Saboterer for meg selv

[AnonymBruker]

Hei

Uansett om jeg er i en dårlig periode, eller en god periode så "saboterer" jeg for meg selv. Dette gjør jeg vet at tanker som "hva er vitsen med alt, snart blir jeg veldig dårlig igjen, det er ikke noen vits å prøve" "hva om tvangstankene mine blir sanne, at jeg feks hopper foran toget, hva er da vitsen med å prøve" "hva er vitsen med livet, folk dør, folk blir gamle" osv

felles for tankene er altså at de "trumfer" alt, ved at de kretser rundt døden og endelighet. Det er veldig vanskelig å "argumentere" med meg selv mot disse. Ofte er den en lang tankerekke som ender på disse tankene, ofte er det de konkrete tankene som kommer direkte.

Når disse tankene kommer blir jeg så motløs, og de blir så sanne. Jeg klarer ikke "fjerne de" eller "ignorere de" heller. Heller klarer jeg ikke hindre de i å komme.

Har noen av dere opplevd det samme ? Har dere noen råd?

Anonymkode: 141c9...e17

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Hvis jeg har det for bra må jeg sabotere. Nå har det gått så langt at jeg risikerer å miste familien min om jeg fortsetter i det samme selvdestruktive mønsteret, så jeg jobber hardt med å finne gode ting å si til meg selv, være bevisst alt jeg får til, nyte de små øyeblikkene i hverdagen. Det er ikke enkelt, og mange ganger havner jeg tilbake i den gamle tankegangen, men jeg er nødt til å tro at jeg en gang skal klare å komme ut av dette helvete.

Anonymkode: f79e7...ec7

[motorPrøysen]

Mitt råd er å akseptere at disse tankene dukker opp, det vil si å slippe dem til og betrakte dem så nøytralt du kan. Når man forsøker å ikke tenke noe blir tankene bare sterkere. I stedet kan du tenke: jaja, der var den tanken igjen.

Ulike former for terapi og/eller mindfulness-meditasjon vil også kunne hjelpe deg å få et mer avslappet forhold til tankene.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at å forsøke hindre/jobbe mot gir flere av lignende tanker. Jeg lar de derfor komme, observerer dem lett og lar de gli videre. Fordelen med tanker er jo at de gjør nettopp det, de kommer og de glir videre og erstattes av nye.  Velger man å dvele ved dem/dyrke dem så blir de jo og erstattet av nye med samme type innhold. Jeg tenker også lite om jeg lytter til musikk, så jeg lar ofte musikk jeg liker avlede tanker. Jeg aktiviserer meg også, fordi noe så enkelt som en tur ut gir påfyll som pauser tanker jeg synes er slitsomme. 

Anonymkode: 347d2...bd3

[ISW]

Hei

Uansett om jeg er i en dårlig periode, eller en god periode så "saboterer" jeg for meg selv. Dette gjør jeg vet at tanker som "hva er vitsen med alt, snart blir jeg veldig dårlig igjen, det er ikke noen vits å prøve" "hva om tvangstankene mine blir sanne, at jeg feks hopper foran toget, hva er da vitsen med å prøve" "hva er vitsen med livet, folk dør, folk blir gamle" osv

felles for tankene er altså at de "trumfer" alt, ved at de kretser rundt døden og endelighet. Det er veldig vanskelig å "argumentere" med meg selv mot disse. Ofte er den en lang tankerekke som ender på disse tankene, ofte er det de konkrete tankene som kommer direkte.

Når disse tankene kommer blir jeg så motløs, og de blir så sanne. Jeg klarer ikke "fjerne de" eller "ignorere de" heller. Heller klarer jeg ikke hindre de i å komme.

Har noen av dere opplevd det samme ? Har dere noen råd?

Anonymkode: 141c9...e17

Selvdestruktive tvangstanker (NB! Ikke det samme som selvmordstanker!) er akkurat sånn. Ofte blir det en kvasifilosofisk diskusjon med en selv om meningen med livet (siden man jo "selvfølgelig" kommer til å dø uansett). 

