Ekspertsvar Anstrengt forhold til mat. NHD

[Rosa_smurf]

Jeg har den siste tiden fått et veldig anstrengt forhold til mat. Enten klarer jeg ikke spise på flere dager eller så overspiser jeg og kaster opp. Dette har pågått i vel 6 mnd og tar stadig mer plass i hverdagen. Jeg tenker hele tiden på mat og trening. Og får skamfølelse dersom jeg spiser noe jeg tenker at jeg kommer til å legge av eller ikke gå ytterligere ned i vekt, eller ikke trener nok. De siste ukene er det bare grønnsaker jeg klarer å få i meg. 

Jeg vil ikke ha det sånn, men syntes det er vanskelig å ta opp med fastlegen eller behandler. Det er fordi jeg skammer meg så mye over det og samtidig vil jeg klare å fikse det selv. Jeg har mistet kontrollen over alle deler av livet mitt derfor vil jeg gjøre dette selv. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med måten jeg går ned i vekt på, så er det godt å se at vekten går nedover og jeg vil at den skal fortsette å gjøre det. Da er det hvertfall en ting jeg mestrer (å bli kvitt overvekt)

Siden slutten av  september har jeg gått ned ca 10 kg. 

Det jeg lurer på er mulig å klarte å snu en sånn negativ spiral selv. Eller om eneste måten å snu det på er å be om hjelp. Jeg vil ikke slutte å gå ned i vekt men gjøre det på en sunnere måte.

Endret 22. november 2016 av Rosa_smurf

[Rosa_smurf]

Ingen som har tanker om dette? NHD  eller noen andre?

[emilie321]

Jeg mener at det ikke er noe å skamme seg over, det å ha et problematisk forhold til mat.

Tenker at det beste en kan gjøre er å ta det opp med fastlege / behandler. Det er vanskelig å være alene med slike ting.

Du har iallefall ingenting å skamme deg over.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med mat selv, men det blir liksom noe annet. Jeg har mistet appetitten helt fullstendig, og er blitt undervektig. Tenker verken på mat eller trening. Jeg er også der at jeg ikke helt har lyst til å ta dette opp med lege. Jeg føler vel at det er noe man bør klare å fikse selv, så jeg kjenner meg igjen i den tanken. For min del handler det nok om stress/sorg, og da tenker jeg sånn... hva kan legen gjøre for meg. Det er jo bare livet. Ain't no cure for life. Jeg vet ikke. Har funnet en kostplanlegger på internett der man kan skrive inn det man spiser i løpet av en dag, og tilpasse litt etter hvor mange kalorier man mangler den dagen. Man kan vel bruke et sånt verktøy for å gå ned i vekt også. At du heller legger en mer konstruktiv plan enn å spise mye en dag (og kaste opp), og ingenting en annen. Om det er kontroll over vekten du vil ha, så kan du fint få kontroll på en annen måte enn det der. Og du kan gå ned i vekt uten at det trenger å være helseskadelig (forutsetter da at du ikke veier for lite i utgangspunktet). Men å sulte seg en dag, og kaste opp en annen - da har du ikke mye kontroll, om det er det du innbiller deg.

Anonymkode: d7f0a...675

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med mat selv, men det blir liksom noe annet. Jeg har mistet appetitten helt fullstendig, og er blitt undervektig. Tenker verken på mat eller trening. Jeg er også der at jeg ikke helt har lyst til å ta dette opp med lege. Jeg føler vel at det er noe man bør klare å fikse selv, så jeg kjenner meg igjen i den tanken. For min del handler det nok om stress/sorg, og da tenker jeg sånn... hva kan legen gjøre for meg. Det er jo bare livet. Ain't no cure for life. Jeg vet ikke. Har funnet en kostplanlegger på internett der man kan skrive inn det man spiser i løpet av en dag, og tilpasse litt etter hvor mange kalorier man mangler den dagen. Man kan vel bruke et sånt verktøy for å gå ned i vekt også. At du heller legger en mer konstruktiv plan enn å spise mye en dag (og kaste opp), og ingenting en annen. Om det er kontroll over vekten du vil ha, så kan du fint få kontroll på en annen måte enn det der. Og du kan gå ned i vekt uten at det trenger å være helseskadelig (forutsetter da at du ikke veier for lite i utgangspunktet). Men å sulte seg en dag, og kaste opp en annen - da har du ikke mye kontroll, om det er det du innbiller deg.

