ADHD og asperger - komorbiditet NHD og andre?

[Beautiful_Creatures]

Skal prøve å holde dette så kort som mulig:-) 

Jeg har i forsøk på å hjelpe en annen person lest en del om jenter og asperger i det siste. Til min store overraskelse kjenner jeg meg skremmende mye igjen i denne diagnosen selv. Altså, jeg er fullt klar over at man ofte kan gjenkjenne symptomer på det meste, og jeg tror ikke selv dette er som legestudenten som tror han har alle sykdommene i boka underveis i studiene;-) Det er noe langt utover det, men da jeg ikke er påfallende på noe vis tror jeg ingen rundt meg ville tenkt over dette.

Jeg skal ikke begynne å ramse opp diagnose kriterier og symptomer jeg kjenner igjen, det blir et alt for lagt innlegg, men jeg begynner faktisk å lure på om kan ha et snev av dette.

For å være veldig kort så forklarer det alt jeg sliter med utover ADHD diagnosen min. Det som har blitt sett på som sosial angst i alle år, usikkerhet i sosiale sammenheng, alle problemene mine med å fungere i et “voksen-liv”, hvor ufattelig utslitt jeg blir av “hverdagslige ting" når det omhandler andre mennesker, vanskeligheten i oppveksten og særlig mht til skolegang og venner. Det forklarer depresjonene, OCD tendenser i barne-ungdomsår som jeg aldri fortalte noen om. Det at alt ble maskert ved at jeg alltid var skoleflink, sterk i alle fag og ofte kunne ordlegge meg på et nivå over jevnaldrende. Sosial sett lå jeg under mine jevnaldrende i utvikling, dette ble forklart med ekstremt prematur fødsel og komplikasjonene i forhold til dette.

Jeg vet jeg ikke virker slik utad, men jeg har siden jeg var liten opparbeidet meg en “fasade” som er veldig sterk og kan “lure” mange. Bl.a. tok det veldig lang tid å oppdage at jeg var psykotisk en gang (første og eneste gang), da jeg kunne snakke om psykose sett utenfra på en måte som kanskje ikke er helt vanlig mens man er psykotisk. Det avslørende var det indre livet i meg, det jeg tenkte, følte og ikke sa høyt fordi da ville alle “tro” jeg var psykotisk (noe jeg faktisk var og ikke skjønte selv).

Skal prøve å ikke spore helt av her, altså, jeg VIL overhode ikke ha noen ny diagnose, og jeg håper for alt i verden at jeg ikke har det, men samtidig, er det en liten sjans for det så vil jeg gjerne utredes..

Hvor vanlig er det med ADHD og asperger i komorbiditet, utelukker den ene den andre eller er det absolutt mulig å ha begge deler? Kan man fungere så bra at ingen tenker over det, men samtidig ha dette og føle at man rakner innvendig,  at det å klare et vanlig hverdagsliv uten hjelp til slutt blir for mye likevel? 

Jeg fungerer ikke i jobb, er ikke redd for å gå ut, men jeg ønsker egentlig ikke å snakke noe særlig med andre. Jeg har én fortrolig venninne, det er det eneste og kun det. Utover det ønsker jeg egentlig å være alene. Dette har jeg innsett helt i det siste, etter å ha tenkt nøye igjennom hva jeg EGENTLIG føler. Dette pluss en haug med andre ting som blir for mye å gå inn på nå. Jeg trodde at så lenge jeg kunne føle sympati og det jeg _trodde_ var sterk empati for andre, så var det umulig at det kunne være noe i autismespekteret. Nå er jeg ikke så sikker på lenger om det egentlig er empati på den måten de fleste føler det jeg egentlig opplever, men derimot en høysensitivitet som jeg tolker og som blir til det jeg gjerne tror andre helst “vil høre”. 

Jeg går ut i fra at ingen her på DOL kanskje har tenkt på meg som en som kan ha dette, men kan jeg på eget initiativ be om en utredning, og hvor henvises jeg isåfall helst da (Oslo)? Må bare påpeke at dette ikke er noe jeg gjør eller skriver på impuls, dette har jeg tenkt over i mange måneder. Det er ihvertfall noe som gjør meg utslitt i hverdagen, og mange ganger føler jeg at det er det andre tar for gitt og “bare gjør”.

