Får som forventet ingen hjelp

[Janus30]

Da har jeg gått og subbet i min egen medynk siden september uten noe hjelp overhodet. Det blir stadig mørkere og stadig vanskeligere å opprettholde et minstemål av funksjon da jeg blir så lett trettbar. Det hangler på jobb og jeg surrer og roter. Jeg orker ikke spise lunsj sammen med mine kolleger da alle lyder over et visst nivå skjærer som kniver gjennom kroppen. Angsten går helt ut i fingrene i perioder og jeg klarer ikke en gang å sitte stille. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg dropper avtaler og festligheter med venner fordi jeg ikke orker å sitte der og dra ned stemningen. Etter jobb er jeg stort sett hjemme, kun avbrutt av en og annen treningsrunde. Jeg sover dårligere og dårligere og våkner av uro. Da kan klokken være 4 om natten, men jeg får ikke sove mer. Dårlig søvn forverrer depresjon hos meg, og det går fort etter at jeg begynner å sove dårlig.

På jobb er det ingen tilrettelegging å få utover en halv time kortere fredager. Så langt kan arbeidsgiver strekke seg. Jeg blir mer og mer stresset og mestrer fra et objektivt synspunkt ikke jobben min slik den skal utføres, og det skal behørig bemerkes. Dette blir ikke bedre av seg selv. 

Fastlegen min sendte henvisning videre til DPS for to måneder siden. Her forleden fikk jeg svaret. Avslag. Hvorfor? Fordi jeg i en samtale med overlegen sa at jeg ønsket å mestre min sykdom så godt det lar seg gjøre uten faste avtaler i psykiatrien. Dette skulle jeg åpenbart ikke ha sagt. De argumenterte også med at det snart skulle settes opp et mestringskurs og at det ville dekke mine behov for oppfølging. Det er selvfølgelig ikke satt noen dato for dette kurset. I sommer ble det sagt at det skulle gjennomføres i løpet av høsten, men har ikke hørt noen ting. 

Så da sitter jeg her uten et tilbud å benytte meg av. Det går ikke over, og snart orker jeg ikke jobbe 100% mer. Det stopper av seg selv. Jeg har aldri vært en kranglete pasient som har kjeftet og skjelt ut folk. Jeg har aldri vært uhøflig eller ufin i noen sammenhenger. Så da skjønner jeg ikke hvorfor jeg blir behandlet på denne måten. Jeg er i ferd med å gi opp hele psykiatrien.

[AnonymBruker]

Fortalte du overlegen hvor ille du faktisk har det? Eller fremsto du som "sterk"?

Anonymkode: dc0e3...169

[Janus30]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortalte du overlegen hvor ille du faktisk har det? Eller fremsto du som "sterk"?

Anonymkode: dc0e3...169

Jeg var i stabil fase og hadde vært det lenge da jeg pratet med overlegen.

[vElsigna]

Min fastlege ville sendt en klage på avslag. Eller. Min lege sendte klage på avslag, så ble henvisningen vurdert på nytt med opplysningene som ble tilføyd og jeg fikk time.

Jeg har også en utidig tendens til å bli sykemeldt når psyken min blir større enn meg og krever mye av meg. Det hjelper meg, jeg får en timeout, jeg får sove på sofaen, jeg får gå tur, men jeg vet jo at noen ikke blir bedre av å være alene hjemme, så det er jo ikke sagt at det har samme gode effekt på deg?

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Janus30 skrev:

Da har jeg gått og subbet i min egen medynk siden september uten noe hjelp overhodet. Det blir stadig mørkere og stadig vanskeligere å opprettholde et minstemål av funksjon da jeg blir så lett trettbar. Det hangler på jobb og jeg surrer og roter. Jeg orker ikke spise lunsj sammen med mine kolleger da alle lyder over et visst nivå skjærer som kniver gjennom kroppen. Angsten går helt ut i fingrene i perioder og jeg klarer ikke en gang å sitte stille. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg dropper avtaler og festligheter med venner fordi jeg ikke orker å sitte der og dra ned stemningen. Etter jobb er jeg stort sett hjemme, kun avbrutt av en og annen treningsrunde. Jeg sover dårligere og dårligere og våkner av uro. Da kan klokken være 4 om natten, men jeg får ikke sove mer. Dårlig søvn forverrer depresjon hos meg, og det går fort etter at jeg begynner å sove dårlig.

