Ekspertsvar NHD: Hjelp meg å prioritere

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg bor i by A sammen med samboer, studerer i by B og har en døende forelder i by C. Disse byene ligger langt fra hverandre. I tillegg er jeg psykisk syk selv og venter på resultat av henvisning i by A. Studiene er jeg allerede forsinket med pga psykdommen, og jeg har derfor flyttet tilbake fra studiebyen til samboeren. Jeg hadde ikke noe sosialt nettverk og slet på mange måter i studiebyen. Ergo blir det vanskelig for meg å fortsette der uten at samboer får seg jobb og jeg får oppfølging i helsevesenet. 

Det eneste jeg ønsker er å studere. Men jeg har behov for hjelp, både fra helsevesenet og studiestedet. Det mest ideelle er da selvsagt at jeg bor og studerer på samme sted. Vi jobber med å få samboer til studiebyen, men venter på mulighet for fast jobb siden vår økonomi avhenger av det. 

Jeg kommer fra en familie som aldri har snakket sammen. Ergo er situasjonen hjemme hos foreldrene mine ikke av de beste. Jeg føler jeg må støtte opp og har lovet det. Det er verre for meg å sitte hos samboeren i en by langt borte og få nesten daglige telefoner om hvor ille det står til, enn å være der og se med egne øyne. Det er vanskelig for min friske forelder å takle sorgen og den dårlige helsen. Fullt forståelig, og jeg er redd denne forelderen som bli igjen kommer til å knekke sammen fullstendig om ingen hjelp gis (fra familie, da det nektes å blande inn helsetjenesten). 

Pr nå bor jeg hos samboer og studerer jeg de emnene som ikke har obligatorisk oppmøte eller innleveringer. Men jeg sliter med motivasjonen oppe i alt det andre som foregår. Jeg har ingen medstudenter å snakke med, ingen som støtter opp utenom samboer, som ikke har peiling på hva jeg driver med (og har sterk pasjon for!). Det føles forferdelig ensomt. Dagene går mest til å utsette og kaste bort tiden på andre ting. Dette er jeg selvsagt ansvarlig for å endre selv, men det ender med at jeg bare tenker tanken, for så å lukke øynene for at verden surrer videre og eksamen nærmer seg.

 Når det gjelder egen sykdom har jeg begynt på medisiner, men får lite annen oppfølging. Har nettopp fått ny fastlege og derfor ikke kommet ordentlig igang der. Jeg har blitt kastet frem og tilbake mellom dps'er (flertall!) og studenthelsetjenesten, enten for syk eller ikke syk nok. Jeg har ikke blitt friskere av det. Nå har jeg snart mistet troen på at jeg får noe mer hjelp og vet ikke om det er noe poeng å vente lenger. 

Hva skal jeg gjøre oppe i alt det her? Prøve å kare i land noen eksamener mens jeg hjelper foreldre? (Sjans for at jeg sliter meg ut mentalt, da jeg har hatt en mindre god barndom...) Oppholde meg i samboerbyen for å få dennes støtte, vente på en hjelp jeg aldri føler jeg får, og i tillegg mistrives jeg her. Her har samboer god, fast jobb, noe som også er grunn til at vi klarer oss økonomisk godt her. Alternativet med å flytte til studiebyen er bare et håp i det fjerne. Ikke får jeg med samboer, ikke får jeg hodet på plass når det gjelder foreldre og egen helse. Jeg sliter med å få dette til å gå opp... 

 

Anonymkode: b1c10...052

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Før jeg kan hjelpe deg å prioritere: Hvor sannsynlig er det at du klarer å jobbe i det yrket du studerer til etter at du er ferdig med studiene?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i jobb i 10 år i et annet yrke enn det jeg nå studerer, så jeg ser det som sannsynlig at jeg fint greier mitt nye yrke. Om jeg ikke skulle greie det har jeg fremdeles min gamle jobb i bakhånd (permisjon). 

Anonymkode: b1c10...052

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Da ville jeg prioritert å bli ferdig med studiene.

Så ville jeg hjulpet mine foreldre om det var en akuttsituasjon. Om det var behov for langvarig hjelp, og de ikke ville motta offentlig hjelp, ville jeg latt det være deres valg der de også måtte ta konsekvensene.

