Sliten og nedfor.

[AnonymBruker]

I sommer tok jeg en avgjørelse på egenhånd om å slutte på medisiner. I tillegg sluttet jeg å gå til samtaler på dps og hos psykiatrisk kontakt i kommunen fordi studier, jobb og praksisperiode i forbindelse med studie tok all min tid og energi og det ble vanskelig for meg å følge opp avtaler. I starten gikk det fint, men nå har all ting falt i grus og jeg mestrer ingen ting lengere. Jeg er så sliten nå, men jeg beholder maska på. Ingen må få se hvor svak, udugelig og engstelig jeg er. Jeg skammer meg så over ikke å mestre livet mitt og terskelen for å oppsøke hjelp er høy. Skolen vet heller ingenting om mine problemer, de ser bare at jeg ikke leverer oppgaver i tide, så nå mister jeg vel snart plassen min. Dette er bare et lite hjertesukk fra meg. Har egentlig ingen spørsmål, føler meg bare så alene akkurat nå og er godt å få luftet tanker og bekymringer med noen...  

Anonymkode: c4a25...cf4

[vElsigna]

Jeg lurer på hva du tenker å gjøre nå? Det høres ikke ut som om det du gjør akkurat nå fungerer så bra for deg.

Jeg har vært der du er nå.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føles som om jeg er fanget i en synkende båt, uten mulighet for å komme meg ut av det på egenhånd... Føler meg så utrolig sliten og selv de minste ting setter meg helt ut av spill.

Hva gjorde du for å komme deg ut av det? 

Anonymkode: c4a25...cf4

[vElsigna]

Jeg har vært i den synkende båten noen ganger, men jeg har lært meg å kjenne igjen tegnene. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har måttet be om akuttimer hos min egen lege for å få hjelp til å samle meg selv, heldige meg som har en fastlege som takler dette med meg.

Jeg har også sluttet med medisiner, for jeg føler meg helt ok og tenker at jeg kanskje ikke trenger dem (og jeg vil jo helst ikke ha dem), avsluttet oppfølging. Og måtte be om hjelp igjen, starte med medisinene igjen, få noen til å snakke meg opp igjen.

Nå har jeg levd med meg selv og blitt kjent med psyken min gjennom noen år, og idag kjenner jeg det på meg med en gang noe endrer seg. Jeg vet hva søvn, konflikter, følelsesmessige svingninger, stress m.m. gjør med meg, hvor mye jeg tåler og når jeg må holde opp Timeout-tegnet og ta en liten pause. Fortsatt synker båten min med jevne mellomrom, men jeg jar fått svært gode redskaper i skuta til å komme meg opp igjen eller snu før det går for langt.

Du trenger ikke skamme deg, det er ikke din skyld, men du trenger litt hjelp av noen som har de riktige verktøyene. Jeg kontakter fastlegen min. Hvem er det som er backup'en din, hvem ringer eller sms'er du? 

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg skal prøve å ta mot til meg og kontakte fastlegen min. Har egentlig en kontakt i kommunens psykiske helse team, men hun har jeg ikke å god kjemi med og det ble på grunn av praksis i høst for meg vanskelig å opprettholde kontakten med henne og er usikker på om jeg kan kontakte henne igjen nå etter flere måneder uten kontakt...             

Anonymkode: c4a25...cf4

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Jeg skal prøve å ta mot til meg og kontakte fastlegen min. Har egentlig en kontakt i kommunens psykiske helse team, men hun har jeg ikke å god kjemi med og det ble på grunn av praksis i høst for meg vanskelig å opprettholde kontakten med henne og er usikker på om jeg kan kontakte henne igjen nå etter flere måneder uten kontakt...             

Anonymkode: c4a25...cf4

 

Skolen din har kanskje noen helsetjenester du kan benytte deg av inntil du får stablet et opplegg på bena?

[AnonymBruker]

Det blir ikke aktuelt, men takk for tipset.

Ringte fastlegen, men vedkommende var ikke der så jeg må ringe tilbake i morgen og det vet jeg ikke om jeg orker. Sendte også melding til behandler på DPS, fikk time på fredag - så nå har jeg i hvert fall en avtale på plass. Bør jeg fremdeles ta kontakt med fastlegen og evt starte på medisiner igjen (han vet ikke at jeg har slutta)...? Terskelen for å be om hjelp og innrømme hvordan jeg har det er høy og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få fram det jeg skal si, jeg føler meg så utrolig mislykka og verdiløs som ikke fikser noe som helst. 

  

Anonymkode: c4a25...cf4

[XbellaX]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det blir ikke aktuelt, men takk for tipset.

Ringte fastlegen, men vedkommende var ikke der så jeg må ringe tilbake i morgen og det vet jeg ikke om jeg orker. Sendte også melding til behandler på DPS, fikk time på fredag - så nå har jeg i hvert fall en avtale på plass. Bør jeg fremdeles ta kontakt med fastlegen og evt starte på medisiner igjen (han vet ikke at jeg har slutta)...? Terskelen for å be om hjelp og innrømme hvordan jeg har det er høy og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få fram det jeg skal si, jeg føler meg så utrolig mislykka og verdiløs som ikke fikser noe som helst. 

  

Anonymkode: c4a25...cf4

 

Kjip situasjon du er i, jeg tror ikke dette blir så mye bedre om du ikke gjør noen omprioriteringer i livet ditt. Helsen din kommer først og jeg håper du fokuserer på å følge opp de tiltakene din lege/behandler kommer med (ja du bør kontakte lege også, det er ingenting å vente på). Dersom du jobber turnus i praksisen kan det kanskje være mulig å jobbe inn noen helger eller kvelder (evt doble skift (ikke optimalt men i en krisesituasjon kan det fungere) slik at du har anledning til å gå i behandling. 

