Verden er rar

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Madelenemie skrev:

mm

det er min erfaring også, jeg har en nabo som burde hatt hjelp de siste kanskje 6 årene, kanskje mer, men hun får ikke hjelp,

og ikke fins det logiske forklaringer bak avslagene eller fornuft eller medmenneskelighet. Samfunnet har bare flaks, flaks for at hun er en usedvanlig sterk mamma, og flaks for at hun har en nabo som tar nok telefoner når ting blir som vanskeligst og baker kaker til avslutninger, de tingene naboen gjør, er brannslukking, men det er all hjelpen denne mammaen som er alene får.

:-(

Men mente å lese for lenge siden noe nhd skrev om at psykiatrien hadde nok midler, og at han mente problemet var dårlig effektivisering av midlene...min hverdagserfaring, som søppelkjører og brannslukker er vel helt motsatt.

Tviler på at de har nok midler. 

Anonymkode: 8d4ed...c86

[Madelenemie]

9 minutter siden, umakenverdt skrev:

Det er fint å høre at du har en fin dag!

Behandleren min sluttet, så var litt usikker på om jeg hadde tilstrekkelig behov for en ny. Min tidligere behandler henviste meg imidlertid videre, så er henvist til en ny behandler. Men jeg skjønner selvsagt at det må foretas prioriteringer og jeg har full forståelse for det dersom jeg ikke har stort nok behov.

hm

:-)

Jeg syns at jeg er litt sånn " unnslkyld at jeg er til",

men jeg syns du er det enda og mye mer:-)

Jeg er egentlig ikke sånn, jeg er bare veldig nøye med å ikke bryte høflighetsgrenser, da kan man virke sånn.

Min pensjonerte psykiater syns jeg har nok selvtillit, nok selvhevdelse alt sånn er helt og i en god miks, 

Når jeg leser det du og mange skriver, for dere unnskylder dere selv på en måte jeg ikke gjør, da forstår jeg i det minste hvorfor min pensjonerte psykiater, "fnøs" som om hun lo, :-) da jeg mente jeg hadde liten selvtillit.

Jeg mener det fortsatt, men ok, jeg har ikke mindre selvtillit enn normalt, hun har sykdomsutgangspunktet, og når liten selvtillit blir begrensende for ens valg og livsutfoldelse.

Takk for oppklaringene du medvirker til.

[Madelenemie]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tviler på at de har nok midler. 

Anonymkode: 8d4ed...c86

mm :-(

Det er nøyaktig min erfaring fra RL!!

Dette er i tillegg et menneske som er så sterkt, som greier mye, men når hun for første gang i sitt liv, trenger hjelp, så kommer avslag etter avslag inn, i brevsform.

Når jeg ber henne skifte fastlege, så kommer, " er så redd", og " redd for å virke utakknemlig" inn som argumenter, og da:

Er det ikke lett å være en nabo med hastverk, kjærlighet, plikt og ansvarsfølelse, og  kompromissløshet.

Jeg må da operere med håndjern på telefon, med fotlenker og jeg føler meg reimet og bundet, at jeg gidder ringe, er av omsorg, nabokjærlighet, naboforpliketelse og egen stahet. 

Jeg prøver å respektere alt, men jeg blir jo fortvilt, inni mellom at jeg må forstå hvordan hun vil ha det og hva hun er redd for, men uansett, så er det lettere å være en masete nabo, enn å være en masete person.

Det er ikke rart jeg blir frustrert.
 

[umakenverdt]

13 minutter siden, XbellaX skrev:

Du er slettes ikke uegnet for endring, tvert i mot ser jeg ingen grunn til at problemområdene dine ikke skal bli betraktelig mindre med tid og med hjelp av en behandler. 

Jeg synes du skal jobbe med å være mindre streng med deg selv, den grad av undervurdering og selvhat du ofte viser er ødeleggende for deg.

Ok, synes det er vanskelig å se det slik. Slik jeg ser det har jeg fått mye hjelp, men likevel ikke klart å få til noen endringer. Og det er vel kanskje også slik at det er medisinene som har ført til all "bedringen"...

Det kjennes vanskelig å vite hva som er riktig terskel på det meste når det gjelder min relasjon til andre mennesker. Det er vanskelig å vite hvilke av mine handlinger eller utsagn som gjør meg til et dårlig menneske, og hvilke som ikke har betydning. Det gjør meg forvirret og øker vel graden av undervurdering og selvhat, om det gir noen mening...

[umakenverdt]

21 minutter siden, Madelenemie skrev:

du må ikke tilate deg selv å gruble,

skriv ned en måte å reagere på, og følg den,

akkurat det syns jeg er en løsning, ikke alltid så enkelt, men løsningen,

har en følelse av at du grubler likevel...og at jeg grubler mindre fordi jeg er enkelt utrustet, jeg vet ikke?

Men jeg grublet selv inni mellom over enkelt ting jeg syns var kompliserte å forstå, men til slutt da feks nicklausheletida skrev,:

" er det ny runde med tvil nå?", dette ang min motstand mot asperger diagnose, så traff det meg nok til å forstå at neida, jeg tar poenget, og nå må man bestemme seg kursendring, og flertallaksept.

Hvordan klarer man å unnlate å gruble, jeg synes det er veldig vanskelig. Selv om jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal reagere, så bekymrer jeg meg på forhånd og grubler i ettertid...

Jeg synes det er en stor styrke å klare å unngå å gruble så mye! Det er en svært god egenskap, men jeg vet ikke om det er en egenskap som i stor grad er mulig å trene opp, og i så fall hvordan jeg skal klare det selv.

[umakenverdt]

20 minutter siden, Madelenemie skrev:

hm

:-)

Jeg syns at jeg er litt sånn " unnslkyld at jeg er til",

men jeg syns du er det enda og mye mer:-)

Jeg er egentlig ikke sånn, jeg er bare veldig nøye med å ikke bryte høflighetsgrenser, da kan man virke sånn.