På jobb er det ingen tilrettelegging å få utover en halv time kortere fredager. Så langt kan arbeidsgiver strekke seg. Jeg blir mer og mer stresset og mestrer fra et objektivt synspunkt ikke jobben min slik den skal utføres, og det skal behørig bemerkes. Dette blir ikke bedre av seg selv. 

Fastlegen min sendte henvisning videre til DPS for to måneder siden. Her forleden fikk jeg svaret. Avslag. Hvorfor? Fordi jeg i en samtale med overlegen sa at jeg ønsket å mestre min sykdom så godt det lar seg gjøre uten faste avtaler i psykiatrien. Dette skulle jeg åpenbart ikke ha sagt. De argumenterte også med at det snart skulle settes opp et mestringskurs og at det ville dekke mine behov for oppfølging. Det er selvfølgelig ikke satt noen dato for dette kurset. I sommer ble det sagt at det skulle gjennomføres i løpet av høsten, men har ikke hørt noen ting. 

Så da sitter jeg her uten et tilbud å benytte meg av. Det går ikke over, og snart orker jeg ikke jobbe 100% mer. Det stopper av seg selv. Jeg har aldri vært en kranglete pasient som har kjeftet og skjelt ut folk. Jeg har aldri vært uhøflig eller ufin i noen sammenhenger. Så da skjønner jeg ikke hvorfor jeg blir behandlet på denne måten. Jeg er i ferd med å gi opp hele psykiatrien.

Hvorfor velger du å ikke kjøpe tjenestene fra det private? Hvis du primært trenger oppfølgning i forhold til medisiner periodevis, så vil det jo ikke bli veldig kostbart å dekke kostnadene selv. Et annet alternativ er selvfølgelig å klage på avslaget, og da sørge for å skrive klagen selv.

Anonymkode: 9de33...6bd

[Underbar]

Føler med deg. Har du god kontakt med fastlegen? Hva med faste samtaler med h*n? Ellers høres det virkelig ut som du trenger en sykemelding.

 

[Janus30]

4 minutter siden, Underbar skrev:

Føler med deg. Har du god kontakt med fastlegen? Hva med faste samtaler med h*n? Ellers høres det virkelig ut som du trenger en sykemelding.

 

Fastlegen er en blanding av hard og slabbedask. Med andre ord noget uforutsigbar. Vurderer å bytte. Han luftet dog muligheten for gradert sykemelding allerede da jeg oppsøkte ham i september fordi han skjønte at mitt funksjonsnivå var på en nedadgående kurve. Jeg kunne hatt godt av en pause da jobben gjør meg sykere nå som ting er som dem er. Helgene er livbøya enn så lenge.

[Janus30]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor velger du å ikke kjøpe tjenestene fra det private? Hvis du primært trenger oppfølgning i forhold til medisiner periodevis, så vil det jo ikke bli veldig kostbart å dekke kostnadene selv. Et annet alternativ er selvfølgelig å klage på avslaget, og da sørge for å skrive klagen selv.

Anonymkode: 9de33...6bd

Jeg har benyttet private tjenester tidligere. Jeg trenger nå noe mer enn en person som tar 2500 kr for å be meg fylle ut et skjema, høre litt på meg og sende meg ut med en ny resept. Dette er alt jeg noen sinne har fått, og det er ikke nok. Jeg vil prøve noe annet som innebærer mer enn resepter. Jeg vil snakke med noen. Er det for mye å be om? Jeg har møtt mange nok som bare vil putte piller i meg og ikke noe mer. Årene går.

