Orker ikke leve lenger, men har overlevd til nå

[AnonymBruker]

Jeg er ofte sliten av livet. Forstår ikke hensikten med å fortsette. Jeg har dager og timer der jeg har det bedre. Men selvmordstanker har blitt en del av meg. Jeg klarer ikke å komme ut av det. Er det flere som har det slik, og hva gjør dere?

Anonymkode: 7c442...ab6

[kovakova]

Uten medisiner har jeg selvmordstanker hele tiden

[budugirl]

Hei! Jeg føler akkurat som deg.

Det eneste som hjelper meg er et realistisk håp om at jeg skal kunne føle meg trygg og glad igjen. Utbedring av noen av de faktiske "manglene" i livet mitt. Positive oppevelser litt over tid. På både kort og lang sikt hjelper gode menneskelige relasjoner + samtaler og andre for meg givende og meningsfylte aktiviteter. Bortsett fra det, som det jo mangler, klamrer jeg meg til verden med den ene motivasjonen at jeg har satt et menneske til verden - og at min død vil bidra til å påvirke hans liv i retning depresjon

 

 

 

 

.

 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er ofte sliten av livet. Forstår ikke hensikten med å fortsette. Jeg har dager og timer der jeg har det bedre. Men selvmordstanker har blitt en del av meg. Jeg klarer ikke å komme ut av det. Er det flere som har det slik, og hva gjør dere?

Anonymkode: 7c442...ab6

Har hatt det slik. For meg hjelper det å ha gode og nære relasjoner, ikke bli sittende og gruble, tenke og bekymre meg for lenge, kognitiv terapi, gjøre små praktiske ting og ha en fast men begrenset timeplan som jeg følger uavhengig av hvordan jeg føler meg. Interessene mine som jeg tviholder på, selv om jeg ofte ikke føler meg så veldig interessert eller motivert for noe. Selv om de ikke ligger helt brakk, må de vel vekkes "sterkere igjen til live" og "vedlikeholdes".

Anonymkode: 3f380...71f

[AnonymBruker]

Glemte å nevne daglig fysisk aktivitet. Det er ekstremt viktig for overskudd og stabilitet hos meg. Heller ikke falle for fristelsen til å sove på ettermiddag, selv om jeg er sliten og trøtt og ikke har sovet tilstrekkelig natten i forveien. 

Anonymkode: 3f380...71f

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er alltid godt å vite at man ikke er alene, samtidig som dette er noe jeg ikke unner noen andre.

Tankene har roet seg litt nå for en liten stund. Men jeg tenker litt på om jeg kan gjennomført noe i affekt når det er mest intens. Men som jeg skrev i overskriften så har jeg overlevd til nå. 

Anonymkode: 7c442...ab6

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg. Tenker tunge tanker i kveld. Det er eå eliteomt. Men hos meg er det egentlig en sakte og vedvarende erkjennelse av at jeg trenger å få fred. Qt det er noe jeg snart unner meg, selv om jeg føler så skyld for den smerten jeg vil påføre andre. Men jeg har lidd i så mange år nå og blitt verre, ikke bedre. Kan ikke si annet enn at du ikke er wlene.

Anonymkode: 6662c...ba7