Å please

[AnonymBruker]

Hvordan kommer jeg meg ut av min idiotiske tendens til å please andre? Dette gjelder den jeg er glad i først og fremst. Jeg skjønner at dette kommer av et ønske om kjærlighet og omsorg, som jeg i barndommen bare oppnådde noe som tilsvarte dette ved å gjøre som jeg fikk beskjed om. Derfor går jeg ofte på akkord med meg selv i kjærlighetsforhold. Jeg ønsker så gjerne at de skal være glade i meg, gjør derfor som jeg tror de ønsker, og føler meg bare elendig etterpå. Om de i det hele tatt er glade i meg, så vet de jo ikke hvem jeg egentlig er. I tillegg  føler jeg at jeg unngår å gjøre de tingene jeg aller helst vil fordi det er viktigere for meg at noen er glade i meg. Jeg rives i stykker av dette! Jeg føler meg så uendelig alene i verden og vil bare høre til et sted. 

Jeg ser at hele saken er tullete. Er de virkelig glade i meg vil de jo være det uansett hva jeg gjør, nesten. Jeg forstår at jeg er syk, men jeg klarer ikke å gjøre det riktige likevel. Det ender vel med skilsmisse.

Anonymkode: f1308...140

[XbellaX]

Hvordan kommer jeg meg ut av min idiotiske tendens til å please andre? Dette gjelder den jeg er glad i først og fremst. Jeg skjønner at dette kommer av et ønske om kjærlighet og omsorg, som jeg i barndommen bare oppnådde noe som tilsvarte dette ved å gjøre som jeg fikk beskjed om. Derfor går jeg ofte på akkord med meg selv i kjærlighetsforhold. Jeg ønsker så gjerne at de skal være glade i meg, gjør derfor som jeg tror de ønsker, og føler meg bare elendig etterpå. Om de i det hele tatt er glade i meg, så vet de jo ikke hvem jeg egentlig er. I tillegg  føler jeg at jeg unngår å gjøre de tingene jeg aller helst vil fordi det er viktigere for meg at noen er glade i meg. Jeg rives i stykker av dette! Jeg føler meg så uendelig alene i verden og vil bare høre til et sted. 

Jeg ser at hele saken er tullete. Er de virkelig glade i meg vil de jo være det uansett hva jeg gjør, nesten. Jeg forstår at jeg er syk, men jeg klarer ikke å gjøre det riktige likevel. Det ender vel med skilsmisse.

Anonymkode: f1308...140

 

Hva skjer i/med deg når du forsøker det motsatte?

[AnonymBruker]

Om jeg gjør det motsatte av det de ønsker får jeg ofte en reaksjon fra dem der de lurer på om jeg er sur, eller om det er noe. (At jeg protesterer.) Det forventes gjerne at vi skal gjøre det den andre har mest lyst til. De gangene jeg gjør det jeg selv helst ønsker å gjøre ender det med at vi sitter i hvert vår rom hele kvelden f.eks. Det er litt deilig for da får jeg fordype meg i mine ting for meg selv, men jeg ønsker gjerne at vi skal finne på ting sammen istedet av og til. Hvorfor er vi sammen om vi egentlig har det best hver for oss? Det er kanskje slik et samliv er etterhvert? At man gjør hver sine ting og møtes til middag og når man går til sengs? Det fører til at jeg mister mye nærhet og ikke har lyst på sex, noe som ikke er toppen for forholdet det heller. 

Jeg er redd for at om jeg begynner å gjøre mine ting oftere kommer jeg til å se på kjæresten min som kjedelig og heller se utover. Man søker jo etter noen som deler interesser og ønsker et felleskap. I starten av alle forhold gjør man flere ting sammen, kanskje blir med på ting man egentlig ikke har kjempelyst til bare for å være sammen med den utvalgte. Jeg gjør ikke det, men jeg ser jo at andre gjør det, og det er kanskje en av grunnene til at vi ender opp som vi gjør..?

Anonymkode: f1308...140

[XbellaX]

Om jeg gjør det motsatte av det de ønsker får jeg ofte en reaksjon fra dem der de lurer på om jeg er sur, eller om det er noe. (At jeg protesterer.) Det forventes gjerne at vi skal gjøre det den andre har mest lyst til. De gangene jeg gjør det jeg selv helst ønsker å gjøre ender det med at vi sitter i hvert vår rom hele kvelden f.eks. Det er litt deilig for da får jeg fordype meg i mine ting for meg selv, men jeg ønsker gjerne at vi skal finne på ting sammen istedet av og til. Hvorfor er vi sammen om vi egentlig har det best hver for oss? Det er kanskje slik et samliv er etterhvert? At man gjør hver sine ting og møtes til middag og når man går til sengs? Det fører til at jeg mister mye nærhet og ikke har lyst på sex, noe som ikke er toppen for forholdet det heller. 

