tunge tider

[ellen propellen]

hverdagen er tøff nå og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Jeg fikk beskjed om at min datter har fått kreft for 5 uker siden, å jeg mistet helt fotfestet. Jeg ble innlagt for to uker med en gang da jeg ble psykotisk. Men det var også all hjelpen jeg har fått. Har blit tildelt ny behandler på dps. Hun er sykemeldt på 3.uka. Har ikke hatt behandler på 4mnd fordi jeg har byttet avdeling. Jeg er vant til å ha en time i uka pluss kontakt med Sos Med en gang i uka. Behandleren min på Sos Med er langtidssykemeldt. Jeg skal få ny, men det tar jo litt tid

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg pleier å bli veldig praktisk når ting skjer. ordner å styrer alt som kan organiseres å forberedes. Her kan jeg ikke planlegge noe. hva gjør jeg da?? Jeg klare ikke kjenne eller føle noe annet enn sinne å irritasjon. Er irritert  på alle. Alt blir feil . Venner å familie som prøver å komme med trøstende ord eller hjelp, blir jeg bare sint på.

Datteren min blir tatt vare på på best måte. Fantastiske folk på sykehuset, men jeg får ikke ta del i så mye der. Min datter er 19år og bestemmer selv hvem ho vil ha med seg og det er sjelden meg. Det er litt vondt, men ho har en fantastisk venn som er der for ho bestandig. Skulle bare ønske det var litt plass til meg og. Det har blit litt bedre, men jeg føler meg fortsatt litt utenfor. Hun er ei tøff jente som vet hvordan hun vil ha det. Også bor hun hos faren sin

Jeg blir sittende her i leiligheten min alene...Bare grubler å grubler. Har snart les alt jeg kan finne om denne kreften på nett. Jeg vet dette er det dummeste jeg kan gjøre. Grave meg ned i det. Isolere meg. Men jeg klarer ikke fungere. Orker ikke gjøre noe. Orker ikke se folk selv om jeg er vanvittig ensom!!!

 

[stjernestøv]

Det er veldig forståelig at dette er tungt og vanskelig, trist å høre at du ble psykotisk. Og syns du får altfor dårlig oppfølging med tanke på hvordan du har det nå, håper du får bedre hjelp snart. Gode tanker og en klem til deg <3 

[XbellaX]

3 timer siden, ellen propellen skrev:

hverdagen er tøff nå og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Jeg fikk beskjed om at min datter har fått kreft for 5 uker siden, å jeg mistet helt fotfestet. Jeg ble innlagt for to uker med en gang da jeg ble psykotisk. Men det var også all hjelpen jeg har fått. Har blit tildelt ny behandler på dps. Hun er sykemeldt på 3.uka. Har ikke hatt behandler på 4mnd fordi jeg har byttet avdeling. Jeg er vant til å ha en time i uka pluss kontakt med Sos Med en gang i uka. Behandleren min på Sos Med er langtidssykemeldt. Jeg skal få ny, men det tar jo litt tid

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg pleier å bli veldig praktisk når ting skjer. ordner å styrer alt som kan organiseres å forberedes. Her kan jeg ikke planlegge noe. hva gjør jeg da?? Jeg klare ikke kjenne eller føle noe annet enn sinne å irritasjon. Er irritert  på alle. Alt blir feil . Venner å familie som prøver å komme med trøstende ord eller hjelp, blir jeg bare sint på.

Datteren min blir tatt vare på på best måte. Fantastiske folk på sykehuset, men jeg får ikke ta del i så mye der. Min datter er 19år og bestemmer selv hvem ho vil ha med seg og det er sjelden meg. Det er litt vondt, men ho har en fantastisk venn som er der for ho bestandig. Skulle bare ønske det var litt plass til meg og. Det har blit litt bedre, men jeg føler meg fortsatt litt utenfor. Hun er ei tøff jente som vet hvordan hun vil ha det. Også bor hun hos faren sin

Jeg blir sittende her i leiligheten min alene...Bare grubler å grubler. Har snart les alt jeg kan finne om denne kreften på nett. Jeg vet dette er det dummeste jeg kan gjøre. Grave meg ned i det. Isolere meg. Men jeg klarer ikke fungere. Orker ikke gjøre noe. Orker ikke se folk selv om jeg er vanvittig ensom!!!

 

 

Har du undersøkt mulighetene for å besøke et dagsenter eller lignende aktiviteter i kommunen på hverdager? I blant kan det være nyttig å bli revet opp fra elendigheten ved å gjøre noe banalt som å drikke kaffe, gjøre litt håndarbeid eller gå en tur med noen andre. 

[ellen propellen]

ja, jeg synes vell ikke jeg får den beste oppfølgingen. Men hva skal jeg gjøre da? orker ikke mase heller. Bare sitter her å venter å håper på at dagene skal bli bedre for både datteren min og meg.

har ikke funnet noe tilbud her jeg bor. har ei venninde som ''tvinger'' meg ut innimellom.

ser at nhd anbefaler en annen her om å øke medisinene i tunge tider. kanskje jeg skal prøve en ny prat med fastlegen...men ho brukte flere uker på å gi meg noe å sove på, så jeg tror vel ikke ho gidder å øke.

hva burde jeg da øke? quetiapin depo 600mg eller 125mg+83mg litionit depo???

noe må skje snart. dette er ikke ett liv. det at min datter trenger meg er det eneste som holder meg igang.

