Katta ute av sekken

[Momo]

Jeg klarte endelig å fortelle om selvskadingen min. Ikke til psykologen jeg allerede går til, men til legen som har gitt meg henvisning til ny behandler. Det var absolutt ikke lett, jeg måtte skrive det ned, men jeg tror det var bra at jeg passet på nå som jeg bare kunne føye det til listen med andre "symptomer" på henvisninga. Nå får i det minste ny behandler vite det, så får det være opp til hn å ta det opp dersom det er nødvendig. Det er en liten lettelse ikke å holde tilbake denne informasjonen selv om jeg skammer meg veldig over det. Jeg har også dårlig samvittighet overfor de behandlerne jeg ikke har fortalt det til.

Det er flere ting som for meg har gjort det vanskelig å fortelle noen om det:

- Jeg gjør det kun når jeg virkelig fortjener det, men jeg gjør det hovedsaklig fordi jeg har lyst. Dvs. jeg kunne latt det være hvis jeg ville og jeg har ikke egentlig noe ønske om å slutte med det. At det er sånn jeg tenker får meg til å føle at det er noe galt med meg.

- Skadingen var noe som begynte igjen nå i voksen alder uten at jeg hadde gjort det siden jeg var tenåring. Den gang var det ikke ordentlig skading en gang, mer et ønske som jeg ikke klarte å ta helt ut. Uansett så avslører det veldig hvor umoden jeg er.

- Jeg begynte med det ikke lenge etter at jeg hadde begynt med støttesamtaler hos en behandler. Jeg klarte ikke å fortelle det da fordi jeg var redd det skulle bli sett på som sabotasje. Etter det har det ikke blitt noe lettere å fortelle det.

- Jeg forstår at det ikke er bra uansett hvor alvorlig det er. Jeg ville ikke oppfordret andre til å tenke slik jeg gjør. Likevel sier hodet mitt at det er ikke er et problem før man må sy, og at mine småarr bare er bagateller.

Alt dette er ting jeg skammer meg over like mye som selve skadingen.

[AnonymBruker]

Applaus til deg som fortalte dette til legen! Det er første steg på veien til å bli bedre. Men jeg innrømmer glatt at dine tanker om skadinga er skremmende like mine egne, så det kan ta sin tid dette.

Anonymkode: 62456...e69

[Momo]

Applaus til deg som fortalte dette til legen! Det er første steg på veien til å bli bedre. Men jeg innrømmer glatt at dine tanker om skadinga er skremmende like mine egne, så det kan ta sin tid dette.

Anonymkode: 62456...e69

Takk. Jeg håper det viser seg at det var det riktige å gjøre, for akkurat nå er det fryktelig skummelt å tenke på at denne informasjonen faktisk ligger i posten, og om noen dager hos behandler.

Hva mener du med at det kan ta sin tid?

[stjernestøv]

Flott at du fortalte det

[umakenverdt]

Jeg tror det er bra du skrev det ned, slik at din nye behandler får vite om det. Og jeg tror det er viktig å tenke på at dette er viktig å vite for at behandleren din skal kunne gi deg best mulig hjelp (og forstå din situasjon best mulig). Jeg har stor forståelse for at slike ting tar tid før man tør å ta opp. 

Du bør gi deg selv et klapp på skulderen for å ha fortalt det

 

[Elionoe]

akk. Jeg håper det viser seg at det var det riktige å gjøre, for akkurat nå er det fryktelig skummelt å tenke på at denne informasjonen faktisk ligger i posten, og om noen dager hos behandler.

Hva mener du med at det kan ta sin tid?

 

Jeg er helt sikker på at du gjorde det beste for deg selv og din egen tilheling med å være ærlig og fortelle om selvskadingen. Du var ikke bare ærlig mot legen, men du var også ærlig mot deg selv og ba om hjelp til det du strever med. Du har tatt det første skrittet for deg selv mot å komme ut av et uheldig mestringsmønster.

