Ekspertsvar Mistet interessen i livet

[AnonymBruker]

Jeg har helt mistet interessen i alt. Alt som gjorde meg glad før som hobbyer og aktiviteter gir meg nå ingen glede. Jeg har ingen tiltakslyst til noen ting lenger, jeg var alltid så glad og motivert for å gjøre massevis når jeg vokste opp. Men nå har jeg har totalt mistet den siden av meg. Det eneste jeg gjør nå er å eksistere, men jeg lever ikke. Jeg venter bare på å dø nå, jeg føler at min tid er kommet. Hvis ingenting gir meg noe glede eller stimuli lenger, hva er vitsen med å leve? Dette er vel bare et tegn på at det er tid for meg å dø. Har ingenting mer å leve for.

Terapi og medisiner har ikke virket for meg i det hele tatt, er det vel bare tid på å gi opp?

Anonymkode: 812bf...29d

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver anhedoni.

Har du fått en diagnose?

[AnonymBruker]

Du beskriver anhedoni.

Har du fått en diagnose?

Ja, jeg er Bipolar 2.

Anonymkode: 812bf...29d

[FGT]

Er anhedoni en egen diagnose ?

[AnonymBruker]

Er anhedoni en egen diagnose ?

Som jeg vet så er det en symptom av depresjon. Men jeg føler meg ikke deprimert, jeg får bare ingen glede ut av ting lenger.

Anonymkode: 812bf...29d

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er kanskje det viktigste (og mest oversette) enkeltsymptom på depresjon. Mange tror at en må være trist/tungsint/nedstemt for å ha depresjonssykdommen, men det er fint mulig å ha en depresjon uten tristhet.

For TS beyr dette at depresjonsbehandlingen ikke har vært god nok så langt.

[AnonymBruker]

Det er kanskje det viktigste (og mest oversette) enkeltsymptom på depresjon. Mange tror at en må være trist/tungsint/nedstemt for å ha depresjonssykdommen, men det er fint mulig å ha en depresjon uten tristhet.

For TS beyr dette at depresjonsbehandlingen ikke har vært god nok så langt.

Jeg mener jeg er behandlings resistent fordi ingenting har virket for meg så langt og anhedonien min er permanent. Terapi, antidepressiva, antipsykotika og stemningstabiliserende har ikke virket. De eneste jeg ikke har prøvd enda er trisyklisk og MAOI. 

Selvmord virker som den eneste utvei.

Anonymkode: 812bf...29d

[AnonymBruker]

Oj, dette kjente jeg meg igjen i.

 

NHD, er det sammenheng mellom adhedoni og dystimi? 

Anonymkode: 70a7b...1d7

[Elionoe]

Jeg mener jeg er behandlings resistent fordi ingenting har virket for meg så langt og anhedonien min er permanent. Terapi, antidepressiva, antipsykotika og stemningstabiliserende har ikke virket. De eneste jeg ikke har prøvd enda er trisyklisk og MAOI. 

Selvmord virker som den eneste utvei.

Anonymkode: 812bf...29d

Jeg var som deg. Jeg så ingen glede og ingen mening i noe. Jeg hadde jobbet mye, for mye, for å ikke leve, bare eksistere. Jeg klarte ikke å se at jeg kunne gjøre individ og samfunn annet enn å være en belastning på alle vis. Jeg gjorde et mislykket selvmordsforsøk. Tvangsinnlagt. Der var det nesten umulig å ta livet av seg og når jeg forsøkte fikk jeg fastvakt. Jeg ble tatt med inn på overlegens kontor sammen med min lege og en miljøarbeider hvor jeg ble fortalt at de ikke kunne se på at jeg døde på deres avdeling. De reddet livet mitt. Jeg sa ikke takk når jeg gikk ut av dørene på medisinsk avdeling. Jeg sa gråtende at jeg ville leve for min kjære samboer og hund sin skyld, men jeg ga opp før jeg hadde fullført helgepermisjonen og returnerte til avdelingen med en selvpåført skade. Videre lå jeg på nyttårsaften 2014 fortsatt tvangsinnlagt og hadde viklet ut en lang ståltråd jeg hadde funnet. Kontakten min kom inn hvert 5. minutt og det var som om han kom svevende gjennom luften i det han sa på utpust: "Kan jeg få den ståltråden". Jeg holdt fast. "Ja. Jeg har bestemt meg. Jeg vil leve for min egen skyld selv om livet er jævlig og meningsløst". Jeg fikk en vaffel som takk, som ikke smakte godt engang.

