Ekspertsvar Blir man aggressiv av dop?

[AnonymBruker]

Ja, det med inntekt er ikke lett når man har dårlig råd fra før. Jeg har jo egentlig presset meg i flere år, så gikk jeg på en smell i fjor, men pga psyken har jeg holdt meg i jobb i 50 %. Det har gjort meg godt psykisk å jobbe, selv om jeg har hanglet ift kroppen. Men det har vært mitt valg, og det fungerte på et vis med 50 %. Nå som dette skjedde, mistet jeg alt dette, nå vil det ikke være til hjelp for meg - tvert om. 

 

Like etter hendelsen prøvde jeg å ringe til både nestleder og sjef, men fikk ikke svar. Hadde jeg fått svar, hadde jeg utløst ransalarmen, for det var det jeg prøvde å ringe dem for. Jeg ringte politet 40 min etter, og jeg var i sjokk og dessverre så bagatelliserte jeg det for dem også. Så det er jo min egen skyld alt dette rundt det å bli tatt alvorlig. Kunden som kom akkurat i det mannen sa "ubevæpnet ran", så på meg at noe var galt, han spurte om jeg hadde det bra, men jeg kjempet med å holde gråten unna og skjule det for han. Det var et mareritt å være på jobb resten av kvelden, jeg gikk bare rundt meg selv, men det gikk bra pga lite kunder. 

 

Politiet prøvde å finne ut hvor mannen tok veien, men de klarte ikke å se det på kameraet, da det kuttet. Men de skulle prøve å finne ut hvem det var. Jeg skulle også ta kontakt så fort som mulig om han kom tilbake, også på et evt senere tidspunkt. 

 

Jeg har sagt fra meg vaktene resten av uka, og så får jeg ta det med legen og la hn få avgjøre hva jeg skal gjøre videre. 

Anonymkode: ef38c...0d4

[Beautiful_Creatures]

Nå har jeg bare skummet gjennom innleggene her, men må bare si at jeg synes dette er veldig dårlig håndtering av arbeidsplassen / arbeidsgiver. Man da da virkelig ikke behøve å sitte igjen med en følelse av at "dette skal man bare legge bak seg og gå videre"! 

Du har sannsynligvis (for deg) opplevd et traume, og jeg skjønner ekstremt godt at du ikke vil tilbake på jobb. 

Skjønner veldig godt dette med økonomien da jeg sliter selv (varig ufør og liten inntekt). Så tenker jeg likevel at på et tidspunkt må faktisk helsa gå foran, for har man ikke den har man på sett å vis "ingenting" (mener ikke at man ikke har noe liv selv om man er kronisk syk altså). 

Lykke til vidre!:-) Godt det hjelper deg å skrive her:-)

[Trine]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det med inntekt er ikke lett når man har dårlig råd fra før. Jeg har jo egentlig presset meg i flere år, så gikk jeg på en smell i fjor, men pga psyken har jeg holdt meg i jobb i 50 %. Det har gjort meg godt psykisk å jobbe, selv om jeg har hanglet ift kroppen. Men det har vært mitt valg, og det fungerte på et vis med 50 %. Nå som dette skjedde, mistet jeg alt dette, nå vil det ikke være til hjelp for meg - tvert om. 

 

Like etter hendelsen prøvde jeg å ringe til både nestleder og sjef, men fikk ikke svar. Hadde jeg fått svar, hadde jeg utløst ransalarmen, for det var det jeg prøvde å ringe dem for. Jeg ringte politet 40 min etter, og jeg var i sjokk og dessverre så bagatelliserte jeg det for dem også. Så det er jo min egen skyld alt dette rundt det å bli tatt alvorlig. Kunden som kom akkurat i det mannen sa "ubevæpnet ran", så på meg at noe var galt, han spurte om jeg hadde det bra, men jeg kjempet med å holde gråten unna og skjule det for han. Det var et mareritt å være på jobb resten av kvelden, jeg gikk bare rundt meg selv, men det gikk bra pga lite kunder. 

 

Politiet prøvde å finne ut hvor mannen tok veien, men de klarte ikke å se det på kameraet, da det kuttet. Men de skulle prøve å finne ut hvem det var. Jeg skulle også ta kontakt så fort som mulig om han kom tilbake, også på et evt senere tidspunkt. 

 

Jeg har sagt fra meg vaktene resten av uka, og så får jeg ta det med legen og la hn få avgjøre hva jeg skal gjøre videre. 

Anonymkode: ef38c...0d4

Ikke rart man går i sjokk i en sånn situasjon. Det kan jo ta litt tid fra noe skjer til man oppfatter hva som faktisk skjedde. Sånn er det ihvertfall med meg. Jeg har ikke opplevd direkte traumatiske ting, men det har jo vært situasjoner hvor jeg burde reagert anderledes, men det forstår jeg ikke før noen timer etter at situasjonen er over.

Bare det at du har sagt fra deg vaktene mener jeg burde være et tydelig nok signat til sjefen din om at hn burde gjøre noe.

Syns ikke du skal skylde på deg selv for å ikke bli tatt alvorlig. Det er klart at det er lettere dersom man overdriver situasjonene, men det kan jo ta litt tid å fordøye hva som faktisk skjedde og det burde jo sjefen din vite.

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg for å prøve å engasjere meg i andre ting, få andre ting å tenke på. Men det hjalp litt å få hjelp her inne. Kom meg litt videre på den måten. Tusen takk

Anonymkode: ef38c...0d4