Hvor lenge skal man prøve?

[AnonymBruker]

Hei! Jente på 24 år som har vært med kjæresten i 2 og et halvt år, bodd sammen i 1 og et halvt da han kommer fra et annet sted i Skandinavia.

Han flyttet for å være med meg, da jeg er underveis i studier.

Problemet er at han spilte dataspill hele det første året +jobb slik han akkurat klarte å tjene nok penger til det "nødvendige", men lite nok til at jeg som student måtte betale 2-3 leier på 10 mnd. Han skaffet seg ingen venner, ville ikke drive med noen av de tingene han interesserte seg for tidligere. Når sommeren kom måtte jeg sende han hjem fordi det virket som han mistrivdes sånn. For at dette skulle gå opp måtte jeg droppe alle ferier å jobbe 100% hele sommeren for å få inn nok penger til fremtidige planer. Underveis her har det vært mye masing og kjefting fra meg +småløgner fra han fordi han har prøvd å skjule hvor lite han har gjort.

Når det var tid for meg å skulle flytte etter han -med overføring av studier for at ting skulle bli bedre -klarte han ikke finne leilighet å endte opp med å måtte flytte tilbake til Norge igjen etter meg. Vell her var han ute å søkte jobb 2 ganger på 4 mnd og satt for det meste inne (jeg var den som betalte alt denne perioden).

Midt oppi alt det her har jeg vært inne til flere operasjoner og har måtte takle det at livet mitt til en viss grad har forandret seg på grunn av akkurat dette. Dette innebar kroniske smerter og en veldig stor reduksjon i muligheten til å få barn -men fordi han ikke har gjort noe og har måtte flytte hjem til foreldrene er IVF avlyst og jeg vil bli satt i kjemisk overgangsalder innen kort tid.

Fordi jeg har sendt han hjem og formidlet det sånn at forholdet sliter meg ut, har han startet studier og snakker om at alt skal bli så mye bedre. Forklaringen på det hele var at han hele tiden tenkte det ville ordne seg, men har nå skjønt at det var fordi jeg var den som ordnet det. Jeg ville bare tro at med 100% studier, jobb og ansvaret for alt av regninger samtidig som jeg gikk igjennom ganske harde operasjoner, så skulle det ikke være meg som bærte hele byrden av at både han og jeg skulle klare oss økonomisk. Jeg takler alt det andre helt fint, å da føles det ikke ut som det andre er noe jeg skal behøve å bære akkurat nå? Samtidig får jeg dårlig samvittighet om det er depresjon som har gjort at det er sånn.

 

Hovedsaken er vell at jeg er redd for at dette ikke er en fase, men at det er sånn han er. Jeg har bedt han dra til lege mange ganger for å finne ut om han er deprimert uten at det har skjedd noe. Familien til begge er så involvert og jeg var så klar på at jeg virkelig skulle satse før jeg gikk inn i det forholdet her. Det er jeg som har avsluttet tidligere forhold å, så jeg er usikker på om jeg gir opp for lett. Er det en dårlig periode? Møter alle på sånne ting en eller annen gang i parforhold? Ubesvarte spørsmål jeg så gjerne vil ha en litt større forståelse for.

Anonymkode: 6193b...42b

[AnonymBruker]

Dårlige perioder kan alle støte på, men som oftest er det ikke noe godt tegn når et forhold starter med en slik periode. Hva føler du for denne mannen?

Anonymkode: cff1f...592

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dårlige perioder kan alle støte på, men som oftest er det ikke noe godt tegn når et forhold starter med en slik periode. Hva føler du for denne mannen?

Anonymkode: cff1f...592

Akkurat nå ser jeg han ikke med flere ukers mellomrom og det er en kald, rar stemning imellom oss (vil nok si mest fra meg). Jeg er jo glad i han og var på et punkt helt klar på at jeg ville satse. Nå er jeg redd for hvordan den fremtiden eventuelt vil bli -og hvordan man skal kunne fikse denne rare stemningen når alt det her har skjedd så tidlig.

Anonymkode: 6193b...42b

[AnonymBruker]

Vel, du er 24 år og med det hele livet foran deg om det går som man forventer. Med andre ord har du ikke dårlig tid til i forhold til noe som helst, lucky you  Jeg er ikke så veldig tilhenger av å gi råd i kjærlighetsgreier, da jeg vet av erfaring at råd i slike sammenhenger sjelden har noen hensikt. Jeg har en sønn på din alder og det jeg vil si er at det eneste jeg ønsker for ham er at han er lykkelig. Valgene for å være det må han jo ta selv, om du forstår? Det samme må du  24 år og redd for fremtiden i et relativt ferskt forhold høres ikke ut som oppskriften på lykke, dessverre. Jeg tror den rasjonelle siden av deg har innsett det. 

Anonymkode: cff1f...592