For lat til å ta sitt eget liv

[AnonymBruker]

I mine øyne er jeg det verste mennesket som finnes. Jeg er konstant flau over hvordan jeg oppfører meg og ser ut. Jeg tør ingen ting, og vier meg selv til å være oppmerksom på hver eneste lille ting som skjer til enhver tid. Om kvelden kjefter jeg huden full på meg selv på grunn av simple småfeil- tilogmed ting jeg ikke kan noe for, kanskje også feil som egentlig ikke er feil. Jeg er møkk lei av meg selv og hvordan jeg er. Hele tiden føler jeg at jeg er i veien for sndre. At jeg er en pest og en plage til enhver tid.Jeg vil ikke være slik lengre. Dette har pågått så alt for lenge. Det er ikke verdt det lengre. Jeg er kun et simpelt menneske blandt mange milliarder, noe så patetisk. Hva er da min verdi? 

Jeg bor i fjerdeetasje på enerom. Her er det kun ett vindu, og ti meter ned på grus. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg har begynt å studere vinduskarmen min litt vel mye i det siste. Men så skal det sies at jeg ikke er 20 år en gang. Og jeg vet at ting blir å ordne seg før eller siden. Pluss at det er kaldt og vått ute. Jeg kan fort risikere å bare bli liggende der og fryse. Og i tillegg kommer jeg til å få oppmerksomhet fra andre. Jeg har sceneskrekk, så det går ikke. Og de som evt kommer til å rydde rommet mitt får jo sett ting som jeg gjemmer. Nei... nope... pluss at hvis det blir blodig, kommer andre til å bli traumatisert, og da blir jeg jo mer byrde enn det jeg allerede er. Det er et ork å rydde den hersens vinduskarmen også. Skitt au... er for lat til sånt. Altså;hadde ikke hatt noe imot om jeg ble påkjørt. Stadig vekk går jeg turer langs veien i mørket i håp om dette. Jeg bruker jo refleks slik at hvis det skulle skje, så er det ikke min feil. Så langt er det lite som har skjedd der alts... jeg får vel bare ta det som det kommer. Skjer det ikke noe, får det så være. Har prøvd å oppsøke evt hjelp, men de sa at jeg klarte meg fint. Ting har blitt verre, og er muligens på vei nedover. Men jeg klarer meg fint. For hvor mye vet vel jeg, 19år, om livet som såvidt har begynt? 

Anonymkode: 0a341...4c9

[Gjest]

Er du innlagt eller noe? 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Maw87 skrev:

Er du innlagt eller noe? 

Nope

Anonymkode: 0a341...4c9

[morsan]

Jeg vet ikke hva jeg kan si for å få deg til å tenke annerledes. Jeg er ingen terapeut. Men jeg bor sammen med en 19-åring og tanken på at han skulle ha forlatt livet er uutholdelig.

[XbellaX]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

I mine øyne er jeg det verste mennesket som finnes. Jeg er konstant flau over hvordan jeg oppfører meg og ser ut. Jeg tør ingen ting, og vier meg selv til å være oppmerksom på hver eneste lille ting som skjer til enhver tid. Om kvelden kjefter jeg huden full på meg selv på grunn av simple småfeil- tilogmed ting jeg ikke kan noe for, kanskje også feil som egentlig ikke er feil. Jeg er møkk lei av meg selv og hvordan jeg er. Hele tiden føler jeg at jeg er i veien for sndre. At jeg er en pest og en plage til enhver tid.Jeg vil ikke være slik lengre. Dette har pågått så alt for lenge. Det er ikke verdt det lengre. Jeg er kun et simpelt menneske blandt mange milliarder, noe så patetisk. Hva er da min verdi? 

Jeg bor i fjerdeetasje på enerom. Her er det kun ett vindu, og ti meter ned på grus. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg har begynt å studere vinduskarmen min litt vel mye i det siste. Men så skal det sies at jeg ikke er 20 år en gang. Og jeg vet at ting blir å ordne seg før eller siden. Pluss at det er kaldt og vått ute. Jeg kan fort risikere å bare bli liggende der og fryse. Og i tillegg kommer jeg til å få oppmerksomhet fra andre. Jeg har sceneskrekk, så det går ikke. Og de som evt kommer til å rydde rommet mitt får jo sett ting som jeg gjemmer. Nei... nope... pluss at hvis det blir blodig, kommer andre til å bli traumatisert, og da blir jeg jo mer byrde enn det jeg allerede er. Det er et ork å rydde den hersens vinduskarmen også. Skitt au... er for lat til sånt. Altså;hadde ikke hatt noe imot om jeg ble påkjørt. Stadig vekk går jeg turer langs veien i mørket i håp om dette. Jeg bruker jo refleks slik at hvis det skulle skje, så er det ikke min feil. Så langt er det lite som har skjedd der alts... jeg får vel bare ta det som det kommer. Skjer det ikke noe, får det så være. Har prøvd å oppsøke evt hjelp, men de sa at jeg klarte meg fint. Ting har blitt verre, og er muligens på vei nedover. Men jeg klarer meg fint. For hvor mye vet vel jeg, 19år, om livet som såvidt har begynt? 

Anonymkode: 0a341...4c9

 

Dette var trist å lese. Jeg håper du oppsøker din fastlege, eller din behandler om du har en. Ta gjerne med utskrift av det du har skrevet her. 

[laban]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men så skal det sies at jeg ikke er 20 år en gang. Og jeg vet at ting blir å ordne seg før eller siden.

Anonymkode: 0a341...4c9

Jeg er ikke noe flink med trøst og oppmuntring, men jeg kan forsikre at for svært mange mennesker blir livet atskillig bedre enn man føler når man er i 19-årsalderen. 

Det er en myte at alle er så lykkelige når de er unge.  Noen (som kanskje har dårlig hukommelse) tenker tilbake på den perioden som et høydepunkt i livet, men absolutt ikke alle.

Du har helt rett i at ting kan ordne seg.  Men det kan ordne seg raskere dersom man ikke holder slike tunge tanker helt for seg selv.