Ekspertsvar NHD og andre. Tilknytningsforstyrrelser hos voksne

[Gjest Kanuttius]

Hei. 

Jeg søker hjelp til å forstå hvordan tilknytningsforstyrrelser påvirker voksenlivet. Nå har jeg googlet og lett men finner bare om barn og tilknytning men det kan jeg allerede nok om. 

Noen tips til lesestoff som kan relateres, hvilke diagnoser kan det slå ut som hos voksne, personlige erfaringer osv. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Problemer i nære relasjoner?

[Gjest Kanuttius]

Ja det har alltid vert ett problem men også i yrkesliv. Jeg er som en svamp for alt vondt som kan skje. 

Som barn, syk kronisk, fikk juling når far var lei av gråt (jeg hadde mye smerter) og generelt mye aggresjon fra han mens mor var (er fortsatt) negativ til alt jeg gjør og har gjort. 

Så ja, jeg har bunnen av forstyrrelsen fra oppveksten mens voksenlivet har bekreftet det jeg lærte som barn om egenverdi ol

[Pallida]

Dette er et interessant, og også for meg personlig relevant tema. Tilknytningen til våre nære omsorgspersoner er selve kjernen i oss og vårt liv, og danner grunnlaget for vårt selvbilde/-oppfatning, grad av (mis)tillit til andre mennesker og verden generelt. Om man som liten ikke blir møtt med tilstrekkelig omsorg og bekreftelse, men snarere det motsatte, slik du beskriver, vil det i mange tilfeller prege en, også som voksen. Sårbarhet/robusthet og hvem og hva som ellers er en del av oppveksten spiller jo også inn. Noen kommer samlet sett bedre ut enn andre, på tross av mangelfull tilknytning. 

Det mest tragiske, slik jeg ser det, er at det lille, redde barnet gjerne tar på seg skylden for den manglende omsorgen og bekreftelsen det opplever. Det blir for truende å erkjenne at omsorgspersonene man er prisgitt, ikke evner å ivareta dets grunnleggende, psykologiske behov. "Det er bedre å tro man er en djevel i himmelen, enn en engel i helvete", som jeg leste en eller annen plass nylig. Og så blir det liggende der da, som en delvis skjult "sannhet" i dypet av en selv: En grunnleggende skamfølelse og mistillit til både en selv og andre, som kan gi seg utslag i blant annet lavt selvbilde, vansker med nære relasjoner, dårlig regulering av, eller kontakt med, egne følelser, manglende evne til å sette grenser/være selvhevdende. 

Og dessverre er det ofte sånn, at man får bekreftet sine (ubevisste?) antakelser/projiseringer i den ytre verden, og slik er medskaper i en selvoppfyllende profeti, slik du beskriver. Helt til man innser at det ikke stemmer, at man ikke var skyld i omsorgssvikten. Og forstår, ikke bare mentalt, men følelsesmessig, at man er god nok, og fortjener å bli møtt på en skikkelig måte. At andre mennesker ofte faktisk vel en vel, uten noen spesiell agenda eller baktanker. Og at det ikke nødvendigvis er en selv det er noe galt med, når man blir utsatt for andres tilkortkommenhet eller dårlige dager. 

Det må ofte langvarig terapi til for å endre dypt rotfestede "sannheter" knyttet til skam og mistillit, men heldigvis, det er mulig. 

[AnonymBruker]

Tror såkalt desorganisert tilknytning også kan utgjøre skade , DVs ustabile foreldre som er omsorgspersoner i det ene øyeblikket og fiendtlige eller avvisende i det neste . Du kan  Google begrepet å se om du får treff som kan gi deg utfyllende informasjon .

Anonymkode: ce918...fbc

[Gjest Kanuttius]

3 timer siden, Mari- skrev:

Dette er et interessant, og også for meg personlig relevant tema. Tilknytningen til våre nære omsorgspersoner er selve kjernen i oss og vårt liv, og danner grunnlaget for vårt selvbilde/-oppfatning, grad av (mis)tillit til andre mennesker og verden generelt. Om man som liten ikke blir møtt med tilstrekkelig omsorg og bekreftelse, men snarere det motsatte, slik du beskriver, vil det i mange tilfeller prege en, også som voksen. Sårbarhet/robusthet og hvem og hva som ellers er en del av oppveksten spiller jo også inn. Noen kommer samlet sett bedre ut enn andre, på tross av mangelfull tilknytning. 