[AnonymBruker]

<3

Anonymkode: 2c1c7...2da

[Gjest]

1 time siden, ellen propellen skrev:

ja, jeg synes vell ikke jeg får den beste oppfølgingen. Men hva skal jeg gjøre da? orker ikke mase heller. Bare sitter her å venter å håper på at dagene skal bli bedre for både datteren min og meg.

har ikke funnet noe tilbud her jeg bor. har ei venninde som ''tvinger'' meg ut innimellom.

ser at nhd anbefaler en annen her om å øke medisinene i tunge tider. kanskje jeg skal prøve en ny prat med fastlegen...men ho brukte flere uker på å gi meg noe å sove på, så jeg tror vel ikke ho gidder å øke.

hva burde jeg da øke? quetiapin depo 600mg eller 125mg+83mg litionit depo???

noe må skje snart. dette er ikke ett liv. det at min datter trenger meg er det eneste som holder meg igang.

Håper du får svar på dette av NHD.

Trist å se at du får så dårlig hjelp. Du har fått en av de tøffeste beskjedene en forelder kan få, og du burde virkelig få bedre hjelp nå.

Jeg blir lei meg på din vegne. 

[Gjest Xtra]

På 1.12.2016 den 11.26, ellen propellen skrev:

hverdagen er tøff nå og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Jeg fikk beskjed om at min datter har fått kreft for 5 uker siden, å jeg mistet helt fotfestet. Jeg ble innlagt for to uker med en gang da jeg ble psykotisk. Men det var også all hjelpen jeg har fått. Har blit tildelt ny behandler på dps. Hun er sykemeldt på 3.uka. Har ikke hatt behandler på 4mnd fordi jeg har byttet avdeling. Jeg er vant til å ha en time i uka pluss kontakt med Sos Med en gang i uka. Behandleren min på Sos Med er langtidssykemeldt. Jeg skal få ny, men det tar jo litt tid

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg pleier å bli veldig praktisk når ting skjer. ordner å styrer alt som kan organiseres å forberedes. Her kan jeg ikke planlegge noe. hva gjør jeg da?? Jeg klare ikke kjenne eller føle noe annet enn sinne å irritasjon. Er irritert  på alle. Alt blir feil . Venner å familie som prøver å komme med trøstende ord eller hjelp, blir jeg bare sint på.

Datteren min blir tatt vare på på best måte. Fantastiske folk på sykehuset, men jeg får ikke ta del i så mye der. Min datter er 19år og bestemmer selv hvem ho vil ha med seg og det er sjelden meg. Det er litt vondt, men ho har en fantastisk venn som er der for ho bestandig. Skulle bare ønske det var litt plass til meg og. Det har blit litt bedre, men jeg føler meg fortsatt litt utenfor. Hun er ei tøff jente som vet hvordan hun vil ha det. Også bor hun hos faren sin

Jeg blir sittende her i leiligheten min alene...Bare grubler å grubler. Har snart les alt jeg kan finne om denne kreften på nett. Jeg vet dette er det dummeste jeg kan gjøre. Grave meg ned i det. Isolere meg. Men jeg klarer ikke fungere. Orker ikke gjøre noe. Orker ikke se folk selv om jeg er vanvittig ensom!!!

 

Har ikke noe særlig råd å gi deg, vil bare si at innlegget ditt traff meg, og at jeg håper det går bra med både datter og deg.

 

Når det gjelder det at hun vil ha med andre enn deg - tror det er veldig typisk for alderen for mange. Da jeg var i tenårene følte jeg meg nærmere mine venninner enn mine foreldre - det dreide seg om en periode. Antakelig er du viktig for henne - bare det å vite at du er til og er der om og når hun trenger støtte betyr nok mye for henne, selv om hun ikke gir uttrykk for det.

[ellen propellen]

Det er nok mye alderen. Prøver å være voksen selv om det er litt greit å bare være ungdom også. Hun sa jeg måtte være med på første legesamtalen. Ho ville helst ha med vennen, men jeg måtte være med å spørre om alt det ho ikke torde spørre om selv. Altså, vi dro alle tre. Overhode ikke no problem å være flere.

Forstår ho ønsker å være sterk og selvstendig. Men det er ikke alltid det går an.

[tilstede]

4 timer siden, ellen propellen skrev:

Det er nok mye alderen. Prøver å være voksen selv om det er litt greit å bare være ungdom også. Hun sa jeg måtte være med på første legesamtalen. Ho ville helst ha med vennen, men jeg måtte være med å spørre om alt det ho ikke torde spørre om selv. Altså, vi dro alle tre. Overhode ikke no problem å være flere.

Forstår ho ønsker å være sterk og selvstendig. Men det er ikke alltid det går an.

tenker på deg! Klem!