Det er ikke alvorlighetsgraden som avgjør om det er selvskading eller ikke, men tanken og følelsen bak som fører til handlingen. Det er ofte slik at det kan begynne i det små med skading som bare påfører kroppen smerte og det kan eskalere. I mitt tilfelle førte skadingen til flere ukers sykehusinnleggelse på kirurgisk avdeling, men det vil ikke si at jeg var en "mer selvskader" enn deg. Det hele kan forklares. Når kroppen påføres smerte utskiller den endorfiner som er kroppens egen morfin for å motvirke smerte. Man kan bli avhengig av morfin. Når man har blitt avhengig må man også opp i høyere doser for å få den samme effekten. I tillegg blir man psykisk avhengig. Når man da snakker om selvskading, kan den psykiske avhengigheten bestå av at man må gjøre det styggere og styggere... Jeg er glad for at du ikke har gått i den rottefellen og håper nå du vil få god hjelp.

Kanskje du kan få noen tips når trangen eller viljen til å påføre deg selv smerte kommer: Hva kan jeg gjøre istedenfor å selvskade fra traumeverden.net

Jeg selv har hatt svært god effekt av å utsette skadingen i 5 minutter. Deretter 10 minutter. Deretter 10 nye minutter osv. Til slutt vil den intense trangen bli svakere og overkommelig/håndterbar. Da er følelsen god: Yes, jeg klarte å la være! En dag til uten selvskading!

Jeg tror at AB mener at det kan ta tid å "vikle seg ut av" selvskadingsmønsteret. Det er skremmende lett å komme inn i, men kan være vanskelig å bryte mønsteret. Kanskje også har det blitt en form for tvangshandling, forakt for seg selv, følelsesmestring, tankedemper osv. Da må man finne en erstatning istedenfor å selvskade seg og den er ikke opplagt. Der må hver og en finne sin måte. Det kan på et vis sammenliknes med en som røyker. Når h*n kommer i en stressende situasjon, må h*n "bare ta seg en røyk". Hvorfor? For å roe seg ned. Jeg har aldri røyket, men jeg vet at den vanskeligeste røyken å unnvike er morgenrøyken og de røykene jeg nevnte. Mulig jeg tar feil...

Endret 23. november 2015 av Elionoe

[Momo]

Jeg er helt sikker på at du gjorde det beste for deg selv og din egen tilheling med å være ærlig og fortelle om selvskadingen. Du var ikke bare ærlig mot legen, men du var også ærlig mot deg selv og ba om hjelp til det du strever med. Du har tatt det første skrittet for deg selv mot å komme ut av et uheldig mestringsmønster.

Det er ikke alvorlighetsgraden som avgjør om det er selvskading eller ikke, men tanken og følelsen bak som fører til handlingen. Det er ofte slik at det kan begynne i det små med skading som bare påfører kroppen smerte og det kan eskalere. I mitt tilfelle førte skadingen til flere ukers sykehusinnleggelse på kirurgisk avdeling, men det vil ikke si at jeg var en "mer selvskader" enn deg. Det hele kan forklares. Når kroppen påføres smerte utskiller den endorfiner som er kroppens egen morfin for å motvirke smerte. Man kan bli avhengig av morfin. Når man har blitt avhengig må man også opp i høyere doser for å få den samme effekten. I tillegg blir man psykisk avhengig. Når man da snakker om selvskading, kan den psykiske avhengigheten bestå av at man må gjøre det styggere og styggere... Jeg er glad for at du ikke har gått i den rottefellen og håper nå du vil få god hjelp.

Kanskje du kan få noen tips når trangen eller viljen til å påføre deg selv smerte kommer: Hva kan jeg gjøre istedenfor å selvskade fra traumeverden.net

Jeg selv har hatt svært god effekt av å utsette skadingen i 5 minutter. Deretter 10 minutter. Deretter 10 nye minutter osv. Til slutt vil den intense trangen bli svakere og overkommelig/håndterbar. Da er følelsen god: Yes, jeg klarte å la være! En dag til uten selvskading!