Min pensjonerte psykiater syns jeg har nok selvtillit, nok selvhevdelse alt sånn er helt og i en god miks, 

Når jeg leser det du og mange skriver, for dere unnskylder dere selv på en måte jeg ikke gjør, da forstår jeg i det minste hvorfor min pensjonerte psykiater, "fnøs" som om hun lo, :-) da jeg mente jeg hadde liten selvtillit.

Jeg mener det fortsatt, men ok, jeg har ikke mindre selvtillit enn normalt, hun har sykdomsutgangspunktet, og når liten selvtillit blir begrensende for ens valg og livsutfoldelse.

Takk for oppklaringene du medvirker til.

Kanskje det er forskjellige typer selvtillit. Selvtillit kan vel både gå på at man opplever at man ikke er god nok på enkelte områder, på konkrete ting. Men av og til er det mer altoverskyggende, ikke knyttet til noe konkrete oppgaver eller områder. Når man ikke kjenner man har noen verdi som menneske, selv om man egentlig mener at alle har det. Det henger lite sammen med fornuften, men er en vanskelig og sår følelse man går med hele tiden.

[Madelenemie]

Et øyeblikk siden, umakenverdt skrev:

Hvordan klarer man å unnlate å gruble, jeg synes det er veldig vanskelig. Selv om jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal reagere, så bekymrer jeg meg på forhånd og grubler i ettertid...

Jeg synes det er en stor styrke å klare å unngå å gruble så mye! Det er en svært god egenskap, men jeg vet ikke om det er en egenskap som i stor grad er mulig å trene opp, og i så fall hvordan jeg skal klare det selv.

mm,

jeg vet ikke jeg heller,

Men jeg følte en slags gjenklang i det nicklausheletida skrev til meg den gangen,

litt sånn, her jamrer og maser jeg, overøses av forståelse og gode forslag og responsen min var bare poste en ny tråd med omtrent samme problemstilling, " hvordan kan noen tro jeg har asperger syndrom?"

Det føltes litt utakknemlig, litt respektløst fra min side, og selv om det var vanskelig, bestemte jeg meg for å ta informasjon , fakta og realitet, til egen gjennomgang og ransakelse, og mer enn alt det, flertallets ubestridelige oppfatning, der og da godtok jeg at jeg har asperger, men det betyr ikke at jeg alltid ser det selv, men jeg godtok at for andre er det ingenting de tviler på. Og det ble bare til min egen fordel å erkjenne det, jeg kunne fortsatt og kranglet, stilt spørsmål, og selvsagt kan jeg ønske meg enda flere svar, men svaret og summen av svarene, sier nok til at jeg også må slutte,  å velge og  gjøre mitt, ikke gjøre meg selv til verdens midtpunkt.

Når mange nok har svart, bekreftet og ikke er i tvil så må man på et tidspunkt la ballen ligge, også for å komme videre selv.

Vi har et arbeide selv å gjøre, andre kan si sin mening, gi noen råd, men utover det har alle mennesker sitt liv, de de elsker, sin hverdag, sitt arbeide, får vi gode svar og noens meninger, bør disse meningene, tiden de bruker på å svare oss, ha et ansvar og forpliktelse også for oss, som spør,

Dette er nok enklere for meg å skrive enn for deg, for jeg har fått veldig mye og god hjelp,

men vi har likevel et ansvar, for ikke bare stille spørsmål, men velge å lytte/høre godt etter og ikke la andres helhjertede svar bli noe vi ikke forstår, fordi vi for ofte legger til oss en uvane av å snakke og ikke lytte. I en dialog, er ens spørsmål uvesentlig, om en ikke ser at svaret man får er vesentlig.

 

'

[Madelenemie]

24 minutter siden, umakenverdt skrev:

Kanskje det er forskjellige typer selvtillit. Selvtillit kan vel både gå på at man opplever at man ikke er god nok på enkelte områder, på konkrete ting. Men av og til er det mer altoverskyggende, ikke knyttet til noe konkrete oppgaver eller områder. Når man ikke kjenner man har noen verdi som menneske, selv om man egentlig mener at alle har det. Det henger lite sammen med fornuften, men er en vanskelig og sår følelse man går med hele tiden.

ok,

For meg er det helt konkret. Har jeg gjort det jeg skal, innfridd mine forpliktelser, for å skrive det enkelt, så er alt ok for meg, jeg har da god selvfølelse og god selvtillit. 

Jeg vet ikke hvordan det er å ha dårlig selvtllit, på en sånn måte at det blir altoverskyggende, og ikke knyttet til noe konkret.

Jeg har aldri følt jeg ikke har hatt verdi som menneske, for etter at jeg lærte om menneskerettighetene syns jeg mye av den formen for trygghet i form av mine rettigheter som menneske ble plassert, samt det tydeliggjorde mine egne forpliktelser mot andre på en konkret og på mange sett enkel måte.

Jeg tror kanskje vi er forskjellige? Hva tror du?

Kanskje jeg mer gjør sånn som oppskriften er, og er fornøyd, men kanskje det ikke er så enkelt for deg?

Jeg må si det jammen er forskjellig å være menneske.

Tror du at jeg er enkel og du er mer avansert? og er det ikke rart at du ble som deg og jeg som meg, når vi begge bare er en genetsik molykilær koderekkefølge? Av det kan det bli så mye kluss, og tankerot, ja det er rart med oss mennesker.

Endret 14. februar 2016 av Madelenemie

[XbellaX]

44 minutter siden, umakenverdt skrev:

Ok, synes det er vanskelig å se det slik. Slik jeg ser det har jeg fått mye hjelp, men likevel ikke klart å få til noen endringer. Og det er vel kanskje også slik at det er medisinene som har ført til all "bedringen"...

Det kjennes vanskelig å vite hva som er riktig terskel på det meste når det gjelder min relasjon til andre mennesker. Det er vanskelig å vite hvilke av mine handlinger eller utsagn som gjør meg til et dårlig menneske, og hvilke som ikke har betydning. Det gjør meg forvirret og øker vel graden av undervurdering og selvhat, om det gir noen mening...