Til informasjon så bodde jeg hjemme hos mine foreldre til jeg var langt over 30 år, slik at det å klare seg selv i et voksenliv er det først nå de helt siste årene jeg opplever at jeg ikke klarer, rett og slett fordi jeg ikke har visst hvordan jeg fungere på egenhånd før nå. Jeg ønsket å flytte ut før, men samtidig føltes det "trygt" på et vis å bo hjemme selv om forholdene kanskje ikke var de beste for meg der. Jeg er klar over at dette er unormalt, men innser samtidig at hadde jeg ikke bodd sammen med den ene venninnen jeg nevnte tidligere, er det ikke så lite sannsynlig at jeg hadde bodd i en leilighet i mine foreldres hus fortsatt. Føler jeg trenger mer hjelp enn jeg får. Kjenner meg ikke deprimert, men mer utbrent/utslitt av "livet" om man kan si det slik. Jeg er 39 år nå. Noen råd/tips setter jeg stor pris på:-)

[AnonymBruker]

Skal prøve å holde dette så kort som mulig:-) 

Jeg har i forsøk på å hjelpe en annen person lest en del om jenter og asperger i det siste. Til min store overraskelse kjenner jeg meg skremmende mye igjen i denne diagnosen selv. Altså, jeg er fullt klar over at man ofte kan gjenkjenne symptomer på det meste, og jeg tror ikke selv dette er som legestudenten som tror han har alle sykdommene i boka underveis i studiene;-) Det er noe langt utover det, men da jeg ikke er påfallende på noe vis tror jeg ingen rundt meg ville tenkt over dette.

Jeg skal ikke begynne å ramse opp diagnose kriterier og symptomer jeg kjenner igjen, det blir et alt for lagt innlegg, men jeg begynner faktisk å lure på om kan ha et snev av dette.

For å være veldig kort så forklarer det alt jeg sliter med utover ADHD diagnosen min. Det som har blitt sett på som sosial angst i alle år, usikkerhet i sosiale sammenheng, alle problemene mine med å fungere i et “voksen-liv”, hvor ufattelig utslitt jeg blir av “hverdagslige ting" når det omhandler andre mennesker, vanskeligheten i oppveksten og særlig mht til skolegang og venner. Det forklarer depresjonene, OCD tendenser i barne-ungdomsår som jeg aldri fortalte noen om. Det at alt ble maskert ved at jeg alltid var skoleflink, sterk i alle fag og ofte kunne ordlegge meg på et nivå over jevnaldrende. Sosial sett lå jeg under mine jevnaldrende i utvikling, dette ble forklart med ekstremt prematur fødsel og komplikasjonene i forhold til dette.

Jeg vet jeg ikke virker slik utad, men jeg har siden jeg var liten opparbeidet meg en “fasade” som er veldig sterk og kan “lure” mange. Bl.a. tok det veldig lang tid å oppdage at jeg var psykotisk en gang (første og eneste gang), da jeg kunne snakke om psykose sett utenfra på en måte som kanskje ikke er helt vanlig mens man er psykotisk. Det avslørende var det indre livet i meg, det jeg tenkte, følte og ikke sa høyt fordi da ville alle “tro” jeg var psykotisk (noe jeg faktisk var og ikke skjønte selv).

Skal prøve å ikke spore helt av her, altså, jeg VIL overhode ikke ha noen ny diagnose, og jeg håper for alt i verden at jeg ikke har det, men samtidig, er det en liten sjans for det så vil jeg gjerne utredes..

Hvor vanlig er det med ADHD og asperger i komorbiditet, utelukker den ene den andre eller er det absolutt mulig å ha begge deler? Kan man fungere så bra at ingen tenker over det, men samtidig ha dette og føle at man rakner innvendig,  at det å klare et vanlig hverdagsliv uten hjelp til slutt blir for mye likevel? 

