Helt på bunn

[AnonymBruker]

­Hei.
Jeg er inne i en periode nå hvor jeg ikke føler meg som meg selv lenger.
Jeg har jobbet i en bedrift de siste 4 årene, hvorav jeg har ønsket meg vekk de 2 siste årene. Jeg har søkt på nærmere 100 andre jobber, hvorav jeg har fått 3 intervjuer men ingen jobbtilbud.

Jeg mistrives ekstremt på jobb, føler jeg ikke har klart å knytte sterke bånd til noen av mine kollegaer samt at det på grunn av oljekrisen ikke har vært noen konkrete arbeidsoppgaver knyttet opp til min stilling. en typisk arbeidsdag for meg tilsvarer gjerne opp til 5+ timer med uproduktiv dødtid, så ofte føler jeg at jeg bare kommer på jobb for å være der.  Dette er nok hovedgrunnen for at jeg har det slik jeg har det, kombinert med at sliter med å knytte bånd med kollegaene mine. De er jo i samme situasjon som meg, men alle de er så mye bedre venner med hverandre enn det jeg er?!

Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg allerede i dårlig humør og lar dette gå utover familien min, selvom dette er noe jeg ikke ønsker i det hele tatt, men det er så utrolig vanskelig å ikke være i dårlig humør når jeg går rundt og er trist og lei hele tiden.  Jeg vet selv at jeg til tross for de negative tankene jeg har gjør jobben min slik som kan forventes av meg som arbeidstaker, jeg prøver på ingen måte å "lure" meg unna, og jeg stiller på jobb til rett tid hver dag. De gangene det kommer inn oppdrag er det som regel fullt kjør, men det hører sjeldenhetene til. 
Jeg er 27 år gammel, noe som burde tilsi at jeg er i min beste alder, men bare tanken av å gå på jobb gjør at det knyter seg i magen og gjør meg regelrett kvalm og uvel. Slik har det vært i ca 2 år. 

Så nå har bedriften bestemt seg for å nedbemanne, og alle avdelinger skal nedbemannes. Ledelsen har bestemt at på den avdelingen jeg er ansatt på skal kuttes, og Typisk min flaks er jeg den eneste på avdelingen som fikk varsel om oppsigelse. Jeg er den personen på avdelingen med tyngst utdanning, og ikke den med minst ansenitet, så til tross for alt nevnt over ble jeg ganske overrasket over ledelsens beslutning. Dette burde vært gode nyheter for meg, men til tross for at jeg mistrives er jeg jo avhengig av inntekten.

Uansett, dette har gjort at alt jeg har følt er blitt forverret ganske betraktelig. Jeg har også en baby på vei, og nå tenker jeg bare på hvordan dette skal gå når jeg blir arbeidsledig.

Jeg føler meg skikkelig deprimert og helt på bunn, og det går skikkelig ut over alle aspektene i livet mitt. 

Hva kan fastlegen min gjøre for meg? Jeg ønsker å bli sykemeldt ut oppsigelses tiden som er 3 måneder og legge hele denne bedriften bak meg som ett avsluttet kapittel i livet.

Anonymkode: b862b...652

[Trine]

Jeg fikk en liten mistanke nå om at bedriften valgte deg fordi du har en baby på vei, som betyr permisjon, økt fravær pga sykdom o.s.v. De har ikke bedriften lov til. Har dere ikke noe tillitsvalgt, fagforening eller verneombud som du kan ta opp dette med. Normalt er det jo den med minst ansinitet som skal gå først, dersom de har samme type stilling.

Fastlegen din har ikke lov til å sykemelde deg på det grunnlaget du forteller her. Men noen gjør det sikkert fordet. Men om de ikke da oppgir feil grunn så får du ikke sykepenger fra NAV.

Uansett bør du kontakte NAV så fort som mulig og varsle at du har blitt oppsagt og få hjelp til å skaffe ny jobb. Du er jo ung så mulighetene er større for deg enn veldig mange andre.

[Gjest Ladytron]

Jeg tenker som Trine at her kan det dreie seg om diskriminering siden du er gravid. Som hun skriver er det ulovlig.

Hvis dette kommer til å ramme deg økonomisk så er det gjerne verdt å ta saken videre via tillitsvalgt eller andre instanser, for å prøve og beholde jobben. Det er sikkert ikke så lett å få ny jobb når du er gravid/i fødselspermisjon.

Her står det at du har rett på en saklig begrunnelse for oppsigelsen: http://www.advokatenhjelperdeg.no/jus-artikler/strenge-krav-ved-nedbemanning/

Arbeidsgiveren må gi saklige begrunnelser, både for hvor mange ansatte som sies opp, og for hvordan de som må slutte i jobben er valgt ut. 
(...)
Ansiennitet og kompetanse hører til de vanligste momentene det er saklig grunn til å legge vekt på.

[grublerijenta]

Fastlegen kan ikke sykemelde pga konflikt i arbeidsforhold, men han kan sykemelde deg pga konsekvensene av konflikten.  Hvis du står i fare for å utvikle depresjon f.eks. kan det være  grunn til sykemelding.  I tillegg til det som både Trine og Ladytron skriver om tillitsvalgte og verneombud anbefaler jeg at du kontakter Mental Helse Arbeidslivstelefonen 225 66 700.  De har veldig god kompetanse på psykososiale problemer i arbeidsforhold, samt at de har full oversikt over hvilke tiltak som kan være aktuelle for deg i din situasjon.  