Slutt å argumentere med tankene dine, det fører ingen vei. Har hatt det akkurat sånn selv. Ble ikke frisk før jeg sluttet med det. Og rådet til motorPrøysen er veldig bra.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at å forsøke hindre/jobbe mot gir flere av lignende tanker. Jeg lar de derfor komme, observerer dem lett og lar de gli videre. Fordelen med tanker er jo at de gjør nettopp det, de kommer og de glir videre og erstattes av nye.  Velger man å dvele ved dem/dyrke dem så blir de jo og erstattet av nye med samme type innhold. Jeg tenker også lite om jeg lytter til musikk, så jeg lar ofte musikk jeg liker avlede tanker. Jeg aktiviserer meg også, fordi noe så enkelt som en tur ut gir påfyll som pauser tanker jeg synes er slitsomme. 

Anonymkode: 347d2...bd3

Jeg prøver å gjøre det samme, etter råd fra psykolog. Dvs ike jobbe mot tankene. Men jeg får det jo ikke til. Med en gang jeg prøver å "jobbe mot tankene" "la de flyte forbi" så skjer det motsatte. Jeg blir mere opptatt av de! Jeg tenker "nå må jeg la denne tanken gå forbi, og se for meg at den glir forbi" men det motsatte skjer. Jeg blir mere opphengt. Hva er hemligheten for å få til dette?

TS

Anonymkode: 141c9...e17

[PNG]

Ser på det som mer eller mindre ubevisste "unnskyldninger"... hvis du tenker at det er fordi du har en indre motstand mot å "fortsette", så blir det kanskje enklere å la være å forholde seg til det. Hvis du VIL, så må du overse dette, og ikke høre på pessimismen. Eller du kan fortsette. Ingenting er bedre eller dårligere enn noe annet, kommer bare an på hva du selv mener gir deg mest lykke i det lange løp.

[frosken]

Hei

Uansett om jeg er i en dårlig periode, eller en god periode så "saboterer" jeg for meg selv. Dette gjør jeg vet at tanker som "hva er vitsen med alt, snart blir jeg veldig dårlig igjen, det er ikke noen vits å prøve" "hva om tvangstankene mine blir sanne, at jeg feks hopper foran toget, hva er da vitsen med å prøve" "hva er vitsen med livet, folk dør, folk blir gamle" osv

felles for tankene er altså at de "trumfer" alt, ved at de kretser rundt døden og endelighet. Det er veldig vanskelig å "argumentere" med meg selv mot disse. Ofte er den en lang tankerekke som ender på disse tankene, ofte er det de konkrete tankene som kommer direkte.

Når disse tankene kommer blir jeg så motløs, og de blir så sanne. Jeg klarer ikke "fjerne de" eller "ignorere de" heller. Heller klarer jeg ikke hindre de i å komme.

Har noen av dere opplevd det samme ? Har dere noen råd?

Anonymkode: 141c9...e17

De som jobber med mindfulnessbaserte behandlingsformer, mener at det er til hjelp mot nettopp slik grubling som du beskriver. Det er skrevet selvhjelpsbøker av de psykologene som har utviklet behandlingsformene, se f.eks. https://www.tanum.no/_livssyn/selvutvikling/mindfulness-mark-williams-9788282200509

og dersom du ønsker en konkret arbeidsbok, så finnes denne: http://www.amazon.com/Mindful-Way-Workbook-Depression-Emotional/dp/1462508146/ref=sr_1_5?s=books&ie=UTF8&qid=1453793469&sr=1-5 Arbeidsboken er anbefalt brukt i kombinasjon med https://www.tanum.no/_livssyn/alternativ-livsstil/the-mindful-way-through-depression-j.-mark-g.-williams-9781593851286

[AnonymBruker]

Jeg prøver å gjøre det samme, etter råd fra psykolog. Dvs ike jobbe mot tankene. Men jeg får det jo ikke til. Med en gang jeg prøver å "jobbe mot tankene" "la de flyte forbi" så skjer det motsatte. Jeg blir mere opptatt av de! Jeg tenker "nå må jeg la denne tanken gå forbi, og se for meg at den glir forbi" men det motsatte skjer. Jeg blir mere opphengt. Hva er hemligheten for å få til dette?

TS

Anonymkode: 141c9...e17

Hemmeligheten er å gjøre tanker til litt det samme som å puste, enkelt sagt. Vi puster, vi tenker. Tanker vil altså alltid være der så lenge du er i livet. Slutt å jobbe med dem eller mot dem. Reflektér over dem om de er av viktighet, om ikke la de være. Du skriver at psykologen har gitt deg samme råd, ikke jobbe mot. I stedet for å gjøre det har du gjort det til en jobb å ikke jobbe mot. Altså den samme teknikken i bruk som om du jobber med dem, om du skjønner? 

