Være venn/vertinne/mingle

14. desember 2015

Hei!

Jeg tror kommende førjulsselskap skal gå fint, nå ser jeg på det mer som en jobb, litt som jeg nok gjorde med situasjonene: være vertinne, samt være gjest i en formell setting, begge de to delene greier jeg fint, etter at jeg fikk vite hva som er forventet, samt minner meg selv om kravene selskaper setter for hvordan mingle og småltalke. Jeg husker også på å være avslappet og hjertelig. Siden min mor stolt for tiden får tilbakemeldinger på at jeg hennes datter har et slikt vinnende vesen, (ulike varianter av skryt) så tror jeg nok at jeg får det til. Min mann sier jeg viser en fenomenal evne til å være vertinne, litt formell, men samtidig ikke for formell, fordi jeg virker oppriktig opptatt av andre. (vel det siste, er jeg faktisk, oppriktig opptatt , jeg virker ikke bare sånn)(jeg misliker overfladiskhet sterkt, jeg er oppriktig og mener være hyggelig, det er bare at jeg før ikke visste at det finnes en så enkel oppskrift) Men saken er at jeg fra jeg fikk vite hva man eksakt forventer av meg i et formelt selskap, ja så gjør jeg akkurat sånn, og nå er det med de situasjonene nokså lett for meg, det var en enkel oppskrift jeg gjerne skulle hatt før. Jeg kan altså bli fortere sliten enn andre, jeg greier ikke feste til langt på natt, men jeg trekker meg så høflig tilbake. (før forsvant jeg uten å si noe, fordi jeg visste ikke hva si, nå som jeg at jeg feks kan si: "tusen takk for et vidunderlig selskap, nå må nok jeg trekke meg tilbake, så håper jeg kvelden fortsetter å bli like vidunderlig")(man smiler og ler lett, dette medfører at de andre smiler og ler høyt eller lavmælt tilbake)

Jeg har avklart mange slike lure setninger med min pensjonerte psykiater, en del har hun gitt meg, en del har jeg spurt om er ok, og alt er avklart. Feks angående å snakke på telefon med kontorer, jeg pleier jeg å si,

" Goddag mitt navn er ..................., jeg ringer i anledning/forbindelse med.....så kommer fakta, sak og det annliggende. På et tidspunkt ble jeg usikker på om dette ikke var greit å si? fordi min mann og min mor sa ofte " Å herregud så formell du er", jeg forklarte dette til min pensjonerte psykiater, og hun sa så, "nei det er jo flott å si det, det er det alle vil høre når man ringer et offentlig kontor", siden jeg stoler 100% på min pensjonerte psykiater, hun er ærlig og direkte, så visste jeg at så er den metoden bra nok.

Slik løses ting, ved at eksakte oppskrifter blir klarert, enten tidligere med min pensjonerte psykiater, men nå med en annen psykiater og en tydelig psykolog.

Jeg har også etter hvert erfart at jeg greier fint av feks finne på noe nytt og høflig å si, når jeg så kom til min pensjonerte psykiater, og fortalte feks hva jeg sa i bryllupet, så sa hun faktisk ofte noe sånt, "se hva du får til, jeg er imponert" osv...slik at jeg trengte mer igangsettingshjelp, så begynte jeg klare ting selv.

Dette handler litt om at jeg ikke ser og hører og får med meg like mye som andre, hva andre mennesker rundt meg, mener, er opptatt av, tenker, ser på osv....Jeg trenger det derfor mer teoretisk innlært, og det har jeg fått veldig god hjelp med, samt er jeg takknemlig for at jeg fortsatt får innspill og forklaringer på når jeg sitter litt fast.

Min pensjonerte psykiater hadde aldri sagt at å være en venn er en jobb. Men for meg var det en oppklarende ting jeg nylig fikk forklart, for da vet jeg at jeg også skal gjøre noe, det krever noe, å opprettholde feks et vennskap. Jeg har tenkt annerledes rundt det, jeg tror mer jeg blir kontaktet når noen trenger hjelp, og ellers at de har det ok.

