Ekspertsvar Boot camp for psyke

[PNG]

Jeg tenker ofte på hvordan andre med psykiske sykdommer har det. Noen skader seg med vilje så alvorlig at de må opereres. Noen forsøker å henge seg. Noen fremstår veldig "forstyrrede", og kan prate om ting som ikke gir mening, og kanskje reagere med sinne eller aggresjon for noe ingen uten psykose ville gjøre.

Dette er veldig fjernt fra hvordan jeg har det, og har hatt det. Det kan ikke sammenlignes. Men likevel har jeg uføretrygd. Det syns jeg er rart å tenke på. Jeg lurer på hvordan andre oppfatter denne situasjonen - for de fleste har et bilde av hvordan alvorlig psykiatri er. Og når da jeg virker helt normal, så begynner de nok å lure. Får jeg noe jeg ikke har krav på? Har jeg lurt psykiatrien og NAV?

Jeg lurer på det samme selv, om meg selv. For det vet jeg ikke. Jeg syns det virker ulogisk med tanke på mitt bilde av alvorlig psykiatri. Jeg har vært innlagt med personer som har vært der under tvang, men ikke i nærheten av dette. Det var mennesker som sa ting som for meg virket bisarre, men ellers virket de bare slitne. En gang var det en som ikke dukket opp igjen etter permisjon, som senere ble brakt tilbake av Politiet. Men ingen av dem jeg har møtt har vært utagerende på noen måte. Så jeg har ingen erfaring med hva som skjer på en lukket avdeling.

Jeg bør skjerpe meg, i forhold til min livsstil. Det er et symptom på antisosial personlighetsforstyrrelse som går på "parasittisk livsstil". Vel, jeg kan ikke helt skjønne hva som menes, da det er mange mennesker som snylter, uten at de er farlig eller manipulerende av den grunn (bortsett fra ovenfor systemet, såklart). Så jeg er nok ikke psykopat. Men det betyr ikke at jeg har moral med tanke på dette.

Evne til å tåle ubehag i øyeblikket for fremtidig vinning, og evne til å utsette behag, det er normal personlighet. Hvis man ikke har dette, har man et kjennetegn på noen personlighetsforstyrrelser. Som f.eks. emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor mange kvinner blir diagnostisert med dette når de ikke oppfyller kravene som går på risikoadferd og kranglete adferd. Hvis de likevel kvalifiserer, så ser jeg ingen grunn til at ikke jeg selv kvalifiserer.

Burde, skulle. Trygda er god. Tror ikke dette er beste løsningen for meg, man blir isolert i samfunnet. Det bør være en slags annen form for tvangsbehandling, altså noe annet enn det som foregår med alvorlig psyke på lukket avdeling, jeg tenker mer på institusjoner hvor man lærer seg disiplin og selvrespekt. Sånn det er i dag, så har man enten DPS hvor det er så ekstrem dulling at man skulle tro de innlagte var barn eller porselensdukker, eller så har man vel egentlig ingen andre alternativer. Tenker ikke på "boot camp" for kriminelle, slik de har i USA, jeg tenker på med for psykisk syke. Men mange psykisk syke er noe helt annet enn porselensdukker. Tror det mangler et godt alternativ for denne gruppen. Jeg tror ikke velferdsstaten er tjent med å ikke ha et tilbud i denne retningen, og aller minst de det gjelder (som f.eks. meg selv).

Det finnes ingen som helst alternativer for meg. Jeg trenger ikke den derre følsomme, dype personlige praten som de har i psykiatrien. Men det ikke bare å komme seg i arbeid heller. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er mer snakk om dette i samfunnsdebatten. Tar jeg helt feil, at denne gruppen ikke finnes? Eller er jeg ikke psyk, slik at jeg derfor tar feil? Siden jeg ikke er en porselensdukke, er man da ikke psyk?

