Ekspertsvar Efexor

[AnonymBruker]

Jeg går på efexor, men syns ikke de har noen effekt. Jeg har tatt 75 mg daglig i 6 mnd og økte til 112,5 for ca 2 uker siden. Jeg skal gå på den dosen i 4 uker før jeg øker til 150 mg. Hvor lenge må jeg gå på økt dose før jeg vet om det har effekt eller ikke? Den siste tiden etter doseøkningen har jeg følt meg mer deprimert enn før doseøkningen. Aller helst kunne jeg tenkt meg å seponere, men man må vel følge behandlingsopplegget man blir gitt på poliklinikken?

Anonymkode: 5f027...a50

[Bipolarbear]

6 mnd med 75 mg høres lite ut. Vil tro at du må opp i betydelig høyere dose enn du tar i dag. Jeg ble raskt trappet opp til 225 mg den gang jeg tok dem, og før det merket jeg lite virkning.

[AnonymBruker]

6 mnd med 75 mg høres lite ut. Vil tro at du må opp i betydelig høyere dose enn du tar i dag. Jeg ble raskt trappet opp til 225 mg den gang jeg tok dem, og før det merket jeg lite virkning.

Jeg får veldig plagsomme bivirkninger så det tar litt tid. I felleskatalogen står det at man skal ta 75 mg ved sosial angst og at økning ikke har noe for seg. Så da forstår jeg ikke hvorfor de øker når jeg har sosial angst.

Anonymkode: 5f027...a50

[Bipolarbear]

Vil tro at denne medisinen virker bedre på depresjon enn sosial angst. Jeg ville søkt annen hjelp for sos. angst. Mtp medisin, skal irreversibel MAOI være effektivt på begge deler. Ulempen er noe kostrestriksjoner, og at du må søke om å få medisinen på reg.fritak. Forstår det med plasomme bivirkninger, og at man må avveie fordeler/ulemper. Min erfaring er at en  bivirkninger KAN avta/forsvinne etter en tids bruk. Hvilke, vet man sjelden før man har forsøkt.

[AnonymBruker]

Vil tro at denne medisinen virker bedre på depresjon enn sosial angst. Jeg ville søkt annen hjelp for sos. angst. Mtp medisin, skal irreversibel MAOI være effektivt på begge deler. Ulempen er noe kostrestriksjoner, og at du må søke om å få medisinen på reg.fritak. Forstår det med plasomme bivirkninger, og at man må avveie fordeler/ulemper. Min erfaring er at en  bivirkninger KAN avta/forsvinne etter en tids bruk. Hvilke, vet man sjelden før man har forsøkt.

Bivirkningene avtok litt med tiden, men nå er de tilbake ettersom jeg har økt dosen.

Anonymkode: 5f027...a50

[Madelenemie]

Jeg går på efexor, men syns ikke de har noen effekt. Jeg har tatt 75 mg daglig i 6 mnd og økte til 112,5 for ca 2 uker siden. Jeg skal gå på den dosen i 4 uker før jeg øker til 150 mg. Hvor lenge må jeg gå på økt dose før jeg vet om det har effekt eller ikke? Den siste tiden etter doseøkningen har jeg følt meg mer deprimert enn før doseøkningen. Aller helst kunne jeg tenkt meg å seponere, men man må vel følge behandlingsopplegget man blir gitt på poliklinikken?

Anonymkode: 5f027...a50

Hei!

 

Jeg har lest virkningen slike medisiner har på mennesker, de får økt angst, økt uro, økt nervøsitetmed mye mer, uff, 

Herregud på er tidspunkt må man da skjønne at dette er "å gripe etter hjelp i mørke",

dvs psykiatere famler, dette er ofte så tragisk og håpløst at dettte synseriet burde blitt borte.

Men det positive er nok at etter som vitenskapen setter premisser og krav, så blirt det ikke like lett og tro og synse.

På et tidspunkt må det stilles større krav til ssri snri m.m.men offrene, alle de som har strevd, de er de viktige til sist og til slutt.