Jeg er veldig glad i min barndomsvenn, så nå vil jeg ta bedre vare på henne, til nå har det jo kun vært en vei. Det blir litt som med å være vertinne eller gjest i en formell situasjon, å være venn, selv om det krever noe litt annet, så krever altså også et vennskap noe. Dette er forståelig for meg, fordi på et seminar om asperger for mange år siden sa, Tony Attwood, at han i Australia har han ekteskap"kurs" for aspergere gift meg NT-mennesker, han sa at har man asperger forstår man feks ikke at å si, "jeg elsker deg" er viktig, han forklarte dette grundig. Og akkurat da var ikke min mann der, så etter kurset gjorde jeg nøyaktig som psykolog Tony Attwood hadde forklart, jeg sa 2 ganger pr dag, "Jeg elsker deg", så bare å vite om slike fakta, regler og systemer er jo viktig for at de mellommenneskelige rellasjoner, uavhengig av rammetype, har faste regler, ulike systemoppbygninger og ut i fra dette et sett av praktiske tilnærminger.

Det er altså ikke så vanskelig, man må bare være obs på absolutt alle situasjoner man ofte er i, lære seg nyanser, og samtidig i alle disse situasjonene, være avslappet og hjertelig. Det er derfor memoring, så øvelse og praksis, etter dette vil man nok erfare hvor enkelt tross alt dette er, bare man har på plass fakta om etikette, høflighet, regler for dannelse og sosial omgang i ulike settinger. Og at ulike settinger krever ulike ting av oss.

For meg løste det en god del at jeg nå fikk vite at å være venn er en jobb! Dette ante jeg ikke.

Da må man med jevne mellomrom sende en sms med feks "hei håper det står bra til", sende sms om, gratulerer med dagen, eller rett og slett....ta en kopp kaffe med noen, selv om ikke noe skal ordnes, løses, fikses, besvares. Det kan jo godt hende det siste der går bedre enn man tror, bare man er obs på at sånn er det, også forstår man i vertfall at man treffes for å ha det hyggelig, styrke vennskapet og man gir noe til den andre, det man gir er sin tid, sin lytteevne, og hyggen med å ta en kopp kaffe. Jeg tror bare man vet om forutsetningene, så går det andre lettere.

14. desember 2015

Hei!
Jeg tror kommende førjulsselskap skal gå fint, nå ser jeg på det mer som en jobb, litt som jeg nok gjorde med situasjonene: være vertinne, samt være gjest i en formell setting, begge de to delene greier jeg fint, etter at jeg fikk vite hva som er forventet, samt minner meg selv om kravene selskaper setter for hvordan mingle og småltalke. Jeg husker også på å være avslappet og hjertelig. Siden min mor stolt for tiden får tilbakemeldinger på at jeg hennes datter har et slikt vinnende vesen, (ulike varianter av skryt) så tror jeg nok at jeg får det til. Min mann sier jeg viser en fenomenal evne til å være vertinne, litt formell, men samtidig ikke for formell, fordi jeg virker oppriktig opptatt av andre. (vel det siste, er jeg faktisk, oppriktig opptatt , jeg virker ikke bare sånn)(jeg misliker overfladiskhet sterkt, jeg er oppriktig og mener være hyggelig, det er bare at jeg før ikke visste at det finnes en så enkel oppskrift) Men saken er at jeg fra jeg fikk vite hva man eksakt forventer av meg i et formelt selskap, ja så gjør jeg akkurat sånn, og nå er det med de situasjonene nokså lett for meg, det var en enkel oppskrift jeg gjerne skulle hatt før. Jeg kan altså bli fortere sliten enn andre, jeg greier ikke feste til langt på natt, men jeg trekker meg så høflig tilbake. (før forsvant jeg uten å si noe, fordi jeg visste ikke hva si, nå som jeg at jeg feks kan si: "tusen takk for et vidunderlig selskap, nå må nok jeg trekke meg tilbake, så håper jeg kvelden fortsetter å bli like vidunderlig")(man smiler og ler lett, dette medfører at de andre smiler og ler høyt eller lavmælt tilbake)