For ett år siden (i dag faktisk) kjempet legene for å redde livet mitt og i dag kan jeg si takk både til de og på medisinsk avdeling. Jeg startet 2015 med null tro på fremtiden, men en stahet på at jeg skulle leve for min egen skyld, uansett, for selvmord er ingen løsning. I september i år kunne jeg fortelle mine foreldre at jeg mest sannsynlig ikke kom til å ta livet av meg selv fordi jeg ikke lenger så på det som en mulighet. Akkurat dét har vært viktig for meg. Det å blokkere den tanken, den utveien, for meg selv. Det å rømme fra livet er ingen mulighet for meg. Jeg må leve videre.

Jeg begynte etter flere måneders passiv ligging i en sykehusseng på lukket avdeling å leve. Jeg begynte å trene. Det var bokstavlig talt beintøft, men min PT har alltid hatt troen på meg. Det gjaldt (og hjalp) også denne gangen.

Middagen forsøkte jeg å ha på bordet til samboeren min kom hjem fra jobb. Det var ikke hver dag jeg klarte det, men middag ble det alltid. Jeg lærte meg å lage mye av hver middag slik at vi kunne fryse ned middag til de dagene energien ikke strakk til.

Jeg gjenopptok aktivitetene mine en etter en. Jeg hadde ikke tro på at livet skulle bli bra, men det har blitt bedre. Bedre kan det fortsatt bli, men ikke tro at du vil bli helt på topp over natten. Det tar tid å bygge seg opp igjen.

Det tok tid å skrive denne... Jeg har vært svært ærlig. Mulig du ikke tror på meg, men da har jeg troen på deg og at du vil få det bedre, for selvmord er en dårlig og usikker fremtid. Religion tror mye om døden, men ingen vet.

[AnonymBruker]

 

Jeg var som deg. Jeg så ingen glede og ingen mening i noe. Jeg hadde jobbet mye, for mye, for å ikke leve, bare eksistere. Jeg klarte ikke å se at jeg kunne gjøre individ og samfunn annet enn å være en belastning på alle vis. Jeg gjorde et mislykket selvmordsforsøk. Tvangsinnlagt. Der var det nesten umulig å ta livet av seg og når jeg forsøkte fikk jeg fastvakt. Jeg ble tatt med inn på overlegens kontor sammen med min lege og en miljøarbeider hvor jeg ble fortalt at de ikke kunne se på at jeg døde på deres avdeling. De reddet livet mitt. Jeg sa ikke takk når jeg gikk ut av dørene på medisinsk avdeling. Jeg sa gråtende at jeg ville leve for min kjære samboer og hund sin skyld, men jeg ga opp før jeg hadde fullført helgepermisjonen og returnerte til avdelingen med en selvpåført skade. Videre lå jeg på nyttårsaften 2014 fortsatt tvangsinnlagt og hadde viklet ut en lang ståltråd jeg hadde funnet. Kontakten min kom inn hvert 5. minutt og det var som om han kom svevende gjennom luften i det han sa på utpust: "Kan jeg få den ståltråden". Jeg holdt fast. "Ja. Jeg har bestemt meg. Jeg vil leve for min egen skyld selv om livet er jævlig og meningsløst". Jeg fikk en vaffel som takk, som ikke smakte godt engang.

For ett år siden (i dag faktisk) kjempet legene for å redde livet mitt og i dag kan jeg si takk både til de og på medisinsk avdeling. Jeg startet 2015 med null tro på fremtiden, men en stahet på at jeg skulle leve for min egen skyld, uansett, for selvmord er ingen løsning. I september i år kunne jeg fortelle mine foreldre at jeg mest sannsynlig ikke kom til å ta livet av meg selv fordi jeg ikke lenger så på det som en mulighet. Akkurat dét har vært viktig for meg. Det å blokkere den tanken, den utveien, for meg selv. Det å rømme fra livet er ingen mulighet for meg. Jeg må leve videre.