Det gir mening, det er litt som å mangle en slags indre målestokk. Noen ganger kan det hjelpe å stille seg spørmålet - vil det å fortsette med disse handlingene (og tankene) være mer eller mindre: innskrenkende, hensiktsmessig og kaotisk for livet ditt.

[umakenverdt]

15 minutter siden, Madelenemie skrev:

mm,

jeg vet ikke jeg heller,

Men jeg følte en slags gjenklang i det nicklausheletida skrev til meg den gangen,

litt sånn, her jamrer og maser jeg, overøses av forståelse og gode forslag og responsen min var bare poste en ny tråd med omtrent samme problemstilling, " hvordan kan noen tro jeg har asperger syndrom?"

Det føltes litt utakknemlig, litt respektløst fra min side, og selv om det var vanskelig, bestemte jeg meg for å ta informasjon , fakta og realitet, til egen gjennomgang og ransakelse, og mer enn alt det, flertallets ubestridelige oppfatning, der og da godtok jeg at jeg har asperger, men det betyr ikke at jeg alltid ser det selv, men jeg godtok at for andre er det ingenting de tviler på. Og det ble bare til min egen fordel å erkjenne det, jeg kunne fortsatt og kranglet, stilt spørsmål, og selvsagt kan jeg ønske meg enda flere svar, men svaret og summen av svarene, sier nok til at jeg også må slutte,  å velge og  gjøre mitt, ikke gjøre meg selv til verdens midtpunkt.

Når mange nok har svart, bekreftet og ikke er i tvil så må man på et tidspunkt la ballen ligge, også for å komme videre selv.

Vi har et arbeide selv å gjøre, andre kan si sin mening, gi noen råd, men utover det har alle mennesker sitt liv, de de elsker, sin hverdag, sitt arbeide, får vi gode svar og noens meninger, bør disse meningene, tiden de bruker på å svare oss, ha et ansvar og forpliktelse også for oss, som spør,

Dette er nok enklere for meg å skrive enn for deg, for jeg har fått veldig mye og god hjelp,

men vi har likevel et ansvar, for ikke bare stille spørsmål, men velge å lytte/høre godt etter og ikke la andres helhjertede svar bli noe vi ikke forstår, fordi vi for ofte legger til oss en uvane av å snakke og ikke lytte. I en dialog, er ens spørsmål uvesentlig, om en ikke ser at svaret man får er vesentlig.

Jeg kjenner mye på det du skriver her, på hvor heldig jeg er som har noen som bruker av sin tid på å svare meg, og prøve å hjelpe meg. Men den forpliktelsen kan også bli for vanskelig for noen å håndtere, hvis man ikke ser hvordan man klarer leve opp til det. Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har tenkt en del på om jeg skal slutte å skrive her, nettopp av dem grunn, fordi jeg ikke ser at jeg klarer å leve opp til det ansvaret det er å ta i mot hjelp fra andre mennesker.

 

5 minutter siden, Madelenemie skrev:

ok,

For meg er det helt konkret. Har jeg gjort det jeg skal, innfridd mine forpliktelser, for å skrive det enkelt, så er alt ok for meg, jeg har da god selvfølelse og god selvtillit. 

Jeg vet ikke hvordan det er å ha dårlig selvtllit, på en sånn måte at det blir altoverskyggende, og ikke knyttet til noe konkret.

Jeg har aldri følt jeg ikke har hatt verdi som menneske, for etter at jeg lærte om menneskerettighetene syns jeg mye av den formen for trygghet i form av mine rettigheter som menneske ble plassert, samt det tydeliggjorde mine egne forpliktelser mot andre på en konkret og på mange sett enkel måte.

Jeg tror kanskje vi er forskjellige? Hva tror du?

Kanskje jeg mer gjør sånn som oppskriften er, og er fornøyd, men kanskje det ikke er så enkelt for deg?

Jeg må si det jammen er forskjellig å være menneske.

Tror du at jeg er enkel og du er mer avansert? og er det ikke rart at du ble som deg og jeg som meg, når vi begge bare er en genetsik molykilær koderekkefølge? Av det kan det bli så mye kluss, og tankerot, ja det er rart med oss mennesker.

Jeg har også et nært forhold til menneskerettighetene, og rasjonelt så mener jeg virkelig at alle mennesker er verdifulle. Men jeg vet ikke hvorfor det ikke går inn også på hvordan jeg føler meg selv.

Jeg tror vi er ganske like på enkelte områder, men så forskjellige på andre områder. Vi er kanskje begge ganske usikre sosialt og trenger noe å holde oss til når vi går inn i slike situasjoner. Du er kanskje flinkere enn meg på å være rasjonell, og det gjør at det er enklere å være fornøyd når du følger den oppskriften du har satt opp. Nei, jeg tror ikke det har noe med at du er enkel og jeg er mer avansert. Jeg tror kanskje jeg har en tendens til å tenke gjennom flere alternative på hvordan ting skal forstås, og kanskje jeg lever mer i hodet (både mitt eget og andres) enn det du gjør. Men du har mye mer livserfaring enn jeg, og slik sett mer avansert. Dette er bare mine tanker, og jeg er enig at det er rart at vi ble som vi ble.

[umakenverdt]

8 minutter siden, XbellaX skrev:

Det gir mening, det er litt som å mangle en slags indre målestokk. Noen ganger kan det hjelpe å stille seg spørmålet - vil det å fortsette med disse handlingene (og tankene) være mer eller mindre: innskrenkende, hensiktsmessig og kaotisk for livet ditt.

Men må ikke dette måles mot hva det betyr for andre? Det er den typen målestokk jeg er vant til å bruke, men dette er jo en veldig unøyaktig målestokk, fordi jeg ikke kan vite det sikkert...

[Madelenemie]

5 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg kjenner mye på det du skriver her, på hvor heldig jeg er som har noen som bruker av sin tid på å svare meg, og prøve å hjelpe meg. Men den forpliktelsen kan også bli for vanskelig for noen å håndtere, hvis man ikke ser hvordan man klarer leve opp til det. Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har tenkt en del på om jeg skal slutte å skrive her, nettopp av dem grunn, fordi jeg ikke ser at jeg klarer å leve opp til det ansvaret det er å ta i mot hjelp fra andre mennesker.