Jeg fungerer ikke i jobb, er ikke redd for å gå ut, men jeg ønsker egentlig ikke å snakke noe særlig med andre. Jeg har én fortrolig venninne, det er det eneste og kun det. Utover det ønsker jeg egentlig å være alene. Dette har jeg innsett helt i det siste, etter å ha tenkt nøye igjennom hva jeg EGENTLIG føler. Dette pluss en haug med andre ting som blir for mye å gå inn på nå. Jeg trodde at så lenge jeg kunne føle sympati og det jeg _trodde_ var sterk empati for andre, så var det umulig at det kunne være noe i autismespekteret. Nå er jeg ikke så sikker på lenger om det egentlig er empati på den måten de fleste føler det jeg egentlig opplever, men derimot en høysensitivitet som jeg tolker og som blir til det jeg gjerne tror andre helst “vil høre”. 

Jeg går ut i fra at ingen her på DOL kanskje har tenkt på meg som en som kan ha dette, men kan jeg på eget initiativ be om en utredning, og hvor henvises jeg isåfall helst da (Oslo)? Må bare påpeke at dette ikke er noe jeg gjør eller skriver på impuls, dette har jeg tenkt over i mange måneder. Det er ihvertfall noe som gjør meg utslitt i hverdagen, og mange ganger føler jeg at det er det andre tar for gitt og “bare gjør”.

Til informasjon så bodde jeg hjemme hos mine foreldre til jeg var langt over 30 år, slik at det å klare seg selv i et voksenliv er det først nå de helt siste årene jeg opplever at jeg ikke klarer, rett og slett fordi jeg ikke har visst hvordan jeg fungere på egenhånd før nå. Jeg ønsket å flytte ut før, men samtidig føltes det "trygt" på et vis å bo hjemme selv om forholdene kanskje ikke var de beste for meg der. Jeg er klar over at dette er unormalt, men innser samtidig at hadde jeg ikke bodd sammen med den ene venninnen jeg nevnte tidligere, er det ikke så lite sannsynlig at jeg hadde bodd i en leilighet i mine foreldres hus fortsatt. Føler jeg trenger mer hjelp enn jeg får. Kjenner meg ikke deprimert, men mer utbrent/utslitt av "livet" om man kan si det slik. Jeg er 39 år nå. Noen råd/tips setter jeg stor pris på:-)

Har du lest denne?

http://www.atferd.no/loadfile.aspx?IdFile=110

Anonymkode: 044a4...27b

[AnonymBruker]

Skal prøve å holde dette så kort som mulig:-) 

Jeg har i forsøk på å hjelpe en annen person lest en del om jenter og asperger i det siste. Til min store overraskelse kjenner jeg meg skremmende mye igjen i denne diagnosen selv. Altså, jeg er fullt klar over at man ofte kan gjenkjenne symptomer på det meste, og jeg tror ikke selv dette er som legestudenten som tror han har alle sykdommene i boka underveis i studiene;-) Det er noe langt utover det, men da jeg ikke er påfallende på noe vis tror jeg ingen rundt meg ville tenkt over dette.

Jeg skal ikke begynne å ramse opp diagnose kriterier og symptomer jeg kjenner igjen, det blir et alt for lagt innlegg, men jeg begynner faktisk å lure på om kan ha et snev av dette.

For å være veldig kort så forklarer det alt jeg sliter med utover ADHD diagnosen min. Det som har blitt sett på som sosial angst i alle år, usikkerhet i sosiale sammenheng, alle problemene mine med å fungere i et “voksen-liv”, hvor ufattelig utslitt jeg blir av “hverdagslige ting" når det omhandler andre mennesker, vanskeligheten i oppveksten og særlig mht til skolegang og venner. Det forklarer depresjonene, OCD tendenser i barne-ungdomsår som jeg aldri fortalte noen om. Det at alt ble maskert ved at jeg alltid var skoleflink, sterk i alle fag og ofte kunne ordlegge meg på et nivå over jevnaldrende. Sosial sett lå jeg under mine jevnaldrende i utvikling, dette ble forklart med ekstremt prematur fødsel og komplikasjonene i forhold til dette.

Jeg vet jeg ikke virker slik utad, men jeg har siden jeg var liten opparbeidet meg en “fasade” som er veldig sterk og kan “lure” mange. Bl.a. tok det veldig lang tid å oppdage at jeg var psykotisk en gang (første og eneste gang), da jeg kunne snakke om psykose sett utenfra på en måte som kanskje ikke er helt vanlig mens man er psykotisk. Det avslørende var det indre livet i meg, det jeg tenkte, følte og ikke sa høyt fordi da ville alle “tro” jeg var psykotisk (noe jeg faktisk var og ikke skjønte selv).