Jeg begynte etter flere måneders passiv ligging i en sykehusseng på lukket avdeling å leve. Jeg begynte å trene. Det var bokstavlig talt beintøft, men min PT har alltid hatt troen på meg. Det gjaldt (og hjalp) også denne gangen.

Middagen forsøkte jeg å ha på bordet til samboeren min kom hjem fra jobb. Det var ikke hver dag jeg klarte det, men middag ble det alltid. Jeg lærte meg å lage mye av hver middag slik at vi kunne fryse ned middag til de dagene energien ikke strakk til.

Jeg gjenopptok aktivitetene mine en etter en. Jeg hadde ikke tro på at livet skulle bli bra, men det har blitt bedre. Bedre kan det fortsatt bli, men ikke tro at du vil bli helt på topp over natten. Det tar tid å bygge seg opp igjen.

Det tok tid å skrive denne... Jeg har vært svært ærlig. Mulig du ikke tror på meg, men da har jeg troen på deg og at du vil få det bedre, for selvmord er en dårlig og usikker fremtid. Religion tror mye om døden, men ingen vet.

Jeg skjønner hva du prøver å si, men jeg har allerede en konkret plan for å ta livet mitt snart. Jeg ser ingen vits med å forsette når INGENTING gir noe glede/stimuli lenger. Føler meg helt dø på innsida, det er ganske smertefullt å leve på denne måten. Jeg vokste opp med en drøm, jeg har bygd opp min egen massiv samling og samfunn rundt det jeg elsket å holde på med. Men nå har jeg ingen ønske med å holde på med noe av det lenger, det er som at jeg er en helt annen person. Kan du forestille deg at du føler ingenting når du ser din familie og kjæledyr? Sånn har jeg det akkurat nå, jeg føler ingenting. Er såpass så følelsesløs at tanken på å ta mitt liv skremmer meg ikke lenger. 

Anonymkode: 812bf...29d

[Elionoe]

Jeg skjønner hva du prøver å si, men jeg har allerede en konkret plan for å ta livet mitt snart. Jeg ser ingen vits med å forsette når INGENTING gir noe glede/stimuli lenger. Føler meg helt dø på innsida, det er ganske smertefullt å leve på denne måten. Jeg vokste opp med en drøm, jeg har bygd opp min egen massiv samling og samfunn rundt det jeg elsket å holde på med. Men nå har jeg ingen ønske med å holde på med noe av det lenger, det er som at jeg er en helt annen person. Kan du forestille deg at du føler ingenting når du ser din familie og kjæledyr? Sånn har jeg det akkurat nå, jeg føler ingenting. Er såpass så følelsesløs at tanken på å ta mitt liv skremmer meg ikke lenger. 

Anonymkode: 812bf...29d

Ja, det er nettopp det jeg kjenner igjen. Jeg var likeglad til hunden og familien og våknet opp fra koma og respirator 5 døgn senere. Jeg mener at selv om du ikke ser det nå, er det håp også for deg. Livet vil alltid svinge, for friske og psykisk syke, det vet du at det gjør med BP2 også.

[Elionoe]

Jeg vil anbefale deg å lese boken "Kaja" av Ole Gunnar Ballo. Den handler om en far som forteller om hvordan det er å miste sin 20 år gamle datter i selvmord. Jeg ber deg forsøke å sette deg i hans og familiens situasjon og se hva et selvmord gjør med en familie.

Jeg hadde en nær venn som valgte å ta livet av seg for 6 år siden. Det smerter enda og mine tanker går til hans familie en dag i mars. Jeg har også en tidligere klasseelev som kjørte seg ihjel sammen med sønnen til mine foreldres nabo og det var også vondt. Hvert år, den dagen i september, ser jeg to familier som sørger og aldri kan glemme. Når du ser slik på det, er selvmord en egoistisk handling sett fra de som står rundt deg. Du tenker på deg selv og din egen livets smerte og lar andre stå igjen med en like stor smerte - som du har påført de.

