En erfaren kliniker ser asperger syndrom

[Madelenemie]

Hei!

Jeg fikk her om dagen den tydeligste, mest direkte og rett frem forklaringen på hvorfor de er så sikre på asperger hos meg, (ikke at jeg selv er i tvil lenger, men fint å vite, hva som er så i øyenfallende/opplagt og tydelig)

Saken er at psykologen sa til meg at nå skulle hun svare meg på hva som ikke levner noen tvil selv etter en kort konsultasjon, hun startet faktisk med å nevne interesser, men så gikk hun over til en lang og grundig forklaring på følgende:

Jeg gir ikke øyekontakt, (da avbrøt jeg henne og sa, men det gjør jeg) så forklarte hun, at et kjapt blikk opp, ned, bort og inn i andres øyne (hun mener jeg ser på andre ting i rommet), så sjeldent, enten jeg ser kjapt på andre eller holder blikket, virker litt kunstig, påfallende og slett ikke normalt. Dette sett i sammenheng med at jeg ser ikke som andre mennesker engang i retning av den jeg snakker med, man kan se at jeg ser på alle andre ting i rommet, som om jeg skaffer meg oversikt og er interessert i omgivelsene like mye som menneske som snakker til meg. Hun sa at jeg gir likevel adekvate, grundige og gode svar, man oppfatter at jeg lytter, men at andre fort merker at dette ikke er normalt. For en erfaren kliniker vil det ikke finnes tvil når man ser denne avvikende kontaktevnen (hun brukte et sånt type ord)

Da jeg sa at jeg faktisk også kan se lenge på andre, om jeg bestemmer meg for det, kommer på det, husker på det, noe jeg gjorde med overlegen, for å vise han at jeg har øyekontakt, (for jeg har mer øyekontakt enn de tror, men ok jeg forstår den er sterkt avvikende) da så jeg så lenge på han, rett inn i øynene, at han vek unna mitt blikk. Dette var sa psykologen, som da lo (hun lo en fin latter som om den kom fra magen og ikke halsen), da smilte jeg, veldig kunstig og tydelig avvikende. Det er særlig det at jeg ikke er vendt mot den jeg snakker med...hm...jeg trodde jeg var det. Før kunne jeg snu meg litt bort, jeg hørte jo fortsatt, men det har jeg sluttet med, men likevel oppfatter de det som avvikende at jeg ser på bokhyllene og bøkene, lampene i taket, gardinene bildene, pulten eller skoene til terapauten feks.

'Det var befriende med en sånn ærlighet. Jeg kan jo ikke gjøre mer enn jeg gjør, for jeg er jo veldig obs, på å se på andre inni mellom, ikke snu meg skråstilt med overkroppen (da virker det som om man vil gå) Jeg skjønner at andre før kunne oppleve dette vanskelig, men etter at jeg forstod virkningen dette hadde på andre, usikkerheten, misforståelsene dette kunne medføre, at jeg kunne bli oppfattet som arrogant, overlegen, fullstendig i mitt eget feks , bestemte jeg meg for å justere meg til andres hygge, avslappethet og bekvemmelighet. Slik at jeg kan ikke gjøre stort mer, men jeg syns det meste fungerer ganske ok, dvs i vertfall de som kjenner meg, tar dette helt med ro, men jeg tror derfor jeg nok har en del sånne trekk som gjør andre usikre( en mann ble redd meg, han sa til sin kone at han følte seg alltid som en dust forran meg. Da ble jeg forundret, for jeg syns han var interessant å lytte til) . Jeg syns ikke det er så lett å ikke snu meg vekk når andre sier feks hei, Jeg sier jo Hei tilbake og smiler, men det er som om jeg alltid må omstille og programmere meg selv før jeg greier skru på riktig system, og akkurat i de få sekundene, snur jeg hodet litt bort, mens jeg tenker fort. Så er systemet slått på, og jeg kan da skru på alt fra vertinnebryteren, taleren, eller lytteren osv....jeg har lært meg alle replikker, i vertfall nok til at samtalene, så lenge de ikke blir for uforutsigbare flyter nokså greit. (ja jeg blir sliten, men faktisk liker jeg andre mennesker mye bedre enn jeg visste!) (i vertfall nå som jeg kan snakke med dem, om løst og fast) (akkurat det siste der, må modifiseres....når ting avviker fra systemet, da stopper det opp, da kan jeg rett og slett bli helt taus, jeg bruker da tid på å restarte meg selv. Det er den forsinkede prossiseringen som ofte skaper vansker, samt at jeg kan oppfatte noe på min helt egen måte.( (jeg kan også være for sliten da virker jeg uinteressert, det vet jeg) ( av andre kan det bli oppfattet som at man, "vrir" temaet over på sitt eget. Men jeg er ganske obs på det, da jeg vet hvor irriterende det er. Dette har min mann forklart meg, og han og jeg har hemmelige tegn, han brukte de mer før, feks sparket han meg i leggen, det betydde at "vær varsom nå med hva du sier". Alt dette går fint syns jeg for tiden, han syns fortsatt det er ting å ta tak i, men jeg er egentlig ganslke fornøyd, jeg tror han henger litt fast i hvordan det var og ikke har fulgt helt med i at jeg ikke bare får til, men har blitt flinkere sosialt enn han noen gang kunne forestille seg. (men jeg har virkelig ønsket å endre meg)