[frosken]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg bor i by A sammen med samboer, studerer i by B og har en døende forelder i by C. Disse byene ligger langt fra hverandre. I tillegg er jeg psykisk syk selv og venter på resultat av henvisning i by A. Studiene er jeg allerede forsinket med pga psykdommen, og jeg har derfor flyttet tilbake fra studiebyen til samboeren. Jeg hadde ikke noe sosialt nettverk og slet på mange måter i studiebyen. Ergo blir det vanskelig for meg å fortsette der uten at samboer får seg jobb og jeg får oppfølging i helsevesenet. 

Det eneste jeg ønsker er å studere. Men jeg har behov for hjelp, både fra helsevesenet og studiestedet. Det mest ideelle er da selvsagt at jeg bor og studerer på samme sted. Vi jobber med å få samboer til studiebyen, men venter på mulighet for fast jobb siden vår økonomi avhenger av det. 

Jeg kommer fra en familie som aldri har snakket sammen. Ergo er situasjonen hjemme hos foreldrene mine ikke av de beste. Jeg føler jeg må støtte opp og har lovet det. Det er verre for meg å sitte hos samboeren i en by langt borte og få nesten daglige telefoner om hvor ille det står til, enn å være der og se med egne øyne. Det er vanskelig for min friske forelder å takle sorgen og den dårlige helsen. Fullt forståelig, og jeg er redd denne forelderen som bli igjen kommer til å knekke sammen fullstendig om ingen hjelp gis (fra familie, da det nektes å blande inn helsetjenesten). 

Pr nå bor jeg hos samboer og studerer jeg de emnene som ikke har obligatorisk oppmøte eller innleveringer. Men jeg sliter med motivasjonen oppe i alt det andre som foregår. Jeg har ingen medstudenter å snakke med, ingen som støtter opp utenom samboer, som ikke har peiling på hva jeg driver med (og har sterk pasjon for!). Det føles forferdelig ensomt. Dagene går mest til å utsette og kaste bort tiden på andre ting. Dette er jeg selvsagt ansvarlig for å endre selv, men det ender med at jeg bare tenker tanken, for så å lukke øynene for at verden surrer videre og eksamen nærmer seg.

 Når det gjelder egen sykdom har jeg begynt på medisiner, men får lite annen oppfølging. Har nettopp fått ny fastlege og derfor ikke kommet ordentlig igang der. Jeg har blitt kastet frem og tilbake mellom dps'er (flertall!) og studenthelsetjenesten, enten for syk eller ikke syk nok. Jeg har ikke blitt friskere av det. Nå har jeg snart mistet troen på at jeg får noe mer hjelp og vet ikke om det er noe poeng å vente lenger. 

Hva skal jeg gjøre oppe i alt det her? Prøve å kare i land noen eksamener mens jeg hjelper foreldre? (Sjans for at jeg sliter meg ut mentalt, da jeg har hatt en mindre god barndom...) Oppholde meg i samboerbyen for å få dennes støtte, vente på en hjelp jeg aldri føler jeg får, og i tillegg mistrives jeg her. Her har samboer god, fast jobb, noe som også er grunn til at vi klarer oss økonomisk godt her. Alternativet med å flytte til studiebyen er bare et håp i det fjerne. Ikke får jeg med samboer, ikke får jeg hodet på plass når det gjelder foreldre og egen helse. Jeg sliter med å få dette til å gå opp... 

 

Anonymkode: b1c10...052

Jeg tror du bør prioritere å være på studiestedet ditt, prøve å følge undervisningen og også prøve å få psykologisk hjelp der. Dersom du ikke prioriteres av dps (noe som gjelder svært mange i alle fall i Oslo), så ville jeg forsøkt å finne en privatpraktiserende avtalespesialist.

Hva slags hjelp tenker du at du trenger fra studiestedet?

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Jeg tror du bør prioritere å være på studiestedet ditt, prøve å følge undervisningen og også prøve å få psykologisk hjelp der. Dersom du ikke prioriteres av dps (noe som gjelder svært mange i alle fall i Oslo), så ville jeg forsøkt å finne en privatpraktiserende avtalespesialist.