Jeg har avklart mange slike lure setninger med min pensjonerte psykiater, en del har hun gitt meg, en del har jeg spurt om er ok, og alt er avklart. Feks angående å snakke på telefon med kontorer, jeg pleier jeg å si,
" Goddag mitt navn er ..................., jeg ringer i anledning/forbindelse med.....så kommer fakta, sak og det annliggende. På et tidspunkt ble jeg usikker på om dette ikke var greit å si? fordi min mann og min mor sa ofte " Å herregud så formell du er", jeg forklarte dette til min pensjonerte psykiater, og hun sa så, "nei det er jo flott å si det, det er det alle vil høre når man ringer et offentlig kontor", siden jeg stoler 100% på min pensjonerte psykiater, hun er ærlig og direkte, så visste jeg at så er den metoden bra nok.

Slik løses ting, ved at eksakte oppskrifter blir klarert, enten tidligere med min pensjonerte psykiater, men nå med en annen psykiater og en tydelig psykolog.
Jeg har også etter hvert erfart at jeg greier fint av feks finne på noe nytt og høflig å si, når jeg så kom til min pensjonerte psykiater, og fortalte feks hva jeg sa i bryllupet, så sa hun faktisk ofte noe sånt, "se hva du får til, jeg er imponert" osv...slik at jeg trengte mer igangsettingshjelp, så begynte jeg klare ting selv.
Dette handler litt om at jeg ikke ser og hører og får med meg like mye som andre, hva andre mennesker rundt meg, mener, er opptatt av, tenker, ser på osv....Jeg trenger det derfor mer teoretisk innlært, og det har jeg fått veldig god hjelp med, samt er jeg takknemlig for at jeg fortsatt får innspill og forklaringer på når jeg sitter litt fast.

Min pensjonerte psykiater hadde aldri sagt at å være en venn er en jobb. Men for meg var det en oppklarende ting jeg nylig fikk forklart, for da vet jeg at jeg også skal gjøre noe, det krever noe, å opprettholde feks et vennskap. Jeg har tenkt annerledes rundt det, jeg tror mer jeg blir kontaktet når noen trenger hjelp, og ellers at de har det ok.
Jeg er veldig glad i min barndomsvenn, så nå vil jeg ta bedre vare på henne, til nå har det jo kun vært en vei. Det blir litt som med å være vertinne eller gjest i en formell situasjon, å være venn, selv om det krever noe litt annet, så krever altså også et vennskap noe. Dette er forståelig for meg, fordi på et seminar om asperger for mange år siden sa, Tony Attwood, at han i Australia har han ekteskap"kurs" for aspergere gift meg NT-mennesker, han sa at har man asperger forstår man feks ikke at å si, "jeg elsker deg" er viktig, han forklarte dette grundig. Og akkurat da var ikke min mann der, så etter kurset gjorde jeg nøyaktig som psykolog Tony Attwood hadde forklart, jeg sa 2 ganger pr dag, "Jeg elsker deg", så bare å vite om slike fakta, regler og systemer er jo viktig for at de mellommenneskelige rellasjoner, uavhengig av rammetype, har faste regler, ulike systemoppbygninger og ut i fra dette et sett av praktiske tilnærminger.
Det er altså ikke så vanskelig, man må bare være obs på absolutt alle situasjoner man ofte er i, lære seg nyanser, og samtidig i alle disse situasjonene, være avslappet og hjertelig. Det er derfor memoring, så øvelse og praksis, etter dette vil man nok erfare hvor enkelt tross alt dette er, bare man har på plass fakta om etikette, høflighet, regler for dannelse og sosial omgang i ulike settinger. Og at ulike settinger krever ulike ting av oss.