 

Jeg har også et nært forhold til menneskerettighetene, og rasjonelt så mener jeg virkelig at alle mennesker er verdifulle. Men jeg vet ikke hvorfor det ikke går inn også på hvordan jeg føler meg selv.

Jeg tror vi er ganske like på enkelte områder, men så forskjellige på andre områder. Vi er kanskje begge ganske usikre sosialt og trenger noe å holde oss til når vi går inn i slike situasjoner. Du er kanskje flinkere enn meg på å være rasjonell, og det gjør at det er enklere å være fornøyd når du følger den oppskriften du har satt opp. Nei, jeg tror ikke det har noe med at du er enkel og jeg er mer avansert. Jeg tror kanskje jeg har en tendens til å tenke gjennom flere alternative på hvordan ting skal forstås, og kanskje jeg lever mer i hodet (både mitt eget og andres) enn det du gjør. Men du har mye mer livserfaring enn jeg, og slik sett mer avansert. Dette er bare mine tanker, og jeg er enig at det er rart at vi ble som vi ble.

mm

kanskje,

Jeg lever feks i mitt hodet, og ikke i andres, det er fordi jeg ikke aner hva de tenker, forestiller seg eller ønsker, det er helt fremmed for meg å tenke at andre tenker. (det er kun fakta jeg kjenner til, men ikke kan gjøre annet enn rellatere til som et fakta, det er kun mine egne tanker i mitt eget hodet jeg virkelig kjenner til)

( når jeg av ot til leser at andre tenker at andre tenker noe...så kan jeg ofte tenke, " oi at de kom på å tenke på hva andre tenker på?" , jeg kommer sjelden på å tenke på at andre tenker på, ser på, oppfatter, jeg tenker faktisk nesten kun på meg selv.

Men jeg bryr meg om andre, jeg har vært bevisst menneskerettighetene siden jeg var ca 9 år, og videre vært opptatt av å være et godt menneske som gjør min plikt i å forhindre at andre har det vondt. Det var derfor jeg feks reiste ut til et katastrofeområde da jeg var 19 år og to år etter det til et krigsområde, jeg var skikkelig fortvilt, selv om jeg ikke tenkte på at andre tenkte, men jeg var som deg opptatt av at rettigheter, for menneskene skulle forhindre lidelse.

Ja så vi er nok like, selv om jeg ikke akkurat nå ser helt tydelig hele bildet.

Om du ser det kunne du oppklart det?

En ting ser jeg, vi ønsker ingen av oss at andre skal lide, men jeg mener jo det også gjelder meg og deg, 

Menneskerettighetene gjelder jo likt oss alle.

[umakenverdt]

6 minutter siden, Madelenemie skrev:

mm

kanskje,

Jeg lever feks i mitt hodet, og ikke i andres, det er fordi jeg ikke aner hva de tenker, forestiller seg eller ønsker, det er helt fremmed for meg å tenke at andre tenker. (det er kun fakta jeg kjenner til, men ikke kan gjøre annet enn rellatere til som et fakta, det er kun mine egne tanker i mitt eget hodet jeg virkelig kjenner til)

( når jeg av ot til leser at andre tenker at andre tenker noe...så kan jeg ofte tenke, " oi at de kom på å tenke på hva andre tenker på?" , jeg kommer sjelden på å tenke på at andre tenker på, ser på, oppfatter, jeg tenker faktisk nesten kun på meg selv.

Men jeg bryr meg om andre, jeg har vært bevisst menneskerettighetene siden jeg var ca 9 år, og videre vært opptatt av å være et godt menneske som gjør min plikt i å forhindre at andre har det vondt. Det var derfor jeg feks reiste ut til et katastrofeområde da jeg var 19 år og to år etter det til et krigsområde, jeg var skikkelig fortvilt, selv om jeg ikke tenkte på at andre tenkte, men jeg var som deg opptatt av at rettigheter, for menneskene skulle forhindre lidelse.

Ja så vi er nok like, selv om jeg ikke akkurat nå ser helt tydelig hele bildet.

Om du ser det kunne du oppklart det?

En ting ser jeg, vi ønsker ingen av oss at andre skal lide, men jeg mener jo det også gjelder meg og deg, 

Menneskerettighetene gjelder jo likt oss alle.

Det er bare mine tanker, men dette er i alle fall noen likheter jeg synes jeg ser: 

Vi er begge opptatt av ansvar, høflighet og av at ting skal gjøres som avtalt. Vi er ikke veldig glade i å være sosiale hele tiden, og blir slitne av for mye sosialt. Vi kan misforstå sosiale relasjoner i en del tilfeller, og må jobbe med å klare å være i sosiale situasjoner. Vi er nysgjerrige og ønsker å lære nye ting. Det virker som du også kan bli veldig opphengt i noe som interesserer deg, og synes det er veldig vanskelig dersom noe er forvirrende og du ikke forstår det. 

Jeg ser overhode ikke hele bildet, men ser en del likheter. Tror imidlertid de grunnleggende tingene som ligger bak dette er ganske forskjellig.

[Madelenemie]

7 minutter siden, umakenverdt skrev:

Det er bare mine tanker, men dette er i alle fall noen likheter jeg synes jeg ser: 

Vi er begge opptatt av ansvar, høflighet og av at ting skal gjøres som avtalt. Vi er ikke veldig glade i å være sosiale hele tiden, og blir slitne av for mye sosialt. Vi kan misforstå sosiale relasjoner i en del tilfeller, og må jobbe med å klare å være i sosiale situasjoner. Vi er nysgjerrige og ønsker å lære nye ting. Det virker som du også kan bli veldig opphengt i noe som interesserer deg, og synes det er veldig vanskelig dersom noe er forvirrende og du ikke forstår det. 

Jeg ser overhode ikke hele bildet, men ser en del likheter. Tror imidlertid de grunnleggende tingene som ligger bak dette er ganske forskjellig.

