Når ingenting virker, har man igjen noen alternativ?

[AnonymBruker]

Hvis man har sterk angst, og verken "just do it", benzo eller å korrigere tankene funker: Har man igjen noen alternativ da, så man kan fungere med angsten, og i så fall hva? Eller er det best å forsone seg med og akseptere at man må velge bort ting i livet? 

Anonymkode: 7afd5...5ce

[AnonymBruker]

Hvis man har sterk angst, og verken "just do it", benzo eller å korrigere tankene funker: Har man igjen noen alternativ da, så man kan fungere med angsten, og i så fall hva? Eller er det best å forsone seg med og akseptere at man må velge bort ting i livet? 

Anonymkode: 7afd5...5ce

Ja.

Anonymkode: beaae...201

[XbellaX]

Hvis man har sterk angst, og verken "just do it", benzo eller å korrigere tankene funker: Har man igjen noen alternativ da, så man kan fungere med angsten, og i så fall hva? Eller er det best å forsone seg med og akseptere at man må velge bort ting i livet? 

Anonymkode: 7afd5...5ce

Hva slags terapi  og medisiner utover benzo er forsøkt? Over hvor lang tid er tiltakene forsøkt, hvor lenge har du hatt angst?

[ISW]

Jeg tenker, sånn helt satt på spissen, at forsøker man lenge nok å utsette seg for den angstskapende situasjonen, så vil angsten dempes til slutt. Akkurat som å sette seg i et badekar med kaldt vann, til slutt slutter man å fryse. Men en slik fremgangsmåte er jo rimelig tøff og vil kanskje gå på bekostning av mye annet i livet.

Er det kroppslige eller psykiske angstsymptomer som er det verste? De kroppslige kan jo lettere dempes (f.eks med betablokker) enn de psykiske. Ellers kan jo AP kanskje være verdt et forsøk for å roe ting ned litt. Hvis alt feiler finnes det jo sterkere benzo. 

[frosken]

Hvis man har sterk angst, og verken "just do it", benzo eller å korrigere tankene funker: Har man igjen noen alternativ da, så man kan fungere med angsten, og i så fall hva? Eller er det best å forsone seg med og akseptere at man må velge bort ting i livet?

Anonymkode: 7afd5...5ce

Snakker du om sterk angst i helt konkrete situasjoner eller snakker du om mer generalisert angst?

[AnonymBruker]

Det er sterk angst i en helt enkel, konkret situasjon. Både kroppslig og psykisk. Har prøvd i 3 år med "just do it", og har jobbet med tankene og prøvd ut Valium - uten hell. Har lært meg og mestre mye annet, men i denne situasjonen står jeg på stedet hvil og kommer meg ikke videre. Begynner nå for alvor å vurdere om jeg bare må gi avkall på dette i livet mitt og gå videre, selv om det er et nederlag for meg. 

 

 

Anonymkode: 7afd5...5ce

[frosken]

Kan du si noe om type situasjon?

Hvor mye du skal prøve å få til endring avhenger vel av hvorvidt det er en type situasjon du svært gjerne ønsker å mestre eller ikke.

[PNG]

Du bør jo høre med psykolog og psykiater/lege, de har nok mer greie på det i forhold til deg enn brukerene av dette forum.

[PNG]

Neida, får håpe du får noen gode tips her inne, selv om brukerene kanskje er litt mer besserwissere/guruer enn de klarer å innrømme... mitt råd er å oppsøke en annen behandler, om du ikke er fornøyd eller at det ikke hjelper. Men det er bare så mye man kan vite noe om når man bare sender tekstmeldinger til hverandre.

[AnonymBruker]

Sterkere benzo, akkuratt i de situasjonene det kreves.

Anonymkode: c5356...83a

[AnonymBruker]

Det er i en sosial setting som jeg ikke mestrer. Har diskutert det i behandlingen, og det finnes ikke mer å gjøre, annet enn å utsette meg for stort stress hver uke med "just do it", slik jeg har gjort i 3 år. Derfor mitt spørsmål om man noen ganger bare må innse at man må gi slipp på ting. Og ja, jeg ønsket virkelig å lære meg det, har jobba mye med det, og mye annet har løst seg i forbindelse med dette. Men det er ett punkt det ikke finnes noen løsning for, ett punkt som ødelegger for absolutt alt. Har jobba med dette punktet også, og nå har jeg mast så mye om det at jeg tror min behandler er lei av å høre om det. 

Jeg må nok bare vende nesen en annen vei og jobbe med å innse at jeg må gi slipp på det. Det er et stort nederlag for meg. 

