Ekspertsvar NHD/andre: BP2 med komorbid ADD/ADHD?

[kovakova]

Jeg har bipolar og tok nevropsykologiske test. Hun da jeg var blitt sånn av min bipolare lidelse 

[AnonymBruker]

På 25.2.2016 den 11.08, Janus30 skrev:

Jeg er fra før diagnostisert med BP2. Jeg har lange gode perioder uten symptomer (opptil 1,.5-2 år) om omgivelsene legges til rette. Problemer med konsentrasjon, oppmerksomhet, organisering, planlegging og gjennomføring, fremdrift, indre motivasjon, prosesseringshastighet og psykomotorisk tempo, arbeidsminne, lett sint osv er imidlertid til stede hele tiden i en slik grad at det fører til problemer.

Jeg sklei ganske enkelt gjennom grunnskolen på det jeg antar er normalt gode kognitive evner, og jeg husker ikke konkrete problemer med konsentrasjon, oppmerksomhet eller impulsivitet. Matematikk ble imidlertid vanskeligere og vanskeligere etter hvert som årene gikk. Jeg husker at jeg også hadde problemer med å forholde meg til sekvensielt arbeid, bearbeiding av større mengder informasjon og var lite fleksibel i innlæring av nytt stoff og i arbeidsstil. Jeg kom meg også gjennom videregående skole og høyere utdanning uten de helt store utfordringene. Jeg var dog veldig rigid i innlæringen og repetisjonen av stoffet også her. Måten jeg lærte noe på, f. eks til eksamen, var å lese den samme teksten et svært høyt antall ganger, men da satt det til gjengjeld godt. Å jobbe jevnt med et fag i form av å lese hver dag var en umulighet, og jeg var nok en skippertaksstudent som satte alle kluter i sving de siste 5-6 ukene før eksamen.

Det jeg merker svært godt er at plagene har blitt markert verre etter hvert som det stilles høyere krav til funksjoner som typisk ADHD/ADD rammer, og jeg ikke klarer å kompensere for det på noen annen måte lenger. Jeg har en krevende jobb hvor evnen til mental anstrengelse er normen hver dag hele året. Det forekommer relativt ofte hele dager hvor jeg kan gå hjem etter 8 timer uten å ha gjort noe som helst, med det resultat at jeg må jobbe som en galeislave for å ta det igjen. Jeg klarer svært sjeldent å arbeide med noe mentalt krevende i mer enn 10 minutter av gangen, spesielt hvis jeg opplever det som kjedelig. Da kan jeg gjerne sitte uvirksom i 20 minutter før jeg makter å starte igjen. Jeg kan også lett miste tellingen i det jeg utfører, og i regneoppgaver må jeg ofte starte på nytt mange ganger.

Jeg har lært meg at jeg må jobbe seint for å få typiske pirkeoppgaver riktig. Det står ikke på evnene. I tillegg strever jeg med kronisk underskudd på indre motivasjon. Jeg bare klarer ikke å mobilere motivasjon nok til å komme i gang med ting som krever vedvarende oppmerksomhet, konsentrasjon og mental anstrengelse. Det å komme i gang med noe kan ta timevis. Jeg er derfor i praksis nødt til å ha korte tidsfrister hengende over meg for å prestere. Artig nok kaller Russell Barkley ADHD (sikkert på spøk) for MDD - Motivation deficit disorder.

Å følge med i samtaler som krever reell tenkning er også vanskelig. Jeg har ingen problemer med å være påkoblet i samtaler hvor innholdet ikke er krevende, men i jobb hvor innholdet ofte er komplekst, faglig og omfattende kan jeg koble helt ut og bli sittende med tanker som overhodet ikke angår tema (middag, noe artig, en vits, whatever). Jeg faller rett og slett ut. Når det forventes svar av meg er det ikke sikkert jeg har registert nok av innholdet i det som har blitt fortalt meg at jeg komme med noe særlig svar. Dette er flaut og funksjonsnedsettende.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om disse plagene. Poenget er uansett at jeg opplever dette som reelle utfordringer, og de skaper problemer for meg i det daglige. Jeg vet at et av kriteriene for å få diagnosen ADHD/ADD er at symptomene må ha oppstått før fylte 12 år, og at de ikke kan forklares bedre med en annen diagnose (BP2 i dette tilfellet).

