Når skal man fortelle det?

[Gondor]

Når skal man fortelle en potensiell kjæreste at man lider av en mental sykdom? Med en gang slik at han har anledning til å trekke seg tilbake før det blir seriøst, eller skal man vente til vedkommende har blitt bedre kjent med ditt daglige jeg?

Jeg har valgt å gjøre det nå, i starten, slik at han kan stikke av uten for dårlig samvittighet. Jeg fortalte sannheten og det inkluderte også at jeg har det fint nå og at jeg har mye å gi. Helt feil?

Hva mener dere?

 

 

[Madelenemie]

Når skal man fortelle en potensiell kjæreste at man lider av en mental sykdom? Med en gang slik at han har anledning til å trekke seg tilbake før det blir seriøst, eller skal man vente til vedkommende har blitt bedre kjent med ditt daglige jeg?

Jeg har valgt å gjøre det nå, i starten, slik at han kan stikke av uten for dårlig samvittighet. Jeg fortalte sannheten og det inkluderte også at jeg har det fint nå og at jeg har mye å gi. Helt feil?

Hva mener dere?

 

 

Hei!

Jeg syns ikke man straks skal fortelle om sykdom, det betyr ikke at man vil skjule, men ting må passe litt inn.

enten i en kontekst, der det er naturlig, eller om feks forholdet blir forpliktende og krever det mer, da syns jeg det er mer naturlig å si at man har en sykdom. Ikke fordi noen skal trekke seg ut, men fordi man bare rett og slett vil være åpen om det.

Jeg ville elsket min mann like mye om han fortalte meg at han var schozofren, jeg ville ikke valgt han bort pga av sykdom, men jeg setter pris på åpenhet og ærlighet. Åpenhet om noe sånt kunne satt andre begrensinger, fått en til å ta andre valg for forholdet, men i vertfall har jeg det sånn at elsker jeg noen, ja så er det det avgjørende.

Hadde han startet snakke om dette, som noe av det første, ville han imidlertid kjedet meg, jeg ville da ikke giddet blitt mer kjent med han, ( jeg kunnet også blitt reservert og usikker, antar jeg)

men sånn er jeg.

men om du ikke driver og snakker om sykdommen din...du vet sånn at man blir frustrert i ørene...så kan det jo sikkert gå greit, De fleste mennesker vil snakke om sine interesser, så om det var en faktasetning fra din side, så går det sikkert greit å informere som du gjorde også. Jeg hadde nok mer valgt å si det om en mann fridde til meg, eller situasjonen  ble sånn at man startet snakke om autisme av en eller annen grunn, 

[Gjest Ladytron]

Jeg ventet med å fortelle om tilbakevendende depresjoner til etter at jeg ble forelsket og det var begynt å bli litt seriøst mellom oss. Etter en måneds tid. Siden jeg har selvskadingsarr har det vært naturlig for meg å fortelle om depresjon og disse arrene i forbindelse med økt fysisk nærhet. Dette har stort sett fungert greit for meg. Det var en som reagerte veldig negativt, men i ettertid tror jeg ikke at han var ute etter et seriøst, langvarig forhold (selv om han sa at han var det).

[Gjest Ladytron]

Hadde han startet snakke om dette, som noe av det første, ville han imidlertid kjedet meg, jeg ville da ikke giddet blitt mer kjent med han, ( jeg kunnet også blitt reservert og usikker, antar jeg)

men sånn er jeg.

men om du ikke driver og snakker om sykdommen din...du vet sånn at man blir frustrert i ørene...så kan det jo sikkert gå greit,

Her er jeg enig med Madelenemie. Jeg tror det kan være negativt for et framtidig forhold hvis det blir for mye fokus på og snakk om sykdom.

[Elionoe]

Selv var jeg åpen ovenfor samboeren min om at jeg hadde psykiske problemer før vi ble sammen, men jeg utbroderte det ikke. Jeg tror det er viktig å få sagt og avklart spørsmål h*n måtte ha, men la annet fokus være hovedtema.

Jeg ser litt på det som de som har stor økonomisk gjeld. Mange går inn i et forhold uten å fortelle om sine økonomiske problemer, og når dette kanskje bir oppdaget etter 5-6 mnd. blir det et sjokk og skuffelse. Tanken om "hva skjuler du mer?" kan kanskje dukke opp.

[XbellaX]

Når skal man fortelle en potensiell kjæreste at man lider av en mental sykdom? Med en gang slik at han har anledning til å trekke seg tilbake før det blir seriøst, eller skal man vente til vedkommende har blitt bedre kjent med ditt daglige jeg?

Jeg har valgt å gjøre det nå, i starten, slik at han kan stikke av uten for dårlig samvittighet. Jeg fortalte sannheten og det inkluderte også at jeg har det fint nå og at jeg har mye å gi. Helt feil?

Hva mener dere?

 

 

Det synes jeg har mye å gjøre med hvor hardt sykdommen/lidelsen påvirker deg i hverdagen.

[stjernestøv]

Det var åpenbart at jeg slet med angst da jeg traff min samboer for ørten år siden, han godtok meg som jeg var...i think. 

[Gjest Gargamel]

Når skal man fortelle en potensiell kjæreste at man lider av en mental sykdom? Med en gang slik at han har anledning til å trekke seg tilbake før det blir seriøst, eller skal man vente til vedkommende har blitt bedre kjent med ditt daglige jeg?

Jeg har valgt å gjøre det nå, i starten, slik at han kan stikke av uten for dårlig samvittighet. Jeg fortalte sannheten og det inkluderte også at jeg har det fint nå og at jeg har mye å gi. Helt feil?

Hva mener dere?

 

 

Jeg synes det er lov å vente til han kjenner deg litt, så han ser personen før han ser sykdommen. Det trenger ikke være krise om det kommer frem på første date om det faller seg sånn. (Virker kanskje litt desperat å forsikre om at du "har mye å gi")

Jeg krysser fingrene for dere :-)

[Elionoe]

Når skal man fortelle en potensiell kjæreste at man lider av en mental sykdom? Med en gang slik at han har anledning til å trekke seg tilbake før det blir seriøst, eller skal man vente til vedkommende har blitt bedre kjent med ditt daglige jeg?

Jeg har valgt å gjøre det nå, i starten, slik at han kan stikke av uten for dårlig samvittighet. Jeg fortalte sannheten og det inkluderte også at jeg har det fint nå og at jeg har mye å gi. Helt feil?

Hva mener dere?

 

Jeg har ikke noe med det, og du kan fint overse spørsmålet, men jeg synes det er et vel så interessant spørsmål å lære noe av: Hvordan tok han det at du strever psykisk?

Min samboer ble først overrasket: "Er det virkelig sant?". Vi kjente til hverandre som bekjente og utad virket jeg alt annet enn psykisk syk. Videre ble jeg møtt med åpne og oppriktige spørsmål om hvorfor og hvordan jeg hadde det i dag. Jeg opplevde en ærlig vilje til å forstå og en oppriktig omsorg. Og sammen ble vi og har vært sammen i 8 år og ingen av oss ser noen grunn til at forholdet skal avsluttes

[Gondor]

Det gikk veldig bra. Jeg overdramatiserte overhode ikke og han bare smilte og sa at det var helt ok. Han vet hva bipolar er og ble ikke skremt. Når jeg tenker etter er det kanskje riktig å vente til litt uti forholdet, men jeg følte så sterkt at jeg ikke ville skjule det for ham.

Så får vi se da hvordan dette går.

Ønsk meg lykke til!