[ISW]

18 minutter siden, Janus30 skrev:

Jeg har benyttet private tjenester tidligere. Jeg trenger nå noe mer enn en person som tar 2500 kr for å be meg fylle ut et skjema, høre litt på meg og sende meg ut med en ny resept. Dette er alt jeg noen sinne har fått, og det er ikke nok. Jeg vil prøve noe annet som innebærer mer enn resepter. Jeg vil snakke med noen. Er det for mye å be om? Jeg har møtt mange nok som bare vil putte piller i meg og ikke noe mer. Årene går.

Ser absolutt behovet ditt for å snakke med noen.

Jeg ser i en annen tråd at du vurderer å kutte ut Lamictal. Å gjøre det når du er i en depressiv fase, tror jeg er russisk rulett med nokså mange kuler i revolveren. Det ville jeg ikke gjort.

Som tidligere nevnt beundrer jeg din styrke og evne til å "stå i det" og hvor flink du er til å mestre sykdommen din. Det er trist når slikt fyrer tilbake på deg gjennom at denne egenskapen din blir tatt for gitt og du ikke får hjelp som du ville fått om du "knakk sammen". Dette er ting jeg selv har kjent på for flere år siden. "Du har så god funksjonsevne at du ikke ville fått hjelp om fastlegen henviste deg - men siden du betaler selv så kan du fortsette så lenge du vil". 

Nå er det en gang slik at hjørnesteinen i behandling av bipolar lidelse er medikamentell - ref behandlingsalgoritmen du kan finne på Psykia sine sider. Hvis du fortsatt går ned i depressive perioder kan det være at behandlingen din på dette området ikke er god nok. Men i denne fasen av sykdommen din er det viktig at du får snakket med noen, tenker jeg, for å bevare det du har av arbeidsevne, mestringsevne, kontroll og trivsel. NAV kan bistå med det som et alternativ til å bli sykmeldt 100%

Endret 3. november 2016 av issomethingwrong

[Janus30]

2 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Ser absolutt behovet ditt for å snakke med noen.

Jeg ser i en annen tråd at du vurderer å kutte ut Lamictal. Å gjøre det når du er i en depressiv fase, tror jeg er russisk rulett med nokså mange kuler i revolveren. Det ville jeg ikke gjort.

Som tidligere nevnt beundrer jeg din styrke og evne til å "stå i det" og hvor flink du er til å mestre sykdommen din. Det er trist når slikt fyrer tilbake på deg gjennom at denne egenskapen din blir tatt for gitt og du ikke får hjelp som du ville fått om du "knakk sammen". Dette er ting jeg selv har kjent på for flere år siden. "Du har så god funksjonsevne at du ikke ville fått hjelp om fastlegen henviste deg - men siden du betaler selv så kan du fortsette så lenge du vil". 

Nå er det en gang slik at hjørnesteinen i behandling av bipolar lidelse er medikamentell - ref behandlingsalgoritmen du kan finne på Psykia sine sider. Hvis du fortsatt går ned i depressive perioder kan det være at behandlingen din på dette området ikke er god nok. Men i denne fasen av sykdommen din er det viktig at du får snakket med noen, tenker jeg, for å bevare det du har av arbeidsevne, mestringsevne, kontroll og trivsel. NAV kan bistå med det som et alternativ til å bli sykmeldt, eventuelt ved en gradert sykmelding.

Jeg skal utsette seponeringen litt, men den skal gjennomføres for å se hvordan livet blir uten. Det blir da Wellbutrin 300 mg. og 50 mg. Seroquel for søvn. 

Jeg er innforstått med at hjørnesteinen i behandlingen er medikamentell, men det er ikke den eneste form for behandling. Psykoterapi/samtaleterapi anbefales for mange, men det har jeg aldri fått.

