Du som sliter i sosiale situasjoner

[AnonymBruker]

Du som sliter i sosiale situasjoner, hva gjør du for å håndtere dette?

Jeg sliter av og til med å forstå hva folk mener og hva andre ønsker av meg. Hvordan kan jeg lære dette? Min kjæreste sier at dette ikke er noe å bry seg om, men for meg er dette et så stort problem at jeg sliter med studiene pga det. Jeg får ingen venner og har blitt en einstøing.  Dette er veldig trist for meg. Jeg vil så gjerne gjøre det riktige, si det riktige. Jeg har etterhvert blitt mindre kynisk og lært å bry meg om andre. Jeg har også innsett at det er flere sider av en sak. Men jeg forstår ikke hvorfor noen sier en ting, men mener en annen. Og jeg forstår ikke i hvilke situasjoner folk bare er hyggelige og later som, og når de er oppriktige. Og ikke minst, når disse tingene er forventet av meg. 

Jeg bruker mye tid og energi på å gruble på disse tingene. Analyserer i etterkant av situasjoner jeg ikke forstår, og jeg føler jeg alltid kommer dårlig ut og har blamert meg selv. Neste gang jeg treffer vedkommede igjen holder jeg avstand for jeg klarer ikke å stole på ham eller henne. Dermed blir det sjelden til at jeg får noen nye vennskap, eller orker å være sosial med noen flere ganger. Dette sliter på forholdet til min kjæreste også. Hva gjør jeg? Hva gjør dere?

Anonymkode: 2f2d7...bbf

[Trine]

Jeg håndterer det ved å unngå det i størst mulig grad. Jeg har ikke behov for masse venner, blir bare sliten av det. Så jeg omgås bare folk når det kreves eller når jeg kan fokusere på noe annet enn folkene og får noe igjen for å omgås dem. Ofte, i situasjonen, så kobler hodet ut på en måte, jeg hører bare summing rundt meg. Så da kan jeg være der uten å være tilstede. Men, tja, det beste du kan gjøre er vel å trene på å ikke bry deg om hva folk syns og mener om deg. Men det er ikke så lett.

[Elionoe]

Jeg tror du muligens grubler litt for mye i etterkant og påpeker alle feilene du muligens gjorde. Forsøk å ikke gruble så mye i etterkant, og om du må gruble, kan du gruble på alt som gikk fint. Det er mange ting som går veldig bra, men som vi ofte tar som en selvfølge.

Det trengs litt øvelse på å knekke de sosiale kodene, som hva folk mener og hva de ønsker av deg. Det eneste middelet for å bli bedre på dette er å hive seg ut i det. Jo mer du unnviker sosiale sammenhenger, jo vanskeligere blir det for deg.

Jeg hadde problemer med small talk når jeg startet i en jobb hvor mye av tiden består å være sosial med fremmede mennesker, men i dag etter flere år, gjør dette meg ingenting. Jeg har eksponert meg så mange ganger at det går på automatikk. Noen ganger kan jeg si noe jeg har angret på i etterkant og tenker flere ganger på det, og jeg merker at det trekker meg ned. Jeg vil tro at all din leting etter feil du har gjort fø.rer deg inn i en negativ spiral, som du selv beskriver, at du er redd for hvordan de oppfattet deg forrige gang og du holder avstand neste gang.

Forsøk å analyser de du snakker med. Dummer de seg ut? Sier de noe feil? Oppfører de seg merkelig. Forsøk å ikke ta deg selv for høytidelig. Om du skulle dumme deg ut, forsøk å spøke over det hele. Le litt av deg selv.

Modum bad selger boken "Se deg rundt!" som du kanskje kan ha nytte av å lese:

"Angst og ubehag i sosiale situasjoner er noe som de fleste kan oppleve fra tid til annen. For noen blir det derimot såpass plagsomt og omfattende at det går utover familieliv, arbeidsliv og livskvalitet. I slike tilfeller kan det være nødvendig med kunnskap fra noen med erfaring fra hvordan angstopplevelsen kan endres.

Gjennom blant annet en rekke eksempler og praktiske øvelser, vil denne boka gi deg en ny forståelse av din sosiale fobi, og – ikke minst – en fremgangsmåte for hvordan du kan redusere angsten i sosiale situasjoner.

