Ekspertsvar Boot camp for psyke

[Annkarin]

trygda og leieinntekta er deilig, utrolig godt å ikke gjøre noe.

[gråstein]

4 minutter siden, Annkarin skrev:

trygda og leieinntekta er deilig, utrolig godt å ikke gjøre noe.

Utrolig kjedelig.

[motorPrøysen]

Annkarin: Jeg liker at du er ærlig om at du syns det er godt å slippe å jobbe. Det å være trygdet har mange positive sider som det snakkes lite om.

[Annkarin]

Slipper slite seg opp om mårran når kl ringer f.eks... Det greier jeg ikke, har ikke viljestyrken så har feilet på alt av tiltak og praksis og slik.

 

[Annkarin]

22 minutter siden, gråstein skrev:

Utrolig kjedelig.

Litt kjedelig kan det bli. Vurderes deltidsstudie fra høsten. Men dama som tok nevropsykologisk undersøkelse av meg sa det vil bli vanskelig for meg å lese lange tekster....

[gråstein]

21 minutter siden, Annkarin skrev:

Slipper slite seg opp om mårran når kl ringer f.eks... Det greier jeg ikke, har ikke viljestyrken så har feilet på alt av tiltak og praksis og slik.

 

Man får være glad andre gidder å stå opp om morran da, vel.

[Annkarin]

1 minutt siden, gråstein skrev:

Man får være glad andre gidder å stå opp om morran da, vel.

Kan jo hende jeg har blitt moden nok til å greie stå opp nå, så kan gi det et nytt forsøk med studier, men deltid denne gangen. Men jeg blir nok aldri å utøve yrket når jeg er ferdig.

Endret 5. februar 2016 av Annkarin

[PNG]

Såklart det er positive sider ved å få trygd, hvorfor ellers skulle man få det? Det er sosialmedisin.

Men tror de fleste får det bedre sosialt ved å forsørge seg selv.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjempe bra!  Jeg har mange ganger tenkt at det burde være et tilbud om å komme bort fra den livssituasjonen pasienten er i .

Tror mange i alle diagnose grupper lever i et fastlåst livsmønster, det kan være isolasjon, eller noe så viktig som at familien er med å skape eller opprettholde problemene pasienten har .Det å skifte miljø helt for en lengre periode tror jeg kan skape nytenkning og bryte uheldige mønster.

Det jeg har sett for meg er et sted kanskje litt som en bondegård, der pasientene kan få delta i lystbetont aktiviteter som å stelle dyr eller grave i jorda.Det å få bruke seg selv på nye måter vil gjøre at mange kan se nye muligheter .

 

Anonymkode: 4183e...7e2

Grønn omsorg finnes jo flere steder. Men det er ikke slik at det er riktig for alle pasienter. For noen kan det tll og med være retraumatisiserende eller helt uinteressant. Det  viktige er å finne noe med mening, noe ordentlig. Ikke bare sitte og hekle grytelapper, steke vafler og gå i flokktur med andemor aka psyk. sykepleier foran. 

Dessuten må snart personale på mange DPS rundt omkring snart skjønne at psyke mennesker ikke er det samme som å være dum. Jeg har sett mange steder at de skal hjelpes litt, eller i en spesiell og lite konstruktiv retning, men ikke helt frem til å bli friske (nok) til å leve et fullverdig liv på linje med dem selv. Oss og Dem. De kan aldri bli helt som Oss. De anbefaler mye jeg tror de aldri i verden ville foreslått til sin familie eller venner. Så hvorfor skal da psyke ta til takke? 

Jeg skjønner at ikke alle kan klare det, og alt til sin tid, men jeg synes pasientene må oppmuntres mer til å ta del i helt vanlige hverdagsaktiviteter og hobbyer i stedet for at man maser og maser og maser om dagsenter og andre tilpassede aktiviteter for dem som liksom er såååå fine. Ingen har godt av å være i sånne miljøer for mye og for lenge. 

Bootcamp er sikkert fint for noe det også, men jeg håper ikke det er oppfatningen om at det er noe alle psyk. pasienter trenger. Man er først og fremst individer med forskjellige drømmer, mål, evner, forskjellige problemstillinger med sykdom og livssituasjon. Men det er som med en gang man får status som psykiatrisk pasient, spesielt innlagte, så tror mange av hjelperne i psykisk helsevern at man er en ensartet gruppe. 

Anonymkode: b7175...e62

[Annkarin]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Grønn omsorg finnes jo flere steder. Men det er ikke slik at det er riktig for alle pasienter. For noen kan det tll og med være retraumatisiserende eller helt uinteressant. Det  viktige er å finne noe med mening, noe ordentlig. Ikke bare sitte og hekle grytelapper, steke vafler og gå i flokktur med andemor aka psyk. sykepleier foran. 