Jeg får ingen svar på vanskelige spørsmål om utilstrekkelighet og apati av å snakke til en pappeske Lamictal. Jeg får ingen vennlig støtte og tips til å mestre hverdagens små og store utfordringer av en plastboks med Wellbutrin. Kun mennesker kan gi dette. Jeg føler meg ikke spesielt kravstor når jeg ønsker å gi dette et forsøk i kombinasjon med medisiner.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Janus30 skrev:

Jeg har benyttet private tjenester tidligere. Jeg trenger nå noe mer enn en person som tar 2500 kr for å be meg fylle ut et skjema, høre litt på meg og sende meg ut med en ny resept. Dette er alt jeg noen sinne har fått, og det er ikke nok. Jeg vil prøve noe annet som innebærer mer enn resepter. Jeg vil snakke med noen. Er det for mye å be om? Jeg har møtt mange nok som bare vil putte piller i meg og ikke noe mer. Årene går.

I så fall bør du søke hjelp hos privatpraktiserende avtalespesialist. De har nesten en slags omvendt logikk av DPS; det er lettere å få tilgang til psykoterapi dersom du er i jobb, ressurssterk og i stand til å ta ansvar for deg selv. Du vil også kunne få en behandling som er mer tilpasset dine behov enn du ofte vil få på DPS.

Anonymkode: 9de33...6bd

[Janus30]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I så fall bør du søke hjelp hos privatpraktiserende avtalespesialist. De har nesten en slags omvendt logikk av DPS; det er lettere å få tilgang til psykoterapi dersom du er i jobb, ressurssterk og i stand til å ta ansvar for deg selv. Du vil også kunne få en behandling som er mer tilpasset dine behov enn du ofte vil få på DPS.

Anonymkode: 9de33...6bd

Skal ta det opp med fastlegen. Jeg er intellektuelt i stand til å nyttiggjøre meg samtaleterapi.

[emilie321]

Hei

Jeg begynte for en stund siden hos en privat kognitiv terapeut og han er kjempeflink. Fikk raskt time. Han har det verktøyet jeg trenger for å bli bedre. Lærer å snu om tankegangen og får tømt meg.

Mulig vi har veldig god kjemi, men han tar meg på en måte ingen andre har gjort. Han når inn til meg. Tror ikke at jeg trenger å gå lenge hos han heller og da blir det ikke så dyrt.  

Hadde det vært en mulighet for deg? Det trenger ikke være psykiater /psykolog.

Ønsker deg lykke til

[Janus30]

7 timer siden, emilie321 skrev:

Hei

Jeg begynte for en stund siden hos en privat kognitiv terapeut og han er kjempeflink. Fikk raskt time. Han har det verktøyet jeg trenger for å bli bedre. Lærer å snu om tankegangen og får tømt meg.

Mulig vi har veldig god kjemi, men han tar meg på en måte ingen andre har gjort. Han når inn til meg. Tror ikke at jeg trenger å gå lenge hos han heller og da blir det ikke så dyrt.  

Hadde det vært en mulighet for deg? Det trenger ikke være psykiater /psykolog.

Ønsker deg lykke til

Nær ved å gi opp hele driten.

[emilie321]

11 minutter siden, Janus30 skrev:

Nær ved å gi opp hele driten.

Skjønner at du sliter og har det vondt, men livet kan bli bedre for deg også. Du må aldri gi opp.

Lett for meg å si kanskje, jeg går jo ikke i dine sko. Har selv vært så langt nedi gjørma det går an å komme, så jeg vet at det går an å komme seg opp igjen. Men ingen greier det alene. Noen ganger må man prøve flere før man finner en som kan hjelpe akkurat deg. Kanskje du kan få en sykemelding så du får et pusterom?  Iallefall så tenker jeg mer destruktivt  når jeg er veldig sliten. Mye vanskeligere å finne gode løsninger også.

Håper så at du finner en god løsning. Du fortjener å ha det godt. Bare ikke gi opp.

Ønsker deg alt godt.