Skal prøve å ikke spore helt av her, altså, jeg VIL overhode ikke ha noen ny diagnose, og jeg håper for alt i verden at jeg ikke har det, men samtidig, er det en liten sjans for det så vil jeg gjerne utredes..

Hvor vanlig er det med ADHD og asperger i komorbiditet, utelukker den ene den andre eller er det absolutt mulig å ha begge deler? Kan man fungere så bra at ingen tenker over det, men samtidig ha dette og føle at man rakner innvendig,  at det å klare et vanlig hverdagsliv uten hjelp til slutt blir for mye likevel? 

Jeg fungerer ikke i jobb, er ikke redd for å gå ut, men jeg ønsker egentlig ikke å snakke noe særlig med andre. Jeg har én fortrolig venninne, det er det eneste og kun det. Utover det ønsker jeg egentlig å være alene. Dette har jeg innsett helt i det siste, etter å ha tenkt nøye igjennom hva jeg EGENTLIG føler. Dette pluss en haug med andre ting som blir for mye å gå inn på nå. Jeg trodde at så lenge jeg kunne føle sympati og det jeg _trodde_ var sterk empati for andre, så var det umulig at det kunne være noe i autismespekteret. Nå er jeg ikke så sikker på lenger om det egentlig er empati på den måten de fleste føler det jeg egentlig opplever, men derimot en høysensitivitet som jeg tolker og som blir til det jeg gjerne tror andre helst “vil høre”. 

Jeg går ut i fra at ingen her på DOL kanskje har tenkt på meg som en som kan ha dette, men kan jeg på eget initiativ be om en utredning, og hvor henvises jeg isåfall helst da (Oslo)? Må bare påpeke at dette ikke er noe jeg gjør eller skriver på impuls, dette har jeg tenkt over i mange måneder. Det er ihvertfall noe som gjør meg utslitt i hverdagen, og mange ganger føler jeg at det er det andre tar for gitt og “bare gjør”.

Til informasjon så bodde jeg hjemme hos mine foreldre til jeg var langt over 30 år, slik at det å klare seg selv i et voksenliv er det først nå de helt siste årene jeg opplever at jeg ikke klarer, rett og slett fordi jeg ikke har visst hvordan jeg fungere på egenhånd før nå. Jeg ønsket å flytte ut før, men samtidig føltes det "trygt" på et vis å bo hjemme selv om forholdene kanskje ikke var de beste for meg der. Jeg er klar over at dette er unormalt, men innser samtidig at hadde jeg ikke bodd sammen med den ene venninnen jeg nevnte tidligere, er det ikke så lite sannsynlig at jeg hadde bodd i en leilighet i mine foreldres hus fortsatt. Føler jeg trenger mer hjelp enn jeg får. Kjenner meg ikke deprimert, men mer utbrent/utslitt av "livet" om man kan si det slik. Jeg er 39 år nå. Noen råd/tips setter jeg stor pris på:-)

Du får spørre fastlegen. Som alle andre..

Anonymkode: 9c8f0...25a

[Beautiful_Creatures]

Har du lest denne?

http://www.atferd.no/loadfile.aspx?IdFile=110

Anonymkode: 044a4...27b

Takk for link, skal lese den:-)

[Beautiful_Creatures]

Du får spørre fastlegen. Som alle andre..