Jeg sier ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet, men for å realitetsorientere deg. Når man har kommet dit at selvmord synes å være eneste og beste løsning, ser man ikke klart lenger. Da er man så dypt inne i sin egen smerte at man bare ser smerten. Man ser ikke livet rundt og klarer ikke å rette blikket fremover. Jeg kunne latt være å engasjere meg i denne tråden, tenke at du har bestemt deg, så la deg seile din egen sjø, men jeg vet at det vil komme lysere tider. Lyset du en gang vil se i tunellen er ikke et tog, men en åpning. Også i din tunell.

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å lese boken "Kaja" av Ole Gunnar Ballo. Den handler om en far som forteller om hvordan det er å miste sin 20 år gamle datter i selvmord. Jeg ber deg forsøke å sette deg i hans og familiens situasjon og se hva et selvmord gjør med en familie.

Jeg hadde en nær venn som valgte å ta livet av seg for 6 år siden. Det smerter enda og mine tanker går til hans familie en dag i mars. Jeg har også en tidligere klasseelev som kjørte seg ihjel sammen med sønnen til mine foreldres nabo og det var også vondt. Hvert år, den dagen i september, ser jeg to familier som sørger og aldri kan glemme. Når du ser slik på det, er selvmord en egoistisk handling sett fra de som står rundt deg. Du tenker på deg selv og din egen livets smerte og lar andre stå igjen med en like stor smerte - som du har påført de.

Jeg sier ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet, men for å realitetsorientere deg. Når man har kommet dit at selvmord synes å være eneste og beste løsning, ser man ikke klart lenger. Da er man så dypt inne i sin egen smerte at man bare ser smerten. Man ser ikke livet rundt og klarer ikke å rette blikket fremover. Jeg kunne latt være å engasjere meg i denne tråden, tenke at du har bestemt deg, så la deg seile din egen sjø, men jeg vet at det vil komme lysere tider. Lyset du en gang vil se i tunellen er ikke et tog, men en åpning. Også i din tunell.

Vær så snill å ikke gi meg det der, å si at selvmord er egoistisk. Kun de som ikke har opplevd smertefull depresjon sier sånt. Jeg vil ikke ta selvmord fordi jeg tenker bare på meg selv, jeg ønsker ikke å dø, jeg vil bare ut av smerten. Det gjør vondt å være våken må du forstå. Det å leve for andre er viktig, men når smerten blir så kraftig at du ikke klarer å ta vare på meg selv lenger. Hvilket valg har jeg da? Skal jeg bare leve på en avdeling for resten av mitt liv? Det er en skjebne verre enn døden, jeg synes rett å slett det er urettferdig at jeg blir tvunget til å leve for andre sin skyld når jeg har det såpass vondt og ønsker bare en vei ut. Noen blir bedre etterhvert, men andre har det vondt i mange mange år. Og det ser ut som at jeg er på vei mot den direksjonen. Og jeg har ingenting jeg kan holde på med fordi ingenting gir noe glede, anhedoni er en VELDIG kraftig grunn for selvmord for mange.

Jeg synes du skal se på denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=4d86Yss7qcw 

Han forklarer det perfekt, siden han opplevde det samme. Det tar en med erfaring for å klare å beskrive hvordan det er å leve på den måten. 

Anonymkode: 812bf...29d

[Elionoe]

"Kun de som ikke har opplevd smertefull depresjon sier sånt."

Jo, jeg sier det, og jeg har selv vært langt nede (det fortalte jeg tidligere i trådden, så du får tro hva du vil), og jeg sier det er egoistisk. Ikke slik du ser det, men sett på et selvmord utenfra, som fra dine omgivelser som er glade i deg er det egoistisk. Det er egoistisk når det er spontant, men kanskje enda mer egoistisk når det er planlagt over tid. Slik mine selvmordsforsøk har vært. Jeg har vært egoistisk. Det har jeg ingen problemer med å innrømme i dag, men når jeg var deprimert og ville dø ble jeg irritert (ja, forbannet) på de som kom med den setningen og tenkte som deg: De kan ikke ha opplevd hvordan det er å ha det jævlig og bare ville slippe unna livets smerte. Kanskje du om halvannet år sitter på nettet på DOL og forsøker å overbevise en suicidal person om å tenke seg om tre ganger og forsøke å se det hele på litt avstand og utenfra seg selv og sin meningsløse verden? Nå synes du jeg bare snakker idioti, men det gjør jeg ikke, for jeg har vært der du er nå og snakker rett ut og ærlig fra mine erfaringer fra den gang, prosessen frem til i dag og hvordan jeg har det i dag ett år senere.

