prestasjonsangst i voksen alder

[Dame 50 år ung.]

Jeg har alltid hatt mye prestasjonsangst når jeg blir observert, gym-timer med ballspill skar seg helt. Jeg ble ikke så populær, så flyttet familien da jeg var i tenårene, og det gikk ikke lenge før håndballjentene i klassen avslørte mine svakheter. Jeg ble vel tilnærmet utstøtt / mobbet. Tok det ganske hardt, ble stående for meg selv mye. På videregående og videre studium bygget jeg opp en rolle som rolig/ sikker, men følte meg ofte deprimert og sint når jeg var for meg selv. Jeg klarte yrkeslivet bra til jeg var førtiseks, jeg måtte da ha en underlivsoperasjon, og mistet visst mye hormoner, begynte med østrogentilskudd. Vet ikke om det hadde noen sammenheng, men jeg begynte å oppleve situasjoner og pasienter på jobb som vanskelige, jeg begynte å grue meg til pasientsituasjoner, og skalv fryktelig på hånden, så mye at det ikke ville vært riktig ovenfor pasienten å utføre arbeidsoppgavene. Den dagen jeg begynte å skjelve ovenfor en pasient jeg hadde ordnet med i lang tid, og mente jeg var trygg på, sykemeldte jeg meg. Ville ikke at andre kollegaer skulle observere dette, jeg ville ordne det, og så komme tilbake. Jeg gikk hos psykolog en stund, som hadde som mål å endre tankebanene, kognitiv terapi.  Jeg søkte meg til en annen jobb hvor jeg ikke ble så observert av pasient/ pårørende, og klarte å gå tilbake med Effexor medisinering. Det har vært vanskelig, og jeg har daglig grudd meg til situasjoner jeg ville bli observert. Gikk gråtende hjem noen ganger i starten. For eksempel. hvis vi skulle blande ut en infusjon, og vi skulle være to om å sjekke, ble det vanskelig, fordi den andre da ville observere hendene mine. Jeg fikk svært høy puls av Effexor, og måtte dessverre slutte med den, prøvde Cipralex, men denne tok bort all glede-følelse. Jeg går nå på 50 mg Zoloft, den er grei, men den stykker opp tankene mine, det er umulig å lese en bok, tenke ferdig en tankeprosess. Opplever også mye uro, klarer ikke slappe av i sofaen om kvelden. Zoloft fungerer greit på jobb, men er ikke ok utenfor jobb. Jeg vet at hvis jeg slutter med medisinen vil jeg fort få panikken  jeg pleide å føle på allerede på morgenrapporten på jobben. I tillegg opplever jeg nå noe skjelving som sikkert er fysisk/alders-betinget, og det hjelper ikke på totalsituasjonen. Nå om dagen vurderer jeg å legge bort hele pillepakken, og heller bare ta det som kommer. Om det blir sykemelding og alt det som kreves nå i forhold til å få sykepenger og evt. omskolering.  Jeg lurer noen ganger på om det er riktig å bruke piller for å utføre en type jobb, når jeg kanskje kunne utført en annen type jobb uten piller. Men så er det jo engang den type jobb jeg har som jeg trives med og synes er interessant..

Når det gjaldt terapien, så handlet det mye om at man skulle tørre å stå og skjelve og likevel gjøre tingene. Dessverre stopper det opp der, opplevelser fra gymmen osv. hvor man ble observert og ledd av sitter i. Man blir ikke villig til å gjøre det frivillig.

Noen råd til en dame på femti, som fortsatt burde jobbe noen år før hun blir pensjonert, og ikke orker bivirkningene av medisinene hun må ta ?