Jeg har vært med på en fest, han advarte meg veldig, bad meg ikke bli med, men jeg ble med, jeg hygget meg ikke, det var for høy musikk, men jeg hadde bestemt meg for å være hyggelig og en normal kone, når jeg var som mest sliten, og ingen likevel snakket med meg, satte jeg meg ned i en sofa, tenkte prøve hvile litt, men da kom en intens vei ingeniør, han ville snakke matematikk med meg, og det da jeg var så sliten at jeg bare ville hjem, og jeg følte meg syk av støyen som musikken skapte. Hvordan kan man ha noen som helst hyggelig samtale når man skal skrike hverandre inn i ørene? Det er altså så frustrerende. Men da gikk jeg.

Kort oppsummert, var det jeg ville skrive noe om, at så enkelt er faktisk asperger syndrom (autismeforstyrrelser)  å få en ide om, og da bekrefter skjemaer bare førsteinntrykket. (så enkelt er det ikke med andre diagnoser sa psykologen)

Så var det oppklart.

 

[Trine]

Nå tror jeg jeg skjønner hvorfor du mener du har konsentrasjonsproblemer og dårlig hukommelse. Har du egentlig tenkt over alt det du går og husker på, som for de fleste andre går automatisk? Jeg tror du har en enorm hjernekapasitet, du må bare bruke store deler av den på alt det som for andre går av seg selv og da er det jo ikke så rart at du ikke får med deg alt

[Madelenemie]

1 time siden, Trine skrev:

Nå tror jeg jeg skjønner hvorfor du mener du har konsentrasjonsproblemer og dårlig hukommelse. Har du egentlig tenkt over alt det du går og husker på, som for de fleste andre går automatisk? Jeg tror du har en enorm hjernekapasitet, du må bare bruke store deler av den på alt det som for andre går av seg selv og da er det jo ikke så rart at du ikke får med deg alt

Ja det der er nesten ordrett det min pensjonerte psykiater sa, og som den sure overlegen på nevrohabiliteringen snakker om, han som er så omsorgsfull og bryr seg så mye(sier psykologen), men som lager konsekvenser og straffer meg. Selv om han sier han ikke er sur og straffer meg, så sa psykologen at han nok er sur, når han forstod situasjonen med alt, og min tvil, jeg burde nemlig blindt adlydt han.( han snakker hver time om hvor smart jeg er, inteligent jeg er osv...det er ganske slitsomt å høre på, når han er minst like inteligent, og sikkert mer inteligent, har jobb og jeg ikke får jobb, hva skal man da med inteligensen og hukommelsen han tror jeg har? ( av det blir jeg bare oppgitt)