Anonymkode: d7f0a...675

Må bare legge til - jeg skjønner at du forstår at du ikke har kontroll lengre. Men du skriver at dette med vekten er noe du "mestrer". Jeg synes bare ikke det fremstår sånn, rent objektivt.

Anonymkode: d7f0a...675

[Rosa_smurf]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må bare legge til - jeg skjønner at du forstår at du ikke har kontroll lengre. Men du skriver at dette med vekten er noe du "mestrer". Jeg synes bare ikke det fremstår sånn, rent objektivt.

Anonymkode: d7f0a...675

Det jeg tenkte på på med å mestre er at jeg har lenge prøvd uten å lykkes med å gå ned i vekt. Og nå går det endelig ned, selv om det ikke er på en sunn måte. 

Jeg vet selv at jeg ikke har kontroll lenger. Og at det må gjøres noe. Men samtidig er det vanskelig å be om hjelp til det. For jeg er redd for at vektnedgangen stopper opp da. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er absolutt ikke noe å skamme seg over. Du må ta dette opp med behandler. Om en ikke tar opp vanskelige/de vanskeligste ting med behandler, blir det ingen fremgang i terapien. Det er faktisk fristende å si at da kan en like godt slutte  i terapi.

[Rosa_smurf]

Jeg har bare gått 2 ganger hos behandler, så det er vanskelig å fortelle alt nå. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, da er det meget forståelig :-)

[Rosa_smurf]

Jeg vil ta det opp, men samtidig er det så mye andre ting nå som er veldig vanskelig å håndtere. Jeg vil heller ikke at dette med mat skal ta fokus vekk fra det andre jeg trenger å jobbe med. Jeg mister kanskje omsorgen for min sønn og det er mye kaos. Jeg har heller ikke sagt det til noen om dette med maten, og det er skummelt å skulle si det høyt. Det blir så virkelig da. Og jeg kan ikke ta det tilbake. Og jeg vil ikke at det skal komme frem sånn at barnevernet har enda et argument  når saken kommer opp. 

[stjernestøv]

13 minutter siden, Rosa_smurf skrev:

Jeg vil ta det opp, men samtidig er det så mye andre ting nå som er veldig vanskelig å håndtere. Jeg vil heller ikke at dette med mat skal ta fokus vekk fra det andre jeg trenger å jobbe med. Jeg mister kanskje omsorgen for min sønn og det er mye kaos. Jeg har heller ikke sagt det til noen om dette med maten, og det er skummelt å skulle si det høyt. Det blir så virkelig da. Og jeg kan ikke ta det tilbake. Og jeg vil ikke at det skal komme frem sånn at barnevernet har enda et argument  når saken kommer opp. 

Tror ikke psykiatrien sladrer til barnevernet, ble kun sveket av ei som jobbet i kommunen...viste seg at alt jeg fortalte sa hun til BV: BV prøvde å få tak i en psykolog jeg gikk til, han ville ikke snakke med dem engang. 

[Rosa_smurf]

Nå skal jeg i fylkesnemnda og det kommer til å komme frem der hvis jeg forteller det.

 

[stjernestøv]

4 minutter siden, Rosa_smurf skrev:

Nå skal jeg i fylkesnemnda og det kommer til å komme frem der hvis jeg forteller det.

 

Å. Lykke til med alt!

[stjernestøv]

4 minutter siden, Rosa_smurf skrev:

Nå skal jeg i fylkesnemnda og det kommer til å komme frem der hvis jeg forteller det.

 

Å. Lykke til med alt!

[voksenmenliteninni]

Kanskje du kan skrive det ned? Så kan psykologen lese det etter du har gått. Så kan du komme inn på det neste gang? Jeg syntes også det var vanskelig å innrømme at maten er vanskelig (fordi det ikke vises), og gikk egentlig veldig rundt grøten. Snakket egentlig mer om forventningene i samfunnet, selv om det egentlig ikke er derfor jeg sliter. Så etter hvert gikk vi mer inn på mine problemer, og nå går det greit (i den forstand at jeg klarer å være ærlig, men gråter av og til da). 

Ønsker deg masse lykke til! Håper du får det bedre snart, og at du har god støtte gjennom en vanskelig tid. Heier på deg