Ekspertsvar Hva er det som er galt med meg?

[AnonymBruker]

kan begynne med at jeg tidligere har hatt diagnose unnvikende pf (gått bort i fra denne etter behandling) og stemningslidelse i bipolarkategori, ikke spesifisert. Har i hovedsak svingninger mot depresjon. Har prøvd antidepressiva, reagerte negativt (flat, følelsesløs) og senere Lamictal, med god effekt. 

Nå har jeg gått uten medisiner ca ett år pga babyønske. I denne perioden har det hendt flere større begivenheter (studiestart ved universitet,  flytting, to nære personer ligger på det siste pga sykdom) som har skapt mye stress. Jeg ser nå virkningen medisinen hadde på meg og er skremt over hvor mye jeg sliter uten medisin. Av den grunn har vi besluttet at det ikke blir noe barn, som er en stor sorg og enda en tilleggsbelastning. Hele semesteret på universitetet er "bortkastet" ( blir sykemeldt) og jeg sliter med å vurdere hva jeg skal gjøre videre. Oppstart av Lamictal er igangsatt. Men nå vurderer jeg å få en ny utredning, kanskje før jeg er fullt medisinert. Jeg ønsker tilbakemelding på om det kan være fornuftig.

Det jeg sliter med er i stor grad det sosiale. Jeg har et stort ønske om å høre til, være sosial (spesielt faglig snakk) og ha noen å være sammen med. Men jeg sliter med small talk, og jeg har ikke behov for veldig mye kontakt (lenge av gangen, det blir jeg sliten av). I sosiale settinger sliter jeg når det blir mange (flere enn 3-4) og det kan oppleves som støy, ikke samtale. Når vi er en større gruppe hender det ofte at samtalen hopper fra ett tema til det neste så fort at jeg ikke klarer å følge. Jeg blir sittende stum og klarer ikke delta. Som regel begynner jeg da å dette ut, ser forvirret rundt fra den ene til den andre, før jeg gir opp. Jeg aner da at de andre lurer på hvorfor jeg ikke deltar, og det plager meg veldig. 

Etter at jeg sluttet på medisinen har jeg (og ektefelle!) lagt merke til at jeg har et stort behov for rammer. Må ha en plan, må lage lister. Å bare sitte og vente på at noe skal skje går ikke. Ektefelle er motsatt, tar alt med ro. Jeg får ikke startet med noe som helst om jeg ikke har en plan, for plutselig skal ektefelle noe helt annet (middag kl 15 istedet for 17) og da går alt i tullball. Da blir jeg stresset og fortvilet. 

Jeg har stort behov for mening i tilværelsen og har av den grunn bl.a byttet jobb når den ikke utfordrer meg lenger. Når det gjelder det sosiale på jobb er jeg opptatt av rettferdighet og har dessverre endt opp i større konflikter. Jeg får venner når jeg er i jobb fordi vi må snakke samme om arbeidsoppgaver. På den måten blir jeg kjent litt etter litt. På universitetet (student) sliter jeg med å komme inn i gruppen. Vi har ingen obligatoriske arbeidsgrupper, så jeg har ikke følt det naturlig å snakke med noen. På forelesning sitter jeg sammen med noen, men snakker ikke med dem. Jeg har ikke snakket med noen i den nye byen, annet enn helsesøster og studieveileder. 

Jeg ble henvist til dps pga avslutning av medisiner og oppfølging, men der fikk jeg avslag. Jeg fortalte om triggere for depresjon (flytting, ensomhet, ny i studenttilværelsen, dele bolig med fremmede m.m), og også om tidligere problemer på jobb som førte til at jeg valgte å studere. De ble også klar over barneønsket. Jeg har hatt kontakt med tilretteleggingstjenesten, som mente jeg klarte meg bra, selv om jeg ytret spesifikt ønske om hjelp og definerte behovet. Jeg har hatt kontakt med helsesøster, som lytter, men som ikke har kommet med forslag utover dette. Jeg lurer på om problemet er at livshendelsene overskygger problemet jeg har med det sosiale. Alle kan forstå at tap av foreldre, konfliktsituasjon på jobb, nytt studie med alt det innebærer og hormonbehandling for å få barn kan være vanskelig, særlig når alt kommer på en gang. Men det verste for meg er å ikke klare å forstå menneskene rundt meg. Det ender med at jeg trekker meg unna og isolerer meg. 

Hva bør jeg gjøre? Jeg gråter hver dag, spesielt om morgenen. Føler alt er håpløst. Jeg har stor, stor glede av faget jeg studerer, men føler ikke for å reise tilbake til ensomheten på studiestedet. Jeg klarer ikke å konsentrere meg når alt er kaos. Prøver å fordøye at vi aldri blir foreldre. Og klarer jeg ikke studiet heller har jeg ikke grunner igjen for å leve. Bør jeg be om en ny, uavhengig utredning? Har jeg et "snev av Asperger" som ektefelle hevder? Bare så det er klart, jeg ønsker veldig å arbeide og bidra, men ikke i en meningsløs stilling. Jeg må bruke hjernen min. 

Anonymkode: ff8f9...4ff

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Min vurdering er at dette ikke handler om disse livshendelsene, men om noe grunnleggende i/hos deg.

Ja, jeg tror din ektefelle er inne på noe vesentlig. Prøv å bli henvist til en skikkelig spesialist.

