NHD: Hvordan støtte en som sliter med hørselshallusinasjoner

[tjofs]

Min mann plages med dette daglig. Han hører mennesker rundt ham  både nære og fremmede si stygge ting om ham, som går på utseende og oppførsel. Selv sier han at det oppleves som så ekte at han ikke klarer å høre at det  bare er i hans eget hode. Dette bryter ham sakte men sikkert ned, og jeg føler jeg bare står på utsiden og ikke kan hjelpe ham.  Han har fått diagnosen schizotyp  personlighetsforstyrrelse.  Han har ike hatt noen psykoser, men har disse hørselshallusinasjonene veldig ofte. De er kun tilstede med andre mennesker rundt. Han har altså ikke stemmer når han er alene (f.eks av typen han hører noen som befaler ham om å gjøre ting) Men han har mye tankekjør når han er alene. Da grubler han og overanalyserer filleting som er blitt sagt og gjort, og blir nedbrutt av dette.

Selvtillit  og selvbilde er på bunn, han klarer ikke og være i normalt arbeidsliv og har vært i nav systemet i noe som føles en evighet. 

Han går til psykolog, og har prøvd både olanzapine og abfility uten effekt. 

Det er som han går med en trykkoker som er i ferd med å eksplodere hele tiden. Er mye sliten frustrert og blir fort sint pga dette. Han skjuler det ute blandt andre men hjemme slipper han det ut.

Jeg føler jeg står på utsiden og kan ikke gjøre noe. Ingenting  av det jeg sier av positive ting fester seg ved ham. Han sier ofte at han ikke ønsker å leve  idenne verden, at han føler seg som et utskudd, og badde det ikke vært for meg og barna er jeg redd han har tatt selvmord for lenge siden.

Han er innelåst i et tankemønster om at alle ser ned på ham, at ingen er til å stole på og han slipper ingen helt inn. Slik har det vært år etter år. Han er sliten, jeg er sliten siden det påvirker meg også.

Har du noe råd til meg hvordan takle dette, hvordan støtte ham uten å selv bli brutt ned? Jeg føler meg så alene i det. Forsøkte å få psykolog selv for å få snakket med noen om hvordan jeg takler det, men siden jeg var psykisk frisk ble det avslått.

 

Jeg vil bare ha tips og råd hvordan ikke selv bli nedbrutt, hvordan jeg kan bygge ham opp, og hva jeg skal si hver gang han kommer med påstander om at den og den sa det og det, uten å avfeie følelsene hans, men samtidig få ham til å skjønne at det han hører kun er symptomer på sykdommen hans.

 

Endret 22. januar 2016 av tjofs

[frosken]

Min mann plages med dette daglig. Han hører mennesker rundt ham  både nære og fremmede si stygge ting om ham, som går på utseende og oppførsel. Selv sier han at det oppleves som så ekte at han ikke klarer å høre at det  bare er i hans eget hode. Dette bryter ham sakte men sikkert ned, og jeg føler jeg bare står på utsiden og ikke kan hjelpe ham.  Han har fått diagnosen schizotyp  personlighetsforstyrrelse.  Han har ike hatt noen psykoser, men har disse hørselshallusinasjonene veldig ofte. De er kun tilstede med andre mennesker rundt. Han har altså ikke stemmer når han er alene (f.eks av typen han hører noen som befaler ham om å gjøre ting) Men han har mye tankekjør når han er alene. Da grubler han og overanalyserer filleting som er blitt sagt og gjort, og blir nedbrutt av dette.

Selvtillit  og selvbilde er på bunn, han klarer ikke og være i normalt arbeidsliv og har vært i nav systemet i noe som føles en evighet.

Han går til psykolog, og har prøvd både olanzapine og abfility uten effekt.

Det er som han går med en trykkoker som er i ferd med å eksplodere hele tiden. Er mye sliten frustrert og blir fort sint pga dette. Han skjuler det ute blandt andre men hjemme slipper han det ut.

Jeg føler jeg står på utsiden og kan ikke gjøre noe. Ingenting  av det jeg sier av positive ting fester seg ved ham. Han sier ofte at han ikke ønsker å leve  idenne verden, at han føler seg som et utskudd, og badde det ikke vært for meg og barna er jeg redd han har tatt selvmord for lenge siden.

Han er innelåst i et tankemønster om at alle ser ned på ham, at ingen er til å stole på og han slipper ingen helt inn. Slik har det vært år etter år. Han er sliten, jeg er sliten siden det påvirker meg også.

Har du noe råd til meg hvordan takle dette, hvordan støtte ham uten å selv bli brutt ned? Jeg føler meg så alene i det. Forsøkte å få psykolog selv for å få snakket med noen om hvordan jeg takler det, men siden jeg var psykisk frisk ble det avslått.

 

Jeg vil bare ha tips og råd hvordan ikke selv bli nedbrutt, hvordan jeg kan bygge ham opp, og hva jeg skal si hver gang han kommer med påstander om at den og den sa det og det, uten å avfeie følelsene hans, men samtidig få ham til å skjønne at det han hører kun er symptomer på sykdommen hans.

 

Dette høres uhyre strevsomt ut - for dere begge. Kanskje du kunne hatt nytte av å ha kontakt med foreningen for pårørende innen psykiatri: http://lpp.no/