Men det er greit at du skriver det:-)

Det jeg imidlertid forstår som overlegen sa sist, er at takket være min intelektuelle kapasitet, har jeg kunnet memorere og lære så avanserte sosiale systemer (som er helt fremmede for min natur), såpass kjapt, og etter at jeg ble 35 år. Det var ca da jeg fikk diagnosen og forklaringene fra min pensjonerte psykiater gjorde meg nysgjerrig på om det fantes forklaringer på mennesker, og etter hvert forstod jeg at forklaringene ga meg tilhørighetsfølelse, ga meg muligheten til å kjenne på en form for fellesskap jeg ikke visste hva gikk ut på. Jeg liker det.

Men tenk om man kunne forstå sånt av seg selv...helt uten å tenke seg om? det hadde vært enkelt. Jeg tror det er derfor også fag var lettere for meg før, nå tar mye annet oppmerksomhet og krefter, men sånn må det være, men hadde jeg ikke visst alt jeg visste i dag, ville jeg jo også vært lykkelig uvitende om mye, sånn som jeg var før, men da hadde jeg nok vært skilt, i følge min mann, og sikkert rotnet på rot, som andre asperger menn.

[AnonymBruker]

Bare sånn helt på siden: Folk spekulerer i om Sheldon Cooper i The Big Bang Theory kan ha Asperger. Hva tenker du om det?

Anonymkode: 5459a...e3d

[Madelenemie]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare sånn helt på siden: Folk spekulerer i om Sheldon Cooper i The Big Bang Theory kan ha Asperger. Hva tenker du om det?

Anonymkode: 5459a...e3d

Hei!

Jeg vet ikke, jeg har ikke sett Big bang theory hele serien, men jeg så en episode, akkurat den var lærerrik, Sheldon skulle vekke sin venn for å fortelle noe, vennen mislikte dette sterkt, og det ble veldig tydelig formidlet for meg ved scenen der dette utspant seg at vennen opplevde frustrasjon, irritasjon, oppgitthet, irritasjon m. fl følelser, rett og slett fordi han mislikte å bli vekket, selv for å få en mulig god forklaring, eller et spørsmål, eller en opplysning om en sak. jeg spurte så min mann om han syns det var like ubehagelig å bli vekket på natten av at jeg måtte si/forklare noe, og det bekreftet han var forferdelig frustrerende. (jeg ante ikke det, for min mann pleide si til meg, "kan det vente til i morgen?" noe jeg svarte nei på, han ga aldri uttrykk for at han var frustrert, irritert, sliten, slik det så tydelig kom frem i denne episoden av Big Bang Theory.

Etter denne epiosden, sluttet jeg vekke min mann om natten, så erfaringen min med serien er vel mer at den ene episoden jeg så var informativ. Siden serien starter med molekyler som svirrer rundt, antar jeg at denne Sheldon har sine interesser innen kjemi eller mulig fysikk og matematikk. Dette er i følge nevrohabiliteringen en veldig typisk interesse for mennesker med asperger syndrom. Noe som stemmer 70% med min egen familie, men 30% ca avviker fra dette.

Siden dette er en humorserie, er det vel vanskelig å få noen oppfattelse om hva Sheldon er, men en serie som heter Broen, det er en krimserie, svensk, hovedpersonen heter Saga, jeg har feks hørt av flere syns jeg ligner. Det syns jeg ikke selv, det er kun en episode jeg husker nå, med at hun sa maten var for lite salt, som mulig har noen likhetstrekk. Min mann mener feks jeg ligner så mye, at om jeg ikke var gift med han ville jeg gått på bar og spurt andre menn om å bli med meg hjem å ha sex med meg. (jeg har tenkt på dette og jeg har tenkt ut dette:Jeg tror ikke det, jeg går aldri på bar, jeg tenker selv jeg ville foretrukket å treffe en mann over nettet, det er jeg sikker på (tydeligvis kjenner ikke min mann meg). Jeg misliker så sterkt bråk at jeg tror min mann tar helt feil. Jeg kler heller ikke av meg forran mange mennesker, så jeg oppfatter dette nokså ulikt andre/min mann, men igjen, det er ikke så godt å vite hva som er humoristisk ment, eller spøk, eller alvor, man kan prøve oppklare det, men som regel er sånt umulig.