:-)

Hm

du er flink å huske på mange ting, enig, vi er like på alt det du nevner her!

Ja jeg vet ikke hvorfor vi er så like jeg heller, hva som ligger bak det, 

Men hvorfor følger du ikke systemene? Jeg mener når jeg forteller deg hvordan mennesker tenker, vil ha det, dette har jeg ikke kommet på selv, men fått forklart, kan du ikke da bare si sånn, " ok er det sånn, javel da gjør jeg sånn",

Det er jo akkurat sånn det er, det er bare at mens jeg ikke visste hvordan det var, så fortalte min pensjonerte psykiater meg det, altså hvordan mennesker tenker, og akkurat hvordan man så responderer, jeg har skrevet det til deg før, kan du ikke da bare følge systemet sånn som det er?

Jeg mener du trenger ikke da tenke mer på det, dette har en psykiater med lang erfaring uttalt seg helt sikkert om, i tillegg har mange på dol bekreftet akkurat at systemene er sånn, som min pensjonerte psykiater sa, så hvorfor kan du ikke bare da si, "Ok da gjør jeg det sånn".

Jeg tror du gjør deg selv en bjørnestjeneste ved å tro du kan finne det ut bedre, de som har fortalt meg nøuaktig hvordan systemet, er, er menneske utdannet i det, som vet det, har erfaring, så det er derfor lite grunn til ikke basere sin atferd på at sånn er det. Da svarer man utifra at sånn er systemet, også er mange problemer løst. (håper du forstår)

[umakenverdt]

18 minutter siden, Madelenemie skrev:

:-)

Hm

du er flink å huske på mange ting, enig, vi er like på alt det du nevner her!

Ja jeg vet ikke hvorfor vi er så like jeg heller, hva som ligger bak det, 

Men hvorfor følger du ikke systemene? Jeg mener når jeg forteller deg hvordan mennesker tenker, vil ha det, dette har jeg ikke kommet på selv, men fått forklart, kan du ikke da bare si sånn, " ok er det sånn, javel da gjør jeg sånn",

Det er jo akkurat sånn det er, det er bare at mens jeg ikke visste hvordan det var, så fortalte min pensjonerte psykiater meg det, altså hvordan mennesker tenker, og akkurat hvordan man så responderer, jeg har skrevet det til deg før, kan du ikke da bare følge systemet sånn som det er?

Jeg mener du trenger ikke da tenke mer på det, dette har en psykiater med lang erfaring uttalt seg helt sikkert om, i tillegg har mange på dol bekreftet akkurat at systemene er sånn, som min pensjonerte psykiater sa, så hvorfor kan du ikke bare da si, "Ok da gjør jeg det sånn".

Jeg tror du gjør deg selv en bjørnestjeneste ved å tro du kan finne det ut bedre, de som har fortalt meg nøuaktig hvordan systemet, er, er menneske utdannet i det, som vet det, har erfaring, så det er derfor lite grunn til ikke basere sin atferd på at sånn er det. Da svarer man utifra at sånn er systemet, også er mange problemer løst. (håper du forstår)

 

Grunnen er vel kanskje at det i en del tilfeller ikke stemmer med hvordan jeg selv har det. Jeg kan bli lei meg når jeg får et kompliment for eksempel. Hvordan kan jeg vite at ikke andre også opplever det slik. Da blir det vanskelig å vite om det er bra å gi kompliment, for vil ikke gjøre andre lei seg. Det forvirrer meg, og jeg prøver å helgradere meg, men det er negativt det også. 

Jeg tror ikke jeg kan finne ut bedre enn de som er utdannet i det og har lang erfaring, men jeg er forvirret av at jeg ikke skjønner systemene i sammenheng med hvordan jeg selv reagerer. Når dette ikke samsvarer synes jeg det er vanskelig å følge de systemene. Men jeg får jobbe videre med det.

[Madelenemie]

2 minutter siden, umakenverdt skrev:

 

Grunnen er vel kanskje at det i en del tilfeller ikke stemmer med hvordan jeg selv har det. Jeg kan bli lei meg når jeg får et kompliment for eksempel. Hvordan kan jeg vite at ikke andre også opplever det slik. Da blir det vanskelig å vite om det er bra å gi kompliment, for vil ikke gjøre andre lei seg. Det forvirrer meg, og jeg prøver å helgradere meg, men det er negativt det også. 

Jeg tror ikke jeg kan finne ut bedre enn de som er utdannet i det og har lang erfaring, men jeg er forvirret av at jeg ikke skjønner systemene i sammenheng med hvordan jeg selv reagerer. Når dette ikke samsvarer synes jeg det er vanskelig å følge de systemene. Men jeg får jobbe videre med det.

mm

Du får jobbe videre.

Men hvorfor blir du lei deg for å få et kompliment? Jeg ble fra likegyldig (da jeg var bare opptatt av mine egne tanker tror jeg...), til senere, glad, men fra jeg ble glad, visste jeg ikke nok om hvordan et kompliment bør møtes, nå sier jeg, "tusen takk, så hyggelig", eller noe lignende, rett og slett for at andre skal føle at deres komplimenet ble hørt, sett, akseptert og vennlig mottatt.

Jeg syns du reagerere ulogisk/uhensiktsmessig, komplimenter har et ikke veldig komplisert sett å bli møtt på.

Om du vil kan jeg skrive opp det jeg kommer på av variasjoner?

Jeg er helt enig med deg, at mye ved de mellommenneskelige rellasjoner, kan synes enkle, i ettertid, med nøyere ettersyn, men når man står midt i dem, er de komplekse. Likevel starter de med et nokså fast mønster, mye av dem, man sier en ting, av høflighet og vennlighet, og man svarer noe like enkelt. (mønster)

Mange mennesker vil ikke at systemet skal være så enkelt....de vil at det skal virke som det er flere variasjoner enn det er....men jeg har selv blitt forundret over hvor enkelt det er å følge systemet.  Ja selvsagt er det flere variasjoner av systenet, men kan man hovedsystemet, så er man ganske sikker på å mestre den sosiale kommunikasjonsformen godt nok.

jeg må gå nå, vi snakkes, takk for at du deler dette :-)

 

[umakenverdt]

33 minutter siden, Madelenemie skrev:

mm

Du får jobbe videre.

