Ufortjent utbrenthet?

[lof]

Jeghar, som deg, registrert at alle som profilerer seg som utbrente har hatt et voldsomt arbeidspress, og de fleste sier at man ikke kunne forvente annet. Med meg er det annerledes. Jeg har ikke hatt et fryktelig arbeidspress - har heller hatt for lite å gjøre av og til. Er det lov å kalle seg utbrent da? 'Utbrent' er jo så mye mer posistivt ladet enn 'deprimert', selv om sykdommen og symptomene er de samme. Jeg forlanger at alle som er deprimerte må få lov til å kalle seg utbrent, og være stolte av at vi overhode klarer å yte noe som helst på jobben.

Det er sikkert lurt å snakke med sjefen din, og fortelle ham rett ut at du sliter med psykiske problem. Selv den tøffeste sjef vil ha stor respekt for at du forteller ham dette.

[Gjest (Anonymous)]

At en er utbrent kan vel være summen av mange forskjellige faktorer, og trenger ikke ha noe med en travel jobb å gjøre?

(Problemer i samliv og familie, f.eks, eller at noe du har gått og lagret på "ubevisst" i alle år kommer opp, og du får en reaksjon av det.)

[Gjest meg]

ja... men det stemmer forsåvidt for meg også, jeg har hatt dager jeg bare har loffet rundt... i alle fall tror jeg det, jeg greier egentlig ikke å huske helt tydelig hva jeg har gjort på jobb den siste uken. Det høres rart ut, men jeg har jobbet mye med prosjektet jeg skulle gjøre om nettene, da det kun har vært mulig å bruke utstyret jeg måtte bruke om nettene, mens dagene har jeg fått andre, mer praktiske arbeidoppgaver. Så det har vært en blanding av ingenting å gjøre, eller bare jobbe med det som jeg ikke trenger å få gjort om dagene, og sent i seng og tidlig opp.

Nå er det ikke bare jobb i livet mitt, jeg har gjort mye annet på fritiden som har tatt mye tid, og ofte ikke fått lagt meg før i 4-5 tiden. At det i seg selv er utmattende er jeg klar over, men nå har det seg sånn at jeg har følt at de gangene jeg virkelig har det morsomt, og gjør ting jeg liker, så er det så verdt det at jeg ikke vil gi slipp på det med å legge meg tidlig.

Jeg er enig med deg at det bør være lov å kalle seg utbrent selv om man ikke er overlesset med arbeid. Det er jo en psykisk greie, og da er det ikke så lett å trekke skillegrenser mellom hva som er mye og hva som er lite å gjøre, og siden fritiden er minst like viktig; har man problemer der (det har vel de fleste) så blir det helt individuelt.

Jeg var i møte med sjefen, som jeg følte at jeg ikke fikk sagt det jeg hadde på hjertet, og at jeg snakket ham etter munnen. sjefen er som sagt ekstremt misfornøyd. det plager meg, og jeg føler meg litt urettferdig behandlet, men samtidig har jeg dårlig samvittighet pga mitt fravær, fysisk og mentalt. jeg har ikke gjort en spesiselt god jobb, og jeg har kommet for sent og har ikke vært glad og sprudlende og like "med" som de andre. men jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha vært det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville aldri kalt denne tilstanden utbrenthet. Hvorfor skulle en det?

Ved å kalle det det det er, depresjon, kan en også få aktiv behandling og bli frisk.