Jeg er en person med veldig sterkt temperement. I psykiatrien har jeg bare lært å undertrykke dette. Når jeg var innlagt på DPS i 5 måneder, så ble jeg deprimert. Jeg var ikke deprimert når jeg kom dit, men jeg ble mer og mer deprimert ettersom tiden gikk. Hvorfor? Fordi man bare satt i en stol og så på at folk beveget seg inn og ut av røykerommet. Det var mye aktivisering, så det var sikkert bra sånn sett, men det var som hønemor skulle ut å lufte kyllingene, eller en slags gjeter som var ute med sauene. Jeg hadde ingenting der å gjøre, fordi jeg hadde ikke noe som helst felles med de andre som var innlagt der. Og de ansatte behandlet alle likt, de behandlet meg som den slitne, deprimerte gjengen, og til slutt havnet jeg der selv. Begynte aldri å røyke, dog.

Men nå har jeg sluttet i terapi, og med tiden har jeg blitt mer og mer selvstendig. De behandler jo folk som porselensdukker, de fratar personer med temperement sin autonomitet.

Men det holder ikke det, at jeg bare blir mer selvstendig, fordi jeg lever i en slags verden hvor jeg er "outcast", og jeg føler mye aggresjon mot folk. Jeg har ingenting med folk å gjøre, men jeg føler de har med meg å gjøre, i mine selvhenføringer. Det er hele tiden en interaksjon i min verden, men det er det ikke i virkeligheten. De enser ikke meg.

Og da har jeg ikke noe tilbud. Det er helt rævva, fordi jeg er egentlig en veldig sterk person. Jeg skal vedde på at hadde det blitt krig i landet, hadde jeg fått mening i livet. Da hadde jeg blomstret! Men nå sitter jeg bare her, kjeder vettet av meg, forsøker å underholde meg med meningsløse ting. Jeg ønsker såklart ikke at det skal bli krig, og jeg kommer aldri til å oppsøke krig, det jeg sier er at hvis det hadde vært NØDVENDIG, så hadde jeg fått en mening og hensikt i verden.

Og derfor er det nødvendig med en slags bootcamp for psyke. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det skulle foregå, men jeg trenger den oppdragelsen jeg aldri fikk. Jeg har aldri hatt noen interesse for rus eller andre dumme ting, så sånn sett har jeg ikke vært noe problembarn, det er ikke det jeg sier. Jeg har akademiske interesser, men det fungerer ikke for meg siden jeg bare gjør som det faller meg inn. Jeg kunne begynt på medisinstudiet, men jeg har aldri lært meg å jobbe, det å gjøre ting for nødvendigheten. Så det føler jeg jo er litt trist. Men sånn det er nå, så er det ikke noe hjelp å få. For alt psykiatrien har å tilby, er følelsesdebatter som jeg ikke klarer å delta i. Da ble det bare støtteterapi, siden det ikke var noe håp for meg. Og det er jo enda verre, da blir man passivisert.

Skylder ikke på andre enn meg selv, det er min personlighet det er noe galt med. Men det hadde vært bra med avekvat hjelp.

Det er mange mennesker jeg føler et slags "hat" for. Kanskje ikke så sterkt, men jeg føler meg dypt krenket. Jeg later som ingenting, faktisk så er jeg for hyggelig og klarer ikke hisse meg opp. Men ingen vet hva slags beist som lurker under overflaten. Det er det temperementet som trengs å rettes mot noe konstruktivt. Og på det området har ikke psykiatrien noe å tilby. Men nå kan det såklart hende jeg har misforstått hele greia, at det der ikke handler om psykdom. Kanskje jeg skulle fått noen tilbakemeldinger på det her, i såfall. Kanskje jeg bare har psyken til en kriminell?

Men jeg trenger de medisinene, fordi hjernen min får "overload" uten. Begynner å holde samtaler med folk jeg maner frem i min fantasi. Så jo jeg er nok psyk. Men jeg er likevel ingen porselensdukke. Og jeg orker ikke den derre "hva føler du nå". Og det er MANGE andre pasienter som har det likedan, som syns det der bare er piss. Det er gjerne menn det er snakk om. Virker som psykiatrien er veldig feminint designet.