Men hvorfor blir du lei deg for å få et kompliment? Jeg ble fra likegyldig (da jeg var bare opptatt av mine egne tanker tror jeg...), til senere, glad, men fra jeg ble glad, visste jeg ikke nok om hvordan et kompliment bør møtes, nå sier jeg, "tusen takk, så hyggelig", eller noe lignende, rett og slett for at andre skal føle at deres komplimenet ble hørt, sett, akseptert og vennlig mottatt.

Jeg syns du reagerere ulogisk/uhensiktsmessig, komplimenter har et ikke veldig komplisert sett å bli møtt på.

Om du vil kan jeg skrive opp det jeg kommer på av variasjoner?

Jeg er helt enig med deg, at mye ved de mellommenneskelige rellasjoner, kan synes enkle, i ettertid, med nøyere ettersyn, men når man står midt i dem, er de komplekse. Likevel starter de med et nokså fast mønster, mye av dem, man sier en ting, av høflighet og vennlighet, og man svarer noe like enkelt. (mønster)

Mange mennesker vil ikke at systemet skal være så enkelt....de vil at det skal virke som det er flere variasjoner enn det er....men jeg har selv blitt forundret over hvor enkelt det er å følge systemet.  Ja selvsagt er det flere variasjoner av systenet, men kan man hovedsystemet, så er man ganske sikker på å mestre den sosiale kommunikasjonsformen godt nok.

jeg må gå nå, vi snakkes, takk for at du deler dette :-)

 

Jeg skal fortsette å lære, og jobbe så godt jeg klarer.

Grunnen til at jeg kan bli lei meg av komplimenter er dersom det kommer i perioder hvor alt jeg ønsker er å være usynlig, så blir det da så tydelig at jeg faktisk synes for andre mennesker. Jeg kan også bli lei meg hvis noen gir meg kompliment for noe av det jeg synes jeg er elendig på, det har vel også med synlighet å gjøre tror jeg... Jeg er ikke så flink til å møte komplimenter, men prøver alltid å si takk, nettopp fordi jeg tror de mener det hyggelig

Hadde vært godt om jeg kunne klart å se at systemet er enkelt i hverdagen. Jeg blir bare så forvirret av alt, unnskyld! Du er så fin som deler dine erfaringer med meg, det setter jeg stor pris på.

Håper du får en fortsatt fin søndag og morsdag

[Madelenemie]

13 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg skal fortsette å lære, og jobbe så godt jeg klarer.

Grunnen til at jeg kan bli lei meg av komplimenter er dersom det kommer i perioder hvor alt jeg ønsker er å være usynlig, så blir det da så tydelig at jeg faktisk synes for andre mennesker. Jeg kan også bli lei meg hvis noen gir meg kompliment for noe av det jeg synes jeg er elendig på, det har vel også med synlighet å gjøre tror jeg... Jeg er ikke så flink til å møte komplimenter, men prøver alltid å si takk, nettopp fordi jeg tror de mener det hyggelig

Hadde vært godt om jeg kunne klart å se at systemet er enkelt i hverdagen. Jeg blir bare så forvirret av alt, unnskyld! Du er så fin som deler dine erfaringer med meg, det setter jeg stor pris på.

Håper du får en fortsatt fin søndag og morsdag

Hei!

Det er ikke alle komplimenter jeg heller liker å få:-)

Spesielt liker jeg ikke å høre psykiatere, leger, si at jeg er så, smart, inteligent, flink, ofte relatert til inteligens og studier, men også evne til å kjempe for barna mine.

Grunnen er at jeg, i motsetning til dem, ikke greier bruke denne smartheten min på den måten jeg ønsker, også er de, de flinke i mitt hode, de er det jeg også vil være.(om du skjønner, yrkesaktive og de har lykkes karrieremessig)

Jeg er likevel ikke i tvil om at de mener jeg er flink, de mener dette utifra kunnskapen de har om autisme, og at jeg ikke gir opp osv....I tillegg mener de jeg kan takke nettopp inteligens for at jeg fungerer så bra, til tross for et omfattende handikap som autisme er. De mener min tilpassningsevne, justeringsevne , læringsevne og valg viser en reflektert og inteligent autist. Det kan være de har rett, men jeg misliker sterkt å få disse komplimentene, og mer og mer, etter som jeg aldri blir ferdig med studier, synker selvtilliten min. Men det viktige her er å se at det er mine egne forventinger til meg selv, ikke andres, som roter det til for meg, følelsesmessig.

Jeg tror det er en fordel for meg at jeg ofte ser stykkevis og delt, da hører følelser som feks den lave selvtilliten, ikke til på alle livets arenaer, men kun rellatert til et område, studier jeg ikke fullfører. På andre områder, har jeg en passe selvtillit, eller god, eller normal, eller hvordan det nå er....

Tydeligvis har jeg så god selvtillit, eller virker jeg så stødig på andre mennesker, at min pensjonerte psykiater måtte snøfte, fnyse, "le", når hun hørte meg si at jeg har lav selvtillit, min mann syns heller ikke jeg har lav selvtillit, slik at jeg tror de tenker annerledes om oppfattelsen av at noen har lav selvtillit enn jeg gjør, jeg tror de tenker at det omtrent skal gjennomsyre hele personligheten, men det er jo ikke sånn....å ha lav selvtillit for meg ang mine ikke-fullførte studier, er for meg omfattende nok, og ubehagelig, så får de bare fnyse når jeg tilkjennegir min lave selvtillit.

Tror du det er sånn at man må være så angrepet av dårlig selvtillit, andre må se det kjempetydelig på utsiden, for at de skal godta det?

Jeg er ikke i tvil om at jeg har dårlig selvtillit på dette område, selv om andre fnyser av det, kanskje bare viser /har jeg ikke et kroppsspråk som står til det de mener man bør ha om man har lav selvtillit?