Jeg har imidlertid lest en del av publikasjonene til Thomas Brown om ADD. Jeg har forstått det slik at han regnes som en av de aller beste i verden på ADD. Han mener denne "aldersgrensen" er tullete og fører til underdiagnostisering. Kort oppsummert begrunner han dette med at plagene naturlig nok ikke vil vises om man ikke har vært utsatt for vedvarende krav som går direkte på de funksjoner som ADD rammer. Slikt sett kan symptomdebut være i voksen alder når man får sin første jobb og alle strategier man har overlevd på ikke lenger holder. For meg gir dette mening. Man skal ikke drive med selvdiagnostisering, men gjennomgangene hans av hvordan symptomene kan vise seg i dagliglivet er som å lese om seg selv. Denne treffer spesielt godt: http://www.drthomasebrown.com/pdfs/Executive_Functions_by_Thomas_Brown.pdf

Vil en psykiater si blankt nei til at dette kan dreie seg om ADD som følge av 7/12-års grensen? Eller evner man å ha et så pragmatisk syn på dette at man tar meningene til f. eks denne Thomas Brown i betraktning i en eventuell utredning?

Takk for svar.

Dette er som å lese om meg selv. Alt sammen. Jeg tok kontakt med privat praktiserende psykiater og la kortene på bordet. Han utredet meg etter prosedyre, men valgte å se bort ifra den regelen om tegn før 7 års alderen. Jeg er så gammel at barneskolelærerne ikke var å spore opp for å kunne fortelle noe. Mine foreldre er døde. Han skrev ut Ritalin (under tvil - sa han selv). Men valgte å gi meg tilliten.  Gav meg diagnosen Adhd Uoppmerksom type og jeg fulgte hans opptrappingsplan. 

Alt ble bedre. Jeg får gjennomført oppgaver, jeg kan se en hel film, jeg organiserer hverdagen min helt greit, jeg fikk drømmejobben fordi jeg greide å skrive en god søknad (det sto ikke på kompetansen, heller det at mitt kaos aldri fikk meg videre), jeg tar videreutdanning, jeg greier å slappe av, jeg er mer sosial uten å bli sliten....lista er lang... jeg har et nytt liv. Jeg føler meg ikke lat, dum, snål, surrete, impulsiv og humøret er mye jevnere fordi jeg blir ikke lenger overveldet av livet. 

Så har du råd til det - så ta et søk. Jeg betalte 1500 pr time til utredning. Brukte rundt 8 timer. Og nå går jeg cirka hver 3 måned for samtale og ny resept. Jeg skal love deg at det er mye jeg kan spare inn på i økonomien for å få dette til - dette er det viktigste jeg har gjort for meg selv noen gang. Det har gått noen år siden jeg begynte å mistenke ADHD hos meg selv - typisk at man ikke tar grep, men skyver det foran seg i det uendelige. 

Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 0e735...bce

[Janus30]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er som å lese om meg selv. Alt sammen. Jeg tok kontakt med privat praktiserende psykiater og la kortene på bordet. Han utredet meg etter prosedyre, men valgte å se bort ifra den regelen om tegn før 7 års alderen. Jeg er så gammel at barneskolelærerne ikke var å spore opp for å kunne fortelle noe. Mine foreldre er døde. Han skrev ut Ritalin (under tvil - sa han selv). Men valgte å gi meg tilliten.  Gav meg diagnosen Adhd Uoppmerksom type og jeg fulgte hans opptrappingsplan. 

Alt ble bedre. Jeg får gjennomført oppgaver, jeg kan se en hel film, jeg organiserer hverdagen min helt greit, jeg fikk drømmejobben fordi jeg greide å skrive en god søknad (det sto ikke på kompetansen, heller det at mitt kaos aldri fikk meg videre), jeg tar videreutdanning, jeg greier å slappe av, jeg er mer sosial uten å bli sliten....lista er lang... jeg har et nytt liv. Jeg føler meg ikke lat, dum, snål, surrete, impulsiv og humøret er mye jevnere fordi jeg blir ikke lenger overveldet av livet. 

Så har du råd til det - så ta et søk. Jeg betalte 1500 pr time til utredning. Brukte rundt 8 timer. Og nå går jeg cirka hver 3 måned for samtale og ny resept. Jeg skal love deg at det er mye jeg kan spare inn på i økonomien for å få dette til - dette er det viktigste jeg har gjort for meg selv noen gang. Det har gått noen år siden jeg begynte å mistenke ADHD hos meg selv - typisk at man ikke tar grep, men skyver det foran seg i det uendelige. 

Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 0e735...bce

Takk for svaret. Jeg har oppsøkt hjelp og forsøkt Ritalin og Attentin. Ingen hadde noen merkbar effekt. Jeg må bare leve med dette og akseptere at det ikke kan medisineres bort. Veldig bra at du opplever bedring.