Se deg rundt! Er en bok om behandling av sosial angst og er basert på kognitiv terapi. Boka egner seg for deg som vil jobbe med sosial angst på egen hånd, men kan også inngå i behandling, enten det er hos en terapeut eller i en selvhjelpsgruppe."

[Trine]

TS, om du vil ha den boka så kan du få min, den hjalp meg absolutt ingenting. Men den kan nok være til hjelp for folk med angst.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes den kombinasjonen av problemer du beskriver høres litt ut som et snev av aspergers. At du har måttet lære å bry deg om andre, at du bare gradvis har innsett at en sak kan ha to sider og at du ikke oppfatter det når folk ikke mener hva de sier.

Jeg er ikke kompetent til å sette noen diagnoser, og burde sikkert holdt munn, men det du beskriver er så rett etter boka at jeg ikke klarte å la være å nevne det.

[AnonymBruker]

Takk for fine svar.

Jeg har prøvd å tenke annerledes, at andre også oppfører seg dumt, eller også å glemme at jeg sa noe feil. Men jeg sliter veldig med dette, fordi jeg har en oppfattelse av at der er noe som er allment riktig og noe som er allment feil, og dette vil jeg mestre. Noen er bare drittsekker og sier ting for å få deg til å føle deg dum, men det er ikke disse jeg mener når jeg innlemmer meg selv. Jeg ønsker virkelig å være hyggelig og bli godt likt. 

Gargamel: jeg har vært inne på tanken selv. Dvs andre har fleipet med det og da begynner jeg jo å lure. Hvor finner jeg kompetanse på området når det gjelder utredning? (Oslo) Jeg har vært i psykiatrien i flerfoldige år, men ingen har oppdaget dette. Jeg er god på å tilpasse meg, så kanskje jeg skjuler dette godt. Jeg har også en livlig fantasi og god motorikk, så jeg vet ikke... Men det sosiale plager meg noe vanvittig. Det er som regel hovedgrunnen for alle depresjonene mine.

Anonymkode: 2f2d7...bbf

[AnonymBruker]

Takk for fine svar.

Jeg har prøvd å tenke annerledes, at andre også oppfører seg dumt, eller også å glemme at jeg sa noe feil. Men jeg sliter veldig med dette, fordi jeg har en oppfattelse av at der er noe som er allment riktig og noe som er allment feil, og dette vil jeg mestre. Noen er bare drittsekker og sier ting for å få deg til å føle deg dum, men det er ikke disse jeg mener når jeg innlemmer meg selv. Jeg ønsker virkelig å være hyggelig og bli godt likt. 

Gargamel: jeg har vært inne på tanken selv. Dvs andre har fleipet med det og da begynner jeg jo å lure. Hvor finner jeg kompetanse på området når det gjelder utredning? (Oslo) Jeg har vært i psykiatrien i flerfoldige år, men ingen har oppdaget dette. Jeg er god på å tilpasse meg, så kanskje jeg skjuler dette godt. Jeg har også en livlig fantasi og god motorikk, så jeg vet ikke... Men det sosiale plager meg noe vanvittig. Det er som regel hovedgrunnen for alle depresjonene mine.

Anonymkode: 2f2d7...bbf

viss ingen har lagt merke til det så har du neppe det.

Men asperger handler om så mye mere enn det sosiale.. sliter du kun sosialt har du mest sansynlig sosial angst. Det er komboen av div symptomer som utgjør asperger.

For å si det på en annen måte er det mange som sliter sosialt, er introverte med lite behov for menneskelig kontakt, men alle disse har ikke as for det.

Anonymkode: d9b39...2af

[Aspergers Inc.]

Hva gjør dere?

Unngår folk.

[Nicklusheletida]

Jeg synes den kombinasjonen av problemer du beskriver høres litt ut som et snev av aspergers. At du har måttet lære å bry deg om andre, at du bare gradvis har innsett at en sak kan ha to sider og at du ikke oppfatter det når folk ikke mener hva de sier.

Jeg er ikke kompetent til å sette noen diagnoser, og burde sikkert holdt munn, men det du beskriver er så rett etter boka at jeg ikke klarte å la være å nevne det.