[AnonymBruker]

35 minutter siden, PNG skrev:

Jeg tenker ofte på hvordan andre med psykiske sykdommer har det. Noen skader seg med vilje så alvorlig at de må opereres. Noen forsøker å henge seg. Noen fremstår veldig "forstyrrede", og kan prate om ting som ikke gir mening, og kanskje reagere med sinne eller aggresjon for noe ingen uten psykose ville gjøre.

Dette er veldig fjernt fra hvordan jeg har det, og har hatt det. Det kan ikke sammenlignes. Men likevel har jeg uføretrygd. Det syns jeg er rart å tenke på. Jeg lurer på hvordan andre oppfatter denne situasjonen - for de fleste har et bilde av hvordan alvorlig psykiatri er. Og når da jeg virker helt normal, så begynner de nok å lure. Får jeg noe jeg ikke har krav på? Har jeg lurt psykiatrien og NAV?

Jeg lurer på det samme selv, om meg selv. For det vet jeg ikke. Jeg syns det virker ulogisk med tanke på mitt bilde av alvorlig psykiatri. Jeg har vært innlagt med personer som har vært der under tvang, men ikke i nærheten av dette. Det var mennesker som sa ting som for meg virket bisarre, men ellers virket de bare slitne. En gang var det en som ikke dukket opp igjen etter permisjon, som senere ble brakt tilbake av Politiet. Men ingen av dem jeg har møtt har vært utagerende på noen måte. Så jeg har ingen erfaring med hva som skjer på en lukket avdeling.

Jeg bør skjerpe meg, i forhold til min livsstil. Det er et symptom på antisosial personlighetsforstyrrelse som går på "parasittisk livsstil". Vel, jeg kan ikke helt skjønne hva som menes, da det er mange mennesker som snylter, uten at de er farlig eller manipulerende av den grunn (bortsett fra ovenfor systemet, såklart). Så jeg er nok ikke psykopat. Men det betyr ikke at jeg har moral med tanke på dette.

Evne til å tåle ubehag i øyeblikket for fremtidig vinning, og evne til å utsette behag, det er normal personlighet. Hvis man ikke har dette, har man et kjennetegn på noen personlighetsforstyrrelser. Som f.eks. emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor mange kvinner blir diagnostisert med dette når de ikke oppfyller kravene som går på risikoadferd og kranglete adferd. Hvis de likevel kvalifiserer, så ser jeg ingen grunn til at ikke jeg selv kvalifiserer.

Burde, skulle. Trygda er god. Tror ikke dette er beste løsningen for meg, man blir isolert i samfunnet. Det bør være en slags annen form for tvangsbehandling, altså noe annet enn det som foregår med alvorlig psyke på lukket avdeling, jeg tenker mer på institusjoner hvor man lærer seg disiplin og selvrespekt. Sånn det er i dag, så har man enten DPS hvor det er så ekstrem dulling at man skulle tro de innlagte var barn eller porselensdukker, eller så har man vel egentlig ingen andre alternativer. Tenker ikke på "boot camp" for kriminelle, slik de har i USA, jeg tenker på med for psykisk syke. Men mange psykisk syke er noe helt annet enn porselensdukker. Tror det mangler et godt alternativ for denne gruppen. Jeg tror ikke velferdsstaten er tjent med å ikke ha et tilbud i denne retningen, og aller minst de det gjelder (som f.eks. meg selv).

Det finnes ingen som helst alternativer for meg. Jeg trenger ikke den derre følsomme, dype personlige praten som de har i psykiatrien. Men det ikke bare å komme seg i arbeid heller. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er mer snakk om dette i samfunnsdebatten. Tar jeg helt feil, at denne gruppen ikke finnes? Eller er jeg ikke psyk, slik at jeg derfor tar feil? Siden jeg ikke er en porselensdukke, er man da ikke psyk?