"Jeg lovet deg aldri en rosenhave" er det en gammel bok som heter og den tittelen (som er en setning fra en psykiater) sier mye. Jeg sier ikke at livet vil bli problemfritt, men jeg sier at livet kan bli bedre, men du må regne med å tråkke på en torn i ny og ne.

Jeg fant nettopp et selvmordsbrev jeg i sin tid skrev hvor jeg nettopp kommer til "selvmord er en egoistisk handling" og i dag ser jeg hvor dårlige begrunnelsene mine var, men på den tiden synes jeg de var svært gode argumenter. Hvorfor? I dag har jeg ikke depresjonens briller på. Det er mange som forsøker å ta livet av seg, men som mislykkes og får varige mén. Noen i rullestol, nakkeskader, hjerneskade, lever/nyreskade, blindhet osv. og som i etterkant angrer på valget sitt den gangen og strever enda mer psykisk etter det. Jeg har selv påført meg varig skade etter selvskading (epilepsi) og angrer bittert på det i dag, men jeg må leve med det idiotiske jeg har gjort og ta konsekvensene av det.

Jeg forstår at livet er for smertefullt for deg, men da er ikke det å ta livet sitt det beste valget. Jeg kjenner en som ville ta livet av seg og hadde drukket seg til mot (noe som i hvert fall er ynkelig), men når han sto der og alt var klart tenkte han: Jeg vet ikke hva jeg går glipp av i morgen. "I morgen er som i dag" tenker du nå, men det kan vi ikke vite sikkert. Jeg hadde ikke troen på det for ett år siden, men i dag sitter jeg og forsøker å få deg til å tenke deg om før du gjør et galt valg. Morgendagen kan by på endringer og nye muligheter. Jeg så på videoen du lenket til, men den ga meg lite nytt ettersom jeg selv har vært i din og hans situasjon.

Hvorfor tror du Nils Håvard Dahl fortsetter i yrket sitt som psykiater for å hjelpe mennesker i en fortvilt situasjon? Jeg kan tenke meg at han har vært med på å få innlagt suicidale pasienter. I dag er det svært få psykiatriske avdelinger som holder pasienter der livet ut. Det jobber sykepleiere og miljøarbeidere på stemningsposter. Hvorfor? De tok i mot meg og de har tatt i mot mange. De så at jeg hadde gitt opp, men de holdt håpet mitt når jeg ikke klarte å holde det. Når jeg etter 4 måneder ble utskrevet ble jeg møtt med smil og varme håndtrykk fra de som hadde sett meg fra det dypeste til å ville kjempe videre. Hadde ikke de sett at pasient etter pasient kom over sin depressive og tungsindige fase og ville leve, tror jeg ikke de hadde fortsatt i jobben. Da hadde den blitt for tøff.

Jeg ber deg lese innleggene mine nøye to ganger til. Les hva jeg skriver. Les at jeg har vært der du er og hva jeg sier i dag. Jeg håper du tenker deg godt om før du foretar deg noe. Ikke bare tenk på å få slipppe din egen smerte, men se på alternativene. Se hva du går glipp av. Hadde du vært en 93-åring som hadde sagt det samme som deg, hadde jeg ikke orket å engasjere meg i deg, men du er yngre. Du har livet fremfor deg. Du har mye i livets ryggsekk og det eneste vi kan er å gjøre vårt beste (og det er ikke å ta livet av seg).

[AnonymBruker]

"Kun de som ikke har opplevd smertefull depresjon sier sånt."

