Ekspertsvar Hva er det terapeuten min mener med dette?

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg synes kommunikasjonen i samtalene med psyk. sykepleier ofte halter. For eksempel kan jeg si "Det er helt j*lig hjemme for jeg har vært for deprimert og sliten til å vaske og rydde på en stund." Og hun vil ta tak i min "frykt" for støv og spørre hva som er det verste som kan skje hvis det er møkkete hjemme. 

 

Jeg har et helt normalt forhold til støv og bakterier jeg altså, men jeg skulle da helst sett at jeg orket å holde det rent og ryddig hjemme som et normalt menneske i stedet for å ligge fortvilet og utslitt i sengen. Det er et tilbakevendende problem at hun fester seg ved konkrete smådetaljer i det jeg sier, og jeg blir veldig frustrert, og ofte sint av det for jeg føler meg ikke forstått. Det føles som om målet hennes er at jeg skal akseptere min tilstand som ubrukelig og syk i stedet for å bli en funksjonsfriskt medlem av samfunnet, at jeg skal venne meg til at huset er støvete for alltid. 

 

Kan noen forklare hvorfor hun holder på med dette? 

 

Mvh HJ.

Anonymkode: cdb04...78e

[ISW]

Dette burde høre hjemme i en slags "hall of shame" over merkelige utsagn fra behandlere. Jeg har lest en del andre også, f.eks med tvangslidelse og frykt for å skade ungen sin som fikk høre at "for sikkerhets skyld varsler vi barnevernet".

Det høres ut som en imponerende misforståelse rundt hva du lider av. 

 

[Elionoe]

Har du sagt til henne hva du tenker om dette? At du mener det er feil fokus på problemstillingen, at hun "vil du skal bli" ubrukelig syk osv. Kanskje hun holder på med det fordi du ikke har gjort henne oppmerksom på hvor frustrerende det er at hun ikke ser deg og problemene dine?

En åpen og ærlig kommunikasjon mellom terapeut og pasient, som skal gå begge veier, er en forutsetning for å lykkes i terapien.

[AnonymBruker]

Jeg har sagt til henne at jeg ikke synes de kognitive spørsmålene hennes treffer det jeg sliter med, men jeg har inntrykk av at hun tolker det som behandlingsmotvilje fra min side og ser på sinnet mitt som fremgang eller noe slikt. Mange ganger har jeg hatt klart for meg hva jeg skal si til henne før timen, men så blir det aldri helt som jeg har tenkt der inne. Kanskje det er behandlingsmotvilje fra min side. Jeg vet ikke. 

En gang ble jeg håpløst fortvilet, fordi hun sa at hun bare kunne hjelpe meg her og nå, og ikke kunne hjelpe med å motvirke depresjon i fremtiden, akkurat som om det var selvsagt. Og da hun så hvor håpløs jeg ble, så foreslo hun innleggelse! Hvor kom det fra, liksom? Jeg vet at depresjoner går over. Det har de gjort mange ganger før. Det er ikke problemet. Problemet er at jeg vet at de kommer igjen og igjen, og det orker jeg ikke mer. 

Jeg har bare et tilmålt antall timer før behandlingen avsluttes. Jeg skulle ønske det var en plan med det hun holder på med. At det kanskje bare er jeg som ikke forstår det? Det er jo jeg som er den syke pasienten tross alt. Huff. 

Mvh HJ

Anonymkode: cdb04...78e

[Elionoe]

Jeg har sagt til henne at jeg ikke synes de kognitive spørsmålene hennes treffer det jeg sliter med, men jeg har inntrykk av at hun tolker det som behandlingsmotvilje fra min side og ser på sinnet mitt som fremgang eller noe slikt. Mange ganger har jeg hatt klart for meg hva jeg skal si til henne før timen, men så blir det aldri helt som jeg har tenkt der inne. Kanskje det er behandlingsmotvilje fra min side. Jeg vet ikke. 

 

(...)

 

Jeg vet at depresjoner går over. Det har de gjort mange ganger før. Det er ikke problemet. Problemet er at jeg vet at de kommer igjen og igjen, og det orker jeg ikke mer. 

 

Anonymkode: cdb04...78e

Har du forsøkt å skrive ned det du ønsker å formidle i timen? Ofte kan det bli vanskelig å gjøre det der og da, fordi man ikke husker alt, avbrytes av spørsmål og kommentarer, avspores selv av sine egne tanker osv. Du kan også, om du ikke liker å skrive, ta med en lapp med stikkord og før samtalen etter den. Husk det er du som skal få snakke om det du ønsker.

Har du tilbakevendende depressiv lidelse siden du sier at du vet depresjonen kommer gang etter gang?

[AnonymBruker]

Takk for svar og råd. Jeg har skrevet ned på telefonen min ting jeg vil ta opp, men det forsvinner liksom i spørsmål og kommentarer som du sier. Jeg skal ta med lapp neste gang. 