Jeg er en person med veldig sterkt temperement. I psykiatrien har jeg bare lært å undertrykke dette. Når jeg var innlagt på DPS i 5 måneder, så ble jeg deprimert. Jeg var ikke deprimert når jeg kom dit, men jeg ble mer og mer deprimert ettersom tiden gikk. Hvorfor? Fordi man bare satt i en stol og så på at folk beveget seg inn og ut av røykerommet. Det var mye aktivisering, så det var sikkert bra sånn sett, men det var som hønemor skulle ut å lufte kyllingene, eller en slags gjeter som var ute med sauene. Jeg hadde ingenting der å gjøre, fordi jeg hadde ikke noe som helst felles med de andre som var innlagt der. Og de ansatte behandlet alle likt, de behandlet meg som den slitne, deprimerte gjengen, og til slutt havnet jeg der selv. Begynte aldri å røyke, dog.

Men nå har jeg sluttet i terapi, og med tiden har jeg blitt mer og mer selvstendig. De behandler jo folk som porselensdukker, de fratar personer med temperement sin autonomitet.

Men det holder ikke det, at jeg bare blir mer selvstendig, fordi jeg lever i en slags verden hvor jeg er "outcast", og jeg føler mye aggresjon mot folk. Jeg har ingenting med folk å gjøre, men jeg føler de har med meg å gjøre, i mine selvhenføringer. Det er hele tiden en interaksjon i min verden, men det er det ikke i virkeligheten. De enser ikke meg.

Og da har jeg ikke noe tilbud. Det er helt rævva, fordi jeg er egentlig en veldig sterk person. Jeg skal vedde på at hadde det blitt krig i landet, hadde jeg fått mening i livet. Da hadde jeg blomstret! Men nå sitter jeg bare her, kjeder vettet av meg, forsøker å underholde meg med meningsløse ting. Jeg ønsker såklart ikke at det skal bli krig, og jeg kommer aldri til å oppsøke krig, det jeg sier er at hvis det hadde vært NØDVENDIG, så hadde jeg fått en mening og hensikt i verden.

Og derfor er det nødvendig med en slags bootcamp for psyke. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det skulle foregå, men jeg trenger den oppdragelsen jeg aldri fikk. Jeg har aldri hatt noen interesse for rus eller andre dumme ting, så sånn sett har jeg ikke vært noe problembarn, det er ikke det jeg sier. Jeg har akademiske interesser, men det fungerer ikke for meg siden jeg bare gjør som det faller meg inn. Jeg kunne begynt på medisinstudiet, men jeg har aldri lært meg å jobbe, det å gjøre ting for nødvendigheten. Så det føler jeg jo er litt trist. Men sånn det er nå, så er det ikke noe hjelp å få. For alt psykiatrien har å tilby, er følelsesdebatter som jeg ikke klarer å delta i. Da ble det bare støtteterapi, siden det ikke var noe håp for meg. Og det er jo enda verre, da blir man passivisert.

Skylder ikke på andre enn meg selv, det er min personlighet det er noe galt med. Men det hadde vært bra med avekvat hjelp.

Det er mange mennesker jeg føler et slags "hat" for. Kanskje ikke så sterkt, men jeg føler meg dypt krenket. Jeg later som ingenting, faktisk så er jeg for hyggelig og klarer ikke hisse meg opp. Men ingen vet hva slags beist som lurker under overflaten. Det er det temperementet som trengs å rettes mot noe konstruktivt. Og på det området har ikke psykiatrien noe å tilby. Men nå kan det såklart hende jeg har misforstått hele greia, at det der ikke handler om psykdom. Kanskje jeg skulle fått noen tilbakemeldinger på det her, i såfall. Kanskje jeg bare har psyken til en kriminell?

Men jeg trenger de medisinene, fordi hjernen min får "overload" uten. Begynner å holde samtaler med folk jeg maner frem i min fantasi. Så jo jeg er nok psyk. Men jeg er likevel ingen porselensdukke. Og jeg orker ikke den derre "hva føler du nå". Og det er MANGE andre pasienter som har det likedan, som syns det der bare er piss. Det er gjerne menn det er snakk om. Virker som psykiatrien er veldig feminint designet.