Jeg er redd for at om jeg begynner å gjøre mine ting oftere kommer jeg til å se på kjæresten min som kjedelig og heller se utover. Man søker jo etter noen som deler interesser og ønsker et felleskap. I starten av alle forhold gjør man flere ting sammen, kanskje blir med på ting man egentlig ikke har kjempelyst til bare for å være sammen med den utvalgte. Jeg gjør ikke det, men jeg ser jo at andre gjør det, og det er kanskje en av grunnene til at vi ender opp som vi gjør..?

Anonymkode: f1308...140

 

Jeg synes det du beskriver høres selvutslettende ut. Jeg ser heller ikke det attraktive i å ha en partner som "dilter" etter meg i alle mine meninger og aktiviteter, men heller utfordrer meg fremfor å please meg (vel som hovedregel i hvertfall.. litt pleasing liker vi vel alle.... :-).

Dersom du alltid har oppført deg slik skjønner jeg at du kan oppleves sur dersom du ønsker å få ham/henne med på aktiviteter du liker, kanskje du kunne forsøkt å forklare vedkommende at du synes det er vanskelig å finne din egen stemme, slik som i forholdet, på arbeidsplassen, i vennegjengen (eller hvor enn nå dette gjelder), at du ønsker å begynne øve deg på det (og hva han/hun tenker om det). 

 

"Jeg er redd for at om jeg begynner å gjøre mine ting oftere kommer jeg til å se på kjæresten min som kjedelig og heller se utover." Synes din nåværende situasjon er så kolossalt mye bedre? 

[AnonymBruker]

 

Jeg synes det du beskriver høres selvutslettende ut. Jeg ser heller ikke det attraktive i å ha en partner som "dilter" etter meg i alle mine meninger og aktiviteter, men heller utfordrer meg fremfor å please meg (vel som hovedregel i hvertfall.. litt pleasing liker vi vel alle.... :-).

Dersom du alltid har oppført deg slik skjønner jeg at du kan oppleves sur dersom du ønsker å få ham/henne med på aktiviteter du liker, kanskje du kunne forsøkt å forklare vedkommende at du synes det er vanskelig å finne din egen stemme, slik som i forholdet, på arbeidsplassen, i vennegjengen (eller hvor enn nå dette gjelder), at du ønsker å begynne øve deg på det (og hva han/hun tenker om det). 

 

"Jeg er redd for at om jeg begynner å gjøre mine ting oftere kommer jeg til å se på kjæresten min som kjedelig og heller se utover." Synes din nåværende situasjon er så kolossalt mye bedre? 

Ja, du har nok rett. Det er selvutslettende. Det er sånn jeg har lært å oppføre meg fra barnsben av, og det sitter dessverre hardt i. Jeg skulle være et barn som verken syntes eller hørtes (helst). Mine meninger, de gangene jeg ytret dem, ble fullstendig oversett og jeg ble i stor grad neglisjert. Ba jeg om hjelp til noe fikk jeg klare meg selv. Jeg ser jo dette i ettertid, og var ganske sint i begynnelsen av tenårene bl.a. Men da jeg så at det ikke nyttet ga jeg opp. Min far kontrollerte alt. Dette sitter i meg. Jeg kan protestere utenfor hjemmet (jobb, skole, venner), men i kjærlighetsrelasjoner ender jeg fort opp med å bli pleaseren. Jeg skal øve meg på å være den beste jeg kan være for meg selv. Uansett er man jo i grunnen helt alene her på jorden. 

Min nåværende situasjon er ikke særlig bedre. Greia er at det samme skjer i hvert nye forhold. Det går veldig bra i begynnelsen, jeg sier hva jeg liker og den andre blir med. Jeg sier hva jeg ikke liker og lar være de tingene. Så blir vi sammen, ting går fint en stund, men etter ett par år ender jeg med å begynne med denne pleasingen. Jeg vil så gjerne opprettholde den situasjonen vi hadde da vi var forelsket, med at vi tilbragte mye tid sammen og gjorde ting sammen som betyr noe for begge. Så viser det seg at flere av tingene vi gjorde sammen betyr mest for meg og at den andre ble med for å kapre meg. Jeg skjønner at andre naturlig ønsker seg delvis tilbake til sitt gamle jeg, med egne interesser og tid for seg selv, selv om man har fått seg kjæreste. For meg er det litt annerledes. Hvorfor skal jeg ha kjæreste om vi ikke skal gjøre ting sammen? Ikke alt, ikke hele tiden. Men såpass ofte at man husker hva den andre heter, og helst andre aktiviteter enn spise middag og sove sammen. Det er dette som gjør at jeg føler meg hjemme i forholdet. Jeg klarer f.eks ikke å føle intimitet og ha sex med en person jeg ikke føler har "sett meg" iløpet av dagen.