Jeg tror at AB mener at det kan ta tid å "vikle seg ut av" selvskadingsmønsteret. Det er skremmende lett å komme inn i, men kan være vanskelig å bryte mønsteret. Kanskje også har det blitt en form for tvangshandling, forakt for seg selv, følelsesmestring, tankedemper osv. Da må man finne en erstatning istedenfor å selvskade seg og den er ikke opplagt. Der må hver og en finne sin måte. Det kan på et vis sammenliknes med en som røyker. Når h*n kommer i en stressende situasjon, må h*n "bare ta seg en røyk". Hvorfor? For å roe seg ned. Jeg har aldri røyket, men jeg vet at den vanskeligeste røyken å unnvike er morgenrøyken og de røykene jeg nevnte. Mulig jeg tar feil...

Takk for utfyllende svar, Elionoe.

Jeg har lest en del om hvordan dette med selvskading ofte er, med avhengighet osv. Jeg leste også det du lenket til om hvordan unngå å skade seg. Jeg føler derimot at det forutsetter at man til dels har et ønske om ikke å skade seg, og det er ikke noe jeg har foreløpig. Jeg skader meg fordi jeg i visse situasjoner får lyst til det, fordi jeg liker å se meg selv blø. Den lille smerten jeg påfører meg selv går fort over og er bare noe jeg må tåle for å nå "målet". Derfor vil jeg heller ikke si at jeg er avhengig og at det er fare for at det skal eskalere, men der kan jeg så klart ta feil.

Jeg fortalte om selvskadingen til legen fordi jeg vet at det i teorien er det riktige å gjøre. Jeg ønsker jo ikke å lure behandlerne ved å holde tilbake ting, selv om jeg av og til gjør det. Det innebærer også at jeg må fortelle om de tankene jeg har skrevet om her til behandler etterhvert. En annen bekymring ved å fortelle om skadingen er at jeg skal få beskjed om at jeg må slutte med det, at fordi jeg ønsker å skade meg selv så vil jeg ikke få behandling e.l. Jeg tror derimot at dette ønsket vil bli borte av seg selv dersom jeg får andre ting mer på plass, og jeg håper behandler også vil forså dette.

(Ikke vær redd for å si ifra hvis noe at dette blir for beskrivende, for jeg ønsker ikke å trigge andre som eventuelt måtte titte innom her.)

[AnonymBruker]

Det jeg mente med at det vil ta tid er at du (i likhet med meg) egentlig ikke ønsker å slutte. Som jeg tolker deg så skader du deg ikke for å lette på en intens innvendig smerte, du gjør det fordi du liker å se deg selv blø. Det har jeg full forståelse for, det er derfor jeg også gjør det. Det er en viss skrekkblandet fryd inne i bildet også, hva jeg faktisk får meg selv til å gjøre. Selvfølgelig er dette et symptom på noe helt annet, og når du får dette på plass så vil skadinga avta og etterhvert stoppe fordi du ikke lenger trenger å gjøre det. Jeg fikk ting på plass for noen år siden og var lenge skadefri, men gikk på en smell og begynte igjen. Det går an å slutte.

Anonymkode: 62456...e69

[Momo]

Det jeg mente med at det vil ta tid er at du (i likhet med meg) egentlig ikke ønsker å slutte. Som jeg tolker deg så skader du deg ikke for å lette på en intens innvendig smerte, du gjør det fordi du liker å se deg selv blø. Det har jeg full forståelse for, det er derfor jeg også gjør det. Det er en viss skrekkblandet fryd inne i bildet også, hva jeg faktisk får meg selv til å gjøre. Selvfølgelig er dette et symptom på noe helt annet, og når du får dette på plass så vil skadinga avta og etterhvert stoppe fordi du ikke lenger trenger å gjøre det. Jeg fikk ting på plass for noen år siden og var lenge skadefri, men gikk på en smell og begynte igjen. Det går an å slutte.

Anonymkode: 62456...e69

Takk, det var fint at du oppklarte. Det skrives alltid så mye om det med smerte, men jeg føler ikke at jeg har noe særlig psykisk smerte, og den fysiske smerten er som nevnt bare en unødvendig bieffekt.