Å bli avvist

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så vondt å bli avvist. Flere ganger har jeg blitt avvist i det siste, men jeg har ikke sagt noe. Jeg biter det bare i meg. Prøver å bare svelge det og jobbe med tankene for å takle det best mulig. 

Det er riktig gjort av meg å ikke si noe. Ikke purre, ikke kommentere, ikke si noe. Jeg vil ikke være til bry, og jeg er nok også konfliktsky. Men det gjør jo veldig vondt for meg, jeg får kort sagt "flashbacks". 

Hvordan håndterer andre slikt? Hva gjør dere når dere blir avvist? Hvordan takler dere de vonde følelsene?

Anonymkode: 65a49...69a

[AnonymBruker]

Dette er følelser som ødelegger mye for meg. Jmfr tråden min om det er riktig at følelser ikke er farlige. 

Anonymkode: 65a49...69a

[Gjest Gargamel]

Hva slags avvisning er det snakk om?

[Gjest Kanuttius]

Vel, dette er en type følelser jeg har hatt mye av og jeg må tak alt nå pga jeg har forsøkt å undertrykke de. 

[Fru1]

Jeg har hatt tre perioder med mange år mellom der jeg går på cipralex. Det er egentlig negative tvangstanker og krisemaksimering som er det dominerende og mest destruktive hos meg, men har, som sikkert du også, hatt store problemer med dette å bli avvist og redselen for dette gjennom hele min oppvekst. Alle mennesker i verden har nok i større eller mindre grad en redsel for dette, men noen av oss lar dette dominere veldig, og har nok også lagd oss en væremåte som gjør at vi utsetter oss selv, eller blir utsatt for dette.

På medisiner jobber jeg konstant med meg selv. Hva er følelsene som ligger bak, hvilke behov som ikke blir møtt. Hvordan jeg heller kunne tenke meg å håndtere det osv osv osv. Jeg har kommet over en del god litteratur. Ikke disse typiske selvhjelpsbøkene, men slike som forsker på og gir oss innsikt i den menneskelige natur. Marshall Rosenberg har en bok som heter "Giraffspråket". Og faktisk er Jesper Juuls bøker myntet mot småbarnsforeldre, som f.eks. "Ditt kompetente barn" veldig fine i så måte. Sammen med å prøve å sette seg inn i samfunnet på et litt mer faglig grunnlag, tror jeg vi kan klare å pusle oss selv inn i de fleste sammenhenger. 

For meg er denne frykten for å bli avvist, og følelsene noe slikt medfører, like mye mye en gjenspeiling på min manglende forståelse for andre menneskers plass i denne verden som min egen. Altså, den faktiske handlingen å avvise og bli avvist er jo et resultat av "en rekke uheldige hendelser" før dette skjer. En avvisning er jo ganske enkelt et behov som ikke blir møtt, og derfor bryter vi med den situasjonen, ikke sant? Hadde vi kunnet lese tegnene, både hos oss selv og andre og virkelig vært i kontakt med vårt eget indre behov, og klart å uttrykke dette, "passionately", som Marshall Rosenberg sier det(har hørt den engelske lydboken og drefor tenker jeg på engelsk når jeg tenker gjennom den boken... :-D ), ville det mest sannsynlig ikke bli noen avvisning. 

Dette kan nok fint fungere uten medisiner, men jeg har familie å ta meg av og kan ikke "flippe ut" i tide og utide mens jeg prøver å lappe sammen hjerne og følelser igjen. Det blir altfor smertefullt. Derfor er medisiner en god løsning for å dempe alt dette egosentriske destruktive vissvaset som hindrer rasjonell tenking og sunn fornuft. 

 

 

Endret 2. november 2016 av Fru1

[Fru1]

Hvor gammel er du? Og har du søkt hjelp for dette før?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Hva slags avvisning er det snakk om?

Bl.a venner som ikke svarer. Og som ikke tar kontakt. 

Anonymkode: 65a49...69a

[XbellaX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bl.a venner som ikke svarer. Og som ikke tar kontakt. 

Anonymkode: 65a49...69a

 

Hvilke andre grunner kan det være til at de ikke tar kontakt enn at de avviser deg? 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Hvilke andre grunner kan det være til at de ikke tar kontakt enn at de avviser deg? 

Jeg forstår at det kan være andre årsaker, at det ikke har noe med meg å gjøre. 

Anonymkode: 65a49...69a

[XbellaX]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at det kan være andre årsaker, at det ikke har noe med meg å gjøre. 

Anonymkode: 65a49...69a

 

Så fint, men hvorfor tar du da alle sorgene på forskudd og opplever deg som "tilsidesatt" når det slettes ikke trenger å være slik? 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Så fint, men hvorfor tar du da alle sorgene på forskudd og opplever deg som "tilsidesatt" når det slettes ikke trenger å være slik? 

Erfaring. 

Anonymkode: 65a49...69a

[XbellaX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Erfaring. 

Anonymkode: 65a49...69a

Erfaring med de samme menneskene, i såfall er det jo forståelig. Men om det ikke er med de samme menneskene, tja, erkjenne at du føler slik du gjør, minne deg selv på at det kan være mange grunner til slik og sånn, og videre forsøke avlede følelsene slik at du ikke går å elter med dem i tide og utide

 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, XbellaX skrev:

Erfaring med de samme menneskene, i såfall er det jo forståelig. Men om det ikke er med de samme menneskene, tja, erkjenne at du føler slik du gjør, minne deg selv på at det kan være mange grunner til slik og sånn, og videre forsøke avlede følelsene slik at du ikke går å elter med dem i tide og utide

 

De samme ja 

Anonymkode: 65a49...69a

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

Erfaring med de samme menneskene, i såfall er det jo forståelig. Men om det ikke er med de samme menneskene, tja, erkjenne at du føler slik du gjør, minne deg selv på at det kan være mange grunner til slik og sånn, og videre forsøke avlede følelsene slik at du ikke går å elter med dem i tide og utide

 

Det har nok noe med meg å gjøre. 

Anonymkode: 65a49...69a

[XbellaX]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har nok noe med meg å gjøre. 

Anonymkode: 65a49...69a

Det kan det være, det aner jeg ikke, men jeg synes det er pussig at du hopper til den konklusjonen tilsynelatende automatisk. Siden dette skjer gang på gang med de samme menneskene, har du fortalt hvordan du opplever situasjonen?