Det samme tenkt jeg.

 

 

[AnonymBruker]

viss ingen har lagt merke til det så har du neppe det.

Men asperger handler om så mye mere enn det sosiale.. sliter du kun sosialt har du mest sansynlig sosial angst. Det er komboen av div symptomer som utgjør asperger.

For å si det på en annen måte er det mange som sliter sosialt, er introverte med lite behov for menneskelig kontakt, men alle disse har ikke as for det.

Anonymkode: d9b39...2af

Jeg kom opprinnelig inn i psykiatrien pga depresjoner. Fikk først bare medisiner. Det var helt feil, jeg ble verre. Så fikk jeg riktig medisin og samtaleterapi. Det ble snakket om det sosiale, men i en én til én situasjon greier jeg fint å samtale. Jeg er introvert, men det går mer på at jeg blir sliten av mye sosial omgang. Det tenker jeg kan gjelde selv om jeg skulle ha fått til de sosiale kodene. Det er det at jeg blir så usikker på hva jeg skal gjøre i enkelte situasjoner, hva jeg skal si, hvordan jeg skal oppføre meg, slike ting er det jeg sliter med. Jeg har ikke hatt gode forbilder for dette i oppveksten og dermed ikke hatt sosial læring der. På en måte føler jeg at det kan være der det sitter. At jeg er tre år i hodet og fremdeles ikke har lært å si takk for maten, eller hadet bra når jeg skal gå fra et sted. Ting andre tar for gitt. Disse tingene kom vi inn på i samtaleterapien, men det er så mange år siden og da hadde jeg ikke den sosiale erfaringen jeg har i dag, via jobb og annet nettverk. Voksne er også mer forventningsfulle og kritiske enn barn, så jeg merker jo at det forventes ting av meg som jeg føler jeg ikke mestrer.

Er det et sted jeg kan ta en test for å skille hva som er hva? Jeg besitter jo noe kunnskap om ulike diagnoser, så det bør være en test som jeg ikke kan bruke kunnskapen min i. Helst en test der jeg er meg uten at jeg tenker over det, altså at jeg glemmer meg helt. 

Anonymkode: 2f2d7...bbf

[AnonymBruker]

Det samme tenkt jeg.

 

 

Men hva om jeg bare har manglet den sosiale læringen i oppveksten? Jeg har ikke hatt gode forbilder eller noen å spørre om hvorfor noen sier en ting, men mener en annen. Barn lærer jo gjerne sånt av foreldre eller andre. Jeg klarte meg godt i skolesammenheng, for der skulle de bare ha riktig svar på oppgaven og det kan man jo lese seg til. Fag er enkelt, mennesker endrer seg hele tiden.

Anonymkode: 2f2d7...bbf

[Nicklusheletida]

Men hva om jeg bare har manglet den sosiale læringen i oppveksten? Jeg har ikke hatt gode forbilder eller noen å spørre om hvorfor noen sier en ting, men mener en annen. Barn lærer jo gjerne sånt av foreldre eller andre. Jeg klarte meg godt i skolesammenheng, for der skulle de bare ha riktig svar på oppgaven og det kan man jo lese seg til. Fag er enkelt, mennesker endrer seg hele tiden.

Anonymkode: 2f2d7...bbf

Det var bare en tanke som streifet meg da jeg leste innlegget og hadde egentlig ikke tenkt å svare, men så ble det til at jeg svarte Gargamel. Det er for lite opplysninger til  kunne stille diagnose og i hvert fall av oss som ikke er fagfolk.

Endret 8. desember 2015 av Nicklusheletida

[Aspergers Inc.]

Men hva om jeg bare har manglet den sosiale læringen i oppveksten? Jeg har ikke hatt gode forbilder eller noen å spørre om hvorfor noen sier en ting, men mener en annen. Barn lærer jo gjerne sånt av foreldre eller andre. Jeg klarte meg godt i skolesammenheng, for der skulle de bare ha riktig svar på oppgaven og det kan man jo lese seg til. Fag er enkelt, mennesker endrer seg hele tiden.

Anonymkode: 2f2d7...bbf

Hvem vet.