Endret 9. februar 2016 av Madelenemie

[AnonymBruker]

har du sært kroppspråk utover øye kontakten? og har du svak håndskrift?

Punkter fra Hans Aspergers egen, opprinnelige definisjon:
• Særinteresser
• Intellektualisering av følelser
• Liten empati og evne til å oppfatte sosiale signaler
• Klossete
• Merkelige fakter
• Svak håndskrift
• Svake i lagsport
• Egosentriske og lett i konflikt med andre

Anonymkode: ae529...ff4

[FGT]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

har du sært kroppspråk utover øye kontakten? og har du svak håndskrift?

Punkter fra Hans Aspergers egen, opprinnelige definisjon:
• Særinteresser
• Intellektualisering av følelser
• Liten empati og evne til å oppfatte sosiale signaler
• Klossete
• Merkelige fakter
• Svak håndskrift
• Svake i lagsport
• Egosentriske og lett i konflikt med andre

Anonymkode: ae529...ff4

Dette gjald vel først og fremst barn, men "svak håndskrift." er en jo litt større da. Jeg har aldri hatt noen fin håndskrift, noe jeg tror har med manglende identitetsfølelse. Ellers så er det tre ting som berører hovedkriteriene

 

 

Endret 9. februar 2016 av FGT

[Madelenemie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

har du sært kroppspråk utover øye kontakten? og har du svak håndskrift?

Punkter fra Hans Aspergers egen, opprinnelige definisjon:
• Særinteresser
• Intellektualisering av følelser
• Liten empati og evne til å oppfatte sosiale signaler
• Klossete
• Merkelige fakter
• Svak håndskrift
• Svake i lagsport
• Egosentriske og lett i konflikt med andre

Anonymkode: ae529...ff4

Hei!

Da jeg var liten pleide andre å si, som de nå sier om mine sønner at vi er så stive som tinnsoldater:-(

Det syns ikke jeg er korrekt, men sånn sier andre det, bare fordi man går rett, sitter rett, og bukker høflig inni mellom, samt smiler og ellers oppfører seg så vennlig som man tenker man bør. (jeg prøver gå henslengt når jeg kommer på det, dvs slenge med armene i et system som passer inn med ganglaget, jeg vet flere med asperger, som bevisst slenger med armene, nettop for at alt skal virke så normalt som mulig. (jeg leste om en ung mann i dagbladet)

Men jeg har en håndskrift jeg tror man må være norsklærer for å forstå, jeg skriver derfor blokkbokstaver i håp om at andre skal skjønne feks en handleliste. Jeg skjønner heller ikke min egen håndskrift, men norsklærere gjør det. Sønnene mine har gått gjennom "samme" terror som meg...men jeg har kjempet for at håndskrift i denne digitale data-alder, er tåpelig å terpe på, så de har sluppet unna, selv om de heller ikke kan skrive med hånd, imidlertid skriver vi alle fort på pc.

Alle punktene du nevte, er litt vanskelige for en selv å vite, men lagsport, husker jeg jo, jeg mislikte det veldig, mestret det ikke, jeg spilte fotball en tid, men det var en spiller, meg, og en ball og en bane og et mål, og det ble ikke noen lagidrett.

Jeg har særinteresser, og andre mener jeg intelektualiserer følelser, jeg vet jeg har lite empati, fordi jeg forstår ikke før jeg får ting forklart (ofte men ikke alltid), jeg forstår ikke basert på følelser som ikke er forklart med hørbare ord, jeg oppfanger sjelden det mennesker kaller signaler. Jeg er ingen signalmottaker utover hørsel, men trenger de hørbare bølgelengder, jeg har ører, og lyd er signalet jeg trenger for å omsette lyd til forståelse og etter dette handling.