[AnonymBruker]

Jeg ser at noe kan ha blitt uklart. Jeg har vært i kontakt med tilretteleggingstjenesten ved universitetet, som ikke ville bidra med hjelp. Jeg kan fortsatt gå i samtale hos helsesøster, men det gir meg jo ingen sosial omgang med medstudenter, ei heller noen form for behandling. Jeg har bedt om en mentor hos tilretteleggingstjenesten, helst faglig, men gjerne også sosialt, men det så de ingen grunn til å gi meg.

Jeg hadde også satt pris på bolig uten å måtte dele kjøkken og bad med en fremmed. Nå lar jeg være å gå på do til jeg hører de andre har gått ut, og det kan ta noen timer. Jeg kjøper tørrmat jeg kan spise rett fra esken, så jeg slipper å lage mat på felleskjøkkenet. Jeg fyller flasker med vann til å ha på rommet i tilfelle jeg blir tørst. Jeg bruker dager i forveien på å forberede en tur i fellesvaskeriet. 

I tillegg har jeg begynt å kjenne etter i kroppen. Jeg svetter uvanlig mye i helt merkelige situasjoner. (F.eks når jeg skal i fellesvaskeriet) og forstår at det er angsten som spiller meg et puss. Jeg har løs avføring i ukesvis i perioder jeg må på universitetet etter å ha vært borte noen dager. Jeg har prikkinger i armer og ben, sannsynligvis fordi jeg spenner kroppen så mye. Og jeg sover dårlig. Våkner kl 5 og hjernen jobber allerede på høygir med problemløsing. Skal jeg klare å sove på kvelden må jeg løse oppgaver først for å flytte fokus fra hverdagens elendighet til noe konkret. Kroppen er så sliten av og til at jeg ofte må sove noen timer midt på dag. Armer og ben fungerer ikke. 

Anonymkode: ff8f9...4ff

[AnonymBruker]

Min vurdering er at dette ikke handler om disse livshendelsene, men om noe grunnleggende i/hos deg.

Ja, jeg tror din ektefelle er inne på noe vesentlig. Prøv å bli henvist til en skikkelig spesialist.

Takk for svar. Har du (eller andre) forslag til gode spesialister i Oslo eller Trondheim? Dette er helt nytt for meg. 

Anonymkode: ff8f9...4ff

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter ditt andre innlegg med helt nye opplysninger, tenker jeg mer i retning av angstlidelse(r).

For dette kan du få hjelp ved ethvert DPS.

[Trine]

Takk for svar. Har du (eller andre) forslag til gode spesialister i Oslo eller Trondheim? Dette er helt nytt for meg. 

Anonymkode: ff8f9...4ff

Om du vil utredes for asperger så har sykehuset i Vestfold spesialister på det. Det er i Horten. Elleså har sikkert madelenemie oversikt over spesialister i Oslo. Har du vært slik som dette hele livet? Har du alltid hatt disse sosiale problemene? Etter hva jeg har forstått så hjelper det ikke med medisiner dersom man har asperger, ikke på de sosiale problemene ihvertfall. Men angst er jo ikke unormalt å få når man har asperger og medisinene hjelper sikkert på det. Om du har fått avslag på dps så må du be legen din skrive en ny henvisning dit.

[AnonymBruker]

Ja, det er mye angst når jeg er stresset. I medisinert tilstand er angsten så og si borte. Grunnen til at jeg tenkte det var greit med en ny utredning nå er fordi jeg har vært uten medisiner ca ett år og har virkelig fått kjenne på kroppen hvor det butter  mest.

Det er det sosiale jeg sliter med. Og også grubling/tanker som går i ett kjør, gjerne analyse og problemløsning. Både i positiv forstand (student, faggrubling) og sosialt/negativ (hva gjorde jeg feil denne gangen, hvordan rette opp, likheter/forskjeller til andre hendelser). Særlig det negative sliter meg ut og gjør meg deprimert. Jeg fintenker i detaljer og klarer ikke å komme igang med ting. Problemene virker uoverkommelige og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å løse opp. Kan henge meg opp i ting og ikke få ro på meg før det er fikset. Jeg sliter med å avslutte før tankerekken er ferdig og problemet løst.

Det sosiale gjelder også i forholdet til min utadvente og laid back ektefelle. Da ser jeg virkelig hvor 'håpløs' jeg er. Jeg har vært slik hele livet. Alltid hatt problemer med å få innpass i grupper. Jeg forstår ikke kodene og braser ut med ting som jeg etterpå forstår er konfliktmateriale. Jeg svarer i overkant ærlig og forstår ikke når man bare skal jatte med. Det har resultert i at jeg tidvis har vært stum og bare observert. Jeg blir oppgitt over hvor redd mange er for konflikter, selv om de er aldri så små, f.eks fornærme noen for at kjolen ikke er kledelig, fordi det er logisk for meg at man da heller bytter til en finere kjole. Andre ville løyet og skrytt av kjolen. Jeg har en underliggende (ganske konstant) følelse av at folk ikke liker meg pga dette. Heldigvis er jeg noen lunde flink til å tilpasse meg og lære, og holder nå kjeft istedet for å påpeke at kjolen ikke er kledelig.

Som sagt har jeg tidligere hatt diagnosen unnvikende pf. Da mye pga redsel for å gjøre feil/dumme meg ut. Nå ser jeg jo at mange av tankene mine er riktige (ref lite kledelig kjole), men at det ikke er sosialt akseptabelt, altså at jeg ikke aksepteres i gruppen. 

Kan i tillegg nevne at jeg har en far og bror som også er sosiale avvikere. Ja, i grunnen også min mor. Jeg lærte aldri enkle koder hjemme av den grunn at vi sjelden/aldri hadde besøk eller at mine foreldre har noe sosialt nettverk. 

Anonymkode: ff8f9...4ff