Dessuten må snart personale på mange DPS rundt omkring snart skjønne at psyke mennesker ikke er det samme som å være dum. Jeg har sett mange steder at de skal hjelpes litt, eller i en spesiell og lite konstruktiv retning, men ikke helt frem til å bli friske (nok) til å leve et fullverdig liv på linje med dem selv. Oss og Dem. De kan aldri bli helt som Oss. De anbefaler mye jeg tror de aldri i verden ville foreslått til sin familie eller venner. Så hvorfor skal da psyke ta til takke? 

Jeg skjønner at ikke alle kan klare det, og alt til sin tid, men jeg synes pasientene må oppmuntres mer til å ta del i helt vanlige hverdagsaktiviteter og hobbyer i stedet for at man maser og maser og maser om dagsenter og andre tilpassede aktiviteter for dem som liksom er såååå fine. Ingen har godt av å være i sånne miljøer for mye og for lenge. 

Bootcamp er sikkert fint for noe det også, men jeg håper ikke det er oppfatningen om at det er noe alle psyk. pasienter trenger. Man er først og fremst individer med forskjellige drømmer, mål, evner, forskjellige problemstillinger med sykdom og livssituasjon. Men det er som med en gang man får status som psykiatrisk pasient, spesielt innlagte, så tror mange av hjelperne i psykisk helsevern at man er en ensartet gruppe. 

Anonymkode: b7175...e62

ja kanskje noen tror vi er dumme, hun som setter depot på meg, passer alltid på å snakke VELDIG HØYT OG TYDELIG til meg.

[PNG]

1 hour ago, Annkarin said:

ja kanskje noen tror vi er dumme, hun som setter depot på meg, passer alltid på å snakke VELDIG HØYT OG TYDELIG til meg.

Det handler nok om "fordommer" mot din diagnose/medisinene. At hun forventer at du er sånn og sånn på bakgrunn av hva slags diagnose du har og/eller medisineringen. Ja, altså ikke mtp. dumhet, men at du er "gal", om du skjønner.

Men generelt er jeg 100% enig i at mange som jobber i psykiatrien nedvurderer hva slags ressurser pasienter kan ha.

[PNG]

On 2/5/2016 at 1:53 AM, PNG said:

Jeg tenker ofte på hvordan andre med psykiske sykdommer har det. Noen skader seg med vilje så alvorlig at de må opereres. Noen forsøker å henge seg. Noen fremstår veldig "forstyrrede", og kan prate om ting som ikke gir mening, og kanskje reagere med sinne eller aggresjon for noe ingen uten psykose ville gjøre.

Dette er veldig fjernt fra hvordan jeg har det, og har hatt det. Det kan ikke sammenlignes. Men likevel har jeg uføretrygd. Det syns jeg er rart å tenke på. Jeg lurer på hvordan andre oppfatter denne situasjonen - for de fleste har et bilde av hvordan alvorlig psykiatri er. Og når da jeg virker helt normal, så begynner de nok å lure. Får jeg noe jeg ikke har krav på? Har jeg lurt psykiatrien og NAV?

Jeg lurer på det samme selv, om meg selv. For det vet jeg ikke. Jeg syns det virker ulogisk med tanke på mitt bilde av alvorlig psykiatri. Jeg har vært innlagt med personer som har vært der under tvang, men ikke i nærheten av dette. Det var mennesker som sa ting som for meg virket bisarre, men ellers virket de bare slitne. En gang var det en som ikke dukket opp igjen etter permisjon, som senere ble brakt tilbake av Politiet. Men ingen av dem jeg har møtt har vært utagerende på noen måte. Så jeg har ingen erfaring med hva som skjer på en lukket avdeling.

Jeg bør skjerpe meg, i forhold til min livsstil. Det er et symptom på antisosial personlighetsforstyrrelse som går på "parasittisk livsstil". Vel, jeg kan ikke helt skjønne hva som menes, da det er mange mennesker som snylter, uten at de er farlig eller manipulerende av den grunn (bortsett fra ovenfor systemet, såklart). Så jeg er nok ikke psykopat. Men det betyr ikke at jeg har moral med tanke på dette.

Evne til å tåle ubehag i øyeblikket for fremtidig vinning, og evne til å utsette behag, det er normal personlighet. Hvis man ikke har dette, har man et kjennetegn på noen personlighetsforstyrrelser. Som f.eks. emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor mange kvinner blir diagnostisert med dette når de ikke oppfyller kravene som går på risikoadferd og kranglete adferd. Hvis de likevel kvalifiserer, så ser jeg ingen grunn til at ikke jeg selv kvalifiserer.

Burde, skulle. Trygda er god. Tror ikke dette er beste løsningen for meg, man blir isolert i samfunnet. Det bør være en slags annen form for tvangsbehandling, altså noe annet enn det som foregår med alvorlig psyke på lukket avdeling, jeg tenker mer på institusjoner hvor man lærer seg disiplin og selvrespekt. Sånn det er i dag, så har man enten DPS hvor det er så ekstrem dulling at man skulle tro de innlagte var barn eller porselensdukker, eller så har man vel egentlig ingen andre alternativer. Tenker ikke på "boot camp" for kriminelle, slik de har i USA, jeg tenker på med for psykisk syke. Men mange psykisk syke er noe helt annet enn porselensdukker. Tror det mangler et godt alternativ for denne gruppen. Jeg tror ikke velferdsstaten er tjent med å ikke ha et tilbud i denne retningen, og aller minst de det gjelder (som f.eks. meg selv).