Jo, jeg sier det, og jeg har selv vært langt nede (det fortalte jeg tidligere i trådden, så du får tro hva du vil), og jeg sier det er egoistisk. Ikke slik du ser det, men sett på et selvmord utenfra, som fra dine omgivelser som er glade i deg er det egoistisk. Det er egoistisk når det er spontant, men kanskje enda mer egoistisk når det er planlagt over tid. Slik mine selvmordsforsøk har vært. Jeg har vært egoistisk. Det har jeg ingen problemer med å innrømme i dag, men når jeg var deprimert og ville dø ble jeg irritert (ja, forbannet) på de som kom med den setningen og tenkte som deg: De kan ikke ha opplevd hvordan det er å ha det jævlig og bare ville slippe unna livets smerte. Kanskje du om halvannet år sitter på nettet på DOL og forsøker å overbevise en suicidal person om å tenke seg om tre ganger og forsøke å se det hele på litt avstand og utenfra seg selv og sin meningsløse verden? Nå synes du jeg bare snakker idioti, men det gjør jeg ikke, for jeg har vært der du er nå og snakker rett ut og ærlig fra mine erfaringer fra den gang, prosessen frem til i dag og hvordan jeg har det i dag ett år senere.

"Jeg lovet deg aldri en rosenhave" er det en gammel bok som heter og den tittelen (som er en setning fra en psykiater) sier mye. Jeg sier ikke at livet vil bli problemfritt, men jeg sier at livet kan bli bedre, men du må regne med å tråkke på en torn i ny og ne.

Jeg fant nettopp et selvmordsbrev jeg i sin tid skrev hvor jeg nettopp kommer til "selvmord er en egoistisk handling" og i dag ser jeg hvor dårlige begrunnelsene mine var, men på den tiden synes jeg de var svært gode argumenter. Hvorfor? I dag har jeg ikke depresjonens briller på. Det er mange som forsøker å ta livet av seg, men som mislykkes og får varige mén. Noen i rullestol, nakkeskader, hjerneskade, lever/nyreskade, blindhet osv. og som i etterkant angrer på valget sitt den gangen og strever enda mer psykisk etter det. Jeg har selv påført meg varig skade etter selvskading (epilepsi) og angrer bittert på det i dag, men jeg må leve med det idiotiske jeg har gjort og ta konsekvensene av det.

Jeg forstår at livet er for smertefullt for deg, men da er ikke det å ta livet sitt det beste valget. Jeg kjenner en som ville ta livet av seg og hadde drukket seg til mot (noe som i hvert fall er ynkelig), men når han sto der og alt var klart tenkte han: Jeg vet ikke hva jeg går glipp av i morgen. "I morgen er som i dag" tenker du nå, men det kan vi ikke vite sikkert. Jeg hadde ikke troen på det for ett år siden, men i dag sitter jeg og forsøker å få deg til å tenke deg om før du gjør et galt valg. Morgendagen kan by på endringer og nye muligheter. Jeg så på videoen du lenket til, men den ga meg lite nytt ettersom jeg selv har vært i din og hans situasjon.

Hvorfor tror du Nils Håvard Dahl fortsetter i yrket sitt som psykiater for å hjelpe mennesker i en fortvilt situasjon? Jeg kan tenke meg at han har vært med på å få innlagt suicidale pasienter. I dag er det svært få psykiatriske avdelinger som holder pasienter der livet ut. Det jobber sykepleiere og miljøarbeidere på stemningsposter. Hvorfor? De tok i mot meg og de har tatt i mot mange. De så at jeg hadde gitt opp, men de holdt håpet mitt når jeg ikke klarte å holde det. Når jeg etter 4 måneder ble utskrevet ble jeg møtt med smil og varme håndtrykk fra de som hadde sett meg fra det dypeste til å ville kjempe videre. Hadde ikke de sett at pasient etter pasient kom over sin depressive og tungsindige fase og ville leve, tror jeg ikke de hadde fortsatt i jobben. Da hadde den blitt for tøff.