For meg løste det en god del at jeg nå fikk vite at å være venn er en jobb! Dette ante jeg ikke.

Da må man med jevne mellomrom sende en sms med feks "hei håper det står bra til", sende sms om, gratulerer med dagen, eller rett og slett....ta en kopp kaffe med noen, selv om ikke noe skal ordnes, løses, fikses, besvares. Det kan jo godt hende det siste der går bedre enn man tror, bare man er obs på at sånn er det, også forstår man i vertfall at man treffes for å ha det hyggelig, styrke vennskapet og man gir noe til den andre, det man gir er sin tid, sin lytteevne, og hyggen med å ta en kopp kaffe. Jeg tror bare man vet om forutsetningene, så går det andre lettere.

Nei, slikt blir altfor komplisert, omstendelig og slitsomt. Derfor holder jeg meg for meg selv. Litt kjedelig i lengden kanskje, men så slipper man meltdown når det blir for mye.

15. desember 2015

For meg løste det en god del at jeg nå fikk vite at å være venn er en jobb! Dette ante jeg ikke.

Da må man med jevne mellomrom sende en sms med feks "hei håper det står bra til", sende sms om, gratulerer med dagen, eller rett og slett....ta en kopp kaffe med noen, selv om ikke noe skal ordnes, løses, fikses, besvares. Det kan jo godt hende det siste der går bedre enn man tror, bare man er obs på at sånn er det, også forstår man i vertfall at man treffes for å ha det hyggelig, styrke vennskapet og man gir noe til den andre, det man gir er sin tid, sin lytteevne, og hyggen med å ta en kopp kaffe. Jeg tror bare man vet om forutsetningene, så går det andre lettere.

Jeg tenker nok ikke på vennskap som en jobb, men jeg tenker at det krever noe av meg dersom jeg ønsker at et vennskap skal opprettholdes og pleies, og jeg forventer vel (selv om jeg kanskje ikke har tenkt særlig over det) at de jeg ser på som mine venner setter av litt tid til meg, særlig dersom jeg har en tung/trist periode og på en særlig måte trenger en venn til støtte. Men det siste krever jo at jeg forteller eller viser at jeg ikke har det så greit.

Jeg synes hverdagen er veldig hektisk, men jeg setter veldig pris på ei venninne som av og til spør om jeg vil være med å jogge en tur på fridagen min. Ikke så ofte det passer, men av og til gjør det det. Og ei annen venninne kommer kanskje en kveld på besøk når det passer, eller ber meg på formiddagsmat på fridagen min. Og et par-tre av venninnene mine har jeg jevnlig (dvs flere ganger i uka) kontakt med via sms og/eller melding på fb.

Det er ikke så ofte jeg har blitt skuffet over vennene mine, men jeg kjente på skuffelse da ingen av vennene mine kom på konserten vi hadde med koret i helga, selv om de vet at koret betyr veldig mye for meg og at de betyr mye for meg. Jeg burde selvsagt ikke bli skuffet, jeg burde sikkert ikke ha forventninger om at de skulle komme, og jeg synger jo ikke for at de skal være publikum, men jeg synes at jeg ofte støtter og stiller opp for andre, og ble litt lei meg for at ingen av dem kom for å glede meg. Det kom nok av folk (fullt hus!), så det var ikke mangel på publikum, og responsen fra de som var der var kjempeflott, og flere i familien min var der, så egentlig har jeg ingenting å klage på, men likevel ble jeg litt lei meg.

15. desember 2015

Nei, slikt blir altfor komplisert, omstendelig og slitsomt. Derfor holder jeg meg for meg selv. Litt kjedelig i lengden kanskje, men så slipper man meltdown når det blir for mye.