Når 20% står utenfor det ordinære arbeidslivet sier det seg selv at ikke alle disse er dødssyke og/eller gærne. Så ta i mot din trygd med hevet hode.

Lykke til.

Anonymkode: 8ad0f...d81

[PNG]

Ok, kanskje det, men det er ikke en ønsket situasjon. Jeg har så mye aggresjon jeg må holde inne, at jeg blir helt passiv. Hvis dette kunne kanalieres mot noe konstruktivt, hadde jeg følt mer mening og hensikt, og ikke blitt passiv. Kanskje det hadde vært bra å liksom rase av seg? Få det ut av systemet. Kanskje man hadde brent ut da. Blitt normal.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, PNG skrev:

Ok, kanskje det, men det er ikke en ønsket situasjon. Jeg har så mye aggresjon jeg må holde inne, at jeg blir helt passiv. Hvis dette kunne kanalieres mot noe konstruktivt, hadde jeg følt mer mening og hensikt, og ikke blitt passiv. Kanskje det hadde vært bra å liksom rase av seg? Få det ut av systemet. Kanskje man hadde brent ut da. Blitt normal.

Mulig det.

Men ikke forvent noe "tilbud". Siden det ikke finnes jobb til alle er det billigere å bare trygde de som ikke fungerer 100%.

Anonymkode: 8ad0f...d81

[PNG]

1 minute ago, AnonymBruker said:

Mulig det.

Men ikke forvent noe "tilbud". Siden det ikke finnes jobb til alle er det billigere å bare trygde de som ikke fungerer 100%.

Anonymkode: 8ad0f...d81

Ja det er jo sant igrunn. Nei, hva er vitsen med å bruke ressurser og penger på meg. Det er billigere at jeg sitter her og råtner, kaster vekk livet. Føler en stor skam hver dag, men jeg gjør ingenting med det, så tenker jeg at det er på sin plass med tvangsbehandling. Før i tiden ble jo udugelig ungdom sent til internat.

[PNG]

Haha, kanskje JESUS er svaret!!!

Hallelujah.

[PNG]

I Kina har de jo boot camp for ungdom som er avhengig av dataspill. Jeg syns det høres ut som en veldig god ting.

[PNG]

Natta, nå går denne later snylterjævelen til sengs.

[PNG]

Neida. Fylla har skylda. Uten at jeg har drukket.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg takker for innlegget.

Hver fredag sender jeg ut "Ukens artikkel" til ansatte i psykiatrien i HNT. Uke 16/5 ble det ingen vitenskapelig artikkel, men dette innlegget. Det bør gi oss noe å tenke på.

Jeg oppfatter ikke at det handler om arbeid/uførhet og NAV, men om en "diagnosegruppe" som kanskje ikke er en spesifikk diagnose, men en del mennesker som har noen utfordringer som vi ikke har noe godt tilbud til.

[AnonymBruker]

Kjempe bra!  Jeg har mange ganger tenkt at det burde være et tilbud om å komme bort fra den livssituasjonen pasienten er i .

Tror mange i alle diagnose grupper lever i et fastlåst livsmønster, det kan være isolasjon, eller noe så viktig som at familien er med å skape eller opprettholde problemene pasienten har .Det å skifte miljø helt for en lengre periode tror jeg kan skape nytenkning og bryte uheldige mønster.

Det jeg har sett for meg er et sted kanskje litt som en bondegård, der pasientene kan få delta i lystbetont aktiviteter som å stelle dyr eller grave i jorda.Det å få bruke seg selv på nye måter vil gjøre at mange kan se nye muligheter .