Anonymkode: 9c8f0...25a

Det skal jeg selvfølgelig gjøre, men her er det jo mange med peiling og forskjellig erfaring så tenkte jeg skulle høre her også. Men takk skal du ha for "tipset":-)

[ISW]

Det skal jeg selvfølgelig gjøre, men her er det jo mange med peiling og forskjellig erfaring så tenkte jeg skulle høre her også. Men takk skal du ha for "tipset":-)

Jeg trodde av en eller annen grunn at du var i 20-årene :-)

[Gjest Gargamel]

Jeg trodde av en eller annen grunn at du var i 20-årene :-)

Det er nok fordi du dømmer folk ut ifra Avataren i mangel av andre holdepunkt. Jeg trodde før du var en liten sprett som lignet på Asterix :-)

[Beautiful_Creatures]

Jeg trodde av en eller annen grunn at du var i 20-årene :-)

Hehe, du er ikke den første;-) Føler meg jo nærmest i tenårene inni så da er du ikke så langt unna:-)

[FGT]

Ja det  med tenårene har du nok til felles med meg i hvert fall, men vet jo ikke hvor gammel du er?  Ellers skriver du mye, samtidig at du sier at du skal gjøre kort.. Det kan også ha noe med AS, men ikke nødvendigvis

 

 

Endret 19. november 2015 av FGT

[Trine]

Du høres akkurat ut som meg. Jeg har vært til utredning for asperger, men fikk ikke diagnosen. Derimot mente de jeg hadde ADHD. Det jeg syns var litt merkelig var at de mente ADHD ofte kunne skjule en autisme, men de brøy ikke med å prøve ut medisiner for å "fjerne" ADHD-symptomene for så å utrede for autisme. I tillegg er autisme hos jenter mer skjult enn hos gutter. De mener jo det trolig er mange jenter med autisme som aldri får diagnosen. Fastlegen mente at selv om jeg ikke skåret høyt nok på testene så hadde jeg fortsatt tegn på autisme. Etter at jeg fikk denne beskjeden undersøkte jeg endel om ADHD og fant denne http://www.adhdnorge.no/novus/upload/file/Kvinne.pdf Det er jo ikke sikkert det gjelder for deg, men jeg føler at kanskje endel av de autistiske trekkene mine kan forklares med ADHD også.

[Madelenemie]

Skal prøve å holde dette så kort som mulig:-) 

Jeg har i forsøk på å hjelpe en annen person lest en del om jenter og asperger i det siste. Til min store overraskelse kjenner jeg meg skremmende mye igjen i denne diagnosen selv. Altså, jeg er fullt klar over at man ofte kan gjenkjenne symptomer på det meste, og jeg tror ikke selv dette er som legestudenten som tror han har alle sykdommene i boka underveis i studiene;-) Det er noe langt utover det, men da jeg ikke er påfallende på noe vis tror jeg ingen rundt meg ville tenkt over dette.

Jeg skal ikke begynne å ramse opp diagnose kriterier og symptomer jeg kjenner igjen, det blir et alt for lagt innlegg, men jeg begynner faktisk å lure på om kan ha et snev av dette.

For å være veldig kort så forklarer det alt jeg sliter med utover ADHD diagnosen min. Det som har blitt sett på som sosial angst i alle år, usikkerhet i sosiale sammenheng, alle problemene mine med å fungere i et “voksen-liv”, hvor ufattelig utslitt jeg blir av “hverdagslige ting" når det omhandler andre mennesker, vanskeligheten i oppveksten og særlig mht til skolegang og venner. Det forklarer depresjonene, OCD tendenser i barne-ungdomsår som jeg aldri fortalte noen om. Det at alt ble maskert ved at jeg alltid var skoleflink, sterk i alle fag og ofte kunne ordlegge meg på et nivå over jevnaldrende. Sosial sett lå jeg under mine jevnaldrende i utvikling, dette ble forklart med ekstremt prematur fødsel og komplikasjonene i forhold til dette.

Jeg vet jeg ikke virker slik utad, men jeg har siden jeg var liten opparbeidet meg en “fasade” som er veldig sterk og kan “lure” mange. Bl.a. tok det veldig lang tid å oppdage at jeg var psykotisk en gang (første og eneste gang), da jeg kunne snakke om psykose sett utenfra på en måte som kanskje ikke er helt vanlig mens man er psykotisk. Det avslørende var det indre livet i meg, det jeg tenkte, følte og ikke sa høyt fordi da ville alle “tro” jeg var psykotisk (noe jeg faktisk var og ikke skjønte selv).

Skal prøve å ikke spore helt av her, altså, jeg VIL overhode ikke ha noen ny diagnose, og jeg håper for alt i verden at jeg ikke har det, men samtidig, er det en liten sjans for det så vil jeg gjerne utredes..