Hva slags hjelp tenker du at du trenger fra studiestedet?

Det er dette jeg har prøvd på i utgangspunktet. Jeg flyttet, skaffet meg sted å bo, møtte til hver eneste forelesning, henvendte meg til studier med støtte ved studiestart fordi jeg anså dette som supert i forhold til mitt behov. Der fikk jeg komme til tre ganger før jeg fikk avslag fra dps. Det er krav til behandling utenom, og siden jeg fikk avslag oppfylte jeg ikke vilkårene. Jeg meldte meg også til kollokvie (fellesopplegg), men fikk ikke plass. Pga min unnvikende pf og et ønske om å unngå alkohol ble jeg ikke med på fadderuka. Stor feil, ser jeg i ettertid.

Etter dette gikk jeg til helsesøster, som lyttet, men var lite konkret i tilbakemeldingene. Var samtidig i kontakt med studieveileder som rådga, men som gjorde feil, noe som resulterte i at jeg ikke fikk meldt meg av eksamen. Dermed lite tiltro til denne. Også varierende hvor godt veileider svarer i etterkant. Videre gikk jeg til psykologspesialist hos studenthelsetjenesten som avviste meg fordi jeg var for syk og komplisert for dem. Jeg føler jeg har prøvd det meste.

I løpet av denne tiden var jeg så full av angst at jeg hadde løs mage hver eneste dag, jeg snakket ikke med noen, isolerte meg i boligen utenom forelesning og var rett og slett ensom. Jeg delte bolig med en person som unngikk meg og dermed ble vi ikke veldig godt kjent. Som sagt ble det også for mye for meg på denne tiden og det ble en belastning for meg å dele bolig med noen. Jeg sov også dårlig og spiste lite. Ble oppringt jevnlig av foreldre med beskjed om å komme hjem. Døden var nær.

Var hjemme hos foreldre og så at døden ventet enda en stund. Reiste tilbake til samboer og fastlege. Isolerte meg fra alt av kjentfolk, alt var bare stressende og keg trengte å bli stabil. Endte med innleggelse på akutt pga selvmordstanker. Fikk endelig riktig medisinering, men ingen videre oppfølging. 

Fastlege gikk av med pensjon, ny fastlege som virker som et fantastisk menneske, men som dessverre er mye borte og dermed er det vanskelig å få time. Er viderehenvist til psykiater og der står saken. 

Oppe i alt det her har vi forsøkt å få barn (ivf) pga alder bl.a. Valgte ved studiestart å utsette til jul, hadde et forsøk som var negativt. Har utsatt til sommeren, men vurderer å forbli barnløse. Stort nederlag. 

Grunnen til at studier ble valgt var mistrivsel på jobb, bl.a pga konflikt og dårlig ledelse. I tillegg ble det mye dautid og lite utfordrende å bli i stillingen. På nåværende tidspunkt er retur ikke veldig aktuelt, men studiene kan gi mulighet til overflytting i organisasjonen og det er et håp. Ny leder, nye kollegaer og nye utfordringer.

Jeg føler jeg har prøv alt jeg kan å kontakte helsetjeneste, endre håpløs arbeidssituasjon og samtidig stilt opp hos foreldre det jeg makter. Jeg er knekt. Har lite og gå på. Har inntrykk av at jeg på et vis er for ressurssterk og bør ligge i grusen før det tas tak i.

Jeg orker ikke nederlaget å gi opp studieplassen, da den betyr alt for meg. Den har vært det eneste positive på lang, lang tid. Men jeg klarer ikke å være i studiebyen alene uten hjelp og støtte på nåværende tidspunkt. 

Jeg ser fornuften i å være student på heltid, men da er tankene veldig mange andre steder. Jeg sliter med fokus og trivsel uten om når jeg sitte med nesa i boka. 

Nå henter jeg energi hos samboer og leser på egenhånd. Samboer søker jobb på studiestedet samtidig. Målet er å ta noen eksamener til sommeren og samtidig få samboer til studiebyen innen sommeren. Forhåpentligvis blir det en bedre start ved neste semester. I tillegg er nok "belastningen" med døende forelder også et tilbakelagt faktum. 

Jeg får bite tennene sammen og holde ut. 