Jeg ber deg lese innleggene mine nøye to ganger til. Les hva jeg skriver. Les at jeg har vært der du er og hva jeg sier i dag. Jeg håper du tenker deg godt om før du foretar deg noe. Ikke bare tenk på å få slipppe din egen smerte, men se på alternativene. Se hva du går glipp av. Hadde du vært en 93-åring som hadde sagt det samme som deg, hadde jeg ikke orket å engasjere meg i deg, men du er yngre. Du har livet fremfor deg. Du har mye i livets ryggsekk og det eneste vi kan er å gjøre vårt beste (og det er ikke å ta livet av seg).

Jeg setter veldig stor pris på det du prøver å si, jeg gjør det. Jeg synes ikke du snakker idioti, det er bare det at det er utrolig vanskelig å være enig med deg når jeg føler meg såpass ille. Jeg er sikker på at du forstår siden du har vært der før. Den håpløshets følelsen at dette varer evig, pluss at jeg ønsker ikke å bortkaste mine yngre år på å vente på å bli bedre. Jeg ønsker bare at jeg kunne gå ut å leve og ha det gøy som alle andre. Men jeg er fanget i mitt egen sinn, jeg klarer bare ikke å nyte noen ting lenger og det er bare utrolig vanskelig... kommer jeg noen gang til å få glede ut av ting igjen? Hvem vet, men det å vente er det som er vanskelig.

Anonymkode: 812bf...29d

[Elionoe]

Jeg er glad for at du forsøker å forstå. Jeg krever ikke mer. Å forsøke er godt nok og jeg vil du skal forsøke å leve videre, selv om det innebærer tunge dager, fortvilelse, håpløshetstanker, pesimistiske tanker og tanker om fremtiden som virker så fjern, en fremtid som ikke ser ut til å bli bedre. Du sier at du ikke ønsker å kaste bort fremtiden din på å vente på å bli bedre. Er du villig til å miste hele livet fordi du ikke orket å vente? Da ville jeg ventet. Jeg har strevet i 17-18 år og det er først de tre siste årene at livet har blitt bedre, men med noen fall (som i fjor når jeg var der du er nå). Når jeg hadde strevet i 10 år tenkte jeg at jeg ikke orket mer, men i dag når jeg har strevet meg fremover noen år til, ser jeg hvor feil jeg tok.

Om du ønsker og tenker du kan ha noe nytte av det, kan du ta kontakt med meg på privat melding.

Jeg håper inderlig du fortsetter å kjempe. Jeg tror du vil komme til å få et bedre liv, men det kommer ikke gratis. Du må gjøre noe aktivt selv for å bedre din egen situasjon. For min del ble det å tvinge meg selv inn i dagliglivets gjøremål etter flere måneder innelåst på lukket avdeling. Ser du noe sted du kan begynne? Det ga deg glede før, men ikke nå, jeg ber deg likevel tvinge deg til å fortsette. Selv hadde jeg liten energi og da gjaldt det å begynne i det små og øke litt etter litt. Om du tror du orker å rengjøre hele huset slik du kanskje en gang klarte, vil du oppleve å mislykkes og det er det siste du trenger nå. Nå trenger du mestring. Fyll dagene med noe konstruktivt. Hva likte du før? Ja, jeg vet at du ikke har glede av det lenger, men jeg har troen på at gleden kan komme tilbake. Jeg tror du ikke gjør det bedre for deg selv med å tenke hvor godt livet var eller kan være. Du må tenke hvordan det er nå og hvordan du skal få det bedre. En dag skal du gå ut og leve som alle andre. Psykiske problemer kommer ofte over tid og det tar tid til å komme seg ut av de igjen. Vær tålmodig.

Jeg vet ikke hvor glad du er i dikt, men jeg velger likevel å dele et dikt jeg ofte bruker i forbindelse med jobben hvor jeg hjelper mennesker i livskrise til å se muligheter:

Tilbake til livet

Langt der fremme

ser jeg at skyene revner,

og sola bryter igjennom.

Dit skal jeg!

For uansett hvor tungt livet kan fortone seg

og hvor mange mørke skyer som truer i horisonten,

skinner det alltid en klar sol bak der et sted.

Og hvert lille solglimt vi klarer å ta til oss,

hjelper oss til å ta enda et skritt

på den vanskelige veien...

Tilbake til livet!