Hvor vanlig er det med ADHD og asperger i komorbiditet, utelukker den ene den andre eller er det absolutt mulig å ha begge deler? Kan man fungere så bra at ingen tenker over det, men samtidig ha dette og føle at man rakner innvendig,  at det å klare et vanlig hverdagsliv uten hjelp til slutt blir for mye likevel? 

Jeg fungerer ikke i jobb, er ikke redd for å gå ut, men jeg ønsker egentlig ikke å snakke noe særlig med andre. Jeg har én fortrolig venninne, det er det eneste og kun det. Utover det ønsker jeg egentlig å være alene. Dette har jeg innsett helt i det siste, etter å ha tenkt nøye igjennom hva jeg EGENTLIG føler. Dette pluss en haug med andre ting som blir for mye å gå inn på nå. Jeg trodde at så lenge jeg kunne føle sympati og det jeg _trodde_ var sterk empati for andre, så var det umulig at det kunne være noe i autismespekteret. Nå er jeg ikke så sikker på lenger om det egentlig er empati på den måten de fleste føler det jeg egentlig opplever, men derimot en høysensitivitet som jeg tolker og som blir til det jeg gjerne tror andre helst “vil høre”. 

Jeg går ut i fra at ingen her på DOL kanskje har tenkt på meg som en som kan ha dette, men kan jeg på eget initiativ be om en utredning, og hvor henvises jeg isåfall helst da (Oslo)? Må bare påpeke at dette ikke er noe jeg gjør eller skriver på impuls, dette har jeg tenkt over i mange måneder. Det er ihvertfall noe som gjør meg utslitt i hverdagen, og mange ganger føler jeg at det er det andre tar for gitt og “bare gjør”.

Til informasjon så bodde jeg hjemme hos mine foreldre til jeg var langt over 30 år, slik at det å klare seg selv i et voksenliv er det først nå de helt siste årene jeg opplever at jeg ikke klarer, rett og slett fordi jeg ikke har visst hvordan jeg fungere på egenhånd før nå. Jeg ønsket å flytte ut før, men samtidig føltes det "trygt" på et vis å bo hjemme selv om forholdene kanskje ikke var de beste for meg der. Jeg er klar over at dette er unormalt, men innser samtidig at hadde jeg ikke bodd sammen med den ene venninnen jeg nevnte tidligere, er det ikke så lite sannsynlig at jeg hadde bodd i en leilighet i mine foreldres hus fortsatt. Føler jeg trenger mer hjelp enn jeg får. Kjenner meg ikke deprimert, men mer utbrent/utslitt av "livet" om man kan si det slik. Jeg er 39 år nå. Noen råd/tips setter jeg stor pris på:-)

Hei!

Du bør gå til fastlegen og be om henvisning til nevrohabiliteringen Ullevål sykehus.

Fastleger kan generelt lite om asperger og man må utredes i speialisthelsetjenesten,

De er veldig flinke på nevrohabiliteringen, 

Ellers fins det flere andre måter, via private aktører, om du trenger kan jeg linke til dem. De fleste jeg kjenner har blitt diagnostisert privat, men grunnen til at jeg anbefaler nevrohabiliteringen er at de er grundige, utreder bredere, og jeg tror det er mindre sannsynlig at man på feil grunnlag får en autismediagnose, men igjen, den andre faren er at man møter noen som er for strenge...men blir man diagnostisert der, kan man nok i vertfall føle seg trygg på at man har diagnosen.

De har hatt dårligere kunnskap om kvinner, men den er blit langt bedre de siste årene har jeg hørt psykiatre der si.

[Beautiful_Creatures]

Vil bare si st jeg setter stor pris på alle svar her. Madeleinemie, kan hende jeg sender deg en pm i løpet av noen dager. 

Har hatt noen hektiske dager så har ikke fått vært på DOL:-)

[Madelenemie]

Vil bare si st jeg setter stor pris på alle svar her. Madeleinemie, kan hende jeg sender deg en pm i løpet av noen dager. 

Har hatt noen hektiske dager så har ikke fått vært på DOL:-)

Hei!

Bare hyggelig, jeg sendte deg min mail, jeg har selv mye for tiden, så er nok her sjeldnere:-)