Andre/ noen sier jeg er egosentrisk, men jeg kommer sjelden/ aldri, kan ikke huske når...i konflikt med andre. Ja jeg kan si i fra, og andre kan krangle med meg, noe som skjedde sist uke, da en viss person mente jeg var ufølsom og begynte gråte. Jeg sa da at jeg forholder meg til det forklarbare, og ikke til tårer menneske presset ut for å la strømme nedover kinnene:-(  Tårene, gjorde meg, ...jeg vet ikke riktig, i vertfall, enda mer sikker på at jeg måtte gjøre mitt for å bidra til en munter kveld. Vil et menneske ødelegge, ved å sende tårer ut av øynene, for en bagatell, vel så gjør jeg mitt for at alle skal overse det, )

Jeg gjorde derfor mitt, fotograferte, overså den grinete, ga kommentarer til maten osv...Plutselug sa min datter at hun hadde vondt av grine-mennske, mine ord, hun sa andre ord, jeg sa da tydleig i fra, om at tårer ikke forklarer, er en babys språk, og at jeg forholder meg til forklarbare samt hørbare ord. Min datter hadde vondt av menneske som gråt sa hun, det hadde ikke jeg, jeg var provosert, irritert, men jeg ville jo ikke ødelegge en hyggelige kveld, eller la dette gå utover feks betjening eller andre. Jeg sa i fra til personen veldig tydelig at hva jeg ikke aksepterte, dette satte i gang tårekanalene, og selv om min datter sa hun forstod meg, at jeg ikke liker sutring, så fikk hun vondt av menneske, det fikk ikke jeg.

Jeg syns derfor jeg kommer godt overens med de fleste, men med mennesker som skriker, gråter og mener man skal forstå det som ikke er sagt, der har jeg en utfordring, ikke bare forstår jeg ikke, jeg misliker det sterkt.

Jeg vet ikke om jeg har merkelige fakter og er klossete.

Jeg kan ikke sy, for jeg strever mned finmotorikk, og jeg greier ikke lære ballett, da jeg ikke greier korrdineringen, til tross for at jeg er veldig motivert, men klossete, ala Bella Dotte er jeg ikke :-) Jeg mister ikke balansen og faller i en myr:-)

Endret 9. februar 2016 av Madelenemie

[Trine]

4 timer siden, Madelenemie skrev:

Ja det der er nesten ordrett det min pensjonerte psykiater sa, og som den sure overlegen på nevrohabiliteringen snakker om, han som er så omsorgsfull og bryr seg så mye(sier psykologen), men som lager konsekvenser og straffer meg. Selv om han sier han ikke er sur og straffer meg, så sa psykologen at han nok er sur, når han forstod situasjonen med alt, og min tvil, jeg burde nemlig blindt adlydt han.( han snakker hver time om hvor smart jeg er, inteligent jeg er osv...det er ganske slitsomt å høre på, når han er minst like inteligent, og sikkert mer inteligent, har jobb og jeg ikke får jobb, hva skal man da med inteligensen og hukommelsen han tror jeg har? ( av det blir jeg bare oppgitt)

Men det er greit at du skriver det:-)

Det jeg imidlertid forstår som overlegen sa sist, er at takket være min intelektuelle kapasitet, har jeg kunnet memorere og lære så avanserte sosiale systemer (som er helt fremmede for min natur), såpass kjapt, og etter at jeg ble 35 år. Det var ca da jeg fikk diagnosen og forklaringene fra min pensjonerte psykiater gjorde meg nysgjerrig på om det fantes forklaringer på mennesker, og etter hvert forstod jeg at forklaringene ga meg tilhørighetsfølelse, ga meg muligheten til å kjenne på en form for fellesskap jeg ikke visste hva gikk ut på. Jeg liker det.