Anonymkode: 7afd5...5ce

[AnonymBruker]

 Der er forresten hobbyen min jeg snakker om. Jeg har tilogmed vært med å arrangere stevner og Norgesmesterskap, noe som har gått bra. Jeg mestrer det sosiale bra på disse områdene. Det er bare det å komme inn i et lite rom knadd av menn jeg ikke mestrer. Jeg får nærmest panikk. Men jeg tror ikke noen er i stand til å forstå det. Ikke en gang min behandler forstår det. Derfor begynner jeg å innse at det ikke er noe å gjøre med, og at jeg heller må bruke energien på å innse at det ikke går. Takk for svarene. 

Anonymkode: 7afd5...5ce

[Trine]

Knadd av menn?

[AnonymBruker]

Et lite rom med masse menn.

Anonymkode: 7afd5...5ce

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg for å gi meg. Det er ikke noe mer å gjøre. Siste mulighet var i dag pga at jeg har utsatt det for lenge. Jeg orker ikke å kjempe mer. Ikke en gang min behandler forstår meg og kan hjelpe meg. Det er ikke noe vits å utsette seg for disse påkjenningene med "just do it lenger. Jeg har tapt kampen og mislyktes. 

Anonymkode: 7afd5...5ce

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg for å gi meg. Det er ikke noe mer å gjøre. Siste mulighet var i dag pga at jeg har utsatt det for lenge. Jeg orker ikke å kjempe mer. Ikke en gang min behandler forstår meg og kan hjelpe meg. Det er ikke noe vits å utsette seg for disse påkjenningene med "just do it lenger. Jeg har tapt kampen og mislyktes. 

Anonymkode: 7afd5...5ce

Har vi for høye mål vil vi alle mislykkes. Enkelte ganger er det greit å se hva vi har klart å mestre, og ikke bare fokusere på hva vi ikke mestrer.

Om du skal gi opp denne kampen eller prøve å kjempe videre må du vurdere selv. Du må vurdere ut i fra hvor mye det koster deg i forhold til hvor mye det betyr for deg.

Men å kalle det mislykket alle mål vi ikke klarer å nå i livet synes jeg blir feil. 

Anonymkode: 6739a...93f

[AnonymBruker]

Jeg skal heller si det slik. Selv om vi ikke når alle mål i livet så betyr ikke det at vi mislykkes som menneske. Slik jeg fikk inntrykk av at du tenker nå.

Anonymkode: 6739a...93f

[frosken]

Jeg har bestemt meg for å gi meg. Det er ikke noe mer å gjøre. Siste mulighet var i dag pga at jeg har utsatt det for lenge. Jeg orker ikke å kjempe mer. Ikke en gang min behandler forstår meg og kan hjelpe meg. Det er ikke noe vits å utsette seg for disse påkjenningene med "just do it lenger. Jeg har tapt kampen og mislyktes.

Anonymkode: 7afd5...5ce

Siden det her er snakk om et lite "utsnitt" av hverdagslivet, så mener jeg det må være opp til deg hvorvidt du vil fortsette med å forsøke å orke dette eller ikke. Hvis du ikke synes det gir mening å utsette deg for noe du synes er vanskelig, så kan du vel greit la det være når det gjelder en fritidsaktivitet.

At ingen skulle være i stand til å forstå hva du snakker om, synes jeg er en litt merkelig konklusjon fra din side. Det er da ikke så veldig vanskelig å forstå.

[AnonymBruker]

Det er egentlig ikke snakk om noe lite utsnitt av livet mitt. Det er  snakk om en viktig del av livet mitt. Hadde jeg klart å mestre det jeg så langt ikke har mestret, hadde det vært en enda større del av livet mitt.

Hvorfor skal jeg fortsette med dette hvis denne konkrete situasjonen ødelegger alt for meg gang på gang? Det ødelegger ikke bare i form av at jeg ikke kommer meg videre i hobbyen, men det ødelegger også i forhold til andre ting OG selvfølelsen.

Jeg har tapt meg mye bare den siste tiden fordi jeg har følt at jeg har mislykkes så til de grader. Det har vært så vondt for meg. 

Jeg tror behandleren min er lei av meg også pga at jeg gnåler om dette temaet og står på stedet hvil, jeg får iallfall signaler om det, og det har også brutt meg ned

Jeg vil, men jeg får det ikke til :(

 

Anonymkode: 7afd5...5ce

[Fionys]

Tror det er viktig å ta fokuset bort fra det man ikke mestrer selv om det kan være en del ting man tidligere har mestret. Gjør ting du mestrer og som får deg til å føle deg bra.

Mitt håp er at jeg skal bli helt frisk og min største skrekk er at jeg aldri kommer til å bli helt bra igjen. Blir jeg ikke helt bra igjen så må jeg finne en måte jeg kan leve med sykdommen. Det handler om at man må akseptere den tilstanden man er i og prøve å gjøre det beste ut av det. Kanskje kan man ikke leve slik man tidligere har gjort.