Jeg vet ikke hva jeg har eller hva de mener at jeg har. Hvert andre til tredje år blir jeg så deprimert at det er vanskelig eller umulig å fungere i jobb og skole. Nå sist raste alt sammen. Det har vært sånn i 20 år, siden mine tidlige tenår. Det er veldig vanskelig å motivere seg til å gjøre konstruktive ting når jeg vet at jeg sannsynligvis mister alt om noen få år likevel. 

Mvh HJ

Anonymkode: cdb04...78e

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen "terapeuter" makter å lære seg teknikker uten at de samtidig utvikler forståelse for terapi.

[Elionoe]

Jeg vet ikke hva jeg har eller hva de mener at jeg har. Hvert andre til tredje år blir jeg så deprimert at det er vanskelig eller umulig å fungere i jobb og skole. Nå sist raste alt sammen. Det har vært sånn i 20 år, siden mine tidlige tenår. Det er veldig vanskelig å motivere seg til å gjøre konstruktive ting når jeg vet at jeg sannsynligvis mister alt om noen få år likevel. 

 

Anonymkode: cdb04...78e

Jeg kan kjenne meg igjen. Jeg går ned i en depresjon hver høst hvert 3. år som fører til tvangsinnleggelse i flere måneder. Dette er veldig ødeleggende og virker demotiverende for fremtiden, men vi må ikke miste troen på fremtiden og livet. Det jeg fokuserer på i de gode periodene, er at det bare er en pause fra livet, at livet fungerer fint i de tre årene imellom de depressive periodene. At jeg må gjøre det beste ut av livet mens jeg kan. At jeg vil ha det best mulig sammen med meg og mine mens jeg har det bra. Når depresjonen krasjer inn i meg, må jeg ta en pustepause, og deretter kan jeg leve igjen.

Har du forsøkt medisiner; antidepressive eller stemningsstabiliserende medisiner?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skjer dette hvert 3. år på tross av vedvarende medisinering?

[AnonymBruker]

Det jeg fokuserer på i de gode periodene, er at det bare er en pause fra livet, at livet fungerer fint i de tre årene imellom de depressive periodene. At jeg må gjøre det beste ut av livet mens jeg kan. At jeg vil ha det best mulig sammen med meg og mine mens jeg har det bra. Når depresjonen krasjer inn i meg, må jeg ta en pustepause, og deretter kan jeg leve igjen.

Det var en fin måte å se det på, og jeg synes det er imponerende at du klarer å holde motet oppe. For meg er ikke livet fint nok mellom depresjonene til at det føles som om det er verdt det dessverre. Det er bare en evig kamp for å kravle opp av et hull, for så å falle ned igjen. Men jeg håper jo at det kan endre seg. 

Har du forsøkt medisiner; antidepressive eller stemningsstabiliserende medisiner?

Ja. Har fått forskjellige medisiner opp gjennom årene. Cipralex, Remeron, Lamictal, Wellbutrin. Jeg har aldri hatt noen oppfølging på medisinene, derfor har det endt med at jeg slutter etter noen år når den siste resepten går ut. Og så er det i gang igjen. Har fått Wellbutrin sammenhengende i et par år nå. Det har hjulpet meg før. Den siste depresjonen ble mildere da dosen ble økt. 

Anonymkode: cdb04...78e

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Derfor må du ALDRI mer slutte med antidepressiva.

[peppermyntete]

Derfor må du ALDRI mer slutte med antidepressiva.

Jeg har lært det etter hvert. Også er det mye lettere nå med E-resept via sms. Jeg slipper å krangle med de sure legesekretærene.

[Elionoe]

Derfor må du ALDRI mer slutte med antidepressiva.

Jeg vet ikke hva det er med oss mennesker, men vi må ha en iboende trang til å ha full kontroll over livene våre selv og ikke "underkaste" oss ved å bruke medisiner. Jeg har sett det her på DOL og jeg har sett det på andre diskusjonsforum, at mange velger å slutte på en medisin selv om de vet den hjelper, enten det er antidepressivv, antipsykotisk eller antiepileptika.

Det er kanskje lettere å akseptere at man trenger medisin når det "råker det fysiske"? men for jeg har hatt epilepsi i ca. 5 år og etter siste status epilepticus (dvs. en serie anfall uten oppvåkning som ofte trenger sykehusinnleggelse) ble jeg så skremt at jeg har vært nøye med medisineringen når vi endelig fant riktig kombinasjon. Nå har jeg vært anfallsfri i 3 1/2 år og jeg vet mange epileptikere tenker at de kan slutte på medisinen og klare seg uten - og etter 2-3 mnd. får de nytt anfall og de må begynne på medisiner igjen. Jeg vil ikke ha et status epilepticusanfall igjen, som gjorde meg apatisk og "dement" praktisk og sosialt i tre uker etterpå, og har godtatt at jeg må gå på Lamictal og Rivotril "resten av livet", i hvert fall i mange år. Hvis du går på blodtrykksenkende, kolesterolsenkende, (kronisk) smertestillende, ADHD-medisin eller medisiner for magen, slutter du da på disse uten å snakke med legen fordi du har følt deg bra en stund?