Akkurat nå og når man står midt oppi gørra så kan alt virke ganske overveldende og vondt, sett deg ned og sorter arbeidsoppgaver som MÅ prioriteres og hva som kan vente. Snakk med ansvarlig lærer for oppgaver hvor deadline er gått ut, -får de litt info fra deg er det langt enklere å vise velvilje og forståelse fremfor noen studenter som ikke sier er eneste ord. I mine øyne viser du ganske så mye styrke ved å strekke ut en hånd fremfor å leve i den villfarelsen at du på død og liv skal mestre/håndtere/takle/overvinne alt selv.

Endret 2. november 2016 av XbellaX

[AnonymBruker]

Det er overveldende å stå midt oppi alt ja, men har begynt å innse at jeg må ta grep nå - før jeg graver meg dypere ned i problemene mine. Skal forsøke å ta kontakt med skolen  morgen og forklare situasjonen. Skal også ringe legekontoret igjen. Jeg må klare å snu dette nå, for mister jeg studiet har jeg ingenting igjen,det er det eneste som holder meg gående...    

Anonymkode: c4a25...cf4

[AnonymBruker]

Var så motivert i går kveld til å ta grep og be om hjelp. Skulle kontakte både skolen og fastlegen i dag, men slik ble det ikke. Jeg feiga ut, så nå føler jeg meg enda mer frustrert, lei og oppgitt over meg selv. Fatter ikke at jeg lar meg selv havne i den samme nedadgående spiralen gang på gang - at jeg aldri lærer. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengere, eneste jeg kjenner nå er håpløshet. Orker ikke en ny runde med nederlag i livet mitt - det holder jeg ikke ut.

Anonymkode: c4a25...cf4

[vElsigna]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var så motivert i går kveld til å ta grep og be om hjelp. Skulle kontakte både skolen og fastlegen i dag, men slik ble det ikke. Jeg feiga ut, så nå føler jeg meg enda mer frustrert, lei og oppgitt over meg selv. Fatter ikke at jeg lar meg selv havne i den samme nedadgående spiralen gang på gang - at jeg aldri lærer. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengere, eneste jeg kjenner nå er håpløshet. Orker ikke en ny runde med nederlag i livet mitt - det holder jeg ikke ut.

Anonymkode: c4a25...cf4

Av og til går man på noen nederlag. Jeg har også ringt legekontoret og fått beskjed om at fastlegen min ikke er til stede, hvilket på et sårt tidspunkt kan føles noe... ja. Katastrofalt kanskje? Først skal jeg samle meg nok til å innse at jeg trenger hjelp igjen, hvilket ofte føles som et nederlag, og så skal man faktisk ta kontakt (og det kan være vanskelig nok).

Du må over denne kneika. Du trenger ikke snakke med alle akkurat nå, prioriter det mest nødvendige. Jeg vet ikke hvor "dreven" du er i å håndtere sykdommen - jeg har jobbet med meg selv i mange år og fått på plass en del (hensiktsmessige) mestringsstrategier som kan hjelpe meg når ting blir håpløst, og det tenker jeg at du også vil få på plass. Men akkurat nå trenger du nok hjelp av noen andre enn deg selv.

[XbellaX]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var så motivert i går kveld til å ta grep og be om hjelp. Skulle kontakte både skolen og fastlegen i dag, men slik ble det ikke. Jeg feiga ut, så nå føler jeg meg enda mer frustrert, lei og oppgitt over meg selv. Fatter ikke at jeg lar meg selv havne i den samme nedadgående spiralen gang på gang - at jeg aldri lærer. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengere, eneste jeg kjenner nå er håpløshet. Orker ikke en ny runde med nederlag i livet mitt - det holder jeg ikke ut.

Anonymkode: c4a25...cf4

 

Det er ikke så rart du feiget ut, du har det rimelig vondt. Problemet her er at denne situasjonen blir bare verre for hver eneste dag dersom du ikke strekker ut en hånd. Du har time i morgen, jeg håper den blir god for deg og at du åpner opp om hvordan du opplever situasjonen din.  

[Elionoe]

Du "fikser" flere ting. Du har innsett at du ikke burde ha avsluttet behandling og medisiner og du tok nå kontakt med behandler på DPS og fikk ny time. Jeg tror at fastlegen vil se på det som et modent ansvar å komme til ham og be om medisiner igjen. Håper du klarer å ringe i morgen. Det er ikke noe nederlag, men du viser en styrke for å ta vare på deg selv og din egen helse. Det er en ny dag i morgen. Kanskje du skal snakke med behandler om hvordan du skal få kontaktet de rette instansene for å kunne komme deg videre.

　

Jeg ønsker deg lykke til i morgen!

[AnonymBruker]

Tusen takk for all støtten jeg har fått her inne. Det er godt å lese at noen andre har tro på at situasjonen kan bli bedre - spesielt viktig når det er vanskelig for meg å se det selv. Har prøvd å samle ned noen tanker på et ark, skal levere det til behandler i morgen. Det er mye å skulle ta tak i, men føler jeg må prioritere å komme meg litt ovenpå igjen og få en avtale/avklaring med studiestedet. Håper å få på plass en plan i morgen, for  det skremmer meg å skulle gå helga i møte alene med tankene mine...   

Anonymkode: c4a25...cf4