Det finnes ingen som helst alternativer for meg. Jeg trenger ikke den derre følsomme, dype personlige praten som de har i psykiatrien. Men det ikke bare å komme seg i arbeid heller. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er mer snakk om dette i samfunnsdebatten. Tar jeg helt feil, at denne gruppen ikke finnes? Eller er jeg ikke psyk, slik at jeg derfor tar feil? Siden jeg ikke er en porselensdukke, er man da ikke psyk?

Jeg er en person med veldig sterkt temperement. I psykiatrien har jeg bare lært å undertrykke dette. Når jeg var innlagt på DPS i 5 måneder, så ble jeg deprimert. Jeg var ikke deprimert når jeg kom dit, men jeg ble mer og mer deprimert ettersom tiden gikk. Hvorfor? Fordi man bare satt i en stol og så på at folk beveget seg inn og ut av røykerommet. Det var mye aktivisering, så det var sikkert bra sånn sett, men det var som hønemor skulle ut å lufte kyllingene, eller en slags gjeter som var ute med sauene. Jeg hadde ingenting der å gjøre, fordi jeg hadde ikke noe som helst felles med de andre som var innlagt der. Og de ansatte behandlet alle likt, de behandlet meg som den slitne, deprimerte gjengen, og til slutt havnet jeg der selv. Begynte aldri å røyke, dog.

Men nå har jeg sluttet i terapi, og med tiden har jeg blitt mer og mer selvstendig. De behandler jo folk som porselensdukker, de fratar personer med temperement sin autonomitet.

Men det holder ikke det, at jeg bare blir mer selvstendig, fordi jeg lever i en slags verden hvor jeg er "outcast", og jeg føler mye aggresjon mot folk. Jeg har ingenting med folk å gjøre, men jeg føler de har med meg å gjøre, i mine selvhenføringer. Det er hele tiden en interaksjon i min verden, men det er det ikke i virkeligheten. De enser ikke meg.

Og da har jeg ikke noe tilbud. Det er helt rævva, fordi jeg er egentlig en veldig sterk person. Jeg skal vedde på at hadde det blitt krig i landet, hadde jeg fått mening i livet. Da hadde jeg blomstret! Men nå sitter jeg bare her, kjeder vettet av meg, forsøker å underholde meg med meningsløse ting. Jeg ønsker såklart ikke at det skal bli krig, og jeg kommer aldri til å oppsøke krig, det jeg sier er at hvis det hadde vært NØDVENDIG, så hadde jeg fått en mening og hensikt i verden.

Og derfor er det nødvendig med en slags bootcamp for psyke. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det skulle foregå, men jeg trenger den oppdragelsen jeg aldri fikk. Jeg har aldri hatt noen interesse for rus eller andre dumme ting, så sånn sett har jeg ikke vært noe problembarn, det er ikke det jeg sier. Jeg har akademiske interesser, men det fungerer ikke for meg siden jeg bare gjør som det faller meg inn. Jeg kunne begynt på medisinstudiet, men jeg har aldri lært meg å jobbe, det å gjøre ting for nødvendigheten. Så det føler jeg jo er litt trist. Men sånn det er nå, så er det ikke noe hjelp å få. For alt psykiatrien har å tilby, er følelsesdebatter som jeg ikke klarer å delta i. Da ble det bare støtteterapi, siden det ikke var noe håp for meg. Og det er jo enda verre, da blir man passivisert.

Skylder ikke på andre enn meg selv, det er min personlighet det er noe galt med. Men det hadde vært bra med avekvat hjelp.

Det er mange mennesker jeg føler et slags "hat" for. Kanskje ikke så sterkt, men jeg føler meg dypt krenket. Jeg later som ingenting, faktisk så er jeg for hyggelig og klarer ikke hisse meg opp. Men ingen vet hva slags beist som lurker under overflaten. Det er det temperementet som trengs å rettes mot noe konstruktivt. Og på det området har ikke psykiatrien noe å tilby. Men nå kan det såklart hende jeg har misforstått hele greia, at det der ikke handler om psykdom. Kanskje jeg skulle fått noen tilbakemeldinger på det her, i såfall. Kanskje jeg bare har psyken til en kriminell?

Men jeg trenger de medisinene, fordi hjernen min får "overload" uten. Begynner å holde samtaler med folk jeg maner frem i min fantasi. Så jo jeg er nok psyk. Men jeg er likevel ingen porselensdukke. Og jeg orker ikke den derre "hva føler du nå". Og det er MANGE andre pasienter som har det likedan, som syns det der bare er piss. Det er gjerne menn det er snakk om. Virker som psykiatrien er veldig feminint designet.

Ingenting av dette stemmer. Det er bare tull alt sammen.