 

Anonymkode: 4183e...7e2

[Madelenemie]

5 timer siden, PNG skrev:

Jeg skal vedde på at hadde det blitt krig i landet, hadde jeg fått mening i livet. Da hadde jeg blomstret! Men nå sitter jeg bare her, kjeder vettet av meg, forsøker å underholde meg med meningsløse ting. Jeg ønsker såklart ikke at det skal bli krig, og jeg kommer aldri til å oppsøke krig, det jeg sier er at hvis det hadde vært NØDVENDIG, så hadde jeg fått en mening og hensikt i verden.

Hei!

Jeg forstår dette, både fordi jeg har jobbet under tøffe forhold, og fungerte da så bra, og mye bedre enn hjemme i Norge. Jeg har alltid lurt på hvordan dette skal forklares, og det vil, om jeg forsøker nok bli et langt svar (som du skal slippe:-), men kort, der alt fra språkforskjeller og kulturforskjeller nok hadde sitt å si for at jeg ble regnet som normal, til det faktum at dagene innebar hardt arbeide og lite tid til andre ting, som sosialt feks. Når barna mine og jeg så på feks walking dead, og et par av dem ønsket verden var sånn, så er det som de selv forklarer et ønske om å kjenne mer mening mellom liv og daglig innsats. De vil heller ikke at verden skal være så kaotisk, krigerisk og farlig, men likevel skjønner jeg følelsen man kan få om å gjøre noe vitkig, eller at det er ferre og enklere valg, ens innsats blir mer avgjørende og mer konkret synlig el.l.

5 timer siden, PNG skrev:

Og derfor er det nødvendig med en slags bootcamp for psyke. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det skulle foregå, men jeg trenger den oppdragelsen jeg aldri fikk. Jeg har aldri hatt noen interesse for rus eller andre dumme ting, så sånn sett har jeg ikke vært noe problembarn, det er ikke det jeg sier. Jeg har akademiske interesser, men det fungerer ikke for meg siden jeg bare gjør som det faller meg inn. Jeg kunne begynt på medisinstudiet, men jeg har aldri lært meg å jobbe, det å gjøre ting for nødvendigheten. Så det føler jeg jo er litt trist.

Og jeg tror akkurat en form for bootcamp kunne mange ha godt av, frisk eller ikke.

Jeg har selv vært inne på tanken om å starte et opplegg for ungdom som har kommet skjevt ut, på en eller annen måte, for noen av dem, tror jeg det kunne gitt livet et helt annet perspektiv og mer mening og egen mestringsfølelse om de kunne feks få hjulpet andre mennesker. Særlig det å reise til en annen kultur, få både en ny start, føle seg avgjørende og at man gjør en viktig innsats, sånne ting tror jeg mange kunne ha ønsket og trengt. Selv reiser mitt eldste barn for å hjelpe til på et barnehjem til sommeren, det tror jeg gir et viktig perspektiv som gjør andre valg senere litt enklere, samt bidrar til økt motivasjon ved studier videre.

Bra innlegg du skrev, mange interessante perspekitv og tanker, takk.

[frosken]

9 timer siden, PNG skrev:

Ok, kanskje det, men det er ikke en ønsket situasjon. Jeg har så mye aggresjon jeg må holde inne, at jeg blir helt passiv. Hvis dette kunne kanalieres mot noe konstruktivt, hadde jeg følt mer mening og hensikt, og ikke blitt passiv. Kanskje det hadde vært bra å liksom rase av seg? Få det ut av systemet. Kanskje man hadde brent ut da. Blitt normal.

Jeg synes innlegget ditt inneholdt mange gode poenger. Som du vet, så har jeg mange ganger prøvd å tenke sammen med deg om mulige veier ut av den hengemyra du befinner deg i. I tillegg til egnede "tiltaksmuligheter" (eller hva det nå skulle hete), så lurer jeg på hvordan du ser for deg en mulig løsning i forhold til det at du både ønsker å komme deg gjennom et slikt opplegg - og samtidig sannsynligvis uhyre lett vil føle deg krenket om noen krever at du gjør noe du selv ikke opplever som meningsfylt i øyeblikket. Jeg tror på en måte at noe av kjernen i det du kunne ha trengt både handler om en veileder som kunne finne løsninger sammen med deg _og_ at du mobiliserer vilje til å holde ut når motviljen kommer.

