Ekspertsvar Spørsmål til NHD

[9191]

Min partner og jeg bor på hver vår kant av landet, men treffes jevnlig, og hadde inntil nylig et nært, trygt og tillitsfullt forhold. Sist vi var sammen oppdaget jeg ved en tilfeldighet at han hadde over lang tid kommunisert med andre gjennom et nettsted for erotiske møter, og meldinger som ga sterke indikasjoner på at han muligens hadde møtt en del av disse menneskene. Han sier selv at han ikke har det, men jeg føler ikke at jeg kan stole på dette. Tilliten er nå brutt, og vi sliter med kommunikasjonen. Det er nå snart to måneder siden jeg oppdaget dette, og vi har enda ikke snakket ordentlig ut. Jeg føler selv at jeg har vært flink til å uttrykke mine egne tanker og følelser i forhold til denne hendelsen, men at han trekker seg unna og ikke vil snakke om det på tross av at han har uttrykt at han elsker meg og at han ikke ønsker at forholdet skal ta slutt. Likevel svarer han ikke på SMS og tar ikke telefonen når jeg ringer. Han sier han er veldig lei seg for det som har skjedd, og forklart at han ikke har turt å ta telefonen eller svare på SMS'ene mine i frykt for at jeg skal forlate ham - noe som jeg ikke helt forstår siden jeg har kommunisert at jeg ønsker å forsøke å reparere forholdet. Jeg føler også at det er urettferdig og sårt at det er jeg som jobber hardest for å redde forholdet, når det i utgangspunktet var han som rotet det til. 

Det bør også nevnes at vi begge sliter med psykiske lidelser, primært depresjoner og angst, og hos meg sosial isolasjon over lengre tid på grunn av de to førstnevnte. Jeg regner ham som min eneste venn utenom familien, som jeg ikke har så veldig nært forhold til. Jeg er derfor redd at det vil få katastrofale følger for min psykiske helse hvis forholdet tar slutt. Han har også uttrykt at han ikke ser for seg et liv uten meg og at han finner stor støtte i meg i tunge perioder. Tidligere har jeg kunnet snakke med ham når jeg har hatt det tungt, men de siste 6-7 månedene har han hatt(og har fortsatt) en periode med alvorlig depresjon hvor han har gått inn i en "modus" der han avviser ethvert forsøk fra meg på å hjelpe og støtte ham. Det har vært veldig vondt for meg å ikke få lov til å stille opp for ham mer, og heller har jeg ikke fått noe særlig støtte fra ham når jeg har gitt uttrykk for at jeg trenger hans støtte i mine egne depresjoner og angstproblemer. Det virker som at han reagerer på et hvert problem i livet med å "stikke hodet i sanden", i stedet for å ta tak i dem. Det er som han prøver å gjøre seg selv til offer, noe han ikke er i denne situasjonen. Jeg merker at han av og til prøver å skjerpe seg, men primært hvis jeg er på randen av et psykisk sammenbrudd – trøstende ord og annen oppmerksomhet får jeg stort sett bare som en form for brannslukning. Og så kommer dette tillitsbruddet oppå det hele. Jeg føler at jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe oss videre, uten at det har hjulpet.

Jeg har de siste dagene tenkt på mulighetene for parterapi, men er usikker på hvordan vi skal få dette til da vi bor så langt unna hverandre. Jeg ser ikke at parterapi hos privat psykolog er et alternativ for oss, da ingen av oss ikke har midlene til å betale for dette. Jeg har enda ikke diskutert denne ideen med ham. Gis det parterapi igjennom VPP, og er det mulig å bli henvist sammen selv om man ikke bor på samme sted? Eller, kan det gis sykemelding i forbindelse med parterapi hos familievernkontoret? Finnes det andre muligheter for oss? Hva dekkes av pasientreiser i slike situasjoner? Hjelp!

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her blir det kun synsing. Jeg tror dette blir meget vanskelig å få til og særlig å få finansiert av andre. Løsningen må være å finne en behandler (inkl Familievernkontor) som kan ta dette på Skype/Facetime. Prøv å finne en der en av dere bor slik at en av dere møter og den andre er på nett.