Viser du at du har lav selvtillit? kan andre oppfatte det som at du har lav selvtillit?

 

[Trine]

17 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Det er ikke alle komplimenter jeg heller liker å få:-)

Spesielt liker jeg ikke å høre psykiatere, leger, si at jeg er så, smart, inteligent, flink, ofte relatert til inteligens og studier, men også evne til å kjempe for barna mine.

Grunnen er at jeg, i motsetning til dem, ikke greier bruke denne smartheten min på den måten jeg ønsker, også er de, de flinke i mitt hode, de er det jeg også vil være.(om du skjønner, yrkesaktive og de har lykkes karrieremessig)

Jeg er likevel ikke i tvil om at de mener jeg er flink, de mener dette utifra kunnskapen de har om autisme, og at jeg ikke gir opp osv....I tillegg mener de jeg kan takke nettopp inteligens for at jeg fungerer så bra, til tross for et omfattende handikap som autisme er. De mener min tilpassningsevne, justeringsevne , læringsevne og valg viser en reflektert og inteligent autist. Det kan være de har rett, men jeg misliker sterkt å få disse komplimentene, og mer og mer, etter som jeg aldri blir ferdig med studier, synker selvtilliten min. Men det viktige her er å se at det er mine egne forventinger til meg selv, ikke andres, som roter det til for meg, følelsesmessig.

Jeg tror det er en fordel for meg at jeg ofte ser stykkevis og delt, da hører følelser som feks den lave selvtilliten, ikke til på alle livets arenaer, men kun rellatert til et område, studier jeg ikke fullfører. På andre områder, har jeg en passe selvtillit, eller god, eller normal, eller hvordan det nå er....

Tydeligvis har jeg så god selvtillit, eller virker jeg så stødig på andre mennesker, at min pensjonerte psykiater måtte snøfte, fnyse, "le", når hun hørte meg si at jeg har lav selvtillit, min mann syns heller ikke jeg har lav selvtillit, slik at jeg tror de tenker annerledes om oppfattelsen av at noen har lav selvtillit enn jeg gjør, jeg tror de tenker at det omtrent skal gjennomsyre hele personligheten, men det er jo ikke sånn....å ha lav selvtillit for meg ang mine ikke-fullførte studier, er for meg omfattende nok, og ubehagelig, så får de bare fnyse når jeg tilkjennegir min lave selvtillit.

Tror du det er sånn at man må være så angrepet av dårlig selvtillit, andre må se det kjempetydelig på utsiden, for at de skal godta det?

Jeg er ikke i tvil om at jeg har dårlig selvtillit på dette område, selv om andre fnyser av det, kanskje bare viser /har jeg ikke et kroppsspråk som står til det de mener man bør ha om man har lav selvtillit?

Viser du at du har lav selvtillit? kan andre oppfatte det som at du har lav selvtillit?

 

Å ha lav selvtillit har ikke bare med om man klarer fullføre studier eller ikke. Mennesker med høy selvtillit kan også mislykkes på noe og føle seg elendig pga det, men så reiser de seg opp igjen. Når man har lav selvtillit så går man og gnager litt på seg selv hele tiden (ikke sånn fysisk spiser på seg selv altså). Man tror ikke man får til noe, man tror alltid man er dårligst, eller ihvertfall aldri over midt på treet. Man vil ikke være til bry for andre,

"Med "selvtillit" refererer vi til vår oppfattelse av hvorvidt vi klarer å gjøre ting eller ikke, kanskje også med en vurdering om vi er gode eller dårlige til å gjøre disse tingene, som f.eks. "jeg er dårlig i matematikk" eller "jeg kommer godt overens med nye mennesker" http://www.psykologkristiansen.no/psykolog_oslo_selvf%C3%B8lelse.html

Ut ifra det du skriver på dol så har du ganske god selvtillit. Du er flink til å legge merke til de tingene du er flink til. F.eks lage mat, ta deg av barna og dyra dine, du er flink i biologi og endel andre fag. Du er flink til å lære teori om mellommenneskelige relasjoner og sette teori ut i praksis. Du klarer å huske hva andre forteller om seg selv og sin familie og neste gang du ser personen så husker du hva de snakket om. Jeg tror du hadde fått til studiene uten store problemer dersom det hadde vært tilrettelagt for autister. Du har en funksjonsfeil. Hadde du hatt en lav selvtillit så hadde ikke jeg visst at du var god i de tingene jeg har nevnt, for da hadde du ikke sagt det nok ganger til at jeg faktisk husket det

Men du kan fortsatt ha en lav selvfølelse, og den kan man skjule slik at andre egentlig ikke kan si noe om hva andre mener om seg selv. Man kan fremstå som trygg og selvsikker, uten å være det. Jeg syns det er litt dumt av andre å uttale seg om selvfølelsen til en person. Det blir litt som når jeg sier til folk at jeg absolutt ikke er sosial og at jeg er ganske sjenert. Det tror de ikke på, men det er jo fordi de ikke ser hva som foregår oppi hodet mitt.

Det jeg tror skjer når du mislykkes med studier er at selvtilliten din får en knekk. Men generelt sett, mener du selv at du har dårlig selvtillit?