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

 

Jeg har lest virkningen slike medisiner har på mennesker, de får økt angst, økt uro, økt nervøsitetmed mye mer, uff, 

Herregud på er tidspunkt må man da skjønne at dette er "å gripe etter hjelp i mørke",

dvs psykiatere famler, dette er ofte så tragisk og håpløst at dettte synseriet burde blitt borte.

Men det positive er nok at etter som vitenskapen setter premisser og krav, så blirt det ikke like lett og tro og synse.

På et tidspunkt må det stilles større krav til ssri snri m.m.men offrene, alle de som har strevd, de er de viktige til sist og til slutt.

 

Nå er du ute på ville veier igjen. Når et medikament av helsemyndighetene får en sykdom som indikasjon for bruk, baserer det seg på mange vitenskapelige studier av høy kvalitet. Her er det du som er ute med uvitenskapelig synsing.

[Madelenemie]

Nå er du ute på ville veier igjen. Når et medikament av helsemyndighetene får en sykdom som indikasjon for bruk, baserer det seg på mange vitenskapelige studier av høy kvalitet. Her er det du som er ute med uvitenskapelig synsing.

Synd du ikke forstår, eller ser, også alle de som ikke opplever noen god virkning av mange psykiatriske medisiner, eller det at det ofte kanskje fins  andre løsninger, som er bedre/like bra, men som ikke innebærer medisiner.

noen opplever kanskje noe positivt i starten med feks ssri/snri m.m., som kanskje like mye skyldes eget ønske, forventing og tro på at dette virker, håp osv...så går årene, ting ble ikke som man håpet, og faktorer her er alt fra at man føler seg mer og mer tiltaksløs, mister energi, sover mer, mister initiativ, mister fantasi, får forstoppelse, legger på seg, får vann i kroppen, økt apetitt, blir enda mer trist, urolig m.m.(dette var kun et eksempel) (jeg tror ikke de som skriver på dol er en helt særegen gruppe mennesker med psykiske vansker, jeg tror de er nokså representative, og jeg tror en del psykiatere bør bli mye flinkere til å se hvordan hele menneske påvirkes av medisinene)

Det for meg å lese her inne på dol, innleggene til alle dem som ikke føler de har det særlig bra som, kanskje "bedøvet" i følelsene, eller alt det kroppslige ubehaget mange på medisiner også får, alt det har gitt meg et annet perspektiv og fokus på hva medisiner også kan bety og være for mennesker.

Du vet veldig godt at jeg ikke er total-motstander av psykistriske medisiner, tvert i mot, vet jeg de har, både blitt godt dokumentert, og kan hjelpe mange, med ulike sykdommer og lidelser. 

Det er en bedre praksis på når medisiner skal skrives ut, for hva, hvor lang tid, osv..sett i sammenheng med sykdom, men viktig også, evne til å ta individuelle vurderinger, videre flere studier, og bedre studier, flere langtidsstudier , der man ikke minst ser mer på helse på sikt vurdert for ulike psykiatriske pasientgrupper. 

Hvis psykiater Ulrik Malt oppsummert mener noe sånt:

Malt sa mer enn dette i løpet av de to timene vi snakket sammen. Jeg tror likevel det viktigste har kommet fram. Hva sitter jeg igjen med? Først og fremst dette: Kunnskapsmangel er grunnen til at det foreskrives for mye psykofarmaka i Norge i dag. Både kunnskapen vi har, men som ikke tas godt nok i bruk, og kunnskapen vi ikke har (f.eks. flere langtidsstudier) og hvor man trenger mer forskning for å få mer sikker viten. Dersom Ulrik Malt har rett, må kunnskapen fra lærebøker og metastudier finne en langt bedre vei både til behandlingsveiledere og til psykiatere og leger enn det den synes å gjøre i dag. Det fortjener både pasienter, pårørende og brukerorganisasjoner som WSO hvor tilliten til psykiatrien er svært liten.