Anonymkode: b1c10...052

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Da ville jeg prioritert å bli ferdig med studiene.

Så ville jeg hjulpet mine foreldre om det var en akuttsituasjon. Om det var behov for langvarig hjelp, og de ikke ville motta offentlig hjelp, ville jeg latt det være deres valg der de også måtte ta konsekvensene.

Det er dette som hittil er valgt. Men jeg føler totalbelastningen har vært for stor (les langt innlegg over) og at jeg derfor må trappe ned litt. Hodet er ikke på plass når jeg er i studiebyen uansett. Full av angst døgnet rundt. Kroppen reagerer fysisk med utslett, lite søvn, kronisk diaré og tankekjør uten like. Sliter med pust. Lite konsentrasjon. Ingen ting som er farlig, men det er ikke positivt heller.

Situasjonen hos foreldre er til en hver tid akutt (frisk forelder som oppgir dette basert på redsel), og jeg har ingen erfaring med at noen dør, så jeg aner ikke hvor akutt det er. 

Anonymkode: b1c10...052

[AnonymBruker]

Tillegg: jeg har søkt om mentor via tilretteleggingatjenesten, men har ikke fått tilbakemelding ennå. (Frist for søknad nylig utgått.)

Anonymkode: b1c10...052

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg opplever at det her trengs så mye støtte at jeg spør meg om dette studieprosjektet i det hele tatt lar seg gjennomføre.

Og jeg kjenner jeg blir svært skeptisk når jeg leser om barneønsker.

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg opplever at det her trengs så mye støtte at jeg spør meg om dette studieprosjektet i det hele tatt lar seg gjennomføre.

Og jeg kjenner jeg blir svært skeptisk når jeg leser om barneønsker.

Takk, det er nok dette jeg trenger å høre. Jeg blir så lei meg for at jeg ikke får så mye hjelp, annet enn medisiner.   Jeg er bedre nå, kroppen føles på plass igjen, hodet henger bedre med. Men likevel bør jeg ha oppfølging i større grad enn jeg får. Samboer har vært en god støtte og stabilisator. 

Studiet sliter jeg med å legge fra meg. Nå går det ca 50% på et vis. Jeg vil ha meningsfulle dager, ikke gjøre ingen ting. Den jobben jeg har fra før er ikke mulig i nåværende tilstand. Jeg har prøvd så godt jeg kan å følge føre vár-prinsippet, men har vært uheldig med oppfølgingen med tanke på tilrettelegging. 

Barneønske er foreløpig lagt på is, men med et håp om at det en gang kan bli. Hvor lenge vi/jeg kan eller bør vente...vanskelig å vurdere. Når jeg er frisk er jeg 100% oppegående. Full og krevende jobb, normalt sosial og har et godt forhold til samboer (ikke "pleietrengende"). Mener du vi helt bør avslutte? Det blir en ny sorg, men jeg forstår at jeg har mine begrensninger. 

Anonymkode: b1c10...052

[frosken]

Hvor mange studiepoeng har du fullført så langt? Og hvor omfattende er studiet du har startet på?

[AnonymBruker]

27 minutter siden, frosken skrev:

Hvor mange studiepoeng har du fullført så langt? Og hvor omfattende er studiet du har startet på?

Ble sykemeldt i høst (innleggelse) og tok dermed ingen eksamener. Dette er mitt første semester av totalt tre års grad. Så 0 poeng til nå. 

Om jeg ikke får studert det jeg nå gjør aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Dette er det eneste jeg ønsker. Dramatisk nok føles livet meningsløst om jeg må "ta til takke med" Rema1000 resten av livet. 

Anonymkode: b1c10...052

[frosken]

Hvor mange studiepoeng prøver du å ta dette semesteret - og hva slags eksamensform er det snakk om?

 

[AnonymBruker]

15-30stp, alt etter om jeg får mentor eller ikke. Jeg skal ta to emner som jeg begynte på i høst (og har lest mesteparten av pensum til), og to nye emner som jeg har søkt om mentor til. 7,5 stp pr emne. Skriftlig eksamen, ingen obligatorisk undervisning eller oppgaver. Har ingen ambisjon om A, mer i retning C. 

Anonymkode: b1c10...052