Klem fra Emilie 

 

[Janus30]

10 timer siden, emilie321 skrev:

Skjønner at du sliter og har det vondt, men livet kan bli bedre for deg også. Du må aldri gi opp.

Lett for meg å si kanskje, jeg går jo ikke i dine sko. Har selv vært så langt nedi gjørma det går an å komme, så jeg vet at det går an å komme seg opp igjen. Men ingen greier det alene. Noen ganger må man prøve flere før man finner en som kan hjelpe akkurat deg. Kanskje du kan få en sykemelding så du får et pusterom?  Iallefall så tenker jeg mer destruktivt  når jeg er veldig sliten. Mye vanskeligere å finne gode løsninger også.

Håper så at du finner en god løsning. Du fortjener å ha det godt. Bare ikke gi opp.

Ønsker deg alt godt.

Klem fra Emilie 

 

Takk. Når jeg sier at jeg er i ferd med å gi opp, mener jeg ikke at jeg er nær ved å kaste meg foran toget. Jeg er i ferd med å miste troen på at jeg kan få hjelp utover piller. 

[emilie321]

14 minutter siden, Janus30 skrev:

Takk. Når jeg sier at jeg er i ferd med å gi opp, mener jeg ikke at jeg er nær ved å kaste meg foran toget. Jeg er i ferd med å miste troen på at jeg kan få hjelp utover  piller       

Nå er jeg veldig heldig . Fikk for ikke lenge siden en ny fastlege  og han er et funn, hyggelig ,  dyktig og handlekraftig. 

Har selv prøvd noen psykologer som jeg overhode ikke har blitt noe bedre av å gå til. Jeg hadde vel også gitt litt opp å få den hjelpen jeg trengte. Helt til fastlegen anbefalte meg å gå til en bestemt kognitiv terapeut . Det gjorde susen. Etter bare få uker med intensiv jobbing begynner nå depresjonen å slippe ( bruker medisiner i tillegg )  

Jeg vet at det går an å bli bedre, må bare ikke gi opp. Let til du finner noen som kan hjelpe deg , et sted finnes det en.

[Janus30]

Da er snart bunnen nådd. For aller første gang sitter jeg en søndags kveld med spritflasken i hånden uten en eneste tanke om å gå på jobb i morgen. Jeg gidder ikke, jeg vet hvordan det blir. Jeg kommer sur og sliten, bjeffer mot et par kolleger (som har levert inn klager på meg!!??) før jeg går hjem uten å ha gjort noe som helst. Gidder ikke utsette meg for dette. Skrur ikke på vekkerklokken. 

Jeg prøvde å søke hjelp fordi jeg syns jeg fortjener det. For første gang. Legene på mitt DPS var åpenbart uenige. Nå vet jeg i det minste at helsenorge ikke akter å gi meg hjelp utover en e-resept. 

Jeg kommer ikke til å gjøre noe med fatal utgang denne gangen heller, men nå er det bom stopp allerede før jeg prøver å stå opp. Jeg er så jævla lei.

Takk, staten. Jeg håper det svir når dere tørker dere bak med skattepengene mine. 

[Gjest]

På 3. november 2016 den 12.15, Janus30 skrev:

Jeg var i stabil fase og hadde vært det lenge da jeg pratet med overlegen.

Jeg er redd det er årsaken til avslaget.

[Trine]

Gå til fastlegen. Send ny henvisning til DPS. Legg ved et eget skriv som forklarer situasjonen. Om du er alvorlig deprimert har du krav på time raskt. Det skal heller ikke gå flere mnd før du får svar på en henvisning, de har 10 dager på seg, fra de mottar henvisningen. Å gi opp etter et slag i trynet nytter desverre ikke. Legg fra deg spritflaska, ring jobben og si du er syk og bruk siste rest av energi på å få hjelp. Det er ikke sånn at man ikke får noe hjelp selv om man får et avslag. Da må man bare oppklare saken litt bedre.