Kan NHD si noe om hvorfor vi mennesker ser ut til å være motstandere av medisiner? Ligger det i vår natur eller kan det skyldes miljø/ytre påvirkning (på generelt grunnlag)?

[Aspergers Inc.]

 

Kan NHD si noe om hvorfor vi mennesker ser ut til å være motstandere av medisiner? Ligger det i vår natur eller kan det skyldes miljø/ytre påvirkning (på generelt grunnlag)?

En viktig grunn er nok bivirkninger. Ikke minst gjelder dette AD/AP som man gjerne blir feit, lat og avflatet av.

[umakenverdt]

 

Jeg vet ikke hva det er med oss mennesker, men vi må ha en iboende trang til å ha full kontroll over livene våre selv og ikke "underkaste" oss ved å bruke medisiner. Jeg har sett det her på DOL og jeg har sett det på andre diskusjonsforum, at mange velger å slutte på en medisin selv om de vet den hjelper, enten det er antidepressivv, antipsykotisk eller antiepileptika.

Jeg synes det er interessant, denne trangen til å prøve uten medisiner. Jeg synes det er rart å kjenne på dette. For min egen del tror jeg ikke det handler om kontroll. Egentlig tror jeg for min egen del at det er fordi jeg er usikker på hva det er som gjør at jeg er bedre, og om jeg kunne klart meg uten dem nå... Jeg er imidlertid for redd for at det kun er medisinene som gjør meg bedre, og jeg da faller helt sammen om jeg slutter...

[Elionoe]

Jeg synes det er interessant, denne trangen til å prøve uten medisiner. Jeg synes det er rart å kjenne på dette. For min egen del tror jeg ikke det handler om kontroll. Egentlig tror jeg for min egen del at det er fordi jeg er usikker på hva det er som gjør at jeg er bedre, og om jeg kunne klart meg uten dem nå... Jeg er imidlertid for redd for at det kun er medisinene som gjør meg bedre, og jeg da faller helt sammen om jeg slutter...

 

Jeg ser det er forskjell på medisiner for det psykiske og fysiske, men likevel - skal jeg slutte på epilepsimedisinene for å se om jeg kan klare meg uten? Kan en med blodtrykk kutte ut blodtrykksenkende for å se om h*n kan klare seg uten? :)

Jeg anklager ingen og jeg ser poenget med bivirkninger. Likevel, er du villig til å bli sykere fremfor å ta medisiner selv om de har bivirkninger? Noen bivirkninger går på helsen løs, men det finnes flere medisiner innenfor samme gruppe å velge mellom.

[Elionoe]

Det var en fin måte å se det på, og jeg synes det er imponerende at du klarer å holde motet oppe. For meg er ikke livet fint nok mellom depresjonene til at det føles som om det er verdt det dessverre. Det er bare en evig kamp for å kravle opp av et hull, for så å falle ned igjen. Men jeg håper jo at det kan endre seg. 

 

Beklager! Jeg sporer omtrent av hele tråden din, men glemmer deg ikke

Har du tanker om hva du kan gjøre for at livet skal bli bedre mellom de depressive periodene? Jeg vet ikke hva du ev. strever med siden livet ikke er godt, men det jeg vet er at mange som strever psykisk ikke er snille og vennlige nok mot seg selv. Er det slik for deg?

Anonymkode: cdb04...78e

[umakenverdt]

 

Jeg anklager ingen og jeg ser poenget med bivirkninger. Likevel, er du villig til å bli sykere fremfor å ta medisiner selv om de har bivirkninger? Noen bivirkninger går på helsen løs, men det finnes flere medisiner innenfor samme gruppe å velge mellom.

Jeg skal ikke slutte selv, før behandler eventuelt anbefaler det, jeg vil ikke risikere at ting går tilbake til slik de var  Jeg er også heldig som ikke har noen særlige bivirkninger. Jeg håper heller ikke mitt innlegg tolkes som en oppfordring til å prøve å slutte med medisiner, for det var virkelig ikke meningen min!

Men klart jeg er nysgjerrig på hva som er medisinene og hva som er andre faktorer. Jeg får jo medisinene gratis nå, og vil jo ikke belaste dersom jeg kunne klart meg uten. 

(og beklager til trådstarter at dette ble en liten avsporing. Jeg tror bare sykepleieren mener det godt, men skjønner godt at du ikke føler at du og det du kommuniserer blir tatt på alvor!)

[AnonymBruker]

Sånn går det når DPS skal spare lønninger og ansetter sykepleiere som terapeuter. Noen (med psykiatri som spesialisering) kan gjøre en god jobb, men andre burde holdt seg til andre oppgaver. Kanskje du skulle snakket med en psykolog, psykologspesialist eller psykiater i stedet? Kan du be om å bytte behandler? Eller søke om en privatpraktiserende? Det handler ikke bare om medisiner, men også om å bli forstått og møtt på en god og faglig kompetent måte.

Anonymkode: 32b77...09d