Men tenk om man kunne forstå sånt av seg selv...helt uten å tenke seg om? det hadde vært enkelt. Jeg tror det er derfor også fag var lettere for meg før, nå tar mye annet oppmerksomhet og krefter, men sånn må det være, men hadde jeg ikke visst alt jeg visste i dag, ville jeg jo også vært lykkelig uvitende om mye, sånn som jeg var før, men da hadde jeg nok vært skilt, i følge min mann, og sikkert rotnet på rot, som andre asperger menn.

Jeg må si jeg er imponert over deg. Hvordan du har klart å lære teorier og bruke dem i møte med andre mennesker. Jeg tror nok ikke du hadde råtnet på rot. Kanskje hadde du blitt noe stort, men nå har du jo barn og mann og det er også stort, syns jeg

[Madelenemie]

13 timer siden, Trine skrev:

Jeg må si jeg er imponert over deg. Hvordan du har klart å lære teorier og bruke dem i møte med andre mennesker. Jeg tror nok ikke du hadde råtnet på rot. Kanskje hadde du blitt noe stort, men nå har du jo barn og mann og det er også stort, syns jeg

:-)

Det med rotnet på rot var det en asperger mann her inne som skrev, jeg hadde aldri hørt eller lest uttrykket før, det var derfor nytt og rart:-) Ja jeg hadde lyst å få jobb med interessene mine, men det ser dårlig ut med det....

Jeg har fortsatt ganske mye å ordne for barna, jeg greier dårlig å gjøre flere ting, jeg går så opp i studier feks, at jeg blir fraværende for barna. Så jeg er ikke flink til å jobbe mye og ta godt vare på barn. Og jeg er mer nok mer glad i dem, enn meg selv og interessene mine.

Jeg vurderer rett og slett å ta revisorutdanning fra høsten, jeg får fritak fra alt gruppearbeide, og studiet er mye lettere. Dessuten er det masse jobb å få, og jeg kan starte eget firma med mannen min, det er ikke min interesse, men fagene er helt ok, alt utenom markedspsykologi, men det er en liten bok, og det overlever jeg nok. Ellers er det samfunnsøkonomi, statistikk og analyse og sånt syns jeg egentlig er interessant.

[Madelenemie]

Den 2/9/2016 at 18.41, Trine skrev:

Jeg må si jeg er imponert over deg. Hvordan du har klart å lære teorier og bruke dem i møte med andre mennesker. Jeg tror nok ikke du hadde råtnet på rot. Kanskje hadde du blitt noe stort, men nå har du jo barn og mann og det er også stort, syns jeg

Hei!

Jeg burde vel være imponert selv, men jeg er ikke det, jeg er frustrert, jeg er en av de få med asperger i verden som ikke syns det er en velsignelse å ha asperger syndrom.

Selvsagt har det noen gode sider, side nr 1, ærlighet.

Men hvor langt kommer man med det i dag? Ren ærlighet uten evne til å lure inn et triks eller to, til egen fordel :-( ?

[Trine]

5 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg burde vel være imponert selv, men jeg er ikke det, jeg er frustrert, jeg er en av de få med asperger i verden som ikke syns det er en velsignelse å ha asperger syndrom.

Selvsagt har det noen gode sider, side nr 1, ærlighet.

Men hvor langt kommer man med det i dag? Ren ærlighet uten evne til å lure inn et triks eller to, til egen fordel :-( ?

Nei, samfunnet er vel egentlig ikke laget for ærlighet. De fleste drar vel en hvit løgn i ny og ne. Men ofte er det jo også sånn at man pynter litt på sannheten for å ikke såre andre.

[Madelenemie]

30 minutter siden, Trine skrev:

Nei, samfunnet er vel egentlig ikke laget for ærlighet. De fleste drar vel en hvit løgn i ny og ne. Men ofte er det jo også sånn at man pynter litt på sannheten for å ikke såre andre.

Ja,

jeg syns jeg prøver si ting på en hyggelig måte selv, men sjelden blir det oppfattet som en hvit løgn.

Det blir snarere sett på som direktehet, det er jo tydelig jeg prøver å være, men jeg prøver samtidig sin ting på den hyggeligste måten.