Slik situasjonen er i dag, så tror jeg den beste løsningen for deg ville ha vært om du kunne ha vært lærling hos en erfaren mester - men lærlingeordningen er jo primært utviklet i håndverksyrkene og du ønsker vel å holde på med noe annet.

[PNG]

1 minute ago, frosken said:

og samtidig sannsynligvis uhyre lett vil føle deg krenket om noen krever at du gjør noe du selv ikke opplever som meningsfylt i øyeblikket

Hvor har du disse påstandene fra??

2 minutes ago, frosken said:

Slik situasjonen er i dag, så tror jeg den beste løsningen for deg ville ha vært om du kunne ha vært lærling hos en erfaren mester - men lærlingeordningen er jo primært utviklet i håndverksyrkene og du ønsker vel å holde på med noe annet.

Nei, men jeg har ikke den type utdannelse.

[PNG]

Er ikke noe godt å stå opp 06:30 uansett, så hva er vitsen med å tenke ut løsninger. Men hadde jeg ikke brukt antipsykotika hadde jeg hatt mer viljestyrke enn de fleste.

[frosken]

20 minutter siden, PNG skrev:

Hvor har du disse påstandene fra??

Nei, men jeg har ikke den type utdannelse.

Hvis du hadde hatt lyst til å lære et håndverksfag, så kan man bli starte som lærling selv om man ikke på forhånd har hatt fagene i vgs. Jeg mener ikke å si at du bør velge dette, men at jeg har sett noen gode eksempler på relasjoner og praksis mellom mestere og lærlinger som jeg tror kunne vært modell for den typen opplegg jeg oppfatter at du etterspør i innlegget ditt. Dessverre har jeg ikke sett tilsvarende vært gjort i forhold til akademiske yrker.

Når det gjelder det jeg skrev om at jeg oppfatter at du lett føler deg krenket, så er det kun basert på ting du har skrevet og måter du har oppført deg på her på dol.

[PNG]

Just now, frosken said:

Hvis du hadde hatt lyst til å lære et håndverksfag, så kan man bli starte som lærling selv om man ikke på forhånd har hatt fagene i vgs. Jeg mener ikke å si at du bør velge dette, men at jeg har sett noen gode eksempler på relasjoner og praksis mellom mestere og lærlinger som jeg tror kunne vært modell for den typen opplegg jeg oppfatter at du etterspør i innlegget ditt. Dessverre har jeg ikke sett tilsvarende vært gjort i forhold til akademiske yrker.

Når det gjelder det jeg skrev om at jeg oppfatter at du lett føler deg krenket, så er det kun basert på ting du har skrevet og måter du har oppført deg på her på dol.

Den type folk har bare forakt for sånne som meg. Det samme som resten.

[frosken]

4 minutter siden, PNG skrev:

Den type folk har bare forakt for sånne som meg. Det samme som resten.

Jeg har jobbet en del år i byggebransjen, og så langt er det det stedet hvor jeg så minst fordommer i forhold til folk som hadde ulike typer problemer. Men det finnes selvfølgelige gode og dårlige lærebedrifter, de eksemplene jeg er opptatt av er folk som eksplisitt ønsker å bidra i forhold til sine lærlinger (både de straighte og de mindre straighte).

Jeg sier ikke at det vil være oppnåelig for deg å få en slik lærlingeplass, som alt annet så vil det i stor grad bero på flaks og tilgjengelighet, men prinsipielt har jeg tro på at du kunne ha oppnådd mye gjennom en slik løsning.

[PNG]

Jeg er feig, når jeg ikke tåler at folk forakter meg for min livsstil, når jeg gjemmer meg for denne kritikken i stedet for å oppføre meg med ære. Trygda er god.

[PNG]

Nei nå var jeg i dårlig humør.

Jeg mangler noe vesentlig ja. Hva er vitsen med å spørre om råd.