Vi kan til en viss grad styre tanker om vi vil. Vi kan også aktivt velge hva vi vil fylle hodet med. Når tankene kretser rundt eksistensielle spørsmål og hva er vitsen med, tror jeg det er viktig å søke noe som gir "gladfyll". Hva liker du, hva gleder deg, hva engasjerer deg, hva gir deg mening å gjøre? Og så gjøre det. For noen virker dette helt uoverkommelig, mange tror at det må store ting/endringer til for at livet skal være meningsfullt/ha innhold. slik er det ikke. Ikke la deg lure til å tro det

Den type tanker du har er litt et I-landsproblem. Jeg sier ikke dette for å bagatellisere dem, for de er både livshemmende og tunge disse grubletankene du har. Men faktum er at om du var født uten en "gullbillett" så hadde din hverdag kretset rundt hvordan overleve dagen og du hadde trolig vært spart for akkurat disse tankene. Du hadde gått på "instikt", hvordan overlever jeg dagen. 

Faktum er at du har rett i dine tanker om at vi skal dø, vi blir syke, noen er heldige og blir gamle Det er en enkel "livskrets", i bunn og grunn. Jeg tror derfor det er viktig at du gir dette en form for aksept og slutter å dvele ved det. Om du vil dvele ved det forsøk å ikke gi det et negativt innhold. Vær heller hoppende glad for at du ble født i et land du er gitt muligheter, muligheter til å fylle livet med mer enn hvordan overlever jeg. Tiden, mellom fødsel og død, er du så heldig at du kan fylle med noe som gir deg mening, noe som for deg er verdifullt. Noe som engasjerer deg/driver deg. Du kan sørge for eget innhold. Bruk tiden til å søke utover i stedet for innover (det bare kludrer til). Søk å gjøre andre glad, det er det enormt mye meningsfullt i. Gjør kroppen din glad ved å bruke den og gjøre hodet den samme tjenesten ved å gjøre nettopp det som gleder deg. Klarer du ikke finne noe som gleder deg for øyeblikket, søk allikevel ut og vær i aktivitet. En eller annen dag, ved å stadig gjøre, vil du kjenne at noe av det du gjør/gir mening/har verdi. Man må lete for å finne

Anonymkode: 347d2...bd3

[motorPrøysen]

Jeg prøver å gjøre det samme, etter råd fra psykolog. Dvs ike jobbe mot tankene. Men jeg får det jo ikke til. Med en gang jeg prøver å "jobbe mot tankene" "la de flyte forbi" så skjer det motsatte. Jeg blir mere opptatt av de! Jeg tenker "nå må jeg la denne tanken gå forbi, og se for meg at den glir forbi" men det motsatte skjer. Jeg blir mere opphengt. Hva er hemligheten for å få til dette?

Dette problemet er vanlig. Trickset er å ta enda et skritt tilbake, å hele tiden betrakte tankene som dukker opp. Når du blir stresset over at du ikke klarer å få det negative tankene til å forsvinne tenker du egentlig ikke på dem lenger, men nettopp på at du ikke klarer å få dem til å forsvinne. En ny bekymring har overtatt. Da kan du ta et skritt tilbake og betrakte denne mentale prosessen og gi den et navn, f.eks: Jeg bekymrer meg. Dette setter kanskje i gang nye tankerekker, som: Jeg bekymrer meg alltid. Det kan umulig være bra. Igjen legger du bare merke til hvordan nye tankerekker oppstår. 

Poenget er ikke å få de plagsomme tankene vekk, for en slik form for målrettethet virker mot sin hensikt. Teknikken går ut på å slippe til og lytte til alle tanker som dukker opp, uansett om du liker dem eller ikke. Det er en øvelse i å betrakte tanker på en nøytral måte uten å vurdere dem som uønskede eller velkomne, som bra eller dårlige.

Dette kan kreve litt øvelse og dedikasjon, men over noe tid gir det som oftest gir gode resultater. Jeg støtter litteraturanbefalingene du har fått fra frosken helhjertet.  Hvis du ennå går til psykolog er det selvsagt nyttig at du beskriver problemet slik du har beskrevet det her for ham også.