rart at ikke det samme samfunnet har krevd det av meg.

[AnonymBruker]

Dere får tro og mene hva dere vil. Jeg ser det har liten hensikt for meg å skrive mer. 

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[AnonymBruker]

Dere får tro og mene hva dere vil. Jeg ser det har liten hensikt for meg å skrive mer. 

Anonymkode: 7ae0e...bc2

hersketeknik 

Anonymkode: 9e4a9...303

[AnonymBruker]

hersketeknik 

Anonymkode: 9e4a9...303

Hva er det som egentlig foregår på dol? Slike beskyldninger er bare vondt og trist. Men det bekrefter mye.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[Gjest Gargamel]

Hva er det som egentlig foregår på dol? Slike beskyldninger er bare vondt og trist. Men det bekrefter mye.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Man får en del provoserende tilbakemeldinger på dol og ellers,så det gjelder å være litt tykkhudet. Det er faktisk sant som Nicklus sier at samfunnet ikke kan pålegge deg å være perfekt på alle felt. Samfunnet er uansett bare som det er, og det tar tid å forandre det.

I mellomtiden gjelder det nok for din del å være litt mer avslappet i forhold til alle impulser om hvordan man skal være. Ta litt styring selv over hva som er viktig og uviktig for deg og dine.

[AnonymBruker]

Hva er det som egentlig foregår på dol? Slike beskyldninger er bare vondt og trist. Men det bekrefter mye.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Du skal bestemme allt! 

Anonymkode: 9e4a9...303

[Momo]

Jeg har slanket meg hele livet. Fikk sjokk når jeg så noen gamle bilder av meg selv. Jeg var tynn. Helst litt skral. Likevel kan jeg huske at jeg ikke var fornøyd. Skulle ned noen kilo til. Målet var 45 kg. Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig bare jeg ble tynn nok.

Jeg fikk barn. Ble en lykkelig mor. Men også her kom det inn alt jeg ikke gjorde godt nok. Alt jeg hørte hvordan en mor skulle og ikke skulle være/gjøre, fikk meg til å granske meg selv og gi meg dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjorde godt nok. I arbeidslivet er det likedan.

Endatil på dol har jeg mange ganger følt jeg ikke gjør ting godt nok. Når jeg trente og ikke ble bra så trente jeg ikke hardt nok. Og slik kan jeg fortsette.

Har vi et samfunn som forventer at vi hele tiden skal jage etter å bli bedre. Et samfunn som ikke godtar feil.

Livet går fort. Jeg orker ikke å bruke livet på å aldri føle meg bra nok. Jeg vil gå tur til fjells fremfor å trø på sykkel eller springe i gatene. Jeg vil finne det som er best for meg og mine.

Jeg må innse at jeg aldri blir frisk. Jeg vil alltid ha mine opp og nedturer. Jeg vil alltid være mer sårbar enn folk flest. Jeg klarer ikke å akseptere det, men jeg vet at slik er det.

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Samfunnet og andre mennesker krever mye på mange områder, på andre områder er det en selv som skaper en illusjon av at det forventes en hel masse. Innen arbeidslivet f.eks. har de fått en idé om at alle skal være så utadvente og engasjerte selv om det egentlig ikke er nødvendig for stillingen. For foreldre presenteres det en hel masse "regler" for hvordan man er en god mor osv. Man får inntrykk av at man om man skal trene, så skal det gjøres som om man var en idrettsutøver. Også skal man være sosial, bake og oppleve alt mulig.

Hvor skillet går mellom hva som er faktiske krav og hva man bare finner på selv er ikke lett å finne ut av. Man må rett og slett bare bestemme seg for at visse "krav" er unødvendige og urimelige. Jeg tror man her bare må kjenne på hva som funker og ikke funker for en selv. På hvilke områder har det egentlig noe å si hva andre mener om det du gjør? Hva kan du klare deg uten?

Selv kjenner jeg veldig på presset om å skulle være utadvent og engasjert både innen jobb og på det private. Det første drar meg langt ned og gjør at det føles umulig for meg å strekke til i en jobb. I det sosiale føler jeg aldri at jeg er smart nok, snill nok, morsom nok, sosial nok osv. Her har jeg med tiden "akseptert" meg selv litt mer og heller delvis isolert meg. Det er ikke en optimal løsning, men foreløpig kan jeg leve med det. Jeg har akseptert at jeg aldri kommer til å ha nære venner. Ettersom jeg er mye alene er det heller ingen som legger seg opp i hvordan jeg trener, spiser, hvor mye jeg gjør i løpet at en dag, og jeg kjenner at det er veldig behagelig. Jeg overser alt på TV og Internett av formaninger om hvordan jeg skal leve. Jeg har ikke det livet jeg ønsker meg, men akkurat nå kan jeg leve med det jeg har.

Som de over her har påpekt så presenterer du jo din egen løsning: "Livet går fort. Jeg orker ikke å bruke livet på å aldri føle meg bra nok. Jeg vil gå tur til fjells fremfor å trø på sykkel eller springe i gatene. Jeg vil finne det som er best for meg og mine. Jeg må innse at jeg aldri blir frisk. Jeg vil alltid ha mine opp og nedturer. Jeg vil alltid være mer sårbar enn folk flest". Hvis du synes du får for mye pes for hvordan du trener, så slutt å snakke med andre om det og gjør det på din måte. Vil du gå tur i fjellet så gjør du det. Her er det hva som funker for deg som gjelder. Hvordan du oppdrar barna dine er heller ikke noe andre har noe med (så lenge du ikke skader dem direkte så klart). Det finnes utallige utgaver av en god oppvekst og en god forelder. Jeg vet det ikke er lett bare å slutte å bry seg om hva andre synes, men begynn med å gjøre en del ting på din måte uten å snakke med andre om det. Etterhver vil det føles komfortabelt nok og kanskje fører det med seg litt selvsikkerhet også.

[AnonymBruker]

Du skal bestemme allt! 

Anonymkode: 9e4a9...303

Hva mener du? Hva galt har jeg gjort?

Anonymkode: 7ae0e...bc2

[Gjest Gargamel]

Hva mener du? Hva galt har jeg gjort?

Anonymkode: 7ae0e...bc2

Det et bare trolling. Ikke noe å bry seg om.