Ja det er forståelig,

Jeg hadde sikkert gjort det samme om jeg ikke ble mer tvunget inn i det pga av rellasjon med en NT-mann,

Jeg skal senere, må bare gjøre en del først, legge ut noe annet til deg:-) en bok jeg leste, men må finne den og det jeg tenker på:-)

15. desember 2015

Jeg tenker nok ikke på vennskap som en jobb, men jeg tenker at det krever noe av meg dersom jeg ønsker at et vennskap skal opprettholdes og pleies, og jeg forventer vel (selv om jeg kanskje ikke har tenkt særlig over det) at de jeg ser på som mine venner setter av litt tid til meg, særlig dersom jeg har en tung/trist periode og på en særlig måte trenger en venn til støtte. Men det siste krever jo at jeg forteller eller viser at jeg ikke har det så greit.
Jeg synes hverdagen er veldig hektisk, men jeg setter veldig pris på ei venninne som av og til spør om jeg vil være med å jogge en tur på fridagen min. Ikke så ofte det passer, men av og til gjør det det. Og ei annen venninne kommer kanskje en kveld på besøk når det passer, eller ber meg på formiddagsmat på fridagen min. Og et par-tre av venninnene mine har jeg jevnlig (dvs flere ganger i uka) kontakt med via sms og/eller melding på fb.
Det er ikke så ofte jeg har blitt skuffet over vennene mine, men jeg kjente på skuffelse da ingen av vennene mine kom på konserten vi hadde med koret i helga, selv om de vet at koret betyr veldig mye for meg og at de betyr mye for meg. Jeg burde selvsagt ikke bli skuffet, jeg burde sikkert ikke ha forventninger om at de skulle komme, og jeg synger jo ikke for at de skal være publikum, men jeg synes at jeg ofte støtter og stiller opp for andre, og ble litt lei meg for at ingen av dem kom for å glede meg. Det kom nok av folk (fullt hus!), så det var ikke mangel på publikum, og responsen fra de som var der var kjempeflott, og flere i familien min var der, så egentlig har jeg ingenting å klage på, men likevel ble jeg litt lei meg.

ok men for meg løste dette en floke, dvs at man tenker vennskap som en jobb.

Psykologen presiserte da jeg takket for denne opplysningen, og da jeg hadde tenkt nøye over det, at nå måtte jeg ikke...så forklarte mye om hva jeg ikke måtte gjøre, tenke, si, for ikke å være mekanisk, det virket som psykologen ble bekymret for at jeg tok det for bokstavelig. Jeg gjør ikke det, jeg syns bare det oppklarte en god del. (mest oppklarte en god del rundt hva som er forventet, hva som styrker et vennskap, hvordan man tar vare på et vennskap)

Noe av det er du inne på, ved din skuffelse over at ingen av dine nære venninner kom på konserten, jeg ville nok vært like utenksom som dine venner, om jeg ikke visste, og du hadde tydelig formidlet til meg, at det ville gledet deg at jeg kom. Men med den nye opplysningen, så vil jeg tenke at vennskap også medfører, ja faktisk, at man tar en telefon, og ikke bare antar at andre har det bra når de ikke ringer...

jeg vil velge sms eller mail da, og jeg vil gjøre ting fremover på en litt annen måte. Ikke at det tar så mye mer tid, men jeg vil overføre systemet som jeg skrev med vertinne, eller mingle (begge deler slitsomt) litt til vennskapet, ikke ulikt ekteskapet, man tar jo også der "vare" på hverandre. ( bør i vertfall)

Så med ny kunnskap ville jeg nok prioritert din konsert :-)

Når de færreste er så heldige å ha psykolog og psykiater i sine liv som forklarer, oppklarer og informerer, så bør du være tydelig på ditt ønske. Neste gang kan du feks si, " Jeg skal synge med koret, søndag ... ... det vil bety mye for meg om du har tid og lyst til å komme:-)?"

Da formidler man at det er viktig for deg, jeg vet jo ikke hvordan du sa det, men ofte vet ikke mennesker hva som betyr. hvor mye for hvem, så da er det greit å være tydelig:-)

adventsklem til deg fra meg:-)