[AnonymBruker]

Hei og takk for alle tilbakemeldinger. jeg ser jeg glemte å presisere at jeg er mann. Ikke at det betyr noe men greit å få det med. 

Når det kommer til selve arbeidsplassen ville jeg ikke kategorisert det som noe konflikt på noe måter, for det er ikke noe trøbbel mellom meg og kollegaene mine, eller mellom meg og ledelsen. Det jeg sliter med om du kan si det, er at jeg føler meg mer eller mindre usynlig på arbeidsplassen. Dette har jeg kanskje lagt litt opp til selv, ubevisst, ved at jeg har valgt å ikke delta på sosiale sammenkomster og lignende. Derfor føler jeg at kollegagjengen på min avdeling som nå er 6 mann har bedre forhold seg imellom enn med meg.

 

Når beskjeden om oppsigelse kom kjente jeg inni meg at jeg ble veldig lykkelig, for på den måten kunne jeg få slippe å reise tilbake til det stedet hver dag, hvor jeg må sitte på rumpa hele dagen, uten noe produktivt å gjøre, og kun vente på at klokken ble 16 så jeg kunne dra hjem.

Samtidig trenger jeg inntekten så det er ett dilemma dette. Jeg har oppsparte midler som kan holde meg gående noen måneder. Egentlig så tror jeg at jeg kommer til å godta oppsigelsen kun for å få en liten pause og for å kunne få tid til å reflektere over hva mitt neste trekk blir.

Herregud, jeg føler meg som en skikkelig klagekjerring, men jeg har det ikke bra om dagen.

Jeg tenker at jeg er veldig langt nede og ulykkelig akkurat nå, jeg vet ikke om jeg har utviklet eller holder på å utvikle en depresjon, men jeg tenker at det må vel kunne gå an å få en sykemelding på dette grunnlaget? Jeg har forresten aldri tidligere vært sykemeldt pga psykisk helse, og kun vært sykemeldt de gangene jeg har skadet meg eller vært skikkelig syk. Altså kun ett fåtall ganger og da kun kortvarig. 

Anonymkode: b862b...652

[grublerijenta]

Ja du burde kunne få (egentlig så skal du ha det!) en sykemelding på bakgrunn av en depresjon selv i "tidlig" fase, for å unngå ytterligere eskalering av depresjonen.  Det trenger ikke være en fastlåst konflikt for at Arbeidslivstelefonen kan være til hjelp.  "Konflikter" i arbeidsforhold kan være så "bagatellmessig" som at man, som du beskriver,  føler seg - eller faktisk er - utenfor de klikkene som har dannet seg, de andre er venner som du beskriver.  Det i seg selv er belastende.  Jeg fikk veldig god hjelp fra Arbeidslivstelefonen, og de gav meg opplysninger om hvor jeg kunne få ytterligere hjelp, som ingen andre hadde informasjon om, verken lege, fagforening eller jeg selv.  Telefonen er gratis, uforpliktende og gir deg om ikke annet "en god samtale".  

Forøvrig så støtter jeg det at du i din situasjon for å få ting på avstand og starte på ny frisk i ny jobb er tjent med 3 mndrs sykemelding i oppsigelsestiden din.  Det er bare min personlige mening.  Det kan gi deg akkurat det du trenger for å komme videre.  Jeg gikk og ut fra at du var mann, at det ikke var deg som bar på barnet, fordi vernet for gravide arbeidstakere er så sterkt, en arbeidsgiver ville neppe utsatt seg for den blemmen.    

[Gjest Gargamel]

Jeg synes ikke det virker hensiktsmessig å gå i konflikt med arbeidsgiveren. Hvis du har hatt 5+ timer dødtid hver dag i lang tid er det vanskelig å si at oppsigelsen var usaklig, selv om man finner formelle feil i prosessen. Jeg ser for meg en ganske slitsom prosess hvor premien er en jobb du allerede mistrives i, men med enda surere miljø enn før.

Det er tungt for psyken å gå langt tid med for lite å gjøre på jobben. Jeg er ikke forundret over at det knyter seg i magen på vei til jobb under slike forhold. De som tror det er stressende å ha for mye å gjøre burde prøve en måned med for lite å gjøre. Det er 100x verre.

Til tross for vanskelige tider synes jeg du bør komme deg vekk, og fokusere på din neste jobb. Du burde sikkert gjort det for lenge siden.

Lykke til med babyen forresten!

[Trine]

Jeg hadde en mistanke om at du var mann siden du ikke skrev du var gravid, men menn har også permisjon og økt fravær i forbindelse med små barn. Men ellers så er jeg jo enig med Gargamel, det virker ikke hensiktsmessig for deg å bli i den jobben. Var mest fordi du var bekymret for økonomien at jeg nevnet at du kan ha blitt sagt opp på feil grunnlag.

[Elionoe]

Det høes ikke ut som noen god situasjon å være i slik du beskriver jobbhverdagen din og at dette (forståelig nok) preger deg som påvirker resten av familien din. Jeg synes du har vært sterk og utholdende som har stått i jobben, det er ikke godt å føle seg usynlig og utenfor det sosiale fellesskapet med kollegaer, i 2 år, men klapp deg selv på skulderen over at du har møtt opp presis dag etter dag.

Det er svært demotiverende å sende jobbsøknad på jobbsøknad uten å få napp. Mye arbeid for ingenting.

Jeg har få råd å gi deg, men ser andre bidrar konstruktivt og jeg h¨åper det vil ordne seg, enten det blir i den samme jobben, NAV eller ny jobb. Ønsker deg lykke til videre og gleder meg med deg over at du snart skal bli far