[Madelenemie]

1 time siden, Trine skrev:

Å ha lav selvtillit har ikke bare med om man klarer fullføre studier eller ikke. Mennesker med høy selvtillit kan også mislykkes på noe og føle seg elendig pga det, men så reiser de seg opp igjen. Når man har lav selvtillit så går man og gnager litt på seg selv hele tiden (ikke sånn fysisk spiser på seg selv altså). Man tror ikke man får til noe, man tror alltid man er dårligst, eller ihvertfall aldri over midt på treet. Man vil ikke være til bry for andre,

"Med "selvtillit" refererer vi til vår oppfattelse av hvorvidt vi klarer å gjøre ting eller ikke, kanskje også med en vurdering om vi er gode eller dårlige til å gjøre disse tingene, som f.eks. "jeg er dårlig i matematikk" eller "jeg kommer godt overens med nye mennesker" http://www.psykologkristiansen.no/psykolog_oslo_selvf%C3%B8lelse.html

Ut ifra det du skriver på dol så har du ganske god selvtillit. Du er flink til å legge merke til de tingene du er flink til. F.eks lage mat, ta deg av barna og dyra dine, du er flink i biologi og endel andre fag. Du er flink til å lære teori om mellommenneskelige relasjoner og sette teori ut i praksis. Du klarer å huske hva andre forteller om seg selv og sin familie og neste gang du ser personen så husker du hva de snakket om. Jeg tror du hadde fått til studiene uten store problemer dersom det hadde vært tilrettelagt for autister. Du har en funksjonsfeil. Hadde du hatt en lav selvtillit så hadde ikke jeg visst at du var god i de tingene jeg har nevnt, for da hadde du ikke sagt det nok ganger til at jeg faktisk husket det

Men du kan fortsatt ha en lav selvfølelse, og den kan man skjule slik at andre egentlig ikke kan si noe om hva andre mener om seg selv. Man kan fremstå som trygg og selvsikker, uten å være det. Jeg syns det er litt dumt av andre å uttale seg om selvfølelsen til en person. Det blir litt som når jeg sier til folk at jeg absolutt ikke er sosial og at jeg er ganske sjenert. Det tror de ikke på, men det er jo fordi de ikke ser hva som foregår oppi hodet mitt.

Det jeg tror skjer når du mislykkes med studier er at selvtilliten din får en knekk. Men generelt sett, mener du selv at du har dårlig selvtillit?

Hei!

Dette var bra forklart og oppklart, tusen takk.

Jeg mener selv, fordi, for meg å ikke lykkes utdanningsmessig og karrieremessig, at dette utgjør et så stort og viktig område for min selvrespekt, og videre selvtillit, at, ja, derfor mener jeg at jeg har ganske dårlig selvtillit på dette omrdåe, men siden området for meg kanskje er mye større enn for mange, så blir jo den dårlige selvtilliten større for meg. (om du skjønner?)

Dette legger jeg aldri skjul på, altså min sorg over at jeg ikke har en tittel, et yrke, en karriere, slik at reaksjonene har da ikke latt vente på seg, derfor vet jeg at andre oppfatter meg slik:

Rolig, ettertenksom, omtenksom, mild, raus, snill, ærlig, smart, klok, inteligent m.m.

Selv er jeg enig i omtenksom, raus, ærlig og klok.

Spesielt rolig, er jeg ikke, i vertfall ikke på innsiden, 

selv om jeg alltid tenker meg godt om, og ting virker så gjennomtenkt, så er alenetenksomheten mer tydelig,

mild tror andre, fordi de ikke alle har sett hvor "herskende" eller hvordan jeg kan, "ta over" et helt møte, når jeg er overbevist/interessert i noe. (dette tror jeg Frosken har erfart, ja jeg er mild og stille, men bare til man kommer på "mitt" område) ( at det er 4 leger og andre profesjoner, eller biskoper og geistlige der, når jeg kommer på min agenda, kan man se at mild er bare inntil videre)

smart og inteligent, jeg var stolt av det, men når jeg ser jeg ikke evner å fullføre studier, pga av gruppearbeide:-(, og andre ting....så ser jeg ikke på det som noe så fantastisk.

Klok blir man med årene, heldigvis:-) , da kan selv den mest mislykkede, karrieremessig, selvsagt, bli like klok som en hver annen som har lykkes karrieremessig, er man ærlig i tillegg, og det er jeg, ja så kan  man bli et sånt menneske som andre oppfatter som klokt og stabilt.

Jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke greier å bli kvantefysiker:-(

Men når de som ikke har kone og barn, syns det er et krevende studie, så er det for meg, omtrent umulig:-( Det er en STOR sorg for meg, det er som om jeg aldri greier bli ferdig med sorgen, den er vond hver gang jeg tenker på den, men når jeg ikke tenker på den, sånn som jeg gjør nå, da glemmer jeg den, da er jeg glad.

Sånn at fordi jeg har en spesiell evne til å tenke en og en tanke, kjenne på en og en følelse, ja så blir ting naturlig avgrenset.

Sånn at dårlig selvtillit, er avgrenset til karriere, men for meg er det et stor område.

Mest lei meg av alt i denne verden, tror jeg at jeg er fordi jeg har autisme :-( (heldigvis sier ingen psykiater seg uenig i det)

Kanskje hadde det blitt bedre om jeg hadde hatt en venn, en sånn som har litt autisme, eller noe ala det...

for de som ikke har det, lykkes stort sett karrieremessig, og sier alle at jeg er så flink, men sånn kjenner jeg det ikke helt selv.

Jeg hadde en venn, som ble borte, den vennen het Bella Dotte, det som gjorde henne annerledes var at hun hadde asperger diagnose. Jeg skulle ønske naboen lot seg overtale til å søke utredning for asperger, nå har hun ikke diagnosen, jeg ville likt at hun hadde diagnosen, for da kunne jeg fått en venn som har asperger. Men naboen er sta, ikke først, men på slutten, når det kommer til, eller hun er redd for å bytte fastlege, redd for å være vanskelig, tross alle mine forklaringer.

Men selv om hun ikke har asperger diagnose, og fungerer bedre enn meg, uten så gjennomtenkte systemer for sosial fungering, ja så skjønner hun selv at hun har mange asperger trekk. Jeg ble glad da naboen trodde hun hadde asperger, jeg blir irritert inni meg, når hun ikke vil bytte fastlege, men jeg må jo respektere det.

Takk for svaret ditt, du er flink å forklare.

Jeg hadde en annen venn med asperger også. Hun lurte jeg hjem til meg :-( ringte legevakten og fikk henne tvangsinnlagt:-( så der omtrent sluttet det vennskapet. Jeg har skrevet med henne, men pga av meg, er hun blitt så syk nå, at hun ikke orker det hun orket før. (så jeg har virkelig evner for vennskap! :-( )  ( det siste var ironi)

 

Endret 15. februar 2016 av Madelenemie