 

Her er linken til intervjuet:

http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=447740&a=3

Det er en hel del psykiatere som også selv etterspør bedre studier, langtidsstudier, og en annen og bedre helhetstenkning rundt behandling av ulike psykiske lidelser, så alle som stiller spørsmål og er kritiske er ikke helt på jordet.

Selv ikke malt hadde lest en viktig og en av få langtidsstudier på schizofrenipasienter....

I sin bok bruker Whitaker en god del sider på én bestemt langtidsstudie, signert Martin Harrow. Det spesielle med studien er at perspektivet er så mye lengre enn det man normalt finner. Forskeren har fulgt 64 schizofrenipasienter og 81 pasienter med andre psykotiske lidelser over en periode på hele 20 år fra 1990-tallet og framover. Den ene gruppen pasienter fikk psykofarmaka gjennom hele denne perioden, mens den andre ikke fikk det. Resultatene av studien er oppsiktsvekkende. Alle indikatorer viser at gruppen som ikke fikk psykofarmaka, klarte seg langt bedre enn de andre: Langt færre psykotiske symptomer, langt mindre angst samt bedre kognitive funksjoner, for å nevne noe. Men kan man ha tillit til denne typen enkeltstudier?

Ulrik Malt hadde ikke lest denne enkeltstudien da jeg intervjuet ham. Derfor sendte jeg den til ham i etterkant, slik at han kunne kommentere den. I sitt grundige e-post-svar konkluderer Malt blant annet med følgende:

«Det er en interessant artikkel som jeg ikke hadde lest, og som jeg glad for at jeg fikk lese. Den tar opp spørsmålet om tap av respons over tid som lenge har vært diskutert innenfor psykofarmakologi. At det kan forekomme, er dog ingen nyhet. Men omfanget er uklart. Denne studien antyder at det er høyere enn man har trodd. Men studien er ikke randomisert. Det er derfor sannsynlig at de som i sin tid fikk antipsykotika, var vurdert annerledes enn de som ikke fikk antipsykotika. Det vil i neste omgang også gjøre at forløpet kan bli ulikt uten at dette behøver å ha noe med antipsykotika å gjøre. Studien til Harrow gir ikke noe endelig svar på langtidseffekter av antipsykotika ved schizofreni, men understreker igjen at vi trenger langtidsstudier; at det er et problem at mange behandlingsanbefalinger er basert på korttidsstudier, og at vi må få mer data om hvem som ikke trenger psykofarmakologisk behandling. For øvrig er det min klare oppfatning at det brukes for mye antipsykotika i dag, men det sier ikke studien noe om, selv om det vel ligger implisitt i formuleringene.»

 

 

 

Og sånn fortsetter det, med studier på psykoselidelser, bipolaritet m.m. medisiner har ikke bare snille virkninger brukt over lang til og sett i et livsperspektiv. Så må man bli flinkere til å se individet og gripe litt mindre raskt etter enkleste løsning, det mener jeg og mange.

 

 

 

 

[Aspergers Inc.]

Malt sier også:

– Behandlingsveilederne er et stort problem og fører til mye feilbehandling. Mange av dem er for unyanserte og overfladiske. For noen år tilbake satt jeg i et utvalg med 7–8 personer oppnevnt av Helsedirektoratet som skulle utarbeide nye retningslinjer for behandling av bipolare lidelser. Den andre psykiateren i utvalget var Trond Aarre. Men da utkast til veileder forelå, trakk jeg meg.

[Hugo]

Hvor hadde psykiatrien vært i dag uten moderne medisiner? Jeg kan i alle fall svare for min del at hadde det ikke vært et medikament som fikk meg til og lande da jeg var manisk så hadde jeg mistet uendelig mye og hatt langt større problemer en jeg har i dag... så får man akseptere at man må gjennom noen medikamenter før en treffer blink og at doser må justeres opp eller ned,kan disse medisinene hjelpe med å holde meg stabil så tar jeg de gladelig helt fram til jeg skal i penalet. For min del er det om å gjøre å få det medikamentet som er mest effektivt for min diagnose og at bivirkningene er til å leve med.

 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skal svare på dette i en egen tråd.