Det mest tragiske, slik jeg ser det, er at det lille, redde barnet gjerne tar på seg skylden for den manglende omsorgen og bekreftelsen det opplever. Det blir for truende å erkjenne at omsorgspersonene man er prisgitt, ikke evner å ivareta dets grunnleggende, psykologiske behov. "Det er bedre å tro man er en djevel i himmelen, enn en engel i helvete", som jeg leste en eller annen plass nylig. Og så blir det liggende der da, som en delvis skjult "sannhet" i dypet av en selv: En grunnleggende skamfølelse og mistillit til både en selv og andre, som kan gi seg utslag i blant annet lavt selvbilde, vansker med nære relasjoner, dårlig regulering av, eller kontakt med, egne følelser, manglende evne til å sette grenser/være selvhevdende. 

Og dessverre er det ofte sånn, at man får bekreftet sine (ubevisste?) antakelser/projiseringer i den ytre verden, og slik er medskaper i en selvoppfyllende profeti, slik du beskriver. Helt til man innser at det ikke stemmer, at man ikke var skyld i omsorgssvikten. Og forstår, ikke bare mentalt, men følelsesmessig, at man er god nok, og fortjener å bli møtt på en skikkelig måte. At andre mennesker ofte faktisk vel en vel, uten noen spesiell agenda eller baktanker. Og at det ikke nødvendigvis er en selv det er noe galt med, når man blir utsatt for andres tilkortkommenhet eller dårlige dager. 

Det må ofte langvarig terapi til for å endre dypt rotfestede "sannheter" knyttet til skam og mistillit, men heldigvis, det er mulig. 

Takk. Der kom tårene igjen, du skriver spott on. 

[Gjest Kanuttius]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror såkalt desorganisert tilknytning også kan utgjøre skade , DVs ustabile foreldre som er omsorgspersoner i det ene øyeblikket og fiendtlige eller avvisende i det neste . Du kan  Google begrepet å se om du får treff som kan gi deg utfyllende informasjon .

Anonymkode: ce918...fbc

Takk for tips. Jeg skal forsøke å Google det.  Jeg har masse fagstoff fra studier og kurs men det handler jo bare om barn og eksemplene som brukes av forelesere er så grove at man ikke kjenner seg igjen hel,- det var vel ikke så ille hos oss og da har jeg vel ingen grunn til å være syk som følge av det....du skjønner 

[Pallida]

6 minutter siden, BamseLiten skrev:

Takk for tips. Jeg skal forsøke å Google det.  Jeg har masse fagstoff fra studier og kurs men det handler jo bare om barn og eksemplene som brukes av forelesere er så grove at man ikke kjenner seg igjen hel,- det var vel ikke så ille hos oss og da har jeg vel ingen grunn til å være syk som følge av det....du skjønner 

Det å ikke anse seg berettiget til å føle det man føler og å ha vansker med å erkjenne at man var et offer for omsorgssvikt tror jeg er ganske vanlig. Den ubevisste, emosjonelle "sannheten" om at det var ens egen feil/at man ikke fortjente bedre, overskygger de grelle fakta. Uansett om mange har hatt det verre; kroppen og følelsene lyver ikke. Det har bli sånn av en grunn. Man fortjente bedre enn det man fikk. Alle barn gjør det. 

Går du i terapi nå? 

[Gjest Kanuttius]

På 7.12.2016 den 22.58, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Problemer i nære relasjoner?

Ja, problemer i nære relasjoner. Jeg har studert dette på uia men de snakker aldri om hva som skjer med barn når de blir voksne og eksemplene forelesere henter frem er veldig ekstreme for å liksom "vekke" oss som jobber med barn. Men, jeg sliter med mine egne nære relasjoner som voksen også. Som barn fikk jeg ingen hjelp. 

[Gjest Kanuttius]

11 timer siden, Mari- skrev:

Det å ikke anse seg berettiget til å føle det man føler og å ha vansker med å erkjenne at man var et offer for omsorgssvikt tror jeg er ganske vanlig. Den ubevisste, emosjonelle "sannheten" om at det var ens egen feil/at man ikke fortjente bedre, overskygger de grelle fakta. Uansett om mange har hatt det verre; kroppen og følelsene lyver ikke. Det har bli sånn av en grunn. Man fortjente bedre enn det man fikk. Alle barn gjør det. 

Går du i terapi nå? 

Ja jeg går i terapi nå. Har hatt tre timer utredning og starter selve behandlingen etter nyttår. Vi tar juleferie pga jeg må feire jul med mine foreldre i år og det er en vanskelig ting å gjøre så nå skal følelser få roe seg litt slik at mine barn kan få en grei jul med slekta si.