Anonymkode: f1308...140

[XbellaX]

Ja, du har nok rett. Det er selvutslettende. Det er sånn jeg har lært å oppføre meg fra barnsben av, og det sitter dessverre hardt i. Jeg skulle være et barn som verken syntes eller hørtes (helst). Mine meninger, de gangene jeg ytret dem, ble fullstendig oversett og jeg ble i stor grad neglisjert. Ba jeg om hjelp til noe fikk jeg klare meg selv. Jeg ser jo dette i ettertid, og var ganske sint i begynnelsen av tenårene bl.a. Men da jeg så at det ikke nyttet ga jeg opp. Min far kontrollerte alt. Dette sitter i meg. Jeg kan protestere utenfor hjemmet (jobb, skole, venner), men i kjærlighetsrelasjoner ender jeg fort opp med å bli pleaseren. Jeg skal øve meg på å være den beste jeg kan være for meg selv. Uansett er man jo i grunnen helt alene her på jorden. 

Min nåværende situasjon er ikke særlig bedre. Greia er at det samme skjer i hvert nye forhold. Det går veldig bra i begynnelsen, jeg sier hva jeg liker og den andre blir med. Jeg sier hva jeg ikke liker og lar være de tingene. Så blir vi sammen, ting går fint en stund, men etter ett par år ender jeg med å begynne med denne pleasingen. Jeg vil så gjerne opprettholde den situasjonen vi hadde da vi var forelsket, med at vi tilbragte mye tid sammen og gjorde ting sammen som betyr noe for begge. Så viser det seg at flere av tingene vi gjorde sammen betyr mest for meg og at den andre ble med for å kapre meg. Jeg skjønner at andre naturlig ønsker seg delvis tilbake til sitt gamle jeg, med egne interesser og tid for seg selv, selv om man har fått seg kjæreste. For meg er det litt annerledes. Hvorfor skal jeg ha kjæreste om vi ikke skal gjøre ting sammen? Ikke alt, ikke hele tiden. Men såpass ofte at man husker hva den andre heter, og helst andre aktiviteter enn spise middag og sove sammen. Det er dette som gjør at jeg føler meg hjemme i forholdet. Jeg klarer f.eks ikke å føle intimitet og ha sex med en person jeg ikke føler har "sett meg" iløpet av dagen.

Anonymkode: f1308...140

 

 

Jeg vil så gjerne opprettholde den situasjonen vi hadde da vi var forelsket, med at vi tilbragte mye tid sammen og gjorde ting sammen som betyr noe for begge. Det er det mange som ønsker seg, jeg tror ikke det er mulig. Det som er fint er at når den første forelskelsen mer eller mindre fader ut kan en dypere relasjon utvikle seg. Kanskje kan det til og med være sunt for forholdet at dere ikke sitter på fanget til hverandre hver dag men søker tilbake til hverandre etter en hektisk hverdag eller uke. 

 

"Jeg klarer f.eks ikke å føle intimitet og ha sex med en person jeg ikke føler har "sett meg" iløpet av dagen." Hmm, ja, jeg ser den men på samme tid er det jo nærmest umulig for din partner å virkelig SE deg fordi du gjemmer deg jo under/ i hans/hennes meninger. Din stemme, dine meninger, forsvinner etterhvert.  Hvem er du, hva definerer deg? Hva består du av, bortsett fra pleasingen? Og ikke minst, hva gjør du for å bli sett av ham/henne?

 

 

[Gjest Gargamel]

Det er vel normalt at forholdet roer seg litt ned etter et par år. De fleste vil ikke lenger ha behov for å være sammen hele tiden. Jeg synes ikke du kan si at kjæresten gjorde seg til i starten for å kapre deg. Jeg tror heller han var under påvirkning av hormoner, og at det er en naturlig å være mye sammen i den tiden hvor man blir kjent med en ny partner. Jeg er enig med deg i at man hele livet bør passe på å gjøre noen ting sammen, og ta vare på romantikken, men man kan ikke forvente at det skal være som når man var nyforelsket.

Når det gjelder intimitet tror jeg det kan være en grei øvelse å tenke gjennom hvordan du ville reagert på å stadig bli avvist av ham hvis du tok initiativ. Ville du:

A: Blitt ekstra snill og oppmerksom siden den partneren åpenbart ikke følte seg nok "sett" i løpet av dagen.

B: Blitt litt såret inni deg og sur utad fordi du tenkte at partneren ikke brydde seg så mye om deg og forholdet lenger.

Siden du er en "pleaser" velger du kanskje A, men jeg tror dessverre mange havner på B . Det er godt mulig han overser deg og ikke fortjener bedre, men noen må bryte den onde sirkelen.

Uansett:

Det er to ting jeg synes du kan vurdere:

1. Ta litt mer plass. Gjøre litt mer av det du selv vil, og nyte friheten uten å bli stresset av at han ikke blir med.

2. Eh...jeg synes egentlig ikke du skal ha sex uten å ha lyst, men helst ikke trekke deg bort for å straffe partneren.

Edit: Jeg vet vel strengt tatt ikke kjønnet til TS og partneren. Antok kvinne bl.a fordi 80 som skriver her her er kvinner.

Endret 8. desember 2015 av Gargamel